Evaluering av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift

Formålet med differensiert arbeidsgiveravgift er å hindre eller redusere fraflytting i tynt befolkede regioner i Norge. Ordningen virker gjennom å redusere kostnaden av å ansette personer i distriktene, både ved å favorisere bruk av arbeidskraft framfor andre innsatsfaktorer og ved å favorisere bruk av arbeidskraft i distriktene framfor i sentrale strøk. Arbeidsgiveravgiften har vært regionalt differensiert i Norge siden 1975. Det er i dag syv avgiftssoner, hvor satsene varierer fra 0 til 14,1 prosent.

Vi finner at redusert arbeidsgiveravgift øker sysselsettingen direkte på grunn av reduserte lønnskostnader. Ordningen bidrar også indirekte til økt sysselsetting ved at noe av skattereduksjonen tilfaller arbeidstakere gjennom høyere lønninger, som i sin tur øker husholdningenes etterspørsel etter lokalt produserte varer og tjenester. I tillegg til positive effekter på sysselsetting i eksisterende virksomheter, indikerer en deskriptiv analyse at sysselsettingen også øker gjennom etableringen av nye virksomheter. Våre funn indikerer at ordningen gir et viktig bidrag til å opprettholde aktivitet og sysselsetting i distriktene, spesielt i avgiftssoner der satsene er lave eller null.

En potensiell ulempe med geografisk differensiert arbeidsgiveravgift er at ordningen kan ha uheldige effekter på konkurransevilkårene i markedet. Innenlands finner vi at redusert arbeidsgiveravgift forbedrer virksomhetenes konkurranseevne, som nettopp er hensikten med ordningen. De fleste virksomheter som betaler redusert sats tilbyr lokale tjenester, som klart begrenser potensielle negative effekter på internasjonal konkurranse og handel. Dessuten er eksporterende virksomheter i sonene med reduserte satser relativt kapitalintensive, og har dermed begrenset nytte av en ordning som reduserer den relative kostnaden på arbeidskraft. Videre finner evalueringen at det store flertallet av eksporterende virksomheter får såpass lite i støtte at den ikke kan defineres som konkurransevridende ifølge statsstøtteregelverket. Vi konkluderer derfor med at det er lite som tyder på at ordningen hemmer konkurranse og handel i en grad som strider mot hensikten med EØS-avtalen.

Evalueringen viser at differensiert arbeidsgiveravgift virker etter hensikten, og vi gir en anbefaling om videreføring. Ordningen bidrar til å hindre eller redusere befolkningsnedgang i distriktene, og det er ikke andre virkemidler som er bedre egnet til denne oppgaven.

Vi åpner imidlertid for at lavere arbeidsgiveravgift ikke virker like godt i alle kommuner. Det kan eksempelvis være kommuner der det er ledige jobber men ikke tilgjengelig arbeidskraft, og hvor høy lønn ikke er en flaskehals. Da kan det være mer formålstjenlig at kommunen får disponere midler til lokalt tilpassede tiltak for å øke sin attraktivitet på andre vis og således tiltrekke arbeidskraft. Vi foreslår derfor å vurdere å prøve ut en ordning der utvalgte kommuner kan velge bort lavere arbeidsgiveravgift til fordel for tilsvarende støtte i form av en direkte overføring til kommunen.

Befolkningsutviklingen vil dessuten endre seg over tid. Vi anbefaler derfor at soneinndelingen vurderes iblant, men med tilstrekkelig lange mellomrom slik at næringslivets behov for stabile rammebetingelser ivaretas.

Klikk her for å lese hele evalueringen.

Analyse av sykefravær og sykepengeutgifter

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) har bedt Samfunnsøkonomisk analyse AS beregne hvordan kostnadene ved sykelønn (for Folketrygden og for virksomheter) har utviklet seg siden 2001. Utviklingen er påvirket av at både aldersfordelingen og næringsutviklingen har endret seg. YS har derfor også bedt Samfunnsøkonomisk analyse beregne hvordan kostnadene ved sykelønn ville ha utviklet seg om aldersfordelingen og næringsfordelingen hadde holdt seg konstant i hele perioden siden 2001.

 Vi finner at staten over folketrygden har spart om lag 128 mrd. kroner i perioden 2001-2017 på at den faktiske sykefraværsutviklingen har vært gunstigere enn dersom sykefraværet hadde holdt seg på 2001-nivået. Samtidig har sykelønnsutgiftene innenfor arbeidsgiverperioden disse årene vært 4,6 mrd. kroner høyere enn dersom i sykefraværet hadde holdt seg på 2001-nivået. Imidlertid har sykelønnsutgiftene innenfor arbeidsgiverperioden vært lavere enn den kontrafaktiske 2001-nivåbanen fra og med 2013. Arbeidsgiverne har dermed også fått del i det reduserte sykefraværet siden 2001, men først og fremst mot slutten av perioden.

 Sammensetningseffekter i næringsstrukturen og aldersfordelingen blant de sysselsatte har isolert sett økt sykefraværet, ved at næringer og grupper med høyt sykefravær har økt relativt til andre. Innenfor næringsstrukturen gjelder dette særlig helse- og sosialtjenester, som har høyere sykefravær enn andre næringer og har vokst mye andelsmessig siden 2001. Når det gjelder aldersfordelingen blant de sysselsatte har økt sysselsettingsandel blant eldre arbeidstakere siden 2001, som har høyere sykefravær enn yngre aldersgrupper, isolert sett trukket sykefraværet opp.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Ny indeks for bokostnader

SØA har utviklet en bokostnadsindeks for norske husholdninger på oppdrag fra Huseiernes Landsforbund.

Den norske boligmodellen innebærer at de aller fleste eier egen bolig i Norge. Det betyr også at husholdningene tar på seg en rekke utgifter. De fleste har et lån som må betjenes og er dermed utsatt for svingninger i rentenivået. Flertallet av norske kommuner har innført eiendomsskatt på bolig, mens alle kommunene krever inn gebyrer for tjenester som vann, avløp, renovasjon og feiing. En husholdning har også behov for energi til både oppvarming av boligen, matlaging og andre husholdningssysler samt forsikring. Å eie og ta vare på egen bolig innebære dessuten kostnader både til vedlikehold og oppgraderinger i takt med velstandsøkningen i samfunnet.

Vi har beregnet bokostnadene for en gjennomsnittlig husholdning i Norge, definert ved en enebolig på 120 kvm. Formålet er å få bedre oversikt over hvordan bokostnadene utvikler seg over tid, både de samlede kostnadene og underkomponenter på et relativt detaljert nivå. Kostnadene beregnes på kommunalt nivå, som muliggjør sammenlikninger på tvers av regioner.

 Vi finner at bokostnadene samlet sett har variert noe over tid. Nominelt var de på om lag samme nivå i 2016 som i 2010. Både justert for konsumprisutviklingen og som andel av disponibel inntekt gikk de dermed noe ned i den samme perioden. Fra 2016 til 2017 økte imidlertid bokostnadene både nominelt og reelt. Bokostnadene varierer betydelig på tvers av landet, både med hensyn til nivå og utvikling. Det er særlig stor forskjell i boligpriser fra storbyene til de mindre kommunene i innlandet og langs kysten, som påvirker husholdningenes lån og rentebelastning. Et annet interessant skille går mellom markedsbestemte kostnader og myndighetsbestemte kostnader. Førstnevnte har de siste årene vært preget av lave renter og lave strømpriser, mens myndighetsbestemte bokostnader har økt gjennom hele dataperioden fra 2010 – 2017 som følge av at alle hovedkomponentene har gått opp, både myndighetsbestemte energikostnader, eiendomsskatt og kommunale avgifter.

Lavt rentenivå har sammen med lave strømpriser bidratt til å holde husholdningenes totale bokostnader stabile gjennom perioden. Økningen i bokostnader fra 2016 til 2017 kan imidlertid bli forsterket de neste årene. Varslede renteøkninger, økning i nettleie og strømpriser, vekst i gebyrer for vann- og avløp og en økning i eiendomsskatten innebærer risiko for at husholdningenes totale bokostnader vil øke utover forventet reallønnsvekst.

Klikk her for å laste ned hele rapporten.

Virkninger av økt satsing på reiseliv i Sigdal

Sigdal er en av landets største hyttekommuner, og en viktig innfallsport til høyfjellet Norefjell og naturreservatet Trillemarka. Kommunen har imidlertid få arbeidsplasser innen tradisjonelt reiseliv og personrettede tjenester som varehandel og servering tatt folketall og antall hytter i betraktning. SØA har estimert effekter av en forsterket satsing på reiselivet. Analysen tar utgangspunkt i to utviklingsbaner for sysselsetting og bosetting fram mot 2040; basisscenarioet som følger kjente nasjonale og internasjonale utviklingstrekk og allerede planlagte prosjekter for lokal reiselivsinfrastruktur, og utviklingsscenarioet, som representerer samme videreføring, men med en forsterket satsing på reiseliv. I basisscenarioet er folketallet er ventet å falle fra 3 488 i 2018 til 3 007 personer i 2040. I utviklingsscenarioet er folketallet estimert til 3 362 i 2040, 355 flere enn i basisscenarioet i samme år. Selv om beregningene er forbundet med usikkerhet, anskueliggjør de likevel at en reiselivssatsing kan folketall utover hva det ellers ville vært og motvirke den ventede befolkningsnedgangen. I rapporten drøftes usikkerhet, effekter på næringssammensetning og alternative utviklingsbaner.

Klikk her for å lese hele rapporten: R18-2018 Virkninger av økt satsing på reiseliv i Sigdal

Foto: DRMA

Beregning av kostnader ved rusrelatert fravær og ineffektivitet

På oppdrag for Akan Kompetansesenter har vi gjennomført en kartlegging og beregning av virksomhetenes og samfunnets kostnader ved alkoholrelatert fravær og ineffektivitet. Basert på egnerapportert fravær og ineffektivitet grunnet alkoholkonsum finner vi at dette koster arbeidslivet minst 1,1 milliard kroner pr. år. For en enkelt virksomhet kan kostnadene for en ansatt med alkoholproblemer, herunder fravær, en eventuell oppsigelse og negativ påvirkning av arbeidsmiljøet, bli svært høye. Å arbeide forebyggende for å redusere risikoen for at noen utvikler et problematisk bruk og å ha kompetanse og verktøy for å håndtere problemet hvis det oppstår kan spare virksomheten for en del av disse kostnadene, og er i tillegg en måte å ta vare på de ansatte. De samfunnsøkonomiske kostnadene ved alkoholbruk, som bl.a. omfatter offentlige utgifter til pleie og omsorg, kriminalitet og redusert livskvalitet og for tidlig død både hos misbruker og pårørende, er svært mye høyere enn de beregnede kostnadene for arbeidslivet.

Rapporten kan lastes ned her: R9-2018 Kostnader ved rusrelatert fravær og ineffektivitet

Evaluering av SkatteFUNN

Samfunnsøkonomisk analyse AS har evaluert SkatteFUNN på oppdrag fra Finansdepartementet. I evalueringsrapporten gir vi en klar anbefaling om å videreføre ordningen.

SkatteFUNN ble introdusert i 2002 som et tiltak for å motivere norsk næringsliv til å øke sin satsing på forskning og utvikling (FoU), og har vokst til å bli et av de viktigste politiske virkemidlene for dette formålet. Evalueringen konkluderer med at SkatteFUNN bidrar til å øke næringslivets investeringer i FoU, og at dette bidrar til mer nyskaping og økt produktivitet.

Vi foreslår imidlertid flere justeringer av ordningen, herunder forenklinger og økt stimulering av samarbeid og deltakelse, særlig for mindre FoU-prosjekter som utløser relativt høye investeringer per krone i støtte. Anbefalingene er basert på resultatene i rapporten og med tanke på både bruk av skattepenger og administrativ byrde, samt at SkatteFUNN fortsatt bør være en bred ordning som stimulerer FoU i mange bedrifter og dermed supplerer andre eksisterende støtteordninger for FoU.

Evalueringen har også sett på misbruk av SkatteFUNN, blant annet med utgangspunkt i kontroller utført av Skatteetaten. Rapporten slår fast at det skjer misbruk av ordningen, og foreslår flere tiltak som begrenser dette, inkludert flere kontroller og strengere sanksjoner. Etter vår vurdering har misbruket ikke hatt et omfang som endrer anbefalingen om å videreføre SkatteFUNN.

Klikk her for å lese hele evalueringen.

Kartlegging av medienæringen

SØA har definert og kartlagt medienæringens omfang og lønnsomhetsutvikling på oppdrag fra Hordaland fylkeskommune og Bergen kommune.

Medienæringen i Norge vokser. Det mangler imidlertid en felles forståelse for hva medienæringen omfatter. Denne rapporten er ment som et supplement til eksisterende næringsanalyser for å få et mer presist anslag på medienæringens størrelse og lønnsomhet. Oppdragsgivere er Bergen fylkeskommune og Bergen kommune. NCE Media i Bergen har bidratt med viktige innspill, særlig i arbeidet med å definere næringen. 

Kjernen i det vi tenker på som medienæringen kretser rundt produksjon og formidling av nyheter og underholdning på TV, kino eller strømmetjenester og aviser og bøker. I tillegg til tradisjonelle produsenter og kringkastere som NRK og TV2 inkluderes strømmetjenester som TV2 Sumo, Netflix og HBO Nordic (i den grad de er registrert i Norge). I tillegg består næringen av ulike støttenæringer og bransjer. Fra tjenesteleverandører til produsenter av produksjonsteknologi, infrastruktureiere og -leverandører og reklameformidling.

Definisjonen av medienæringen operasjonaliseres med regnskapstall for enkeltvirksomheter. Medienæringen slik den er definert i denne rapporten består av om lag 3 800 virksomheter. Hovedtyngden av virksomheter befinner seg innenfor produksjon av TV og film samt forlagsbransjen.

En rekke nøkkeltall for medienæringen presenteres for perioden 2003-2016 og sammenlignes med næringene forretningsmessig tjenesteyting og IKT. Hovedfunnene for medienæringen isolert presenteres her, se nærmere forklaring av størrelsene i selve rapporten.

Medienæringen:

  • Besto av 3 800 virksomheter i 2016, 67 prosent mer enn i 2003
  • Sysselsatte 31 300 årsverk i 2016, en økning på ti prosent fra 2003.
  • Omsatte varer og tjenester for 66 milliarder kroner i 2016, en økning på 139 prosent siden 2003
  • Hadde et driftsresultat på 4,7 milliarder kroner totalt i 2016, nærmere 1,3 millioner kroner per virksomhet
  • Hadde en verdiskaping på 30 milliarder kroner totalt i 2016, tilsvarende åtte millioner kroner per virksomhet
  • Har et geografisk tyngdepunkt i Oslo, men betydelig aktivitet i Bergen og i de andre store byene.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Tallmaterialet er tilgjengelig på kommunenivå i Hordaland fylkeskommunes statistikkbank her.

Beregning av kostnader ved tvistesaker i anleggsbransjen

Tvistenivået i anleggsnæringen er høyt, og samlet omtvistet beløp mellom entreprenører og byggherrer utgjør trolig flere milliarder kroner til enhver tid. Samtidig har konfliktnivået vært økende de siste årene. Uenigheter er som regel knyttet til sluttoppgjør på grunn av uforutsette hendelser som har oppstått i løpet av prosjektperioden. Entreprenørenes arbeidsplikt ved omtvistede krav («hoppeplikten»), medfører at tvister gjerne hoper seg opp mot slutten av anleggsperioden. Tvistesaker kan pågå over flere år, og store anleggsentreprenører og offentlige byggherrer har etablert egne juridiske avdelinger for å håndtere sakene.

På oppdrag for Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg (EBA), har Samfunnsøkonomisk analyse (SØA) beregnet de samfunnsøkonomiske kostnadene av tvistesaker i den norske anleggsbransjen. Våre bereg-ninger viser at samfunnet påføres en årlig kostnad tilsvarende 2,2 milliarder kroner som følge av slike saker. Beregningene er basert på innspill og tallmateriale fra syv utvalgte anleggsentreprenører. Kostnadene inkluderer kostnader til medgåtte ressurser i arbeidet med tvistesakene hos både entreprenør, byggherre og domstolene, samt kostnader av tapt avkastning på kapital. Utover de tallfestede kostnadene vil tvistesaker i tillegg kunne ha betydning for konkurransen i anleggsnæringen og fremdriften i samferdselsprosjekter.

Det påpekes at det er stor usikkerhet knyttet til anslaget, og at resultatene derfor må brukes med varsomhet. Usikkerheten er først og fremst knyttet til i hvilken grad utvalget av anleggsentreprenører representerer anleggsnæringen på en god måte. De utvalgte entreprenørene er alle medlemmer av og utvalgt av EBA, som først og fremst representerer de største anleggsentreprenørene. Den minste entreprenøren i utvalget har til sammenligning en omsetning som er langt høyere enn gjennomsnittlig omsetning blant anleggsentreprenører. Det er naturlig å legge til grunn at omfanget av tvistesaker er større blant store entreprenører, som gjerne utfører større oppdrag for det offentlige, enn for små anleggsentreprenører. Vi vurderer derfor sannsynligheten for at vårt anslag overvurderer kostnadene som større enn at kostnadene er undervurdert.

Trolig gir utvalget en bedre representasjon av entreprenører som utfører samferdselsprosjekter. Hvis vi kun betrakter tvistesaker i slike prosjekter, og skalerer opp resultatene for offentlige investeringer i samferdselsinfrastruktur, viser våre beregninger en årlig kostnad på 1,4 milliarder kroner.

Klikk her for å lese hele notatet.

Kartlegging av framtidig behov for kompetanse i Buskerud

Samfunnsøkonomisk analyse har kartlagt framtidig kompetansebehov i Buskerud. Kompetanse kan forståes som menneskers formelle utdanning og uformelle kompetanse (evner, erfaring, ferdigheter mv). I rapporten har vi lagt denne brede forståelsen av kompetansebegrepet til grunn. Kartleggingen drøfter endringer i kompetansebehov som følge av sentrale endringskrefter som befolkningsvekst, aldring, sentralisering og digitalisering, men legger særlig vekt på de fire strategiske satsingsområdene definert i gjeldende FoUoI-strategi: 

  1. Eksisterende teknologi i nye anvendelser
  2. Energi, klima og miljø 
  3. Helse og omsorg 
  4. Opplevelsesindustri 

Analysen er utarbeidet på bakgrunn av tilgjengelig litteratur, sysselsettingsstatistikk og intervju med bedriftsledere, NHO og regionale kompetansemeglere. 

Kartleggingen skal fungere som et kunnskapsgrunnlag for Fylkeskommunens oppfølging av FoUoI-strategien, men kartleggingen er også relevant for samfunnsaktører utenfor Buskerud da mange av landets regioner står ovenfor sammenfallende endringskrefter og kompetansebehov.

Klikk her for å lese hele rapporten.
 

Analyse av finansiering av fastlegeordningen

Vi har sammen med Ipsos gjennomført en nasjonal kartlegging av omfang og innretning av kommuners egenfinansiering/subsidiering av fastlegeordningen, det vil si subsidiering utover den ordinære fastlegeordningen (hovedmodellen) på oppdrag fra KS. Utfordringer knyttet til opprettelse og videreføring av fastlegetilbudet gjør at kommuner på ulike måter yter bidrag ut over det som er hovedmodellen for finansiering av fastlegene. Slike ordninger kan være fastlønn, billige kontorlokaler mv. Syv av ti kommuner anslås å ha denne typen tiltak, og kostnadene estimeres til å være på 378 millioner kroner. En større andel av de mindre folkerike og mindre sentrale kommunene har subsidieringsordninger. Rekrutterings- og stabiliseringsutfordringer er de hyppigst rapporterte årsakene til subsidieringsløsninger ut over hovedmodellen for drift. 

Mer kan leses i rapporten her.

Se også nyhetssak her (VG) og her (KS).   
 

Analyse av fagarbeideres og -opplæringens betydning for innovasjon

Fafo og SØA har undersøkt fag- og yrkesopplæringenes og fagarbeideres betydning for innovasjon i norske bedrifter, herunder hvordan fagarbeidere i det daglige bidrar til en forbedring av prosesser og produkter. Et relatert spørsmål er hvilke konsekvenser digitalisering og automatisering kan få for fagarbeideres og fagopplæringens betydning for innovasjon. Problemstillingene ble undersøkt gjennom en systematisk gjennomgang av foreliggende forskningslitteratur, åpent tilgjengelige statistiske data samt casestudier basert på kvalitative dybdeintervjuer i tre norske bedrifter. Rapporten er skrevet på oppdrag fra Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), som ønsket å belyse dette temaet.

Rapporten gir innledningsvis en gjennomgang av statistikk om innovasjonsaktivitet i norske bedrifter og fagarbeideres betydning for innovasjon basert på analyser av data fra SSBs innovasjonsundersøkelse og foreliggende forskning. Det er store variasjoner i oppgitt innovasjonsaktivitet mellom næringer, og aktiviteten i næringer med en høy andel fagarbeidere er gjerne lavere enn gjennomsnittet. Samtidig oppgir en betydelig andel fagarbeidere å ha vært involvert i utviklingsarbeid, herunder særlig prosesser som innebærer ny eller forbedret organisering av arbeidet. I sum gir åpne tilgjengelige datakilder likevel begrensede muligheter til å måle fagarbeidernes betydning for innovasjon.

Litteraturgjennomgangen viser at det til tross for at innovasjonsforskningen i økende grad benytter et bredt innovasjonsbegrepet, og legger til grunn at ulike kompetansetyper bidrar til ulike former for innovasjon, er det gjerne innovasjonsprosesser blant ulike grupper høyt utdannet arbeidskraft som vektlegges og studeres. Fagarbeidere har dels blitt oversett eller understudert i innovasjonsforskning.

Foreliggende forskning belyser likevel hvordan fagarbeidere kan bidra til innovasjon på ulike måter; direkte, f. eks. gjennom gradvise forbedringer av produkter og prosesser i det daglige, gjennom medarbeiderdrevet innovasjon (altså innovasjoner skapt gjennom åpne og inkluderende innovasjonsprosesser og systematisk anvendelse av medarbeidernes ideer, kunnskap og erfaring, eller indirekte, som en del av bedriftens totale kompetanse. En riktig kompetanseprofil, kan styrke virksomhetenes innovasjonsevne og kapasitet til å gjenkjenne verdien av ny informasjon, integrere den og anvende den forretningsmessig.

Både våre casestudier og tidligere forskning tyder på at høy kompetanse i fagarbeiderleddet muliggjør hyppigere forbedringer av produkter og produksjonsprosesser, sammenliknet med virksomheter som baserer seg på ren bedriftsintern opplæring.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Nøkkeltall for Vestlandet 2018

Samfunnsøkonomisk analyse (SØA) har oppdatert nøkkeltallsrapporten for fire utvalgte næringer på Vestlandet i perioden 2003-2016. Fjorårets nøkkeltallsrapport definerte de fire næringene marin og maritim næring samt fornybar og ikke-fornybar energiproduksjon entydig og uten overlapp. Tallgrunnlaget består av flere tusen regnskap for virksomheter lokalisert på Vestlandet.  Årets nøkkeltallsrapport er den andre av potensielt fire i en rammeavtale med Vestlandsrådet.

Rapporten presenterer en rekke nøkkeltall som belyser næringenes omfang, lønnsomhet, vareeksport og bruk av forsknings- og innovasjonsrettede virkemidler. Næringene på Vestlandet sammenlignes med tilsvarende næringer i landet for øvrig. Nøkkeltallene bygges opp fra virksomhetsnivå, og benytter SØAs regnskapsdatabase SAFE og vår egen database over offentlig virkemiddelbruk SSDB.

De fire næringene som studeres er alle relativt sterkt til stede på Vestlandet sammenlignet med i landet for øvrig. Samtidig er det regionale forskjeller. Møre og Romsdal er tydelig spesialisert mot marin næring, selv om de også har mye aktivitet rettet mot maritim sektor. Petroleum er en av de største enkeltnæringene i Rogaland og utgjør fem ganger mer av næringslivet i regionen sammenlignet med i landet for øvrig. Hordaland har betydelig aktivitet innenfor både marin og maritim næring, mens Sogn og Fjordane retter seg mer mot marin og fornybar energiproduksjon.

Det siste årets utvikling kan tyde på at oljebremsen har nådd leverandørindustrien og kanskje særlig gjennom den negative utviklingen i maritim sektor i Møre og Romsdal siste regnskapsår.

Klikk her for å lese hele rapporten og her for å se tallgrunnlaget på Hordaland fylkeskommune sin hjemmeside. Rapporten kan lastes ned her: R5-2018 Nøkkeltall Vestlandet

Evaluering av Trebasert Innovasjonsprogram

Samfunnsøkonomisk analyse har evaluert Trebasert Innovasjonsprogram på vegne av Innovasjon Norge. Programmet hadde to hovedmål: Økt bruk av tre i produkter (inkludert bygg) og økt lønnsomhet (etter hvert presisert som økt verdiskaping) i trebearbeidende industri. Programmet ble igangsatt i 2006, som en videreføring av Verdiskapingsprogrammet for bruk og foredling av trevirke, men ble avsluttet i 2016. Satsingen er nå videreført som en del av den nye Bioøkonomiordningen.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Evalueringen har hatt som mål å:

  • Vurdere bakgrunnen og rasjonale for programmet
  • Dokumentere resultatene og effektene av Trebasert Innovasjonsprogram
  • Vurdere mobilisering, organisering og administrasjon av programmet, herunder effektiviteten av dette arbeidet
  • Basert på nevnte punkter – gi forslag til forbedringer og tiltak framover

Hovedfunnene fra evalueringen er:

  • Treindustrideltagere i Trebasert Innovasjonsprogram synes å være mer forskningsrettet enn resten av treindustrien
  • Trebasert Innovasjonsprogram har utløst aktiviteter som ellers ikke ville funnet sted
  • Omfanget av innovasjonsaktiviteter i Trebasert Innovasjonsprograms prosjekter er på linje med øvrig næringsliv
  • Støttemottakerne tilegner seg ny kompetanse og etablerer nye samarbeidsrelasjoner
  • Verdiskapingen vokser relativt mer blant programmets støttemottakere, men lønnsomheten er på samme nivå som i næringen forøvrig
  • Programmet er effektivt organisert, med en relevant og mobiliserende arbeidsform

Virkninger av omregistrering av Kiel-ferger fra NOR til NIS

På oppdrag for Norsk Sjømannsforbund har vi analysert de samfunnsmessige virkningene av å omregistrere Kiel-fergen til Color Line fra norsk ordinært skipsregister (NOR) til norsk internasjonalt skipsregister (NIS). Dette omfatter en vurdering av rederienes tilpasning, samt utslaget omregistreringen får for de ansatte på skipene og hvordan dette videre virker inn på offentlige inntekter og utgifter. Klikk her for å lese hele rapporten.

I nullalternativet i analysen forutsetter vi en videreføring av dagens situasjon, med gjeldende lover og regler. I endringsalternativet forutsetter vi en omregistrering av Color Lines Kiel-ferger (Color Magic og Color Fantasy) til NIS, mens den resterende flåten forblir registrert i NOR.

Få insentiver til endret organisasjonsstruktur
Sammenlignet med nullalternativet er det ikke ventet at omregistrering til NIS vil ha konsekvenser for den overordnende organisasjonen av konsernet. Registrering i NIS krever at skipene hovedsakelig administreres og driftes fra Norge, som er tilsvarende hvordan Color Line er organisert i dag.

Utskifting av deler av mannskapene
I NIS står rederiene i stor grad fritt til å velge hvor de ønsker å rekruttere arbeidskraft fra, så lenge de oppfyller sikkerhetskravene til stillingene. NIS-loven krever at alle ansattforhold skal dekkes av tariffavtaler, men åpner for at avtaler kan inngås med lokale lønns- og arbeidsvilkår med arbeidstakerorganisasjoner fra den ansattes hjemland. 
Lavere offentlige overføringer
De offentlige budsjettene vil i hovedsak bli påvirket på to måter. På den ene siden vil de offentlige overføringene over refusjonsordningen reduseres, noe som isolert sett vil redusere statens utgifter. På den andre siden vil ansatte som blir arbeidsløse (eller andre som ikke får jobber de Color Line ansatte får) påføre det offentlige utgifter til arbeidsledighetstrygd og andre overføringer. 

Samfunnsøkonomiske virkninger
Vi har beregnet at de prissatte virkningene gir en netto negativ nåverdi på 399 millioner kroner over analyseperioden ved omregistrering til NIS. 

Det er først og fremst verdiskapingstapet som følger av inntektstapet til de norske ansatte som blir oppsagt i Color Line som drar ned den samfunnsøkonomiske nytten. Dette blir moderert noe av at lønnskostnadene til rederiet blir redusert som igjen vil gi enten økt overskudd i rederiet eller økt konsumentoverskudd dersom prisene reduseres. Samtidig vil omregistrering til NIS gi lavere skattefinansieringskostnad knyttet til de offentlige overføringer gjennom nettolønnsordningen.

På den andre siden vil en nedbemanningsprosess berøre samfunnet gjennom at humankapital forvitrer, den enkelte gjennom potensielle fysiske og psykiske helseproblemer, samt pårørende som blir berørt av at et familiemedlem mister jobben. 
Begge de ikke-prissatte virkningene trekker ned den samfunnsøkonomiske lønnsomheten sammenlignet med nullalternativet.
 

Samfunnsanalyse av framtidig sykehus på Hamar

På oppdrag for Hamar kommune har vi gjennomført en samfunnsanalyse av å lokalisere hovedsykehuset i Sykehuset Innlandet på Hamar sammenlignet med en lokalisering ved Mjøsbrua. Klikk her for å lese hele rapporten.

Analysen består av to deler. I analysens første trinn har vi gjennomført en overordnet vurdering av hvordan lokaliseringen av sykehuset kan tenke seg å påvirke bosettingsmønsteret i Innlandet, samt en vurdering av potensiell næringsutvikling som kan skje rundt sykehuset og hvorvidt dette vil være forskjellige i de to alternativene vi vurderer. Tilsvarende har vi vurdert hvordan lokaliseringen kan få konsekvenser for overordnet by- og regionsutvikling. I analysens andre trinn har vi gjennomført beregninger av de samfunnsmessige konsekvensene av å plassere hovedsykehuset i Hamar, og vi har vurdert konsekvensene for befolkningsutvikling, transportarbeid og kompetanse og rekruttering. Alle beregningene er gjennomført for analyseåret 2040.

Beregningene våre viser at en lokalisering av hovedsykehuset i Hamar vil dreie befolkningen i 2040 mot Hamarregionen. Samtidig vil befolkningen i Lillehammerregionen og Gjøvikregionen reduseres tilsvarende. Virkningen av lokaliseringen vil også være svakt positivt for bosettingen i Elverum-, Tynset- og Kongsvingerregionen, og svakt negativt for de andre arbeidsmarkedsmarkedsregionene i Oppland.

Videre viser beregningene våre at det samlede klimagassutslippet knyttet til transportarbeid for ansatte, pasient- og pårørendereiser er lavere ved en lokalisering på Hamar sammenlignet med Mjøsbrua. Isolert sett vil en lokalisering av hovedsykehuset på Hamar gi noe høyere transportarbeid for pasient- og pårørendereiser. Dette henger sammen med at Mjøsbrua er lokalisert noe «nærmere» befolkningen som sogner til sykehuset. Når det gjelder transportarbeidet knyttet til arbeidsreiser, er dette lavere for alternativet med lokalisering av hovedsykehuset på Hamar. Dette følger av at de ansatte i dette alternativet i større grad er bosatt i nærheten av arbeidsplassen sammenlignet med ved en lokalisering ved Mjøsbrua hvor de ansatte er forutsatt bosatt mer spredd i hele Mjøsregionen. Når det gjelder valg av reisemiddel, har vi lagt til grunn lik kollektivandel ved de to alternativene, men vi har lagt til grunn noe høyere bruk av gange og sykkel til jobb ved en lokalisering på Hamar. Dette kan ansees som en konservativ antakelse ettersom kollektivtilbudet i og inn til Hamar trolig er og vil være bedre enn det som er tilfelle ved Mjøsbrua.

Et hovedsykehus med flere tusen ansatte, og relativt høy andel med spesialisert kompetanse, er avhengig av å ha et bredt rekrutteringsgrunnlag i befolkningen som bor i rimelig pendleravstand til sykehuset. I vår analyse finner vi at lokalisering på Hamar, kontra ved Mjøsbrua, har relativt liten effekt på størrelse på rekrutteringsgrunnlaget, når vi antar maksimal pendlertid på 45 minutter. Rekrutteringsgrunnlaget øker imidlertid vesentlig i favør av Hamar dersom maksimal pendlertid økes til 60 minutter.
 

Helse-Norge 2040 - Hvordan vil framtiden bli?

Helse- og omsorgssektoren utgjør en betydelig og økende del av det norske arbeidsmarkedet. Den sterke veksten i sysselsetting innen helse og omsorgssektoren gjenspeiler både demografiske endringer og økende etterspørsel etter helse og omsorgstjenester som følge av økt inntekt. Sysselsettingsutviklingen framover er imidlertid meget usikker. Framtidig sysselsetting av helsepersonell vil påvirkes av flere samfunnsmessige drivkrefter som kan endre både tilbud og etterspørsel etter helsepersonell. Teknologisk utvikling, demografiske endringer, medisinsk utvikling, arbeidsdeltagelse, befolkningens helsetilstand og inntektsutviklingen vil hver for seg og sammen endre helsesektoren.

Samfunnsøkonomisk analyse har på oppdrag for Helsedirektoratet laget en scenarioanalyse av framtidens tilbud av og etterspørsel etter helsepersonell. Klikk her for å lese hele rapporten.

I prosjektet har vi sett nærmere på sentrale endringskrefter og hvordan disse vil påvirke framtidig etterspørsel etter og tilbud av helsepersonell. Den første usikkerheten handler om usikkerheten knyttet til det offentliges bruk av arbeidsbesparende og velferdsfremmende teknologiske løsninger. Det er all grunn til å tro at det er mulig å løse dagens helse og omsorgsoppgaver med langt mindre menneskelig rutinearbeid. Det er liten usikkerhet knyttet til at markedsrettede virksomheter vil ta i bruk alle teknologiske løsninger som kommer, rett og slett som følge av at uten kontinuerlig tilpasning til ny teknologi vil virksomhetene bli utkonkurrert i markedet. Usikkerheten knytter seg eksplisitt til offentlig sektors evne til å ta i bruk nye løsninger. Et ønske om menneskelig kontakt og redsel for overvåking og informasjon på avveie er blant argumentene for å vekte effektiviseringseffekten lavere.

Den andre aksen handler om usikkerheten knyttet til offentlig prioritering av helse- og omsorgssektoren. Historisk har prioritering av ressurser til helse- og omsorgssektoren økt jevnt over svært lang tid og i takt med befolknings- og velferdsutviklingen. Hvorvidt denne utviklingen vil og kan fortsette er svært usikkert. Usikkerheten bunner i at krav til bruk av offentlige ressurser har økt fra en rekke andre samfunnssektorer, samtidig blir det økonomiske handlingsrommet for økt offentlig ressursbruk mer begrenset i årene framover.

Konkurransedyktig velferd

Konkurransedyktig velferd er historien om et Norge der offentlig sektor tar i bruk alle arbeidsbesparende og velferdsfremmende teknologiske løsninger. Offentlig sektor er en driver for produktivitetsvekst og sentralisering. Norge er blant verdens fremste i å utvikle og implementere ny teknologi innenfor helseteknologi. Det er tre supersykehus i landet, mens primærhelseteam og avtalespesialister dekker behovene i mindre sentrale områder.

Dette er også historien om hvordan Norges prioritering av helse og omsorg går på bekostning av andre offentlige tjenester. En stadig større andel av landets innbyggere er eldre personer med sterke interesser for offentlig satsning på helse og omsorg, noe som har gitt vedvarende politisk gjennomslag. Gjennom en offentlig satsning på forsking og utvikling innen helseteknologi har Norge blitt en stor eksportør av velferds- og medisinskteknologiske løsninger, samtidig som Norge også er attraktivt for internasjonale selskaper. Likevel er det bekymring knyttet til at for mange er sysselsatt i regi av offentlig sektor, slik at for få sysselsettes i inntektsgivende næringer.

Trygghet framfor alt

Trygghet framfor alt er historien om et Norge der offentlig sektor satser tungt på helse og omsorg. Det er stort flertall for å sikre at helse- og omsorgstjenester skal tilbys der folk bor. Hensynene til de omsorgstrengende dominerer politiske prioriteringer. Den eldste delen av befolkningen bor spredt og har stor politisk betydning. En stor satsning på en skjermet sektor, og økte skatter på konkurranseutsatt næringsliv har bidratt til en svakere produktivitetsutvikling. Det er få ledige ressurser til å utvikle nye næringssektorer i landet. Den økonomiske utviklingen i Norge er svakere enn i våre naboland.

Dette er også historien om et Norge hvor det er barrierer for å ta i bruk tilgjengelige teknologiske løsninger for å effektivisere offentlig tjenesteproduksjon. Digital sårbarhet er sentralt i den politiske debatten. Medmenneskelighet og brukerstyrte tjenester er overskriftene som gjennomsyrer helse- og omsorgssektoren. Satsning på tjenester av høy kvalitet, spredt bosetting og mangelen på teknologiske løsninger innen helse og omsorg fører til et stort behov for helsepersonell. For å dekke behovet er helse- og omsorgssektoren avhengig av innvandring.

Livsstil på eget ansvar

Livsstil på eget ansvar er historien om et Norge med økt sosial ulikhet, som gjenspeiles i ulik tilgang på helse- og omsorgstjenester. I de offentlige budsjettene prioriteres ikke helse- og omsorgssektoren på bekostning av andre offentlige tjenester. Oppbremsingen i det offentlige tilbudet har ført til udekkede behov i helse- og omsorgssektoren, som har resultert i et mangfold av private løsninger.

Dette er også historien om et Norge hvor man ikke har evnet å utnytte teknologiske løsninger i offentlig forvaltning. I det private næringslivet har den sterke teknologiske utviklingen fortsatt. Private tilbydere av helse- og omsorgstjenester effektiviserer driften ved å ta i bruk teknologiske løsninger, samt at de kun gjennomfører få, spesialiserte behandlinger. De private tjenestene drar nytte av stordriftsfordeler gjennom store sentraliserte enheter, mens de offentlige tjenestene er mer desentraliserte.

Effektivitetssamfunnet

Effektivitetssamfunnet er historien om et Norge der både privat og offentlig sektor tar i bruk alle arbeidsbesparende teknologiske løsninger for å effektivisere produksjon og oppgaveløsning. Offentlig sektors tjenesteproduksjon er sentralisert for å dra nytte av stordriftsfordeler. Folk flest bor i en av landets største byer.  Det er her vekstselskapene trives og det er her nyutdannede vil bo. Utdanningsnivået i samfunnet er blant de høyeste i Europa, og det private næringslivet er konkurransedyktig på de internasjonale markedene. Det er likevel en betydelig del som står utenfor arbeidsstyrken, primært mennesker med lite formalkompetanse. Teknologiske løsninger har tatt over en rekke arbeidsoppgaver. Trygdeinntektene er vesentlig lavere enn arbeidsinntektene, noe som har medført økende ulikhet i samfunnet.

Dette er også historien om et Norge som har valgt å ikke prioritere helse- og omsorgssektoren på bekostning av andre offentlige tjenester. En oppbremsing i offentlig sektors ressursbruk og mye teknologi har skapt et voksende privat marked for husholdningsrettede tjenester, både i helse og omsorg og andre næringer. Offentlige myndigheter går foran for å vise hvordan ny teknologi kan forenkle oppgaver og oppmuntrer aktivt innbyggere og kommuner til å raskt ta i bruk nye løsninger.

Framskrivninger av sysselsatte

De fire scenarioene er tallfestet, med utgangspunkt i SSB-framskrivingene i Dapi mfl. (2016). Dapi mfl. (2016) framskriver utviklingen i etterspørselen etter ulike typer utdanninger i Norge basert på etterspørselen etter hver utdanningsgruppe i hver næring. I vår tallfesting har vi justert framskrivningene i Dapi mfl. (2016) på bakgrunn av ulike forutsetninger om komplementaritet og substitusjon mellom ulike yrker og mellom yrker og teknologi i de fire scenarioene.

Både offentlig sektors framtidige prioritering av helse- og omsorgssektoren og offentlig sektors implementering av teknologiske løsninger har stor betydning for kompetanseetterspørselen. Mens satsningen på helse- og omsorgssektoren først og fremst påvirker næringsstrukturen i landet, vil graden av teknologibruk i hovedsak endre sysselsettingsstrukturen innad i næringene.

Vi har lagt til grunn at det er en overordnet komplementaritet mellom lang høyere utdanning og teknologiske løsninger. Selv om enkelte arbeidsoppgaver som gjennomføres av sysselsatte med profesjonsutdanning kan erstattes av teknologi, antar vi at yrker med en større andel rutinepregede oppgaver erstattes i større grad.

Veksten i behovet for helsepersonell, samlet sett, er sterkest i scenarioene Konkurransedyktig velferd og Trygghet framfor alt. Dette er scenarioene hvor helse- og omsorgssektoren er prioritert på bekostning av andre offentlige tjeneste og privat næringsliv. I Trygghet framfor alt er den samlede etterspørselen etter helse- og omsorgsyrker noe høyere enn i Konkurransedyktig velferd som følge av at offentlig sektor ikke tar i bruk alle effektiviserende teknologiske løsninger.

I Livsstil på eget ansvar og Effektivitetssamfunnet vil det også være vekst i sysselsatte innen helse og omsorg, men vesentlig lavere enn i de to øvrige scenarioene. Veksten vil blant annet komme fra privat næringsliv som tilbyr private helse- og omsorgstjenester nasjonalt og for eksport. Men samlet sett en lavere etterspørsel siden ikke alle vil ha råd til å kjøpe private helse- og omsorgstjenester, og som følge av at privat sektor typisk har et større insentiv til å drive fram mer arbeidsbesparende løsninger.

Når vi ser på behovet for fagutdanninger, vil mange av de samme drivkreftene gjøres seg gjeldene. Behovet for sykepleiere, helsefagarbeidere og leger vil for eksempel være høyest i Trygghet framfor alt og Konkurransedyktig velferd. Forskjellene mellom de ulike scenarioene vil imidlertid variere for ulike yrker, blant annet som en konsekvens av våre antagelser når det gjelder teknologisubstitusjon og oppgaveendring.

Det er flere grep som er tatt i scenarioene Livsstil på eget ansvar og Effektivitetssamfunnet for å redusere utgiftene knyttet til helse- og omsorgssektoren. I Effektivitetssamfunnet går disse tiltakene i hovedsak på implementering av arbeidsbesparende teknologiske løsninger i offentlig sektor. I Livsstil på eget ansvar, hvor det i mindre grad har blitt implementert teknologiske løsninger i offentlig, skjer effektiviseringen i hovedsak gjennom bedre tilpasning av arbeidsoppgaver i forhold til kompetanse. Ved å unngå at enkle og rutinepregede oppgaver utføres av overkvalifisert personell blir ressursbruken mer effektiv. I både Livsstil på eget ansvar og Effektivitetssamfunnet vil tiltak for å bedre folkehelsen være sentrale.

I Effektivitetssamfunnet benyttes teknologiske løsninger til å redusere behovet for en rekke yrker innen helse og omsorg, særlig gjelder dette for yrker som kan automatiseres nesten fullsteding, men også større yrkesgrupper som helsefagarbeidere, sykepleiere og leger. For eksempel vil kirurger i stor grad erstattes av teknologi og alle former for diagnostisering vil gjøres primært av maskiner.

I Konkurransedyktig velferd vil også maskiner gå inn der disse kan heve kvaliteten. Her vil det i større grad bli et samarbeid mellom legene og de teknologiske løsningene, og legene vil bruke sin ledige kapasitet på mer tid til pasienter, som innebærer et noe høyere behov for leger, enn i Effektivitetssamfunnet.

I Konkurransedyktig velferd vil også sykepleierne vil i stor grad ta over for både helsesekretærene og andre helseyrker som helsefagarbeidere, hjemmehjelper og andre pleiemedarbeidere. Dette følger av at mange av arbeidsoppgavene blir tatt over av maskiner, særlig for helsesekretærer, mens det resterende behovet vil dreie seg om pasientdialog hvor det kreves medisinsk kompetanse.

Når det gjelder etterspørselen etter pleiemedarbeidere tilsier det tiltakende behovet for omsorgstjenester vekst i alle scenarioer, men i varierende grad. I Livsstil på eget ansvar vil for eksempel ønsket om å spare inn ressurser føre til at helsefagarbeiderne tar over for noen av sykepleiernes oppgaver. I Effektivitetssamfunnet blir unødvendige ressurser rasjonalisert bort, slik at etterspørselen øker mindre.

 

Evaluering av Norwegian Innovation Clusters

Samfunnsøkonomisk analyse har evaluert klyngeprogrammet Norwegian Innovation Clusters. Klyngeprogrammet er et samarbeid mellom Innovasjon Norge, Siva og Forskningsrådet, finansiert av Nærings- og fiskeridepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Norge har siden begynnelsen av 2000-tallet hatt en strategi for å styrke næringsklynger gjennom et nasjonalt klyngeprogram. Klyngeprogrammet har i dag tre nivåer: Arena, Norwegian Centres of Expertise (NCE) og Global Centres of Expertise (GCE). Norwegian Innovation Clusters skal bidra til verdiskaping ved å utløse og forsterke samarbeidsbaserte utviklingsaktiviteter, som igjen skal øke den enkelte bedrifts innovasjonsevne.

Evalueringen viser at det har vært en betydelig økning i FoU-samarbeidet både mellom bedrifter og mellom bedrifter og FoU-institusjoner i klyngen etter at de ble med i et klyngeprosjekt. Når vi sammenlikner klyngemedlemmene med sammenliknbare bedrifter som ikke er med i et klyngeprosjekt, finner vi signifikante positive effekter på sysselsetting, salgsinntekter og verdiskaping de tre første årene etter at bedriftene ble med i et klyngeprosjekt. Dette er i tråd med klyngeteori, så vel som rasjonale for klyngeprogrammet og tidligere evalueringer av deltakelse i et klyngeprosjekt.

Basert på funnene i evalueringen er det vår anbefaling at Norwegian Innovation Clusters fortsetter å støtte både nye og eksisterende klyngeprosjekter. Vi anbefaler imidlertid at programmet begrenses til færre år med offentlig støtte.

Hele evalueringen finner du her. Innovasjon Norges omtale finner du her.

Evaluering av Regional-økonomisk modellering og årsaker til bostedsvalg

Samfunnsøkonomisk analyse har evaluert Regionaløkonomisk modellering og årsaker til bostedsvalg (REGMODELL) som er en satsing i Forskningsrådet, finansiert og initiert av Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Satsingen har vært 5-årig, med start i 2012 og avslutning i 2017. Målene med REGMODELL har vært å videreutvikle regional­økonomiske modeller, styrke kunnskapen om årsaker til bostedsvalg, øke kompetansen på bruk av det regionaløkonomiske modellapparatet og analyse av bostedsvalg og å støtte formidling av forsknings­resultater, primært fra norsk regionalforskning, men også internasjonal forskning.

REGMODELL har blitt gjennomført som en strategisk instituttsatsing hvor NIBR og SINTEF har sam­arbeidet. Det har kort sagt bestått i videreutvikling av PANDA-modellen til å håndtere flere regioner, utvikling av den regionale likevektsmodellen REM og strukturering av data om flyttebevegelser og analyser av disse data.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Utredning om avvikling av taxfree ordningen

På oppdrag for Framtiden i våre hender har vi sett på konsekvensene av å fjerne ordningen med avgiftsfri innførsel av alkohol og tobakk. Hele rapporten kan lastes ned ved å klikke her.

Taxfree-ordningen bidrar til at flyreiser utenlands blir billigere enn det prisen på flybilletten tilsier, da man kan spare opptil 350 kroner i avgifter ved å kjøpe full kvote for avgiftsfri innførsel til Norge. Dette øker etterspørsel etter flyreiser og dermed øker utslippene av klimagasser. I tillegg øker det konsumet av alkohol og tobakk og dermed de helsemessige og andre samfunnsøkonomiske kostnadene dette konsumet medfører. Samtidig bidrar inntektene Avinor får fra det avgiftsfrie salget til å finansiere flyplasser som ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomme, og til å opprettholde et tilbud av flyplasser over hele landet.

Det å ta vekk all mulighet til avgiftsfri innførsel av alkohol og tobakk til Norge, gir et inntektstap for Avinor, økt proveny til statskassen på grunn av økt avgiftsbelagt salg innenlands, reduserte utslipp av klimagasser og positive helseeffekter. Det er stor usikkerhet knyttet til størrelsen på disse effektene. Det er blant annet usikkert hva som skjer med salg av andre varer og tjenester på flyplassene, altså hvor mye av det avgiftsfrie salget som blir erstattet med annet salg, hvor mye av dagens innførsel av avgiftsfri alkohol og tobakk som blir erstattet med innenlandsk salg og hvor mye totalt konsum påvirkes.

Basert på tidligere analyser av taxfree-ordningen beregner vi en netto inntekt, det vil si tap i Avinor minus økt proveny, på -0,8 milliarder kroner (i et intervall fra 0,6 til -2,2 milliarder kroner).

Det er imidlertid viktig å være klar over at tapet hos Avinor ligger i intervallet 1,4–2,4 milliarder kroner. Tapet kan erstattes gjennom reduserte avkastningskrav (staten som eier tar ut mindre utbytte), økte overføringer fra staten til Avinor, økning i avgiftene som Avinor pålegger flyselskapene og/eller at Avinor reduserer sine kostnader. Aktuelle tiltak avhenger blant annet av om Avinor fortsatt skal være selvfinansierende.

Økt pris på flyreisen ved at man ikke lenger kan innføre avgiftsfri alkohol og tobakk er konservativt beregnet å gi en reduksjon i klimagassutslippene på omtrent 55 000 tonn. Dette tilsvarer omtrent fire prosent av utslippene fra flyreiser i dag. Hvis Avinor øker andre avgifter for å kompensere for bortfall av taxfree-inntekter vil reduksjonen i klimagassutslipp bli marginalt høyere.

Redusert alkoholforbruk kan gi mellom 50 og 130 færre dødsfall per år. Beregnet med verdien av et statistisk liv tilsvarer dette en samfunnsøkonomisk gevinst på 1,5–4 milliarder kroner. I tillegg er det flere andre samfunnsmessige positive virkninger av redusert alkohol- og tobakkskonsum som vi ikke har beregnet.