Kompetansesporet

I møte med teknologi og globalisering har partene i arbeidslivet holdt fast på høye minstelønninger. Overskuddsetterspørsel av lavkompetansearbeidskraft har blitt møtt med kompetanseheving. Denne innsatsen må forsterkes framover.

I 1950 var det første gang SSB registrerte befolkningens utdanningsnivå i sin folketelling. Den gang hadde kun 35 prosent av mennene og 26 prosent av kvinnene utdanning utover folkeskolen. Nå er tallene motsatt. Omtrent 27 prosent av begge kjønn har kun grunnskoleutdanning. Utviklingen speiler en rekke store samfunnsendringer. Ett av dem er det enorme spranget i kravet til kompetanse som stilles i det norske arbeidsmarkedet.

Kravet til kunnskap og kompetanse har økt i ekspressfart, og det har økt mer i Norge enn i mange andre land. To krefter har slått spesielt sterkt inn. Internasjonal arbeidsdeling og teknologiutviklingen. Begge deler har redusert behovet for ufaglært og lavt utdannet arbeidskraft sterkt i Norge.

Forestill deg at du var statsminister for en befolkning der rundt 70 prosent ikke har utdanning utover grunnskolen, og at prognosene viste at arbeidslivet kun hadde behov for en fjerdedel av dette antallet 65 år senere. Ville du turt det Norge valgte?

I perioden etter 1950-tallet utviklet den norske arbeidslivsmodellen seg til å bli den vi kjenner i dag. Vi har overlatt til sterke arbeidslivsparter å i stor grad regulere lønnsnivået gjennom såkalte minstelønnsavtaler. Konsekvensen av dette er at ufaglærte arbeidere i Norge i dag er blant verdens høyest lønte.

Konsekvensen er også at de er i en desto tøffere konkurransesituasjon med roboter og maskiner, arbeidere i lavkostnadsland og arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa. Norge har utfaset lavkompetansearbeidsplasser i takt med globaliseringen. 

Andre land har valgt en annen strategi. I stedet for en fast styring av lønnsnivået mellom ulike grupper, har de valgt å la lønnsforskjellene i større grad bestemmes av tilbudet og etterspørselen i arbeidsmarkedet. Dermed har man håpet å unngå at teknologi og globalisering ville skape massearbeidsløshet blant ufaglærte. 

De store politiske motsetningene i dag skyldes imidlertid at globalisering og innvandring i stedet har fått skylden for svært store inntektsskjevheter. Befolkningen vender seg mot ledere som vil bremse og snu globaliseringen, si opp handelsavtaler og begrense migrasjon.

Den norske arbeidslivsmodellen kan sies å være Norges måte å utnytte globaliseringens fordeler for økonomisk vekst og velstand på, og samtidig beskytte befolkningen for dens negative sider. Norge har derfor både blitt et av verdens mest økonomisk sett åpne og likestilte samfunn. Det har vært mulig gjennom en svært høy sysselsettingsrate uten gjennom utstrakt lavlønnskonkurranse og store lønnsforskjeller. Det har gitt både økonomisk og sosial bærekraft. 

Det var ikke gitt at vår arbeidslivsmodell ville gi høy sysselsetting. Små lønnsforskjeller har alltid stått i fare for å skape underskuddsetterspørsel etter lavt kvalifisert arbeidskraft. Vårt alternativ har imidlertid gått sammen med å løfte befolkningens kompetanse i tråd med arbeidslivets behov. Dette er «kompetansesporet» som alternativ til «lavlønnsporet». 

Presset for økt lavlønnskonkurranse og økte lønnsforskjeller vil trolig fortsette i uforminsket styrke. Mange krefter drar i samme retning. Stadig økt handel med produkter og tjenester utsetter norske arbeidere for hardere konkurranse fra lavkostnadsland, innvandringen fra land med svakere lønns- og arbeidsvilkår fortsetter selv med lavere vekst i norsk økonomi, konflikter i Europas nærområder skaper flyktningestrømmer som også må integreres i den norske arbeidsmarkedet, teknologiutviklingen og digitaliseringen erstatter manuell arbeidskraft i raskt tempo og økte trygde- og pensjonsutgifter krever at også de i manuelle yrker står lenger i jobb. 

Skal vi lykkes i å bevare den norske arbeidslivsmodellen og suksessen den har gitt, er vi nødt til å styrke kompetansesporet i takt med utfordringene arbeidsmarkedet står overfor.