{ text-align: justify; }

Verdens mest produktive

Små forskjeller og tillitt til hverandre, arbeidsgivere og myndigheter gir produktivitet i verdenstoppen. Har Produktivitetskommisjonen sett dette?

Et lands produktivitet er et vanskelig begrep å forholde seg til. Folk flest forbinder det kanskje med hvor mye innsats arbeidstakerne legger inn i arbeidet som gjøres. Produktiviteten er imidlertid lite påvirket av hver enkelt sin innsats. Den måler nemlig ikke individets produksjon. Det måler virksomhetens, næringens eller landets produksjon. Da er det andre ting som er langt viktigere. Følgelig blir personlige insentiver for å gjøre en bedre innsats fåfengte, dersom målet er å øke et lands produktivitet. 

Det finnes likevel ikke en helhetlig forklaring på hvorfor for eksempel Norges produktivitet ligger i verdenstoppen. Sammenhengene på samfunnsnivå er så komplekse at eksisterende forskning ikke uten videre kan gi oss svaret. Nettopp av den grunn sporer debatt om produktivitet ofte av. I stedet preges den av anekdotiske, partielle eller sågar spekulative forklaringer.

Heller ikke Produktivitetskommisjonen har klart å gi en samlet forklaring på Norges høye produktivitet sammenliknet med andre land. Med fare for å «kaste barnet ut med badevannet, har den likevel dristet seg til å komme med råd om endringer. 

Jeg var spent på om kommisjonen ville foreslå endringer i den norske arbeidslivsmodellen. Etter finanskrise, statsgjeldskrise og jobbkrise har det vært en internasjonal trend å svekke de samme momentene som også den norske arbeidslivsmodellen bygger på. Stikkord har vært deregulering og økt fleksibilitet.

Produktivitetskommisjonen gikk ikke i samme felle. Norske erfaringer støtter ikke at dette er veien å gå. Norge har den høyeste produktivitet i verden. Samtidig har vi en arbeidslivsmodell som innebærer sterk inngripen i lønnsdannelsen og makt til partene i arbeidslivet å i stor grad fastsette fleksibiliteten i arbeidsmarkedet gjennom sentrale og koordinerte tarifforhandlinger. Ifølge tradisjonell økonomisk tenkning skulle ikke en slik arbeidslivsmodell ha resultert i høy produktivitet – men det har den altså gjort.

Kunnskapsdepartementet har nettopp spurt Samfunnsøkonomisk analyse om å gi en vurdering av hvorfor det er slik. Vårt svar er basert på en gjennomgang av teori og empiri fra en rekke fagfelt. To forhold ved den norske arbeidslivsmodellen framstår som særlig sterke drivkrefter for høy produktivitet: 

  1. For det første bidrar vårt forhandlingsbaserte system til det som kalles sosial kapital, både på virksomhetsnivå og samfunnsnivå. At beslutninger foretas gjennom forhandlinger innebærer å søke kompromisser, å sette seg inn i motpartens argumenter og å ha en medarbeiderorientert ledelsesfilosofi. Beslutninger baseres på konsensus. Ansvar kan dermed lettere delegeres til hver enkelt. Den norske arbeidslivsmodellen har langt på vei institusjonalisert en slik kultur. Virkningene på produktivitet kommer både gjennom en direkte effekt ved at samarbeid er lett og kostnader ved overvåking og forsikring er små, og indirekte ved at innovasjonsgraden «nedenfra» er høy. 
  2. For det andre bidrar arbeidslivsmodellen til små lønnsforskjeller. Særlig vil minstelønnssatsene i tariffbestemmelsene løftes relativt høyt sammenliknet med alternative lønnsdannelsessystemer. Dette gjør det dyrt for virksomheter å ansette de med svak kompetanse. Siden arbeidsoppgaver som ikke krever mye kompetanse samtidig typisk kan erstattes med kapitalutstyr og teknologi inntreffer tre viktige endringskrefter som alle bidrar til høy produktivitet: 
  • Lavkompetansearbeidsplasser erstattes av kapital med et høyt teknologiinnhold.
  • Både myndigheter, arbeidsgiver og arbeidstakerne og deres organisasjoner arbeider for å heve kompetansenivået til de som stiller svakest i arbeidsmarkedet.
  • Næringer med stort behov for manuell arbeidskraft, og som vanskelig kan erstatte den med investeringer i teknologi eller framforhandle særegent lav lønn, vil bygges ned. Høyproduktive næringer vil dermed vokse fram.

Produktivitetskommisjonen har rett i at Norge, i likhet med andre land, sliter med lav produktivitetsvekst. Her er to anbefalinger; styrk institusjonene i det norske forhandlingssystemet, og unngå sosial dumping. Kommisjonen fikk ikke øye på en slik sammenheng, men gjorde likevel lurt i å avstå fra å benytte de lett tilgjengelige politikkanbefalingene fra andre land.