Er du flink, – eller hadde du bare flaks?

Et av de mest grunnleggende politiske spørsmålene som skiller partier fra hverandre, er fordeling av goder. Skal de som har mest, betale mer skatt til fellesskapet? Eller bør de som har klart å tjene mye penger, få beholde mer selv? Hvor mye omfordeling og hvor mye forskjell er egentlig rettferdig?

Vurderingen av hva vi selv kan påvirke ligger ofte til grunn for hvordan vi tenker om fordeling av godene. Er du rikere enn meg fordi du har jobbet hardt gjennom hele livet, dyrket et stort talent og satset høyt? Det virker rimelig. Eller er du rikere enn meg fordi du ble født inn i en velstående familie og fikk muligheter jeg aldri kunne drømme om, og konkurrerte på arenaer der jeg ikke engang slapp til? Kanskje ikke like rettferdig.

Sosial mobilitet

Tenker du for deg selv at du gjør det bra her i livet fordi du er smart? Det kan hende. I Norge har den sosiale mobiliteten vært høy, slik at de fleste av oss har hatt de samme mulighetene til å realisere våre drømmer. Særlig på Vestlandet, der den sosiale mobiliteten har vært høyest i landet. Det har vært jobber og muligheter til dem som ville stå på og satse. Men betydningen av intelligens forklarer nå stadig mindre av de økonomiske forskjellene i landet vårt.

Sammenhengen mellom dine foreldres økonomi og din egen har blitt sterkere over tid. Stadig flere arver sin rikdom. I andre enden arves trygd og utenforskap også. En studie fra Frisch-senteret av hele den norske befolkningen over to generasjoner viste at menn og kvinner som er født inn i de laveste inntektsgruppene, har falt bakut på en rekke indikatorer for livskvalitet, som inntekt, sannsynlighet for å være i jobb, utdanningsnivå og sjansen for å få egen familie.

Evnen et samfunn har til å sikre alle like muligheter til utfoldelse uavhengig av noe så tilfeldig som foreldre, måles i sosial mobilitet. Blir den sosiale mobiliteten for lav, er det urettferdig, men det er også dårlig samfunnsøkonomi. Rett og slett fordi da får vi ikke brukt alle talentene i befolkningen.

Forskjeller i Norge

På samme måte som det ikke er det samme hvem foreldrene dine er, er det heller ikke det samme hvor du vokser opp. En studie fra Samfunnsøkonomisk analyse og Fafo undersøkte i 2018 sammenhengen mellom inntekt som voksen for alle født mellom 1978 og 1985, og våre foreldres inntekt da vi var barn.

Én av flere måter å måle dette på, er den statistiske sannsynligheten for at en person som vokste opp blant landets fattigste 20 prosent, ender opp blant landets rikeste 20 prosent som voksen. Det er på en måte den amerikanske drømmen, eller den norske om du vil.

I Norge er den sannsynligheten litt over 12 prosent. I Sola og Sandnes er den 20. Det vil si at de som vokste opp med minst, har akkurat like stor sannsynlighet for selv å havne på toppen som noe annet sted i inntektsfordelingen.

I andre enden finner vi Oslo, der de som vokser opp iblant de fattigste 20 prosentene, bare har 9,5 prosent sjanse for selv å bli blant landets rikeste.

Det som teller

Når det er forskjell på kommuner, kan vi også si noe om hva som gir mest mulig like muligheter. I boken «Det trengs en landsby» (Res Publica, august 2019; red.mrk.) skriver jeg om fire forhold som ser ut til å særlig påvirke den sosiale mobiliteten: familiene, skolene, sosiale nettverk og naboene.

Vi kan forstå dette nettopp som at det trengs en hel landsby for å oppdra et barn. Ingen familie er en ensom øy. Fra vi blir født inn i en familie i et lokalmiljø, og i vårt møte med helsevesen, barnehage, skole og fritidsaktiviteter, formes vi som mennesker. Hvert av disse møtene kan være med på å gi oss muligheter til å leve gode liv, få økonomisk trygghet og realisere våre drømmer. Slik kan også disse møtene og fellesskapene bidra til å utjevne forskjeller – eller forsterke dem.

Flere negative faktorer

Den dårlige nyheten er at på grunn av hvordan vi har innrettet våre landsbyer de siste tiårene, må vi forvente at den sosiale mobiliteten vil falle enda mer fremover. I min levetid har vi gradvis laget fellesskap som forsterker forskjellene fordi de gir fordeler til dem som har mest fra før, og ulemper til dem som har minst. Det har vi gjort i måten vi møter familier med lav inntekt på, gjennom underbemanning i barnevern og foreldrebetaling i barnehagen. Vi har gjort det i måten vi innretter skolen på, med tidlig skolestart og sterkere målstyring. Vi har gjort det gjennom å øke forventninger til og kostnader ved å delta i fritidsaktiviteter, slik at noen faller utenfor. Og vi har gjort det med å tillate økt segregering av nabolag og ved å drive svært begrenset boligpolitikk og arealplanlegging. Konsekvensene ser vi allerede i form av økt antall og andel barnefamilier med lav inntekt og dårlige oppvekstvilkår, også i Stavanger-regionen.

«De nest beste. Det er dem vi jobber for.»

Den gode nyheten er jo at når vi vet hva som styrker den sosiale mobiliteten, da kan vi gjøre mer av det. Kanskje ligger noe av nøkkelen til Stavanger-regionens suksess i hvordan man tenkte på da oljeeventyret begynte. I tv-serien «Lykkeland» blir heltinnen Anna Hellevik spurt av Arne Rettedal om hun kunne tenke seg å gå inn i politikken.

Anna svarer: «Noen ganger. Når jeg ser hvor vanskelig det er for noen å komme videre. Ikke de aller flinkeste. De klarer seg. Men de nest beste».

«Du har helt rett», svarer tv-seriens Arne Rettedal. «De nest beste. Det er dem vi jobber for.»

Hvem som blir våre foreldre, får vi ikke gjort så mye med. Men landsbyen, også kjent som kommunen, har stor betydning for hvor mye vi selv kan skape egne liv. Også de nest beste av oss.