Lønningene øker nesten ikke. Det er et problem for verdensøkonomien.

Reallønnsveksten for arbeidsfolk verden over er i ferd med å stoppe opp. Dette kan utvikle seg til et stort problem i verdensøkonomien. Vanlige folk har ikke kjøpekraft nok til å holde produksjonen i gang på alle verdens fabrikker. Det er viktig at det er kontakt mellom reallønnsutviklingen og produktiviteten.

Før jul la Verdens arbeidsorganisasjon (ILO) fram Global Wage Report 2016. Det er en omfattende rapport som dokumenterer en global nedgang i reallønnsveksten. Det innebærer at en større del av verdiskapningen går til kapitaleierne, mindre til lønnsmottakerne.

Rapporten viser at det er store forskjeller mellom regionene. Øst-Europa og Latin-Amerika har størst reallønnsnedgang, mens Asia også har en stor reallønnsvekst i 2015. Det er utviklingen i Kina som er årsaken til dette.

Kina står aleine for halvparten av den globale reallønnsveksten. Med Kina er den globale reallønnsveksten på 1,7 prosent, uten Kina er den nesten halvert, på 0,9 prosent.

ILO-rapporten peker også på et annet problem, utviklingen i produktiviteten sammenlignet med lønningene. Med utgangspunkt i 1999 har produktiviteten i de rike landene i verden økt med nesten 20 prosent, mens lønningene i samme periode har økt med under ni prosent.

Det betyr at folk flest tjener ikke nok til at de kan kjøpe alle varene som blir produsert. Men i stedet for en overproduksjonskrise er det mulig at investorene vegrer seg for å investere. I så fall blir det ikke skapt nok nye arbeidsplasser.

En effekt av at lønnsutviklingen ikke følger med produktiviteten, er at forholdet mellom arbeid og kapital forskyves. En større andel av verdiskapningen i samfunnet tilfaller kapitaleierne, investorene, og mindre til arbeidsfolk, lønnsmottakerne.

Denne tendensen har vart i flere år. Jeg mener at vi kan spore årsaken til finanskrisa i 2008 allerede tilbake til 1973, forklarer Nymoen. Det var da forskjellen mellom reallønna og produktivitetsutviklingen begynte å øke i USA.

Siden USA har et velutviklet kredittsystem førte det til at de skjøv problemene foran seg, helt til det sprakk med boligkrakket og finanskrisen i 2008.

Også en annen faktor er viktig i denne utviklingen. 1973 er også omtrent da fagbevegelsen i USA hadde sterkest innflytelse. Han mener at fagbevegelsen har spilt en avgjørende rolle i å balansere forholdet mellom andelen av verdiskapningen som tilfaller lønnsmottakere og investorer.

Under den industrielle revolusjon i Europa vokste det fram en sterk fagbevegelse fordi det var mange arbeidere samlet på samme sted, slik at de var forholdsvis lette å organisere. Nå når mye av vareproduksjonen har flyttet til Asia, ser vi ikke det samme. Det er derfor mangel på krefter som kan balansere utviklingen, mener Nymoen.

Det er en fare for at systemet kan bite seg selv i halen. Det er fare for en negativ økonomisk utvikling. Det vi nå ser er at Kinas vekst flater ut. Det vil være et slags skrekkscenario hvis veksten i Asia går ned til 3 prosent.