Globalisering eller nasjonalisme?

Vi er i en brytningstid. Globaliseringens tidsalder har løst problemer, men også skapt ny fattigdom og konflikt. Vi må lykkes med integreringen. Alternativet er nasjonalisme.

Innvandringen til Norge de siste ti årene har bidratt positivt til verdiskapingen i en periode der Norge har hatt behov for mye arbeidskraft. Det har imidlertid også hatt konsekvenser som mange vil betrakte som negative. Disse har oppstått fordi innvandrere og nordmenn til en viss grad deler ett og samme arbeidsmarked. 

Innvandrersysselsettingen har ikke bare kommet på toppen av den norske. Den har også erstattet sysselsettingen av nordmenn. Resultatet har vært lavere lønnsvekst i næringer og for grupper med et lavt lønnsnivå i utgangspunktet. I tillegg har det gitt økt arbeidsledighet og utenforskap. Det har rett og slett ikke vært nok arbeidsplasser som ikke krever betydelig kompetanse i det høyproduktive norske arbeidslivet.

Situasjonen er ikke unik for Norge. Det har blitt til et velgeropprør i mange land. Den viktigste grunnen for britiske velgere når de stemte for utmeldelse fra EU var for eksempel for å stoppe innvandringens press på lønninger og tilgjengelige jobber. I USA har velgerne gjennom nominasjonsvalgene stemt fram Trump som republikanernes kandidat i presidentvalget. Han vil bremse globaliseringen av både arbeidsmarkedene og produktmarkedene. 

Innvandringskritiske partier dukker stadig opp i nye land. I delstatsvalget i Mecklenburg-Vorpommern, som er Tysklands fattigste delstat og der valgkretsen til forbundskansler Angela Merkel ligger, ble det innvandringskritiske partiet Alternativet for Tyskland (AfD) større enn det regjerende CDU med nesten 21 prosents oppslutning. I Frankrike kan Marine le Pen vinne presidentvalget i mai neste år. Hun har lovet fransk folkeavstemning om å forlate EU for å stoppe innvandringen til Frankrike.

Utfordringen for Norge er at vi ikke lenger har det samme arbeidskraftbehovet som før. Innvandringen fortsetter og 31.000 flyktninger søkte om asyl i 2015. Flyktningestrømmen er nå kraftig redusert, men strømmen til Europa og antallet på mottak ved EUs grenser er fortsatt høyt.

Integrasjonspolitikken og vernet av det norske arbeidslivet bestemmer hvor mye også norske velgere vil finne seg i. Men hvordan skal Norge kunne integrere asylsøkerne i det norske samfunnet uten at også disse må inn i det samme pressete arbeidsmarkedet?

Jeg har jobbet med dette spørsmålet intensivt det siste halve året i et tverrfaglig og tverrpolitisk utvalg som nylig la fram rapporten «Ti bud mot bedre integrering». Løsningen er å kvalifisere flyktningene til det høytlønte, høyproduktive norske arbeidslivet, men også å starte integreringen fra første dag. Det er en vanskelig balansegang. På den ene siden må vi skåne det norske arbeidslivet fra ytterligere lavlønnspress. På den andre siden skal asylsøkerne integreres.

Balansegangen har ført til forslag om å gi midlertidig arbeidstillatelse til asylsøkere fra land med høy innvilgelsesgrad, mer arbeidsrettet introduksjonsordning og bedre individuell karriereveiledning og tilrettelegging. Men også et sterkt fokus på kompetansehevende tiltak, i førstelinjetjenesten, barnehage og skole, samt å innføre flere veier til fag- og svennebrev.

Videre er det viktig å begrense bruken av lønnstilskudd. De må i så fall ha tydelige mål om kvalifisering og kompetansebygging og ikke presse lavtlønte nordmenn ut av arbeidsmarkedet. 

Det må også lønne seg å jobbe. Høye minstelønner er en viktig forutsetning for å få det til. Arbeidstakerorganisasjonene bør inviteres inn i tidlig integreringsarbeid med informasjon om rettigheter, tilbud og organisering.  

Globaliseringen har foregått i et voldsomt tempo de siste tiårene. Mange av de globale utfordringene kan bare løses i overnasjonale fora. Det gjelder blant annet innenfor fattigdomsbekjempelse og krig- og konflikthåndtering. Visjonære ledere har styrt utviklingen.

Nasjonalstatenes suverenitet og styring over egne arbeidsmarkeder har imidlertid blitt svekket. Velgerne har – riktignok noe motvillig – støttet prosessen. Det har økt fattigdommen innad i landene og blitt en ny spore til konflikter. Velgerne er i ferd med å snu. Dersom vi ikke håndterer integreringspolitikken bedre i framtiden, kan de neste tiårene blir en tidsalder der globaliseringen snudde til nasjonalisme.