Behovsprognose for kommunalt disponerte utleieboliger

Samfunnsøkonomisk analyse har på oppdrag fra Husbanken utarbeidet et notat om historisk og framtidig utvikling i kommunalt disponerte utleieboliger. Notatet er ment å bidra med kunnskap som kan sørge for at Husbanken framover kan innrette sine tilskudd slik at etterspørselen etter kommunale utleieboliger følger behovet, og at tilskuddsrammene er på størrelse med etterspørselen på nasjonalt nivå. Vårt notat er et av flere innspill i Husbankens arbeid med dette.

Klikk her for å laste ned hele notatet.

Innspill til boligsosial temperaturmåler

For å kunne hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet på en bedre måte ønsker Husbanken å utvikle et verktøy for å monitorere disse gruppenes situasjon på boligmarkedet. På oppdrag fra Husbanken har SØA utarbeidet et innspill med relevante indikatorer til dette verktøyet. Klikk her for å lese notatet.

Verktøyet, som skal utvikles av Husbanken, skal både monitorere og kunne predikere utviklingen for vanskeligstilte, både på gruppenivå og for ulike geografiske områder. Vårt forslag til indikator sammenstiller en rekke faktorer, som i seg selv er interessante å følge utviklingen til; utlånsrente, boligpriser, husholdningenes inntekt mv. Vårt notat er et av flere innspill i Husbankens arbeid med dette.

Har vi et digitalisert eiendomsmarked?

På oppdag fra Ambita har SØA gjennomført en undersøkelse rettet mot kommunene for å belyse i hvilken grad de har kommet i gang med digitalisering av eiendomsdata, hva slags målsettinger de har, hva som må gjøres for å oppfylle dem og hva som er de største barrierene. Hele rapporten kan lastes ned ved å klikke her.

I analysen er det benyttet intervjuer og spørreundersøkelser som kilder til informasjon. Spørreundersøkelsen er sendt ut til alle kommuner og er benyttet til å innhente informasjon om en rekke forhold knyttet til deres arbeid med digitalisering av eiendomsdata. I tillegg har vi gjennomført dybdeintervjuer med fem utvalgte kommuner med ulike karakteristika for å innhente ytterligere detaljert informasjon.

 Resultatene indikerer at de aller fleste kommuner benytter seg av en form for digitalisering av eiendomsdata. Imidlertid svarer hele 65 prosent av respondentene på spørreundersøkelsen at digitaliseringen består i å scanne eiendomsinformasjonen til PDF-filer. 21 prosent oppgir at de i hovedsak håndterer eiendomsinformasjon manuelt. Kun 9 prosent har automatisert store deler av prosessene rundt kjøp, salg og forvaltning av eiendom.  

Kunnskapsintensive digitale plattformer i Norden

Digitale plattformer er en ny måte å organisere arbeid på. SØA og Fafo har analysert drivere og barrierer, samt muligheter for innovasjon og økonomisk vekst, knyttet til digitale plattformer for formidling av kunnskapsintensive tjenester i de nordiske landene. Fleksibilitet, samt mer kontroll over egen arbeidshverdag og -oppgaver er viktige drivere for at personer ønsker å jobbe gjennom digitale plattformer. Inntektsusikkerhet og mer administrativt ansvar er viktige barrierer for arbeidstakerne. Det fremste kjennetegnet ved digitale plattformer er at de effektiviserer transaksjoner i arbeidsmarkedet, en egenskap som bidrar til økonomisk vekst. Organisering av kunnskapsintensivt arbeid i plattformøkonomien kan også stimulere innovasjon, ved å bidra til økt kunnskapsflyt mellom virksomheter. Kun en liten andel av det kunnskapsintensive arbeidet i de nordiske landene organiseres i plattformøkonomien i dag, men preferanser for selvstendig arbeid indikerer at omfanget kan bli betydelig større i framtiden.

Rapporten er skrevet på oppdrag fra Nordic Innovation, Akademikerne Danmark, Akademikerne Norge, Akava Finland, BHM Island og Saco Sverige.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Teknologi, sysselsetting og kompetanse i varehandelen

SØA og Fafo har i dette prosjektet analysert hvordan ny teknologi og endrede markedsstrukturer påvirker arbeidskraft- og kompetansebehov i varehandelen, herunder konsekvenser for personer som jobber i varehandelen gjennom arbeidsmarkedsrettede tiltak i regi av NAV. I prosjektet kombineres en statistisk analyse med seks casestudier av virksomheter fra ulike segmenter i varehandelen. Framskrivingen basert på historisk sysselsettingsutvikling finner at antall årsverk i varehandelen kan bli redusert med nærmere 10 prosent i 2040, sammenlignet med dagens nivå. Endringene drives av arbeidsbesparende teknologi, som selvbetjeningskasser og mer effektive logistikkløsninger. Det er behov for et minimum av digital kompetanse, men salgsevne og annen sosial kompetanse er fortsatt de viktigste egenskapene for de som skal jobbe i næringen. Varehandelen vil fortsatt fungere som en inkluderingsarena i arbeidslivet, men større konkurranse om jobbene styrker behovet for alternative arenaer for personer som deltar på arbeidsmarkedsrettede tiltak gjennom NAV.

Klikk her for å lese hele rapporten

Næringsstruktur i Hordaland og Sogn og Fjordane

SØA har på oppdrag for Hordaland og Sogn og Fjordane fylkeskommune studert næringsstrukturen i regionen. Kartleggingen er en del av kunnskapsgrunnlaget som skal ligge til grunn for utviklingen av en smart spesialiseringsstrategi for nye Vestland fylkeskommune. Rapporten studerer følgende næringer:

  • Fiskeri

  • Havbruk

  • Leverandører til havbruk

  • Maritim

  • Verftsindustri

  • Ikke-fornybar energiproduksjon

  • Fornybar energiproduksjon

  • Reiseliv

  • Medienæringen

Regionale næringsmessige styrkepunkter drøftes ved å se på hvor stor andel av sysselsetting og verdiskaping utvalgte næringer utgjør av økonomien i regionen sammenlignet med andelene næringen utgjør på landsbasis. I tillegg drøftes framveksten av nisjenæringer i de to fylkene mer spesifikt. Alle analyser er basert på SØAs regnskapsdatabase SAFE. Klikk her for å lese hele rapporten.

Nullpunktsmåling av regionreformen

Norge vil fra 1. januar 2020 ha ti fylkeskommuner og Oslo kommune med fylkeskommunale oppgaver som følge av gjennomføringen av regionreformen. SØA har på vegne av kommunal- og moderniseringsdepartementet våren 2019 gjennomført en nullpunktmåling av regionreformen. Klikk her for å laste ned hele rapporten.

Sammendrag

Regjeringens overordnede målsetting med regionreformen er at den skal gi en positiv samfunnsutvikling i hele landet, basert på fortrinn, forutsetninger og prioriteringer. Mer spesifikt har reformen fire mål:

  • Styrke fylkeskommunens rolle som samfunnsutvikler

  • Større fylkeskommuner som kan samhandle bedre med regional stat

  • Gi økt kompetanse for å ivareta dagens oppgaver på en bedre måte, og kunne påta seg nye oppgaver

  • Styrke fylkeskommunen som en demokratisk arena

Regionreformen innebærer altså både strukturelle endringer og endringer i fylkeskommunenes oppgaver og ansvarsområder. Regionreformen er nærmere beskrevet i Prop. 84 S (2016-2017) Ny inndeling av regionalt folkevalgt nivå, og endringer i oppgaver i Meld. St. 6 (2018-2019) Oppgaver til nye regioner.

En nullpunktsmåling skal gi et statusbilde av fylkeskommunene i dag, men også muliggjøre en evaluering av reformens måloppnåelse på et senere tidspunkt. Nullpunktsmålingen skal ikke være en måling av alt fylkeskommunen gjør i dag, men være så tett knyttet til reformens mål som mulig.

Det grunnleggende spørsmålet vi søker å besvare med nullpunktsmålingen er: Hvordan kan vi på best mulig måte måle måloppnåelsen mot de fire delmålene for regionreformen? Spørsmålet stilles både for å kunne evaluere reformen i ettertid og for å kunne overvåke utviklingen løpende.

For å gi en god forståelse av status i fylkeskommunene før reformen, er det behov for både å gi et øyeblikksbilde og en oversikt over utvikling fram til dagens situasjon.

Vårt foreslåtte indikatorsystem består av 34 indikatorer fordelt på de fire delmålene.

Analyse av alternative utforminger av Kompetansefunn

Samfunnsøkonomisk analyse AS (SØA) har analysert ulike modeller for en skatteinsentivordning med formål om å øke norske virksomheters investeringer i kunnskap og kompetanse som har positive smitteeffekter for samfunnet.

Rapporten er utarbeidet på oppdrag fra Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Abelia. Formålet med prosjektet har vært å skape et utfyllende kunnskapsgrunnlag for hvordan en skatteinsentivordning kan innrettes. Ordningen omtales som Kompetansefunn.

Fire modeller for Kompetansefunn

Utgangspunktet for analysen i dette prosjektet er en støtteordning utformet etter modell av Skattefunn[1]. Det betyr at ordningen gir en virksomhet rett på skattefradrag tilsvarende en andel av kostnadene til etter- og videreutdanning. I analysen drøftes hva ulike ordninger koster staten (provenyeffekt), addisjonalitet, administrative kostnader og andre egenskaper ved fem ulike innretninger av Kompetansefunn:

1.     Generell Kompetansefunn

2.     Avgrensning til formell videreutdanning

3.     To varianter av en terskelordning:

  • Støtte opp til et terskelnivå

  • Støtte over et terskelnivå

4.     Avgrensning til ekstern EVU

Alle ordningene tar utgangspunkt i et felles beregningsgrunnlag, som avgrenses på ulike måter i de alternative ordningene.

Kompetansefunn vil først og fremst være relevant for virksomheter som driver markedsrettet aktivitet. I 2018 var nærmer 1,9 millioner personer sysselsatt i markedsrettede virksomheter, mot rundt 2,8 millioner sysselsatte samlet sett. Anslagene i rapporten er laget for markedsrettet virksomhet.

Samlet sett anslår vi at markedsrettede virksomheter investerer om lag 19,2 milliarder kroner i etter- og videreutdanningskurs, tilsvarende 1,8 prosent av lønnskostnadene. Anslaget inkluderer intern og ekstern kursvirksomhet, men ikke andre former for kompetanseutvikling som jobbrotasjon, organisert veiledning i jobben eller faglige nettverk. Dette anslaget på de samlede investeringene er et referansepunkt for beregning av de ulike ordningene.

Figur 1 Anslått provenyeffekt og addisjonalitet i de fire ordningene

Provenytap_sammendrag.png

Kilde: CVTS 2015 og SSB, bearbeidet av SØA.

Av de ordningene som er analysert i dette prosjektet er vår vurdering at en Kompetansefunn-ordning som avgrenses til å støtte virksomhetenes finansiering av medarbeidernes formelle videreutdanning svarer best på disse kriteriene.

Vurderingen er basert på både hvordan ordningen treffer investeringer som gagner flere enn virksomheten som investerer og våre anslag for addisjonalitet.

Anslagene for addisjonalitet forutsetter imidlertid at også tilbudet av formell videreutdanning tilpasses etterspørselen i større grad enn i dag. Uten tilpasninger på tilbudssiden vil addisjonaliteten være betydelig lavere.

Klikk her for å lese hele rapporten.




Finansiering av etter- og videreutdanning i kommunesektoren

På oppdrag for KS har Samfunnsøkonomisk analyse (SØA) kartlagt bruken av finansieringsordninger for etter- og videreutdanning (EVU) i kommuner og fylkeskommuner, erfaringer med ordningene og vurde-ringer av potensielt nye ordninger. Videre har vi kartlagt og beregnet dagens ressursbruk til EVU i kommunesektoren, og kombinert beregningene med framskrivinger av sysselsettingen i kommunesektoren for å anslå framtidig ressursbruk. Kartleggingen har omfattet intervjuer med utvalgte kommuner og fylkeskommuner, en spørreundersøkelse blant kommunal- og fylkeskommunalsjefer (eller ansatte med tilsvarende ansvarsområde) og analyse av regnskapsførte utgifter i KOSTRA. Klikk her for å lese hele rapporten.

Kommunesektoren nyttiggjør seg av et bredt utvalg virkemidler for å stimulere EVU

Både spørreundersøkelsen og intervjuene viser at kommuner og fylkeskommuner benytter seg av en rekke virkemidler for å stimulere EVU i egen organisasjon. Det eksisterer et bredt utvalg statlige ordninger som er innrettet for å hjelpe kommuner og fylkeskommuner med å finansiere nødvendige kompetanseinvesteringer blant sine ansatte. Ordningene er etablert for å oppfylle vedtatte kompetansekrav for blant annet lærere, barnehageansatte og helse- og omsorgsarbeidere. Ordningene forvaltes av direktoratene som har det faglige ansvaret for tjenesteområdene.

Mens de store, tjenestespesifikke kompetanseløftene er avhengig av målrettede tilskuddsordninger fra sta-ten, finansieres den generelle, løpende kompetanseutviklingen blant de ansatte i kommunesektoren gjennom ordninger som går på tvers av tjenesteområder. Lønnet utdanningspermisjon er den mest utbredte ordningen innenfor de fleste tjenesteområder. Lønnede utdanningspermisjoner er mest utbredt innen helse- og omsorgstjenester, hvor 68 prosent av respondentene oppgir å ha tatt i bruk ordningen. Lønnet utdanningspermisjon utelukker imidlertid ikke at arbeidsgiver kan ha dekket inn kostandene gjennom stønadsordninger. Videre benyttes midler fra OU-fond innenfor de fleste tjenesteområder, og særlig innenfor administrasjon og styring i kommunene. Flere kommuner oppgir også at de har etablert kommunale fond som benyttes i finansieringen av EVU.

Erfaringen med virkemidler varierer mellom tjenesteområder

I spørreundersøkelsen har vi både undersøkt hvordan kommunal- og fylkeskommunalsjefer vurderer av-standen mellom kompetansebehov og dagens kompetansenivå blant ansatte innenfor ulike tjenesteområ-der, og i hvilken grad dagens ordninger er tilstrekkelig for å dekke behovet for EVU. Vurderingen av av-standen mellom dagens kompetanse og kompetansebehov ser ut til å være størst innen helse- og om-sorgstjenester, hvor 19 prosent av respondentene oppgir at det er stor eller svært stor avstand og 55 pro-sent «noe avstand».

Også i undervisningstjenestene oppgir en forholdsvis stor andel av kommunal- og fylkeskommunalsjefene at det er stor eller noe avstand mellom faktisk kompetanse og kompetansebehovet. Samtidig er erfaringene med eksisterende ordninger bedre på dette området enn i andre tjenesteområder. 64 prosent av respondentene som har svart på vegne av skoleområdet oppgir at dagens ordninger i stor eller svært stor grad er tilstrekkelige for å dekke behovet for EVU. Det er særlig den såkalte stipendordningen og vikarordningen respondentene har god erfaring med, og blant kommunene svarer om lag 70 prosent at de har svært positiv eller positiv erfaring med ordningene.

Gjennom både spørreundersøkelsen og intervjuene framkommer det at mange opplever at virkemiddelbruken for å stimulere til EVU er skjevt fordelt mellom tjenesteområder, og at særlig skoleområdet har vært heldige med «gullkantede ordninger». Flere har tatt til orde for liknende ordninger også for ansatte i øvrige tjenesteområder – og særlig for helse- og omsorgsmedarbeidere.

Innenfor tjenesteområdene administrasjon/styring og kommunalteknikk har nær halvparten oppgitt at det er «noe avstand» mellom de ansattes kompetanse og behovet. Dette er samtidig de tjenesteområdene hvor flest svarer at dagens virkemidler i liten eller ingen grad er tilstrekkelige til å bidra til å dekke behovet for EVU. Vi har ikke identifisert målrettede virkemidler for å stimulere til EVU i disse tjenesteområdene. Det bør imidlertid tillegges at administrative ansatte i størst grad har anledning til å benytte seg av OU-midler.

Eksisterende virkemidler bidrar til kompetanseinvesteringer som ellers ikke ville blitt gjennomført

For å imøtekomme de kompetansekrav som er vedtatt fra statlige hold vil det som regel være helt nødven-dig at kompetansereformer kommer sammen med økonomiske tiltakspakker for å avhjelpe finansieringen av nødvendige kompetanseinvesteringer. Mange av de vi har vært i kontakt oppgir uttrykkelig at statlige stønadsordninger er helt essensielle for EVU i en ellers trang kommuneøkonomi.

For å kartlegge kommunesektorens formening om virkemidlenes addisjonelle virkning, har vi stilt spørsmål om i hvilken grad dagens virkemidler bidrar til kompetanseinvesteringer som ellers ikke ville blitt gjennom-ført. Svarene viser for det første at lønn til de ansatte under utdanning er helt sentralt for at de ansatte skal være villige til å delta i EVU. Samtidig svarer over 40 prosent at statlige stipendordninger i stor eller svært stor grad bidrar til investeringer i kompetanse som ellers ikke ville ha blitt gjennomført. Dette synliggjøres også i spørsmålet om hvilke barrierer som står i veien for investeringer i EVU, hvor det er de økonomiske begrensningene i kommunen som i størst grad trekkes fram. Aller viktigst er den ansattes fravær, både på grunn av kostnader til innleie av vikar, men også fordi det i mange kommuner ikke finnes kvalifiserte vikarer.

Nye virkemidler kan bidra til økte investeringer i kompetanse utover hva dagens ordninger bidrar med

Vi har undersøkt hvilke tanker kommuner og fylkeskommuner har rundt nye ordninger for finansiering av EVU som går på tvers av tjenesteområder. I undersøkelsen har vi spurt spesifikt om i hvilken grad nye ordninger kan bidra til økte kompetanseinvesteringer. Vi har spurt om antatt virkning av tvungen sparing i kompetansefond, øremerkede kompetansemidler gjennom inntektssystemet, økt bruk av utdanningsstillinger eller innføring av en ordning tilsvarende dagens trepartssamarbeid for lærer for andre tjenesteområder. Blant de drøyt 500 som har besvart spørsmålet, stiller flest seg positive til øremerkede kompetanseinvesteringer gjennom inntektssystemet. 54 prosent mener en slik ordning i stor eller svært stor grad vil bidra til investeringer utover hva dagens ordninger bidrar med. Respondentene er også positive til en ge-neralisering av dagens trepartssamarbeid for lærere til andre tjenesteområder, samt økt bruk av utdan-ningsstillinger der den ansatte binder seg til å arbeide i kommunen i en periode etter endt utdanning. Flere er negative til en ordning med pålagt sparing i kompetansefond, og 27 prosent svarer at en slik ordning i liten eller ingen grad vil bidra til addisjonelle kompetanseinvesteringer.

Kommunesektoren brukte 4,7 milliarder kroner på EVU i 2018

En gjennomgang av tilsendt statistikk fra KOSTRA-rapporteringen, viser at kommunene i 2017 regnskaps-førte 1,7 milliarder kroner til opplæring og kurs. Dette tilsvarer i overkant av 3 500 2017-kroner per syssel-satt. Regnskapsførte utgifter på denne kontoen har vært nokså stabilt i perioden 2008-2017.

Utgiftene til opplæring og kurs inkluderer imidlertid ikke fraværskostnaden av EVU. Vi har derfor også kart-lagt hvilket ressursomfang EVU utgjorde i form av lønnet fravær i 2018 gjennom spørreundersøkelsen. Respondentene er bedt å oppgi antall ansatte i området de svarer på vegne av, antall ansatte som deltok i henholdsvis etter- og videreutdanning og timer med lønnet fravær.

Når vi skalerer opp svarene vi har fått med alle ansatte i kommuneforvaltningen i 2018, har vi estimert at det medgikk 3,5 millioner timer med lønnet fravær til videreutdanning og 2,6 millioner timer til etterutdan-ning. Med en gjennomsnittlig lønnskostnad per utførte timeverk lik 447 kroner, utgjør dette en ressurskost-nad lik 2,7 milliarder 2018-kroner. Dette tilsvarer nær 5 000 2018-kroner per sysselsatt.

Samlet innebærer kartleggingen over at samlede kostnader til EVU i kommuneforvaltningen kan estimeres til nær 8 600 2018-kroner per sysselsatt, eller 4,7 milliarder kroner samlet. Det må understrekes at det er stor usikkerhet til estimatet, blant annet som følge av svært varierende svar i undersøkelsen.

Ressursbruk i 2040 til EVU i kommunesektoren er framskrevet til 6,1 milliarder kroner

Framtidig ressursbruk til EVU i kommunesektoren vil avhenge av flere forhold. Rask teknologisk utvikling kan bidra til at ervervet kompetanse blir raskere utdatert. Dette kan tale for økt behov for livslang læring og EVU.

Kommunesektoren vil de kommende årene også stå overfor demografiske utfordringer knyttet til en stadig aldrende befolkning, med økt behov for medarbeidere innen helse- og omsorgstjenester samtidig som andelen personer i yrkesaktiv alder faller. De demografiske endringene bidrar til utfordringer både i rekrutte-ringen av kvalifiserte ansatte og finansieringen av tjenestene.

Samtidig som EVU kan inngå i en rekrutteringsstrategi, kan den generelt økte belastningen på velferdssta-ten legge press på kommunesektorens allerede begrensede økonomiske handlingsrom. Økt behov for in-vesteringer i kompetanse må således understøttes av statlige tilskuddsordninger som muliggjør finansie-ringen av EVU.

Det er vanskelig å gi en enkel framskriving av framtidig ressursbruk til EVU i kommunesektoren. Det mest presise vil etter vår vurdering være å framskrive dagens ressursbruk med forventet sysselsettingsvekst. Med en slik framskriving har vi estimert ressursbruken til EVU i 2040 til 6,1 milliarder 2018-kroner.

Når velferd er til salgs - Ideelle og kommersielle leverandører av velferd

Fafo og SØA har i dag lansert rapporten «Når velferd er til salgs - Ideelle og kommersielle leverandører av velferdstjenester» på et frokostseminar. Klikk her for å lese hele rapporten.

Ideelle og kommersielle leverandører spiller en sentral rolle i velferdspolitikken i Norge og i våre naboland Danmark og Sverige. Ambisjonen med denne rapporten er å gi et bredt kunnskapsgrunnlag for politikkutforming, og en rekke temaer blir analysert:

  • Endringer i omfanget av, og balansen mellom, offentlige og private leverandører

  • Forskjeller mellom private og offentlige aktørers lønns- og arbeidsvilkår og de økonomiske virkningene av privat tjenesteproduksjon

  • De politiske konfliktlinjene i synet på den private velferden

  • Mulige politiske styringsstrategier for private velferdsløsninger

Rapporten konkluderer med at det er et behov for å utvikle nye politiske virkemidler hvis man ønsker sterkere styring av velferdsmarkedene, blant annet kan det være nødvendig med endringer i lovverk og tariffavtaler.

I rapporten har SØA sett på omfang og fordeling av offentlige, kommersiell og ideelle aktører innen utvalgte tjenester i dag og over tid, i tillegg til å analysere de økonomiske virkningene av økt kommersialisering.

Arbeidet har blant annet blitt omtalt av Dagsavisen.

Regionalisering av næringsrettede virkemidler

Fylkeskommunene fremmer i dag næringsutvikling gjennom å igangsette og delfinansiere utviklingsarbeid, samhandlingsprosjekter, nettverkstiltak og kompetansetiltak – enten i egen regi eller ved å være oppdragsgiver for virkemidler som forvaltes av Innovasjon Norge. Fylkeskommunenes samlede næringsrettede virkemiddelbruk svarer til i underkant av én milliard kroner i 2019. KS har bedt samfunnsøkonomisk analyse om en drøfting av muligheter og utfordringer ved økt regionalisering av næringsrettede virkemidler. Klikk her for å lese hele rapporten.

Sammendrag av rapporten

Fylkeskommunens utviklingsrolle handler om mer enn konkrete prosjekter, virkemidler og økonomiske ram-mer som fylkeskommunen har beslutningsmyndighet over. Fylkeskommunen skal fremme økt verdiskaping gjennom koordinering og samarbeid med det statlige næringsrelevante virkemiddelapparatet og gjennom koordinering mot øvrig regionalpolitikk (eksempelvis planarbeid, kompetansepolitikk og miljøarbeid). Fylkeskommunen er også deleier i Innovasjon Norge og har ansvaret for å oppnevne styremedlemmer til de regionale forskningsfondene

De siste årene er overføringer til fylkeskommunenes arbeid med næringsfremme kraftig redusert. Fylkes-kommunenes innsats på området bevilges av Stortinget over programkategori 13.50 Distrikts- og regional-politikk. Samlede overføringer til fylkeskommunene over programkategori 13.50 har falt fra 2,1 mrd. i 2012 til 667 millioner kroner i 2019 (målt i løpende priser). Overføringene ble redusert med nærmere 30 prosent, tilsvarende 265 millioner kroner, fra 2018 til 2019.

Fylkeskommunene har imidlertid delvis kompensert reduserte overføringer på programkategori 13.50 med økt bruk av andre driftsmidler til næringsutvikling. Basert på rapporteringer fra fylkeskommunene estimeres bruken av andre driftsmidler til næringsutvikling til om lag 300 millioner kroner i 2019. Veksten i bruk av andre driftsmidler indikerer at fylkeskommunene prioriterer næringsfremme sammenlignet med andre poli-tikkområder. Veksten i bruk av andre driftsmidler har derimot ikke vært tilstrekkelig for å korrigere for ned-gangen i 13.50-midler siden 2012.

I samme periode som det har vært en nedgang i fylkeskommunens budsjettmessige handlingsrom, har det vært en betydelig vekst i finansiering av statlig næringsrettet virkemiddelbruk, og fylkeskommunens relative betydning som næringspolitisk aktør har følgelig blitt vesentlig svekket. Det er særlig fylkeskommunenes rammer for næringsutvikling i fylket utenfor det distriktspolitiske virkeområdet som har blitt svekket. Det er også stor variasjon i hvor mye hver enkelt fylkeskommune har av midler til næringsutvikling, fordi overføringene først og fremst skal ivareta distriktspolitiske hensyn.

Reduksjonen i fylkeskommunenes rammer har skjedd parallelt med den pågående regionreformen, hvor et sentralt mål er å styrke fylkeskommunen som regional utviklingsaktør.

Regjeringen ønsker nå å styrke fylkeskommunene som utviklingsaktører gjennom strukturendringer og overføring av oppgaver til de nye og større regionene fra og med 2020. Noen oppgaver er allerede vedtatt overført fra statlige organer til fylkeskommunene, og regjeringen har åpnet for å flytte flere oppgaver.

Regionreformens vektlegging av at fylkeskommunene skal ha mulighet til å tilpasse virkemiddelbruken til regionale muligheter og utfordringer kan også sees på bakgrunn av en europeisk tendens der innovasjons- og næringsrettede virkemidler vektlegger regionale ressurs- og kompetansemessige komparative fortrinn. Tankegangen er bl.a. formalisert innenfor metodeverket «smart spesialisering».

Spørsmålet om regionalisering av næringsfremme er også aktualisert som følge av den pågående områ-degjennomgangen av det næringsrettede virkemiddelapparatet.

KS har bedt samfunnsøkonomisk analyse om en drøfting av muligheter og utfordringer ved økt regionali-sering av næringsrettede virkemidler. I denne rapporten handler økt regionalisering om overføring av opp-gaver fra staten til de nye regionene utover de oppgaver som allerede er vedtatt overført.

Hva konsekvensene av økt regionalisering blir, vil imidlertid avhenge av hva som regionaliseres, og også omfanget av regionalisering.

I rapporten legger vi formålet med regionreformen («sterkere regioner») til grunn, noe som tilsier at fylkes-kommunene får økte rammer (og oppgaver) knyttet til næringsutvikling og (større) beslutningsmyndighet over den regionale næringspolitikken. Premisset innebærer at fylkeskommunen får oppdragsgiveransvaret for virkemidler som overføres og samtidig beslutningsmyndighet til å tilpasse virkemiddelsammensetningen ved å omdisponere mellom næringsmessige virkemidler basert på regionale muligheter og utfordringer. Økt regionalisering kan imidlertid også tilsi overføring av ansvar for søknadsbehandling. Implikasjonene vil være forskjellig avhengig av om det bare er oppdragsgiveransvaret eller om ansvaret for søknadsbehand-ling også overføres til fylkeskommunene.

Også omfanget av regionalisering vil ha betydning. For å illustrere svarer oppgaver som allerede er vedtatt overført til de nye regionene 257 millioner kroner målt med utgangspunkt i rammene for disse oppgavene i 2019. Virkemidler som for tiden drøftes med tanke på mulig regionalisering svarer til om lag 527 millioner kroner (omtalt som moderat regionalisering), mens øvrige bedriftsrettede virkemidler som i dag forvaltes løpende gjennom regionalisert søknadsbehandling svarer til 2 mrd. kroner (omtalt som offensiv regionali-sering).

For å drøfte implikasjoner av økt regionalisering, skiller vi mellom moderat og offensiv regionalisering på den ene siden og overføring av oppdragsgiveransvar og oppdragsgiveransvar og søknadsbehandling på den andre siden. Kombinasjonen av disse ulike retningsvalgene gir opphav til fire ulike modeller for økt regionalisering (A, B, C og D). I realiteten kan overføring ligge under eller mellom ytterpunktene – og implikasjonene vil følge av hvor nært opptil et av ytterpunktene som overføres.

Vi legger til grunn dagens virkemiddelportefølje og samlede rammer for næringsrettede virkemidler ligger fast. Det å holde samlede rammer (og oppgaveportefølje) fast, innebærer at drøftingen av implikasjoner gjøres med bakgrunn i endringer som følger av strukturelle endringer i oppgavefordelingen mellom staten og regionene og ikke budsjettmessige prioriteringer.

I Modell A vil fylkeskommunen være oppdragsgiver for så å si alle bedriftsrettede virkemidler som i dag forvaltes av Innovasjon Norge, men også enkelte statlige ordninger som i dag forvaltes av Forskningsrådet og SIVA (næringshageprogrammet og inkubatorprogrammet er allerede vedtatt overført). I Modell A er det en klar arbeids- og ansvarsdeling mellom fylkeskommunene og de nasjonale virkemiddelaktørene som behandler søknader. En nasjonal struktur for søknadsbehandling vil legge til rette for ivaretagelse og vide-reutvikling av den nasjonale kompetansen knyttet til søknadsbehandling og også for programutvikling og evalueringer på tvers av regioner. Der hvor en nasjonal struktur har ansvar for søknads- og kompetanse-utvikling er det logisk at staten dekker de administrative kostnadene, men virkemiddelaktørene vil til enhver tid måtte vurdere behovet for ressurser til søknadsbehandling i hvert enkelt fylke, basert på oppgavemengde. Alle virkemiddelaktørene har insentiver til å styrke sin regionale rådgiverrolle. Enkeltbedrifter vil i all hovedsak forholde seg til aktørene som foretar søknadsbehandlingen, mens representanter fra nærings-livet vil forholde seg til fylkeskommunen som ansvarlige for næringspolitikken. Diskusjonen om hvilke vir-kemidler som best treffer næringslivets muligheter og utfordringer, samt fordeling av midler, flyttes dermed fra nasjonale til regionale arenaer. Etter vår vurdering er det rimelig å vente at Modell A utløser et større regionalt engasjement for næringspolitiske problemstillinger enn i dag.

I Modell B overføres langt færre oppgaver, men også i denne modellen vil de nasjonale aktørene ha an-svaret for søknadsbehandlingen. Arbeidsdelingen mellom fylkeskommunene som beslutningsorgan og vir-kemiddelaktørene som operativt organ vil også være tilsvarende tydelig. Modell B skiller seg fra Modell A primært ved at fylkeskommunene får et noe mer redusert handlingsrom. Staten vil være den største opp-dragsgiveren til Innovasjon Norge (så fremt selskapets øvrige oppgaver er uendret) som idag. Selskapet vil følgelig ha noe svakere insentiver til å styrke sin regionale tilstedeværelse og kapasitet som rådgiver for fylkeskommunene enn i Modell A.

I Modell C overføres enkelte virkemidler fra staten til de nye fylkeskommunene, samtidig som fylkeskom-munene også får ansvar for søknadsbehandling av noen eller alle de bedriftsrettede virkemidler de overtar eksempelvis søknadsbehandlingsansvaret for etablererstipendene eller regionalt forskningsfond. Dersom fylkeskommunen overtar ansvaret for søknadsbehandlingen for etablererstipendet vil fylkeskommunen være det naturlige kontaktpunktet for gründere i regionene og tilsvarende redusert rolle for Innovasjon Norge som veileder av etablerere.

Over tid vil en modell der fylkeskommunen har ansvaret for søknadsbehandling kunne føre til en endring i prioritering av virkemidler utfra om de medfører kostnader til søknadsbehandling eller ikke. Prioriteringen kan gå i ulike retninger. Fylkeskommuner med store nok «søknadsavdelinger» kan ønske å prioritere fyl-keskommunens «egne» virkemidler. Fylkeskommuner med få ansatte avsatt til slike oppgaver, kan ønske å prioritere virkemidler som ikke medfører søknadsbehandling fra enkeltvirksomheter. Modell C kan dermed resultere i en virkemiddelmiks som er preget av andre forhold enn målet om å legge til rette for økt verdi-skaping. Man kan også se for seg en utvikling i retning av overlapp av administrative oppgaver og kompe-tansebygging mellom fylkeskommunene og statlige organer, samt «tilskudds-shopping». Det vil være be-hov for nye mekanismer for å forhindre duplisering av tildelinger.

I Modell D overføres store deler av de bedriftsrettede virkemidlene til fylkeskommunen. Regionene vil, som i Modell A ha et større handlingsrom og større muligheter til å tilpasse virkemiddelbruken til regionale mu-ligheter og utfordringer. Men i modell D overføres også saksbehandlingen (i motsetning til i Modell A). Fylkeskommunene må bygge opp nødvendig kompetanse for å vurdere søknadene, som i praksis tilsier at Innovasjon Norge sine distriktskontorer blir innlemmet i fylkeskommunen. Sammenlignet med Modell A vil det bli mer krevende å utnytte og sikre læring på tvers av regioner knyttet til forvaltningspraksis, mål for søknadsbehandlingen og sikring mot «tilskudds-shopping» mellom fylkeskommuner. Det vil være logisk at fylkeskommunene bærer de administrative kostnadene ved søknadsbehandlingen. Mer krevende søknads-behandling vil, som i Modell C, kunne fremstå som mindre gunstig for enkelte fylkeskommuner, og kan lede til at prioritering mellom virkemidler i mindre grad baseres på verdiskapingseffekt.

Uavhengig av modell må staten ta stilling til hvordan midler til nye oppgaver skal fordeles mellom regionene. Rammene kan for eksempel fordeles basert på politisk skjønn, forhåndsdefinerte faglige kriterier eller en kombinasjon. Oppmerksomheten om den regionale fordelingen vil trolig tilta i takt med omfanget på midlene som regionaliseres (og følgelig være størst i A og D).

Staten må også ta stilling til hvorvidt notifisering av nye virkemidler til ESA skal ligge hos staten (på vegne av seg selv og fylkeskommunene), eller hos fylkeskommunene enkeltvis eller samlet. Vi forventer at fylkes-kommunens insentiver til å notifisere ordninger selv vil øke i takt med vekst i regionenes rammer til næ-ringsutvikling og dens handlingsrom (og følgelig være størst i modell D).

For å påse at regionene bruker midlene i tråd med formålet (økt verdiskaping i hele landet) kan det være aktuelt å innføre nye rutiner for styring og kontroll. Uansett, ved øremerking av midler til formålet «nærings-utvikling» kan staten redusere rammene dersom regionene ikke forvalter midlene i tråd med formålet, eller opprette nye statlige virkemidler. Statens direkte kontroll er mindre dersom alle overføringer skjer som frie midler og den nasjonale infrastrukturen er bygget ned (modell D).

Hvordan regionalisering av bedriftsrettede virkemidler i tråd med disse modellene vil påvirke samlet nasjonal verdiskaping kan ikke leses ut av forskning eller empiri.

De største gevinstene ved økt regionalisering synes å være:

  • Bedre tilpasning av virkemidler til regionale muligheter og utfordringer ved at regional forvaltning kan forenkle overflyttinger av midler fra én ordning til en annen ved behov. Kan gi en positiv verdi-skapingseffekt.

  • Spesielt kan identifisering av nye muligheter skje raskere og få raskere gjennomslag i prioritering av virkemiddelbruken, noe som også kan gi en positiv verdiskapingseffekt.

De største risikomomentene ved økt regionalisering synes å være:

  • Verdiskapingstap som følge av ev. ikke-realisering av gode store prosjekter (store enkeltprosjekter vil redusere antall prosjekter som kan støttes mer i en region enn for landet som helhet)

  • Regionale ulikheter i kompetanse om virkemiddelbruk mellom fylkeskommuner og at de regionale prioriteringene ikke baseres på formålet om økt verdiskaping alene. Noen regioner kan vurdere behov for langt unna reelle muligheter og utfordringer i regionen.

De fire modellene vi har vurdert skiller seg synes ikke å skille seg vesentlig fra hverandre med tanke på nasjonale verdiskapingseffekter.

Størst forskjell er det dog mellom A og B på den ene siden og C og D på den andre. Når operativ søknads-behandling av bedriftsrettede prosjekter legges inn i en fylkeskommunal struktur, kan det ikke utelukkes vektlegging også av andre hensyn enn prosjektenes verdiskapingseffekt. Det følger av at fylkeskommu-nene også kan ha interesse av eksplisitt å hensynta saksbehandlerkostnader ved vurdering av virkemid-delbruk. Det er også mer krevende å unngå politisk involvering i søknadsbehandling i modell C og D, noe som har blitt vurdert som et viktig skille innenfor næringspolitikken de siste 30 årene.

Vi forventer at modellene med offensiv regionalisering (A og D) vil utløse størst regional oppmerksomhet om regional næringspolitikk, mens vi forventer at overlapp i arbeidsoppgaver og kompetanse og følgelig forvaltningskostnader vil være størst i modell C.

Kartlegging av norske FoI-virkemidler

Technopolis og SØA har utarbeidet rapporten “Behov for en mer ambisiøs forsknings- og innovasjonspolitikk” (“Raising the Ambition Level in Norwegian Innovation Policy”) på vegne av Forskningsrådet. I rapporten drøftes erfaringer og mulige tiltak for hvordan det kan legges til rette for en mer strategisk og koordinert bruk av eksisterende og nye næringsrettede virkemidler for forskning og innovasjon for å løse det OECD i sin landgjennomgang av Norge peker på som “the triple transition imperative”. Klikk her for å lese hele rapporten. Hovedrapporten fra Technopolis finner du her.

Executive summary

The Norwegian research and policy portfolio cover a wide range of measures addressing various explanatory factors for what hinders and promotes economic growth.

Innovation Norway (IN) and Research Council of Norway (RCN) are the two main agencies, but SkatteFUNN is by far the most important single measure. Grants (incl. advisory services) aimed at fostering research, innovation, and business development totalled to about 20 billion NOK in 2017, whereas industry relevant measures aimed at fostering research and innovation totalled to 10,5 billion NOK. The remainder includes funding for basic research and research infrastructure (corresponding to about 60 percent of the RCN portfolio, but also parts of H2020 and RFF portfolio) as well as business development measures (corresponding to about 60 percent of Innovation Norway portfolio and all measures administrated by regional authorities).

Funding for industry relevant R&I measures1. By primary goal2 and recipient sector.3 Grants and advisory services only. 2017. In billion NOK.

figur_edited.jpg

Source: Samfunnsøkonomisk analyse AS (samspillsdatabase)

There has been a steady growth in public funding for measures to stimulate R&I over the past decade (measured in total grant-based funding) with a particularly strong growth/development during period from 2013 to 2016. During this period, growth was stronger for industry relevant R&I measures than for measures for basic research and business development. The growth is largely driven by growth in funding from SkatteFUNN, but also funding from Enova, EU programs and FHF (marine research). Industry relevant R&I funding through the main agencies Innovation Norway and RCN has remained relatively unchanged during this period.

Total industry R&I-funding to private sector is estimated to 7,3 billion NOK in 2017 (out of 10,5 billion NOK in total). The remainder is channelled to HEI sector and research institutes and others (public organisation and international recipients). Since 2013, the vast majority of the increase in R&I funding has been channelled to the private sector due to the strong growth in predominantly SkatteFUNN, but also Enova and FHF.

In monetary terms, SkatteFUNN is by far the most important single measure. In 2017, the budgeted tax deduction for the scheme was estimated to 5,6 billion NOK, which is over four times that of 2010. Actual costs/expenditure the same year is estimated to some 3,7 million NOK , corresponding to 35 percent of all industry related R&I grants. Other important measures are BIA (RCN), Environmental technology program (IN), Innovation Contracts (IN), basic funding for industry relevant research institutes (RCN), and cluster and centre programs. SkatteFUNN and the 19 largest grant-based measures and programs make up about 85 percent of all industry relevant R&I-grants during the period of 2016 and 2017. The remaining funding comes from a variety of measures, thematic or not.

The various measures play different roles in the R&I policy portfolio. SkatteFUNN is particularly suited for smaller R&I projects due to the simple application procedures and thus particularly relevant for SMBs and young firms. RCN-programs, Enova and H2020 measures are particularly suitable for larger and more complex R&I projects. The differences can be observed in private sector beneficiaries’ characteristics; beneficiaries of SkatteFUNN and IN are relatively speaking younger and smaller than those of RCN, Enova and EU programs. However, the share of more mature firms in SkatteFUNN has increased over the last years. One possible explanation is the increase in the threshold for R&D tax credit , making the measure more suitable for larger R&D projects.

With regards to recipients’ cross measures, we observe that the same recipient uses different R&I programs simultaneously and over time. It is reasonable to see the interactions between agencies and measure because programs play different roles in the companies' R&I work. However, it cannot be ruled out that certain programs overlap in objectives and scope. Here, it is conceivable that companies can "shop" between programs. To avoid "program shopping", there is a need for good coordination between program owners, as well as coordination between the policy agencies of what challenges the various programs are meant to face.

In economic terms, instruments that are sector and theme neutral, such as SkatteFUNN, BIA, SFI and Innovation contracts, made up about two thirds of all industry relevant R&I-funding in 2017. Over the past five years funding for open instruments has increased faster than that of thematic instruments. There has been a strong growth in funding for measures related to renewable energy, climate and environment, but a decline in funding for other thematic programs, resulting in modest growth in funding for all thematic programs.

Given the increase in funding for open programs, is seems as if open programs no longer complement the thematic programs, but that thematic programs complement the open programs. This shift in relative importance raises the question about what role thematic programs should play in the future. Thematic program allows for a strategic channelling of resources and long-term competence building and technology development, but how many thematic programs do Norway need? As a small country Norway can most likely not develop world class competences in all areas (meaning that the number of thematic programs should be lower). Clear delineation and strategic coordination are important to ensure an efficient and competitive research and innovation system.

Framtidens muligheter på arbeidsmarkedet for lavkvalifiserte innvandrere

SØA har framskrevet fremtidig arbeidskraftforsyning fra innvandrergrupper ved å kombinere SSBs prognoser for fremtidig innvandring og Wittgenstein-senterets prognoser for utdanningsnivå i 201 land. Under visse forutsetninger om deltakelse i arbeidskraften finner vi at 74 prosent av innvandrerne i den norske arbeidsstyrken i 2040 vil være lavtkvalifiserte og 26 prosent høyt utdannet. Innvandrernes muligheter i fremtiden norsk arbeidsmarked vil avhenge av antall ledige stillinger og konkurransen fra norskfødte arbeidssøkere. Våre framskrivinger anslår at etterspørselen etter lavtkvalifiserte arbeidstakere vil bli betydelig lavere framover, særlig i de næringene der store deler av lavt kvalifiserte innvandrere er ansatt i dag, som for eksempel innen detaljhandel og transport. I tillegg til de som ikke deltar i arbeidsstyrken, vil 19 prosent av alle lavt kvalifiserte arbeidere være ute av arbeid innen 2040, med mindre de får mer relevante ferdigheter. Dette vil legge press på offentlige finanser.

Gitt et ønske om å beholde det sammenpressede lønnsnivået i Norge foreslår SØA økt offentlig innsats rettet mot å fremme livslang læring i næringslivet generelt, arbeid rettet mot å gjøre innvandreres kompetanse mer relevant for framtidens arbeidsmarked og prioritering av oppholdstillatelse for yngre kvinner og menn.

Hele rapporten kan lastes ned her: Report 7-2019 Possibilities for low-skilled immigrants in the Norwegian labour market of tomorrow

Hvordan bør "Den norske modellen" reflekteres i makro-modeller

Denne rapporten drøfter hvilke sentrale egenskaper og sammenhenger en modell for norsk økonomi må inneholde for å reflektere Den norske modellen for lønnsdannelse, der den samordnede lønnsdannelsen kan betraktes som kjernen. Klikk her for å lese hele rapporten.

Sammendrag av rapporten

Generelt vil spesifisering av en makroøkonomisk modell ofte skje med hensyn både til økonomisk teori og økonometrisk analyse på historiske data. Med dette utgangspunktet har det utviklet seg konkurrerende modellklasser. De kan overordnet deles i to: 1) teoridrevne modeller som omfatter DSGE-modeller som Norges Banks NEMO og en ny modell under utvikling i FIN/SSB og 2) empiriske makromodeller som SSBs KVARTS.

I DSGE-modeller er lønnsdannelsen typisk drevet av at husholdningene foretar en klassisk mikroøkonomisk avveining mellom arbeid og fritid for å fastsette arbeidstilbudet, mens bedriftene etterspør den arbeidskraften de trenger gitt etterspørselen etter produktene deres. Lønna blir bestemt av rene markedsmessige forhold beskrevet ved en lønns-Phillipskurve, der lønnsveksten avgjøres av historisk og/eller forventet lønnsvekst og output-gapet. I dag er det ingen modeller av DSGE-type som innehar en realistisk beskrivelse av lønnsdannelsen i norsk økonomi.

Derimot er det flere eksempler på empirisk baserte makroøkonometriske modeller for norsk økonomi som reflekterer lønnsdannelsen i Den norske modellen, deriblant KVARTS.

Vi illustrerer betydningen av ulike forutsetninger for lønns- og prisdannelsen i en teoribasert simuleringsmodell for frontfagsmodellen som inneholder tre næringer: et frontfag og to lønnsfølgere. Lønns-Phillipskurven i ulike varianter er ikke egnet til å få fram det viktigste trekket ved den norske lønnsdannelsen, nemlig at kollektive forhandlinger over tid knytter lønnsveksten til lønnsevnen i frontfaget, og at dette kan oppnås selv om ledighetsnivået er lavt. Mens en frontfagsmodell gjør det både meningsfullt og mulig å bruke finanspolitikk til å nå mellomlangsiktige mål om BNP og arbeidsledighetsnivå, er dette ikke tilfellet dersom de viktigste mekanismene i lønnsdannelsen er representert ved en modell av Phillipskurvetypen.

Den empiriske analysen viser at lønnsutviklingen i skjermet privat sektor er tett knyttet til lønnsutviklingen i industrien både på kort og lang sikt, og at lønn i offentlig sektor følger lønnsutviklingen i privat sektor svært tett. Vi finner dermed støtte for at industrien faktisk er lønnsleder for fagene i skjermet sektor. Videre følger lønnsnivået i frontfaget utviklingen i lønnsevnen til frontfagsvirksomhetene på lang sikt.

Resultatene innebærer at realistisk (les: i tråd med data) modellering av lønnsdannelsen krever innarbeidelse av kollektiv lønnsdannelse og frontfagsmodellen. Dette står i motsetning til en lønns-Phillipskurvemodellering av lønnsdannelsen, som ikke innehar en langsiktig sammenheng mellom utviklingen i lønn og lønnsevne.

DSGE-modeller har ikke, og kan sannsynligvis ikke få, hverken sterk empirisk forankring eller en god beskrivelse av blant annet kollektive lønnsforhandlinger. Å ta feil av lønnsdannelsen i makromodeller for norsk økonomi kan føre til alvorlige feilslutninger. Slike modeller har derfor begrenset praktisk relevans.

Til analyser av norsk økonomi og økonomisk politikk er empiriske, makroøkonometriske modeller av typen KVARTS klart å foretrekke, ettersom de har en sterkere empirisk forankring og kan omfatte en mer detaljert og realistisk beskrivelse av økonomiens virkemåte.

Effektmåling av profilering av Norge som reisemål

SØA analysert hvorvidt Innovasjon Norges profileringsarbeid bidrar til høyere verdiskaping i den norske reiselivsnæringen, gjennom å bidra til økt turisme i Norge. Vi finner positive (signifikante) effekter av den offentlige reiselivsinnsatsen i et utvalg markeder. Tydeligst effekter finner vi i tre markeder hvor den relevante (påvirkbare) turismen er turisme til norske skidestinasjoner (vinterturisme). Som en del av effektmålingen har vi også vurdert i hvilken grad reiselivsprofileringen er et fellesgode som alle aktører i reiselivsnæringen nyter godt av. Klikk her for å lese hele rapporten.

Sammendrag av rapporten

Det kommer stadig flere turister til Norge. Fra 2013 til 2017 økte utenlandske gjestedøgn i Norge med 5,7 prosent i året. Økningen i utenlandsk turisme til Norge kan flere forklaringer. En grunn er svakere kronekurs, som har gjort det rimeligere å feriere i Norge. En annen grunn er rett og slett at det gradvis blir flere mennesker som bruker penger på å reise, både fordi økonomisk vekst har bidratt til at flere har råd til å reise og at det blir flere mennesker i verden. Ikke minst er det en sterk øning i turister fra Kina. Også nedgang i reisekostnader knyttet til å fly har stimulert internasjonal turisme.

Det kan også hende at norske reisemål i seg selv har blitt mer spennende for turister. Mange hevder Norge har både vakker og eksotisk natur. Etter hvert har det også utviklet seg et variert kultur- og underholdningstilbud i landet, som mange norske og utenlandske turister oppsøker.

Selv om veksten i utenlandsk turisme til Norge har vært høy, og høyere enn veksten i norske turister i Norge er det er likevel langt flere nordmenn som ferierer i Norge. Nordmenn står for om lag 70 prosent av alle kommersielle overnattinger. I tillegg kommer nordmenns bruk av hytter o.a. Veksten i norske kommersielle overnattinger har vært 1,6 prosent årlig i perioden 2013-2017.

Reiselivsnæringen er i dag en betydelig næring fordelt på flere typer tjenester. Viktigst er servering, overnatting og transport. Rene produsenter av aktiviteter og opplevelser blir imidlertid stadig viktigere. Også formidling av reiseopplevelser er en del av næringen. Reiselivet er også en stor etterspørrer etter varer og tjenester fra andre næringer, som matindustri og primærnæringene.

Samlet sysselsatte reiselivsnæringene nærmere 230 000 på hel- og deltid i 2017. Verdiskapingen var samme år om lag 67 milliarder kroner. Reiselivsnæringen har en større næringsmessig betydning i distriktene enn i sentrale strøk, men er relativt viktig også i de største byene som Oslo og Bergen.

Regjeringen la våren 2017 fram Meld. St. 19 (2016-2017) Opplev Norge – unikt og eventyrlig (Reiselivsmeldingen). Meldingen reflekterer rundt økningen i turiststrømmen til Norge og fordeler og utfordringer ved den. I meldingen vektlegger Regjeringen at verdiskaping og lønnsomhet i reiselivsnæringen først og fremst skal fremmes gjennom gode rammebetingelser for næringsvirksomhet.

En sentral rammebetingelse for reiselivet er profileringen av Norge som reisemål. Profileringsaktiviteten har en lang tradisjon og lignende profileringsarbeid skjer i mange land. Det er Innovasjon Norge, som på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet har ansvaret for den offentlige profileringen av Norge som reisemål.

I Reiselivsmeldingen ble det varslet at det er behov for bedre analyser av hvilken effekt Innovasjon Norges profileringsaktiviteter har, bl.a. for å gi et grunnlag for å vurdere om den offentlige finansieringen av profileringsaktivitetene er den mest effektive bruken av samfunnets ressurser.

I dette prosjektet har Samfunnsøkonomisk analyse AS (SØA) analysert hvorvidt Innovasjon Norges profileringsarbeid bidrar til høyere verdiskaping i den norske reiselivsnæringen, gjennom å bidra til økt turisme i Norge.  

Analysen har vært metodisk krevende, ikke minst fordi tilgjengelige data har relativt korte tidsserier. I tillegg er det ikke entydig hvilke avgrensninger av turismen til Norge som bør gjøres for på best mulig måte isolere den turismen profileringen er ment å påvirke.

Vi har studert effekten av profilering på turisme for hvert marked (land) hvor Innovasjon Norge har en reiselivssatsing. Vi finner positive (signifikante) effekter av den offentlige reiselivsinnsatsen i et utvalg markeder. Tydeligst effekter finner vi i tre markeder hvor den relevante (påvirkbare) turismen er turisme til norske skidestinasjoner (vinterturisme). Som i alle empiriske analyser, er resultatene heftet med usikkerhet. At vi finner effekt for disse markedene kan være en indikasjon på at det er her det er klarest sammenheng mellom den turismen vi klarer å måle og den turismen profileringen er ment å påvirke.

Effekten av den offentlige reiselivsprofileringen framstår imidlertid som av begrenset betydning. I tråd med tidligere studier av hva som driver turisme (turistenes reisebeslutning) finner vi at økonomiske faktorer som inntekt og priser betyr langt mer enn profileringen av Norge som reisemål.

Virksomhetenes egen profilering er også trolig viktigere for den enkelte virksomhets økonomiske utvikling enn Innovasjon Norges bidrag. Innovasjon Norges profileringsarbeid er ment å utvikle og styrke markedsmulighetene for norske reiselivsbedrifter, men ikke være salgsutløsende.

Også turistenes egen profilering via sosiale medier og alminnelige deling av gode reiselivsopplevelser kan bety mye for profileringen av Norge. Den teknologiske utviklingen tilsier at nye profileringsmåter og -kanaler i årene framover vil få relativt økt betydning på bekostning av tradisjonelle profileringskanaler.

For å vurdere effekten av Innovasjon Norges reiselivsprofilering på verdiskapingen har vi studert sammenhengen mellom økt turisme og verdiskaping i reiselivsnæringene. Vi har studert sammenhengen mellom økningen i kommersielle gjestedøgn og endringer i verdiskaping i overnattings- og serveringsnæringen. Her finner vi en signifikant positiv sammenheng. Om lag tre firedeler av turistenes forbruk er imidlertid utenfor overnattings- og serveringsnæringene. Vi har derfor også forsøkt å identifisere empiriske sammenhenger mellom endringer i kommersielle gjestedøgn og endringer i verdiskaping i den norske fastlandsøkonomien. Sammenheng er trolig positiv, men vi finner ikke signifikante effekter mellom utenlandsk turisme og verdiskaping.

Når vi kombinerer effekter av Innovasjons Norges profileringsinnsats med virkningen av økt turisme på norsk verdiskaping finner vi at Innovasjon Norges profileringsarbeid bidrar til økt verdiskaping i reiselivsnæringen.

Statlig profileringsinnsats kommer imidlertid ikke uten kostnader. Når vi sammenlikner de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å bruke statlige midler på reiselivsprofilering av Norge er det ikke klart om verdiskapingsbidraget overstiger kostnadene. Det kan være tilfelle, men krever en positiv verdiskapingseffekt utenfor overnattings- og serveringsnæringen som er større enn effekten vi finner for overnattings- og serveringsnæringen.

Når reiselivsprofileringen skal vurderes i et verdiskapingsperspektiv, må det også tas hensyn til at arbeidskraft og kapital som benyttes i reiselivsnæringen, alternativt kan anvendes andre steder. Produktiviteten i reiselivsnæringen, særlig overnattings- og serveringstjenester, er lavere enn gjennomsnittet for annet norsk næringsliv. Også veksten, til tross for økning, synes å være lavere. Når så sentrale reiselivsnæringer (overnatting og servering) har såpass lav produktivitet (verdiskaping per timeverk), bør det offentlige være varsom med å oppmuntre til mye mer ressursbruk i denne delen av reiselivsnæringen.

Offentlig innsats for næringsfremme skal begrunnes i markedssvikt. Det er ikke opplagt at all profilering har en slik begrunnelse. Det er kun når verdiskapende markedsføring ikke blir gjennomført fordi for mange har interesse av å være gratispassasjer at det oppstår en markedssvikt. Profilering som vil gi klare verdiskapingseffekter for enkeltaktører vil mest trolig bli gjennomført uansett.

Informasjon om Norges reiselivstilbud o.a. på visitnorway.com har karakter av å være et fellesgode for langt flere enn reiselivsvirksomhetene. God og lett tilgjengelig informasjon om norske attraksjoner kan gi økt opplevelsesverdi av å reise i Norge, samt forenkle reiser i Norge. Dette er verdier som primært tilfører verdi til turisten, enten norsk eller utenlandsk. Den samfunnsøkonomiske verdien (målt som turistenes nytte) av bedre reiseopplevelser er trolig reell og kommer i tillegg til verdiskapingseffektene i reiselivsnæringene.

Dersom Innovasjon Norges reiselivsinformasjon endres til nettopp informasjon om norske reiselivsmuligheter, vil informasjonen få større preg av å være et reelt fellesgode. I så fall endres også målsettingen til informasjonsarbeidet – fra et mål om at informasjon om Norge som reismål skal lede til flere turister, til at turister skal få god informasjon om feriemulighetene i Norge.

Ren informasjon om Norge som reismål kan mest sannsynlig gjøres med mindre ressursinnsats enn dagens samlede reiselivsbudsjett.

Samlet er vår vurdering at verdiskapingseffektene av Innovasjon Norges reiselivsprofilering er relativt begrensede. Vi anbefaler på den bakgrunn ingen økning i ressursbruken. Våre estimater tilsier, isolert sett, at det kan være ressursbesparende for samfunnet om innsatsen trappes noe ned, men usikkerheten i resultatene gjør at vi ikke kan basere en anbefaling om ressursbruk på våre estimeringsresultater alene.

Basert på hvordan vi skal forstå profilering av Norge som et fellesgode, anbefaler vi at det offentlige profileringsarbeidet framover bør legge mindre vekt på å tiltrekke flere turister, men heller legger vekt på å øke kvalitet og mengde informasjon til turister som uansett har bestemt seg for å feriere i Norge.

Evaluering av Innovasjon Norge som innovasjonspolitisk rådgiver

Innovasjon Norge forvalter en meget stor andel av landets offentlige virkemidler for å styrke verdiskapingen i norsk næringsliv og har tett kontakt med norske virksomheter. Selskapet har fått i oppgave å bruke sin kunnskapsbase og kontaktnett som grunnlag for råd til eiere og oppdragsgivere.

I evalueringen vurderes Innovasjon Norge som en innovasjonspolitisk rådgiver. Evalueringen dekker årene 2012-2018. I evalueringen peker vi på at Innovasjon Norge har viet oppgaven oppmerksomhet og tatt flere grep for å bli en bedre rådgiver, men at Innovasjon Norge og deres eiere og oppdragsgivere har ulik forståelse av hva som ligger i rådgivningsoppgaven. Evalueringen har avdekket at det er behov for dialog mellom Innovasjon Norge og eiere og oppdragsgivere om hvilken kunnskap og type råd ulike myndigheter forventer fra Innovasjon Norge og på hvilken form rådene skal gis.

Rapporten er utarbeidet av Samfunnsøkonomisk analyse AS i samarbeid med Kristin Rogge (IPSOS, Oslo) og Theresa Norn (DEA, Danmark).

Klikk her for å lese hele rapporten.

 

Lønnsomhet i varehandelen 2003-2017

Vi ser på lønnsomheten i detaljhandelen, grossistnæringen og næringsmiddelindustrien i perioden 2003 – 2017. Hovedresultatene kan oppsummeres som følger:

  • Driftsresultatet har økt klart gjennom perioden i alle tre næringene

    • I kroner er økningen størst i grossistnæringen

    • I prosent er økningen størst i næringsmiddelindustrien

  • Driftsmarginene har vært lavere i alle varehandelsnæringene enn i industrien for øvrig

    • Detaljhandelen har hatt klart lavere driftsmargin enn grossistene og Næringsmiddelindustrien i årene etter finanskrisen, men forskjellen minsker i 2017

  • Totalrentabiliteten, som gir et bilde av hvor mye eierne sitter igjen med, har vært om lag på linje med industrien for øvrig, dog noe høyere i grossistnæringen. Næringsmiddelindustrien har hatt en positiv utvikling i særlig andre halvdel av perioden

  • Lønnsomhet på næringsnivå drives av de store virksomhetene

  • Store virksomheter har en noe høyere driftsmargin enn resten. Utviklingen i driftsmarginen ser derimot relativt lik ut.

  • For de største bedriftene i detaljhandelen er marginene redusert med omtrent 49 prosent fra 2003 til 2017, mens driftsresultatet har økt med 66 prosent i samme periode

  • Verdikjeden for varehandel kjennetegnes av en volumkamp som går på bekostning av marginpåslagene per enhet.

  • Det er lave driftsmarginer i matvarehandel og bensinstasjoner.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Geografiske forskjeller i inntektsmobilitet i Norge

I et samfunn med høy sosial mobilitet vil barns sosiale og økonomisk muligheter være mindre avhengig av foreldrenes inntekt og sosiale status enn i et samfunn med lav sosial mobilitet. Graden av sosial mobilitet måles ofte som sammenhengen mellom foreldrenes og barnas inntekt. Vi bruker i denne analysen registerbasert inntektsstatistikk for å beskrive tre trekk ved inntektsmobiliteten i Norge: (i) sammenhengen mellom foreldrenes og barnas inntekt på nasjonalt nivå, (ii) geografiske forskjeller i mobilitet på tvers av kommuner, (iii) faktorer som kan tenkes å henge sammen med forventet utfall for barn fra lavinntektsfamilier.

Rapporten dokumenterer og beskriver estimater på inntektsmobilitet for kommuner i Norge, samt bydeler i de fire storbykommunene Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim. Som et tillegg til rapporten er det tilgjengeliggjort et regneark med alle estimatene og et utvalg kovariater.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Det tilhørende regnearket finner du her.

Ringvirkninger av kulturelle aktiviteter i Møre og Romsdal

På oppdrag for Møre og Romsdal fylkeskommune har Samfunnsøkonomisk analyse, i samarbeid med Kunnskapsverket og Østlandsforskning, utarbeidet en metode for å beregne økonomiske ringvirkninger fra kulturelle aktiviteter. Metoden er deretter testet ut på 6 publikumsrettede kulturelle aktiviteter i fylket: Operaen i Kristiansund, Kristiansund Kirke Kunst Kulturfestival, Nordic Light, Lady Arbuthnott, Herøyspelet (Kongens ring) og Giskespelet. Disse aktivitetene bidrar til økonomisk verdiskaping i andre lokale virksomheter gjennom innkjøp av varer og tjenester fra disse, og gjennom at de tiltrekker seg besøkende frå andre steder som bruker penger på for eksempel overnatting, servering og shopping. Hvor store ringvirkninger aktiviteten har avhenger derfor av hvor mye av innkjøpene som gjøres lokalt, hvor stort tilreisende publikum man har og hvor mye penger disse tilreisende legger igjen lokalt. Også om flere av de aktivitetene som vi har analysert allerede har høye ringvirkninger så er det et potensial for alle å øke disse gjennom å øke innkjøpene fra lokale leverandører og bygge opp kompletterende tilbud som betyr at de besøkende blir lengre i området. Vel så viktig som de økonomiske bidragene er de andre verdiene som aktivitetene bidrar med. De er viktige arenaer for frivillig arbeid og de kan være med på å få frem nye talenter. De bidrar også gjennom å bygge lokal identitet, omdømme og attraktivitet.

Klikk her for å lese hele rapporten

Regionale ringvirkninger av å etablere Andøya Spaceport

Det pågår et arbeid med å utforske mulighetene for å etablere en base for oppskytning av små satellitter på Andøya. I forbindelse med dette gjennomføres det mulighetsstudier som ser på tekniske, kommersielle og offentlige muligheter, en konsekvensanalyse for miljø og sikkerhet, og juridiske betingelser for å gjennomføre satellittoppskytninger fra Andøya.

Som en del av denne mulighetsstudien, har Samfunnsøkonomisk analyse AS fått i oppdrag å gjennomføre en analyse av de regionale ringvirkningene av å etablere Andøya Spaceport. Dette omfatter en vurdering av direkte og indirekte virkninger av etableringen, samt en vurdering av hvilke andre typer virksomheter som kan etablere seg i tilknytning til Andøya Spaceport, såkalte katalytiske virkninger. I tillegg inneholder analysen vurderinger av hva etableringen av Andøya Spaceport kan bety for romvirksomhet og -industri i Norge.

Etablering av oppskytningsbase for småsatellitter på Andøya

Det vil ta tid å etablere en oppskytningsbase for småsatellitter på Andøya. For det første må beslutning om opprettelse tas, deretter følger noen år med oppbygging av infrastruktur. Omfanget på basen avhenger blant annet av etterspørselen etter oppskytning av småsatellitter internasjonalt, samt konkurransen fra andre oppskytningsbaser.

I beregningen av regionale ringvirkninger har vi tatt utgangspunkt i følgende framdriftsplan

-       2020-2022: Etablering av infrastruktur og testoppskytninger. Første kommersielle oppskytning kan allerede skje i 2021.

-       2022-2024: Gradvis økning av antall årlige oppskytninger

-       2024: Første fulle året med full drift på Andøya Spaceport, og det legges til grunn 24 kampanjer (dvs. oppskytninger) årlig.

Anleggsperioden vil gi høy økonomisk aktivitet

Etablering av infrastruktur til oppskytningsbasen vil kreve store investeringer i anlegg og bygg. Blant annet vil anlegget innebære bygging av en molo, interne veier, lagringskapasitet, administrasjonsbygg, oppskytningsramper, integrasjonsfasiliteter og tekniske installasjoner. De samlede investeringene er beregnet til om lag 1,2 milliarder kroner, der hovedvekten av investeringene vil være i løpet av treårsperioden 2020-2022.

Vi har beregnet at utbyggingen vil kreve 149 årsverk årlig i de tre årene 2020-2022 som er direkte sysselsatt med å bygge den aktuelle infrastrukturen. I tillegg kommer ringvirkninger fra dette (indirekte og induserte virkninger) på 172 årsverk. I anleggsperioden vil det først og fremst være høy aktivitet innenfor bygge- og anleggsnæringen på Andøya og resten av Nord-Norge. Men denne næringen vil også kreve underleveranser fra en rekke andre næringer lokalisert i regionen. Spesielt vil dette være fra bergverk (masse til moloen for eksempel), trevarehandel og arkitekt- og ingeniørtjenester for å nevne noe.

Direkte verdiskaping og regionale ringvirkninger på snaut 200 årsverk ved full drift

Etablering av en oppskytningsbase for småsatellitter vil innebære opprettelsen av en relativt stor virksomhet i Andøy kommune, og det vil gi etterspørsel etter arbeidskraft lokalisert på Andøya. Ved full drift i 2024 er det forventet at Andøya Spaceport vil ha 108 fulltidsansatte. Videre har vi beregnet ringvirkningene (indirekte og induserte virkninger) av aktiviteten på Andøya Spaceport til 88 årsverk. Ringvirkningene gjelder for hele Nord-Norge samlet.

De indirekte ringvirkningene utgjøres av både Andøya Spaceport sine kjøp av varer og tjenester, samt arbeidsreisende i forbindelse med kampanjer (dvs. oppskytninger). Full drift av oppskytningsbasen vil innebære at to kampanjer kan foregå parallelt. Driften av Andøya Spaceport vil innebære etterspørsel etter en rekke varer og tjenester fra lokale underleverandører. Eksempler fra dagens leverandørliste viser at Andøya Space Center etterspør varer og tjenester fra blant annet kraftnæringen, bygge- og anleggsnæringen, tjenester tilknyttet informasjonsteknologi, teknisk konsulentvirksomhet, varehandel og engroshandel lokalt. Videre vil gjennomføring av kampanjer tiltrekke seg mange arbeidsreisende til Andøya. Disse vil gi økt etterspørsel etter overnattings- og serveringstjenester, varehandel og transporttjenester spesielt.

Katalytiske virkninger – påvirker lokaliseringsvalg av andre bedrifter

Direkte verdiskaping og tilhørende ringvirkninger som følger av å etablere en oppskytningsbase for små satellitter på Andøya Spaceport er virkninger vi med relativt stor grad av sikkerhet kan si kommer til å oppstå i regionen (Nord-Norge) som følge av arbeidet med å bygge basen, samt arbeidet med å drifte oppskytningsbasen. Det er usikkerhet knyttet til disse beregningene også, men denne usikkerheten er først og fremst knyttet til hvor stort dette tallet er, og ikke om det kommer til å oppstå ringvirkninger.

I tillegg kan det oppstå katalytiske virkninger, det vil si virkninger som oppstår når lokalisering av en bedrift påvirker lokaliseringsvalget til andre virksomheter. Katalytiske virkninger er ofte en usikker virkning, og de er derfor vanskelig å måle. I denne analysen har vi gjennomført flere intervjuer, samt litteraturstudier for å kartlegge mulige katalytiske virkninger. Virkningene som omtales her er å anse som fullt mulig å oppnå, det vil si at de er realistiske, men det er fortsatt knyttet stor usikkerhet til både om de vil oppstå, samt til hvor stort omfang av virkningen man kan tenke seg.

Usikkert, men mulig at ny næringsvirksomhet etablerer seg på Andøya

En oppskytningsbase for satellitter kan utløse ny næringsvirksomhet som i dag ikke er etablert på Andøya, men det kan også tenkes at slike investeringer uteblir som følge av at andre forhold ikke er tilstrekkelig til stede i regionen. For å visualisere slike mulige katalytiske effekter har vi beregnet regionale ringvirkninger av denne typen næringsetableringer under forutsetning av at mulighetene realiseres.

I denne analysen har vi diskutert mulighetene for og beregnet ringvirkningene av at det etableres en rakettprodusent på Andøya, at NAROM utvider sin utdanningsvirksomhet og at etableringen av Andøya Spaceport gjør Andøya mer attraktivt som turistdestinasjon. Vi vurderer spesielt muligheten for utvidelse av NAROMs utdanningsvirksomhet og økt turisme som realistiske virkninger. Usikkerheten ligger først og fremst i hvor store disse virkningene kan være. I figuren under har vi oppsummert resultatene fra beregningen. Beregningene er ment å anskueliggjøre hvor store de regionale ringvirkningene kan bli dersom de aktuelle tilfellene slår til.

Direkte virkninger og ringvirkninger av å etablere Andøya Spaceport. Antall årsverk årlig.

Note: Beregningene for anleggsperioden gjelder årlig for de tre årene 2020-2022. Virkningene for drift av Andøya Spaceport gjelder årlig fra første året med full drift, 2024. Beregningene for «etablering av rakettprodusent», «utvidelse av NAROM» og «effekt av turisme» er ment for å illustrere mulige katalytiske virkninger av etablering.

Note: Beregningene for anleggsperioden gjelder årlig for de tre årene 2020-2022. Virkningene for drift av Andøya Spaceport gjelder årlig fra første året med full drift, 2024. Beregningene for «etablering av rakettprodusent», «utvidelse av NAROM» og «effekt av turisme» er ment for å illustrere mulige katalytiske virkninger av etablering.

Klikk her for å lese hele rapporten