Kartlegging av norske FoI-virkemidler

The Norwegian research and policy portfolio cover a wide range of measures addressing various explanatory factors for what hinders and promotes economic growth.

Innovation Norway (IN) and Research Council of Norway (RCN) are the two main agencies, but SkatteFUNN is by far the most important single measure. Grants (incl. advisory services) aimed at fostering research, innovation, and business development totalled to about 20 billion NOK in 2017, whereas industry relevant measures aimed at fostering research and innovation totalled to 10,5 billion NOK. The remainder includes funding for basic research and research infrastructure (corresponding to about 60 percent of the RCN portfolio, but also parts of H2020 and RFF portfolio) as well as business development measures (corresponding to about 60 percent of Innovation Norway portfolio and all measures administrated by regional authorities).

Funding for industry relevant R&I measures1. By primary goal2 and recipient sector.3 Grants and advisory services only. 2017. In billion NOK.

figur_edited.jpg

Source: Samfunnsøkonomisk analyse AS (samspillsdatabase)

There has been a steady growth in public funding for measures to stimulate R&I over the past decade (measured in total grant-based funding) with a particularly strong growth/development during period from 2013 to 2016. During this period, growth was stronger for industry relevant R&I measures than for measures for basic research and business development. The growth is largely driven by growth in funding from SkatteFUNN, but also funding from Enova, EU programs and FHF (marine research). Industry relevant R&I funding through the main agencies Innovation Norway and RCN has remained relatively unchanged during this period.

Total industry R&I-funding to private sector is estimated to 7,3 billion NOK in 2017 (out of 10,5 billion NOK in total). The remainder is channelled to HEI sector and research institutes and others (public organisation and international recipients). Since 2013, the vast majority of the increase in R&I funding has been channelled to the private sector due to the strong growth in predominantly SkatteFUNN, but also Enova and FHF.

In monetary terms, SkatteFUNN is by far the most important single measure. In 2017, the budgeted tax deduction for the scheme was estimated to 5,6 billion NOK, which is over four times that of 2010. Actual costs/expenditure the same year is estimated to some 3,7 million NOK , corresponding to 35 percent of all industry related R&I grants. Other important measures are BIA (RCN), Environmental technology program (IN), Innovation Contracts (IN), basic funding for industry relevant research institutes (RCN), and cluster and centre programs. SkatteFUNN and the 19 largest grant-based measures and programs make up about 85 percent of all industry relevant R&I-grants during the period of 2016 and 2017. The remaining funding comes from a variety of measures, thematic or not.

The various measures play different roles in the R&I policy portfolio. SkatteFUNN is particularly suited for smaller R&I projects due to the simple application procedures and thus particularly relevant for SMBs and young firms. RCN-programs, Enova and H2020 measures are particularly suitable for larger and more complex R&I projects. The differences can be observed in private sector beneficiaries’ characteristics; beneficiaries of SkatteFUNN and IN are relatively speaking younger and smaller than those of RCN, Enova and EU programs. However, the share of more mature firms in SkatteFUNN has increased over the last years. One possible explanation is the increase in the threshold for R&D tax credit , making the measure more suitable for larger R&D projects.

With regards to recipients’ cross measures, we observe that the same recipient uses different R&I programs simultaneously and over time. It is reasonable to see the interactions between agencies and measure because programs play different roles in the companies' R&I work. However, it cannot be ruled out that certain programs overlap in objectives and scope. Here, it is conceivable that companies can "shop" between programs. To avoid "program shopping", there is a need for good coordination between program owners, as well as coordination between the policy agencies of what challenges the various programs are meant to face.

In economic terms, instruments that are sector and theme neutral, such as SkatteFUNN, BIA, SFI and Innovation contracts, made up about two thirds of all industry relevant R&I-funding in 2017. Over the past five years funding for open instruments has increased faster than that of thematic instruments. There has been a strong growth in funding for measures related to renewable energy, climate and environment, but a decline in funding for other thematic programs, resulting in modest growth in funding for all thematic programs.

Given the increase in funding for open programs, is seems as if open programs no longer complement the thematic programs, but that thematic programs complement the open programs. This shift in relative importance raises the question about what role thematic programs should play in the future. Thematic program allows for a strategic channelling of resources and long-term competence building and technology development, but how many thematic programs do Norway need? As a small country Norway can most likely not develop world class competences in all areas (meaning that the number of thematic programs should be lower). Clear delineation and strategic coordination are important to ensure an efficient and competitive research and innovation system.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Hovedrapporten fra Technopolis finner du her.

Framtidens muligheter på arbeidsmarkedet for lavkvalifiserte innvandrere

SØA har framskrevet fremtidig arbeidskraftforsyning fra innvandrergrupper ved å kombinere SSBs prognoser for fremtidig innvandring og Wittgenstein-senterets prognoser for utdanningsnivå i 201 land. Under visse forutsetninger om deltakelse i arbeidskraften finner vi at 74 prosent av innvandrerne i den norske arbeidsstyrken i 2040 vil være lavtkvalifiserte og 26 prosent høyt utdannet. Innvandrernes muligheter i fremtiden norsk arbeidsmarked vil avhenge av antall ledige stillinger og konkurransen fra norskfødte arbeidssøkere. Våre framskrivinger anslår at etterspørselen etter lavtkvalifiserte arbeidstakere vil bli betydelig lavere framover, særlig i de næringene der store deler av lavt kvalifiserte innvandrere er ansatt i dag, som for eksempel innen detaljhandel og transport. I tillegg til de som ikke deltar i arbeidsstyrken, vil 19 prosent av alle lavt kvalifiserte arbeidere være ute av arbeid innen 2040, med mindre de får mer relevante ferdigheter. Dette vil legge press på offentlige finanser.

Gitt et ønske om å beholde det sammenpressede lønnsnivået i Norge foreslår SØA økt offentlig innsats rettet mot å fremme livslang læring i næringslivet generelt, arbeid rettet mot å gjøre innvandreres kompetanse mer relevant for framtidens arbeidsmarked og prioritering av oppholdstillatelse for yngre kvinner og menn.

Hele rapporten kan lastes ned her: Report 7-2019 Possibilities for low-skilled immigrants in the Norwegian labour market of tomorrow

Hvordan bør "Den norske modellen" reflekteres i makro-modeller

Denne rapporten drøfter hvilke sentrale egenskaper og sammenhenger en modell for norsk økonomi må inneholde for å reflektere Den norske modellen for lønnsdannelse, der den samordnede lønnsdannelsen kan betraktes som kjernen. Klikk her for å lese hele rapporten.

Generelt vil spesifisering av en makroøkonomisk modell ofte skje med hensyn både til økonomisk teori og økonometrisk analyse på historiske data. Med dette utgangspunktet har det utviklet seg konkurrerende modellklasser. De kan overordnet deles i to: 1) teoridrevne modeller som omfatter DSGE-modeller som Norges Banks NEMO og en ny modell under utvikling i FIN/SSB og 2) empiriske makromodeller som SSBs KVARTS.

I DSGE-modeller er lønnsdannelsen typisk drevet av at husholdningene foretar en klassisk mikroøkonomisk avveining mellom arbeid og fritid for å fastsette arbeidstilbudet, mens bedriftene etterspør den arbeidskraften de trenger gitt etterspørselen etter produktene deres. Lønna blir bestemt av rene markedsmessige forhold beskrevet ved en lønns-Phillipskurve, der lønnsveksten avgjøres av historisk og/eller forventet lønnsvekst og output-gapet. I dag er det ingen modeller av DSGE-type som innehar en realistisk beskrivelse av lønnsdannelsen i norsk økonomi.

Derimot er det flere eksempler på empirisk baserte makroøkonometriske modeller for norsk økonomi som reflekterer lønnsdannelsen i Den norske modellen, deriblant KVARTS.

Vi illustrerer betydningen av ulike forutsetninger for lønns- og prisdannelsen i en teoribasert simuleringsmodell for frontfagsmodellen som inneholder tre næringer: et frontfag og to lønnsfølgere. Lønns-Phillipskurven i ulike varianter er ikke egnet til å få fram det viktigste trekket ved den norske lønnsdannelsen, nemlig at kollektive forhandlinger over tid knytter lønnsveksten til lønnsevnen i frontfaget, og at dette kan oppnås selv om ledighetsnivået er lavt. Mens en frontfagsmodell gjør det både meningsfullt og mulig å bruke finanspolitikk til å nå mellomlangsiktige mål om BNP og arbeidsledighetsnivå, er dette ikke tilfellet dersom de viktigste mekanismene i lønnsdannelsen er representert ved en modell av Phillipskurvetypen.

Den empiriske analysen viser at lønnsutviklingen i skjermet privat sektor er tett knyttet til lønnsutviklingen i industrien både på kort og lang sikt, og at lønn i offentlig sektor følger lønnsutviklingen i privat sektor svært tett. Vi finner dermed støtte for at industrien faktisk er lønnsleder for fagene i skjermet sektor. Videre følger lønnsnivået i frontfaget utviklingen i lønnsevnen til frontfagsvirksomhetene på lang sikt.

Resultatene innebærer at realistisk (les: i tråd med data) modellering av lønnsdannelsen krever innarbeidelse av kollektiv lønnsdannelse og frontfagsmodellen. Dette står i motsetning til en lønns-Phillipskurvemodellering av lønnsdannelsen, som ikke innehar en langsiktig sammenheng mellom utviklingen i lønn og lønnsevne.

DSGE-modeller har ikke, og kan sannsynligvis ikke få, hverken sterk empirisk forankring eller en god beskrivelse av blant annet kollektive lønnsforhandlinger. Å ta feil av lønnsdannelsen i makromodeller for norsk økonomi kan føre til alvorlige feilslutninger. Slike modeller har derfor begrenset praktisk relevans.

Til analyser av norsk økonomi og økonomisk politikk er empiriske, makroøkonometriske modeller av typen KVARTS klart å foretrekke, ettersom de har en sterkere empirisk forankring og kan omfatte en mer detaljert og realistisk beskrivelse av økonomiens virkemåte.

Effektmåling av profilering av Norge som reisemål

Det kommer stadig flere turister til Norge. Fra 2013 til 2017 økte utenlandske gjestedøgn i Norge med 5,7 prosent i året. Økningen i utenlandsk turisme til Norge kan flere forklaringer. En grunn er svakere kronekurs, som har gjort det rimeligere å feriere i Norge. En annen grunn er rett og slett at det gradvis blir flere mennesker som bruker penger på å reise, både fordi økonomisk vekst har bidratt til at flere har råd til å reise og at det blir flere mennesker i verden. Ikke minst er det en sterk øning i turister fra Kina. Også nedgang i reisekostnader knyttet til å fly har stimulert internasjonal turisme.

Det kan også hende at norske reisemål i seg selv har blitt mer spennende for turister. Mange hevder Norge har både vakker og eksotisk natur. Etter hvert har det også utviklet seg et variert kultur- og underholdningstilbud i landet, som mange norske og utenlandske turister oppsøker.

Selv om veksten i utenlandsk turisme til Norge har vært høy, og høyere enn veksten i norske turister i Norge er det er likevel langt flere nordmenn som ferierer i Norge. Nordmenn står for om lag 70 prosent av alle kommersielle overnattinger. I tillegg kommer nordmenns bruk av hytter o.a. Veksten i norske kommersielle overnattinger har vært 1,6 prosent årlig i perioden 2013-2017.

Reiselivsnæringen er i dag en betydelig næring fordelt på flere typer tjenester. Viktigst er servering, overnatting og transport. Rene produsenter av aktiviteter og opplevelser blir imidlertid stadig viktigere. Også formidling av reiseopplevelser er en del av næringen. Reiselivet er også en stor etterspørrer etter varer og tjenester fra andre næringer, som matindustri og primærnæringene.

Samlet sysselsatte reiselivsnæringene nærmere 230 000 på hel- og deltid i 2017. Verdiskapingen var samme år om lag 67 milliarder kroner. Reiselivsnæringen har en større næringsmessig betydning i distriktene enn i sentrale strøk, men er relativt viktig også i de største byene som Oslo og Bergen.

Regjeringen la våren 2017 fram Meld. St. 19 (2016-2017) Opplev Norge – unikt og eventyrlig (Reiselivsmeldingen). Meldingen reflekterer rundt økningen i turiststrømmen til Norge og fordeler og utfordringer ved den. I meldingen vektlegger Regjeringen at verdiskaping og lønnsomhet i reiselivsnæringen først og fremst skal fremmes gjennom gode rammebetingelser for næringsvirksomhet.

En sentral rammebetingelse for reiselivet er profileringen av Norge som reisemål. Profileringsaktiviteten har en lang tradisjon og lignende profileringsarbeid skjer i mange land. Det er Innovasjon Norge, som på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet har ansvaret for den offentlige profileringen av Norge som reisemål.

I Reiselivsmeldingen ble det varslet at det er behov for bedre analyser av hvilken effekt Innovasjon Norges profileringsaktiviteter har, bl.a. for å gi et grunnlag for å vurdere om den offentlige finansieringen av profileringsaktivitetene er den mest effektive bruken av samfunnets ressurser.

I dette prosjektet har Samfunnsøkonomisk analyse AS (SØA) analysert hvorvidt Innovasjon Norges profileringsarbeid bidrar til høyere verdiskaping i den norske reiselivsnæringen, gjennom å bidra til økt turisme i Norge.  

Analysen har vært metodisk krevende, ikke minst fordi tilgjengelige data har relativt korte tidsserier. I tillegg er det ikke entydig hvilke avgrensninger av turismen til Norge som bør gjøres for på best mulig måte isolere den turismen profileringen er ment å påvirke.

Vi har studert effekten av profilering på turisme for hvert marked (land) hvor Innovasjon Norge har en reiselivssatsing. Vi finner positive (signifikante) effekter av den offentlige reiselivsinnsatsen i et utvalg markeder. Tydeligst effekter finner vi i tre markeder hvor den relevante (påvirkbare) turismen er turisme til norske skidestinasjoner (vinterturisme). Som i alle empiriske analyser, er resultatene heftet med usikkerhet. At vi finner effekt for disse markedene kan være en indikasjon på at det er her det er klarest sammenheng mellom den turismen vi klarer å måle og den turismen profileringen er ment å påvirke.

Effekten av den offentlige reiselivsprofileringen framstår imidlertid som av begrenset betydning. I tråd med tidligere studier av hva som driver turisme (turistenes reisebeslutning) finner vi at økonomiske faktorer som inntekt og priser betyr langt mer enn profileringen av Norge som reisemål.

Virksomhetenes egen profilering er også trolig viktigere for den enkelte virksomhets økonomiske utvikling enn Innovasjon Norges bidrag. Innovasjon Norges profileringsarbeid er ment å utvikle og styrke markedsmulighetene for norske reiselivsbedrifter, men ikke være salgsutløsende.

Også turistenes egen profilering via sosiale medier og alminnelige deling av gode reiselivsopplevelser kan bety mye for profileringen av Norge. Den teknologiske utviklingen tilsier at nye profileringsmåter og -kanaler i årene framover vil få relativt økt betydning på bekostning av tradisjonelle profileringskanaler.

For å vurdere effekten av Innovasjon Norges reiselivsprofilering på verdiskapingen har vi studert sammenhengen mellom økt turisme og verdiskaping i reiselivsnæringene. Vi har studert sammenhengen mellom økningen i kommersielle gjestedøgn og endringer i verdiskaping i overnattings- og serveringsnæringen. Her finner vi en signifikant positiv sammenheng. Om lag tre firedeler av turistenes forbruk er imidlertid utenfor overnattings- og serveringsnæringene. Vi har derfor også forsøkt å identifisere empiriske sammenhenger mellom endringer i kommersielle gjestedøgn og endringer i verdiskaping i den norske fastlandsøkonomien. Sammenheng er trolig positiv, men vi finner ikke signifikante effekter mellom utenlandsk turisme og verdiskaping.

Når vi kombinerer effekter av Innovasjons Norges profileringsinnsats med virkningen av økt turisme på norsk verdiskaping finner vi at Innovasjon Norges profileringsarbeid bidrar til økt verdiskaping i reiselivsnæringen.

Statlig profileringsinnsats kommer imidlertid ikke uten kostnader. Når vi sammenlikner de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å bruke statlige midler på reiselivsprofilering av Norge er det ikke klart om verdiskapingsbidraget overstiger kostnadene. Det kan være tilfelle, men krever en positiv verdiskapingseffekt utenfor overnattings- og serveringsnæringen som er større enn effekten vi finner for overnattings- og serveringsnæringen.

Når reiselivsprofileringen skal vurderes i et verdiskapingsperspektiv, må det også tas hensyn til at arbeidskraft og kapital som benyttes i reiselivsnæringen, alternativt kan anvendes andre steder. Produktiviteten i reiselivsnæringen, særlig overnattings- og serveringstjenester, er lavere enn gjennomsnittet for annet norsk næringsliv. Også veksten, til tross for økning, synes å være lavere. Når så sentrale reiselivsnæringer (overnatting og servering) har såpass lav produktivitet (verdiskaping per timeverk), bør det offentlige være varsom med å oppmuntre til mye mer ressursbruk i denne delen av reiselivsnæringen.

Offentlig innsats for næringsfremme skal begrunnes i markedssvikt. Det er ikke opplagt at all profilering har en slik begrunnelse. Det er kun når verdiskapende markedsføring ikke blir gjennomført fordi for mange har interesse av å være gratispassasjer at det oppstår en markedssvikt. Profilering som vil gi klare verdiskapingseffekter for enkeltaktører vil mest trolig bli gjennomført uansett.

Informasjon om Norges reiselivstilbud o.a. på visitnorway.com har karakter av å være et fellesgode for langt flere enn reiselivsvirksomhetene. God og lett tilgjengelig informasjon om norske attraksjoner kan gi økt opplevelsesverdi av å reise i Norge, samt forenkle reiser i Norge. Dette er verdier som primært tilfører verdi til turisten, enten norsk eller utenlandsk. Den samfunnsøkonomiske verdien (målt som turistenes nytte) av bedre reiseopplevelser er trolig reell og kommer i tillegg til verdiskapingseffektene i reiselivsnæringene.

Dersom Innovasjon Norges reiselivsinformasjon endres til nettopp informasjon om norske reiselivsmuligheter, vil informasjonen få større preg av å være et reelt fellesgode. I så fall endres også målsettingen til informasjonsarbeidet – fra et mål om at informasjon om Norge som reismål skal lede til flere turister, til at turister skal få god informasjon om feriemulighetene i Norge.

Ren informasjon om Norge som reismål kan mest sannsynlig gjøres med mindre ressursinnsats enn dagens samlede reiselivsbudsjett.

Samlet er vår vurdering at verdiskapingseffektene av Innovasjon Norges reiselivsprofilering er relativt begrensede. Vi anbefaler på den bakgrunn ingen økning i ressursbruken. Våre estimater tilsier, isolert sett, at det kan være ressursbesparende for samfunnet om innsatsen trappes noe ned, men usikkerheten i resultatene gjør at vi ikke kan basere en anbefaling om ressursbruk på våre estimeringsresultater alene.

Basert på hvordan vi skal forstå profilering av Norge som et fellesgode, anbefaler vi at det offentlige profileringsarbeidet framover bør legge mindre vekt på å tiltrekke flere turister, men heller legger vekt på å øke kvalitet og mengde informasjon til turister som uansett har bestemt seg for å feriere i Norge.

 Klikk her for å lese hele rapporten.

Evaluering av Innovasjon Norge som innovasjonspolitisk rådgiver

Innovasjon Norge forvalter en meget stor andel av landets offentlige virkemidler for å styrke verdiskapingen i norsk næringsliv og har tett kontakt med norske virksomheter. Selskapet har fått i oppgave å bruke sin kunnskapsbase og kontaktnett som grunnlag for råd til eiere og oppdragsgivere.

I evalueringen vurderes Innovasjon Norge som en innovasjonspolitisk rådgiver. Evalueringen dekker årene 2012-2018. I evalueringen peker vi på at Innovasjon Norge har viet oppgaven oppmerksomhet og tatt flere grep for å bli en bedre rådgiver, men at Innovasjon Norge og deres eiere og oppdragsgivere har ulik forståelse av hva som ligger i rådgivningsoppgaven. Evalueringen har avdekket at det er behov for dialog mellom Innovasjon Norge og eiere og oppdragsgivere om hvilken kunnskap og type råd ulike myndigheter forventer fra Innovasjon Norge og på hvilken form rådene skal gis.

Rapporten er utarbeidet av Samfunnsøkonomisk analyse AS i samarbeid med Kristin Rogge (IPSOS, Oslo) og Theresa Norn (DEA, Danmark).

Klikk her for å lese hele rapporten.

 

Lønnsomhet i varehandelen 2003-2017

Vi ser på lønnsomheten i detaljhandelen, grossistnæringen og næringsmiddelindustrien i perioden 2003 – 2017. Hovedresultatene kan oppsummeres som følger:

  • Driftsresultatet har økt klart gjennom perioden i alle tre næringene

    • I kroner er økningen størst i grossistnæringen

    • I prosent er økningen størst i næringsmiddelindustrien

  • Driftsmarginene har vært lavere i alle varehandelsnæringene enn i industrien for øvrig

    • Detaljhandelen har hatt klart lavere driftsmargin enn grossistene og Næringsmiddelindustrien i årene etter finanskrisen, men forskjellen minsker i 2017

  • Totalrentabiliteten, som gir et bilde av hvor mye eierne sitter igjen med, har vært om lag på linje med industrien for øvrig, dog noe høyere i grossistnæringen. Næringsmiddelindustrien har hatt en positiv utvikling i særlig andre halvdel av perioden

  • Lønnsomhet på næringsnivå drives av de store virksomhetene

  • Store virksomheter har en noe høyere driftsmargin enn resten. Utviklingen i driftsmarginen ser derimot relativt lik ut.

  • For de største bedriftene i detaljhandelen er marginene redusert med omtrent 49 prosent fra 2003 til 2017, mens driftsresultatet har økt med 66 prosent i samme periode

  • Verdikjeden for varehandel kjennetegnes av en volumkamp som går på bekostning av marginpåslagene per enhet.

  • Det er lave driftsmarginer i matvarehandel og bensinstasjoner.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Geografiske forskjeller i inntektsmobilitet i Norge

I et samfunn med høy sosial mobilitet vil barns sosiale og økonomisk muligheter være mindre avhengig av foreldrenes inntekt og sosiale status enn i et samfunn med lav sosial mobilitet. Graden av sosial mobilitet måles ofte som sammenhengen mellom foreldrenes og barnas inntekt. Vi bruker i denne analysen registerbasert inntektsstatistikk for å beskrive tre trekk ved inntektsmobiliteten i Norge: (i) sammenhengen mellom foreldrenes og barnas inntekt på nasjonalt nivå, (ii) geografiske forskjeller i mobilitet på tvers av kommuner, (iii) faktorer som kan tenkes å henge sammen med forventet utfall for barn fra lavinntektsfamilier.

Rapporten dokumenterer og beskriver estimater på inntektsmobilitet for kommuner i Norge, samt bydeler i de fire storbykommunene Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim. Som et tillegg til rapporten er det tilgjengeliggjort et regneark med alle estimatene og et utvalg kovariater.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Det tilhørende regnearket finner du her.

Ringvirkninger av kulturelle aktiviteter i Møre og Romsdal

På oppdrag for Møre og Romsdal fylkeskommune har Samfunnsøkonomisk analyse, i samarbeid med Kunnskapsverket og Østlandsforskning, utarbeidet en metode for å beregne økonomiske ringvirkninger fra kulturelle aktiviteter. Metoden er deretter testet ut på 6 publikumsrettede kulturelle aktiviteter i fylket: Operaen i Kristiansund, Kristiansund Kirke Kunst Kulturfestival, Nordic Light, Lady Arbuthnott, Herøyspelet (Kongens ring) og Giskespelet. Disse aktivitetene bidrar til økonomisk verdiskaping i andre lokale virksomheter gjennom innkjøp av varer og tjenester fra disse, og gjennom at de tiltrekker seg besøkende frå andre steder som bruker penger på for eksempel overnatting, servering og shopping. Hvor store ringvirkninger aktiviteten har avhenger derfor av hvor mye av innkjøpene som gjøres lokalt, hvor stort tilreisende publikum man har og hvor mye penger disse tilreisende legger igjen lokalt. Også om flere av de aktivitetene som vi har analysert allerede har høye ringvirkninger så er det et potensial for alle å øke disse gjennom å øke innkjøpene fra lokale leverandører og bygge opp kompletterende tilbud som betyr at de besøkende blir lengre i området. Vel så viktig som de økonomiske bidragene er de andre verdiene som aktivitetene bidrar med. De er viktige arenaer for frivillig arbeid og de kan være med på å få frem nye talenter. De bidrar også gjennom å bygge lokal identitet, omdømme og attraktivitet.

Klikk her for å lese hele rapporten

Regionale ringvirkninger av å etablere Andøya Spaceport

Det pågår et arbeid med å utforske mulighetene for å etablere en base for oppskytning av små satellitter på Andøya. I forbindelse med dette gjennomføres det mulighetsstudier som ser på tekniske, kommersielle og offentlige muligheter, en konsekvensanalyse for miljø og sikkerhet, og juridiske betingelser for å gjennomføre satellittoppskytninger fra Andøya.

Som en del av denne mulighetsstudien, har Samfunnsøkonomisk analyse AS fått i oppdrag å gjennomføre en analyse av de regionale ringvirkningene av å etablere Andøya Spaceport. Dette omfatter en vurdering av direkte og indirekte virkninger av etableringen, samt en vurdering av hvilke andre typer virksomheter som kan etablere seg i tilknytning til Andøya Spaceport, såkalte katalytiske virkninger. I tillegg inneholder analysen vurderinger av hva etableringen av Andøya Spaceport kan bety for romvirksomhet og -industri i Norge.

Etablering av oppskytningsbase for småsatellitter på Andøya

Det vil ta tid å etablere en oppskytningsbase for småsatellitter på Andøya. For det første må beslutning om opprettelse tas, deretter følger noen år med oppbygging av infrastruktur. Omfanget på basen avhenger blant annet av etterspørselen etter oppskytning av småsatellitter internasjonalt, samt konkurransen fra andre oppskytningsbaser.

I beregningen av regionale ringvirkninger har vi tatt utgangspunkt i følgende framdriftsplan

-       2020-2022: Etablering av infrastruktur og testoppskytninger. Første kommersielle oppskytning kan allerede skje i 2021.

-       2022-2024: Gradvis økning av antall årlige oppskytninger

-       2024: Første fulle året med full drift på Andøya Spaceport, og det legges til grunn 24 kampanjer (dvs. oppskytninger) årlig.

Anleggsperioden vil gi høy økonomisk aktivitet

Etablering av infrastruktur til oppskytningsbasen vil kreve store investeringer i anlegg og bygg. Blant annet vil anlegget innebære bygging av en molo, interne veier, lagringskapasitet, administrasjonsbygg, oppskytningsramper, integrasjonsfasiliteter og tekniske installasjoner. De samlede investeringene er beregnet til om lag 1,2 milliarder kroner, der hovedvekten av investeringene vil være i løpet av treårsperioden 2020-2022.

Vi har beregnet at utbyggingen vil kreve 149 årsverk årlig i de tre årene 2020-2022 som er direkte sysselsatt med å bygge den aktuelle infrastrukturen. I tillegg kommer ringvirkninger fra dette (indirekte og induserte virkninger) på 172 årsverk. I anleggsperioden vil det først og fremst være høy aktivitet innenfor bygge- og anleggsnæringen på Andøya og resten av Nord-Norge. Men denne næringen vil også kreve underleveranser fra en rekke andre næringer lokalisert i regionen. Spesielt vil dette være fra bergverk (masse til moloen for eksempel), trevarehandel og arkitekt- og ingeniørtjenester for å nevne noe.

Direkte verdiskaping og regionale ringvirkninger på snaut 200 årsverk ved full drift

Etablering av en oppskytningsbase for småsatellitter vil innebære opprettelsen av en relativt stor virksomhet i Andøy kommune, og det vil gi etterspørsel etter arbeidskraft lokalisert på Andøya. Ved full drift i 2024 er det forventet at Andøya Spaceport vil ha 108 fulltidsansatte. Videre har vi beregnet ringvirkningene (indirekte og induserte virkninger) av aktiviteten på Andøya Spaceport til 88 årsverk. Ringvirkningene gjelder for hele Nord-Norge samlet.

De indirekte ringvirkningene utgjøres av både Andøya Spaceport sine kjøp av varer og tjenester, samt arbeidsreisende i forbindelse med kampanjer (dvs. oppskytninger). Full drift av oppskytningsbasen vil innebære at to kampanjer kan foregå parallelt. Driften av Andøya Spaceport vil innebære etterspørsel etter en rekke varer og tjenester fra lokale underleverandører. Eksempler fra dagens leverandørliste viser at Andøya Space Center etterspør varer og tjenester fra blant annet kraftnæringen, bygge- og anleggsnæringen, tjenester tilknyttet informasjonsteknologi, teknisk konsulentvirksomhet, varehandel og engroshandel lokalt. Videre vil gjennomføring av kampanjer tiltrekke seg mange arbeidsreisende til Andøya. Disse vil gi økt etterspørsel etter overnattings- og serveringstjenester, varehandel og transporttjenester spesielt.

Katalytiske virkninger – påvirker lokaliseringsvalg av andre bedrifter

Direkte verdiskaping og tilhørende ringvirkninger som følger av å etablere en oppskytningsbase for små satellitter på Andøya Spaceport er virkninger vi med relativt stor grad av sikkerhet kan si kommer til å oppstå i regionen (Nord-Norge) som følge av arbeidet med å bygge basen, samt arbeidet med å drifte oppskytningsbasen. Det er usikkerhet knyttet til disse beregningene også, men denne usikkerheten er først og fremst knyttet til hvor stort dette tallet er, og ikke om det kommer til å oppstå ringvirkninger.

I tillegg kan det oppstå katalytiske virkninger, det vil si virkninger som oppstår når lokalisering av en bedrift påvirker lokaliseringsvalget til andre virksomheter. Katalytiske virkninger er ofte en usikker virkning, og de er derfor vanskelig å måle. I denne analysen har vi gjennomført flere intervjuer, samt litteraturstudier for å kartlegge mulige katalytiske virkninger. Virkningene som omtales her er å anse som fullt mulig å oppnå, det vil si at de er realistiske, men det er fortsatt knyttet stor usikkerhet til både om de vil oppstå, samt til hvor stort omfang av virkningen man kan tenke seg.

Usikkert, men mulig at ny næringsvirksomhet etablerer seg på Andøya

En oppskytningsbase for satellitter kan utløse ny næringsvirksomhet som i dag ikke er etablert på Andøya, men det kan også tenkes at slike investeringer uteblir som følge av at andre forhold ikke er tilstrekkelig til stede i regionen. For å visualisere slike mulige katalytiske effekter har vi beregnet regionale ringvirkninger av denne typen næringsetableringer under forutsetning av at mulighetene realiseres.

I denne analysen har vi diskutert mulighetene for og beregnet ringvirkningene av at det etableres en rakettprodusent på Andøya, at NAROM utvider sin utdanningsvirksomhet og at etableringen av Andøya Spaceport gjør Andøya mer attraktivt som turistdestinasjon. Vi vurderer spesielt muligheten for utvidelse av NAROMs utdanningsvirksomhet og økt turisme som realistiske virkninger. Usikkerheten ligger først og fremst i hvor store disse virkningene kan være. I figuren under har vi oppsummert resultatene fra beregningen. Beregningene er ment å anskueliggjøre hvor store de regionale ringvirkningene kan bli dersom de aktuelle tilfellene slår til.

Direkte virkninger og ringvirkninger av å etablere Andøya Spaceport. Antall årsverk årlig.

Note: Beregningene for anleggsperioden gjelder årlig for de tre årene 2020-2022. Virkningene for drift av Andøya Spaceport gjelder årlig fra første året med full drift, 2024. Beregningene for «etablering av rakettprodusent», «utvidelse av NAROM» og «effekt av turisme» er ment for å illustrere mulige katalytiske virkninger av etablering.

Note: Beregningene for anleggsperioden gjelder årlig for de tre årene 2020-2022. Virkningene for drift av Andøya Spaceport gjelder årlig fra første året med full drift, 2024. Beregningene for «etablering av rakettprodusent», «utvidelse av NAROM» og «effekt av turisme» er ment for å illustrere mulige katalytiske virkninger av etablering.

Klikk her for å lese hele rapporten

Strategier for utvikling av kompetanse i næringslivet

Den teknologiske utviklingen gjør at virksomheter og arbeidstakere må omstille seg, fordi de opplever at eksisterende kunnskap mister sin verdi på arbeidsmarkedet. For å unngå at humankapitalen forringes må samfunnet kontinuerlig investere i kunnskap. Den teknologiske utviklingen gir mange muligheter, men for å utnytte disse mulighetene må virksomhetene ha tilgang til oppdatert kompetanse. Investeringene sikrer at samfunnet vedlikeholder og utvider eksisterende kunnskap, men også at ny kunnskap og nye løsninger utvikles.

I dette prosjektet har SØA kartlagt kjennetegn ved kompetansestrategier i norsk næringsliv, samt gevinster og barrierer knyttet til kompetanseutvikling. Analysen baseres på intervju med 18 virksomheter angående deres strategiske arbeid med kompetanseutvikling.

Analysen gir en forståelse av hvordan virksomheter arbeider med og innretter opplærings- og utviklingsplaner, og hvordan kompetanseutvikling inngår i virksomhetenes strategi. Herunder identifisering av sentrale utfordringer som virksomhetene opplever når de tilbyr opplæring og etter- og videreutdanning for egne ansatte og hvorvidt etter- og videreutdanningen som tilbys ved utdanningsinstitusjonene er innrettet på en slik måte at den treffer virksomhetenes behov for kompetanse.

Virksomheter fra forskjellige næringer, har ulikt kompetansebehov og dermed også ulike strategier for kompetanseutvikling. Basert på hvilke typer arbeidsoppgaver som løses og produkter som tilbys deles virksomhetene i tre kategorier: problemløsende, vareproduserende og tjenesteytende virksomheter.

Virksomhetenes konkurranseevne i både kundemarkedet og arbeidsmarkedet trekkes frem som viktige årsaker til at det strategiske arbeidet med kompetanseutvikling ble igangsatt av alle typer virksomheter. Tilgang på rett kompetanse er grunnleggende for den daglige driften og videreutvikling av virksomheten.

Konkurranseevnen i kundemarkedet sikres eller styrkes i hovedsak ved å øke kvaliteten på produktene eller ved å lykkes i å produsere produktene mer effektivt. I tillegg trekker noen fram kundenes tillit til både produsenten og produktet som viktig for å være konkurransedyktig. Det framstår som spesielt viktig at personer som er i kontakt med kundene har den nødvendige kompetansen som gjør at eksisterende og potensielt nye kunder kan stole på produktet som leveres.

Kompetanseutviklingsstrategier ses også på som et viktig virkemiddel for at virksomheten skal være attraktiv, både for eksisterende og potensielt nye ansatte.

En annen viktig grunn til å drive med strategisk kompetanseutvikling, er behovet for tilpasset kompetanse. Selv om utdanningsinstitusjoner tilbyr relevant utdanning, ser mange behovet for å gi ansatte mer virksomhetsspesifikk kompetanse. I tillegg er det i mange tilfeller vanskelig å få tilgang på riktig kompetanse. Hvilken type strategi virksomheten velger for å imøtekomme behovene varierer imidlertid og er i stor grad avhengig av virksomhetstype.

Blant de virksomhetene vi har intervjuet brukes følgende opplæringstiltak:

  • System for kompetansedeling mellom ansatte

  • Generelle og spesifikke interne kurs

  • Videreutdanning ved universiteter og høgskole

  • Digitale opplæringskanaler utformet av virksomheten

  • Digitale kurs fra eksterne leverandører

  • Deltakelse ved seminarer og kurs i regi av organisasjoner

  • Erfaringsutveksling med andre virksomheter

  • Lærlingeordningen

  • Tilpasset utdanningstilbud ved fagskoler

I problemløsende virksomheter skjer den klart største delen av de ansattes læring gjennom det daglige arbeidet. Kunnskapsspredning mellom de ansatte og tilegning av ny kunnskap gjennom prosjektarbeid er de mest sentrale kildene til kompetanseutvikling.

For vareproduserende virksomheter er den nødvendige kompetansen typisk svært virksomhetsspesifikk. I tillegg er det ofte behov for formell videreutdanning for å kunne håndtere nye teknologiske løsninger. En kombinasjon av formell utdanning og interne kurs for å tilpasse utdanning til virksomhetens behov er vanlig.

De tjenesteytende virksomhetene har ofte lite formelle utdanningskrav til ansatte, men store krav til menneskelige egenskaper som personlig egnethet, sosiale egenskaper og motivasjon. I denne type virksomhet er det typisk et noe mindre innslag av kontinuerlig læring i hverdagen, men behov for kompetansepåfyll gjennom kursing.

Hvordan sette i gang med strategisk kompetanseutvikling i virksomheten?

Virksomhetene i analysen har med utgangspunkt i egne erfaringer med strategisk kompetanseutvikling gitt tips til andre virksomheter som ønsker å begynne med, eller videreutvikle, strategisk arbeid med kompetanseutvikling. Anbefalingene kan oppsummeres i fire steg og gjelder på tvers av virksomhetstype.  

1.     For det første påpekes det at arbeidet må være forankret i ledelsen og virksomhetens visjon og strategi. Dette for å lettere realisere investeringene.

2.     Før det investeres i ny kompetanse, er det viktig å kartlegge de ansattes nåværende kompetanse. På den måten kan de identifisere eventuelle udekkede kompetansebehov og ansattes egne ønsker om kompetanseutvikling.

3.     Investeringer i kompetanse representerer en betydelig kostnad. Flere nevner at det er viktig å være bevisst i hvilken type kompetanse det skal investeres i og hvem som skal delta i opplæringen. Avhengig av hvilken type kompetanse virksomheten ønsker å investere i finnes det mange ulike tilnærminger til selve opplæringen. Noen typer kompetanse tilegnes best gjennom tradisjonell kursdeltakelse, mens andre kan erverves gjennom nettbaserte løsninger. Det er også ulike kilder til læring som kan benyttes.

4.     Ansatte og ledelse kan lære gjennom både ekstern og intern erfarings- og kunnskapsutveksling. Når opplæringen er gjennomført bør mulighetene for erfaringsutveksling internt i virksomheten benyttes. Det er derfor sentralt å legge til rette for at de ansatte kan lære av sine kollegaer. I tillegg trekker flere av informantene fram at eksternt samarbeid og erfaringsutveksling på tvers av virksomheter har vært svært nyttig.

Klikk her for å lese hele rapporten

Eksterne faktorer - Kriminalitet og innvandring i arbeidslivet

Denne rapporten oppsummerer en analyse Samfunnsøkonomisk Analyse AS (SØA) har gjort av eksterne faktorer som kan påvirke utviklingen i omfanget av og former for arbeidslivskriminalitet i Norge. Analysen bygger videre på utredningen om former, omfang og utvikling av arbeidslivskriminalitet i SØA (2017). Den første delen av rapporten ser særskilt på hvordan faktorer som kan påvirke tilbudet av og etterspørselen etter arbeidslivskriminalitet varierer på tvers av næringer. Del to er en økonometrisk analyse av hvilke faktorer som kan påvirke arbeidsinnvandringen til Norge. Faktorene som omtales kan ikke direkte måle omfang eller konsekvenser av arbeidslivskriminalitet i Norge, men kan indikere om det er utvalgte næringer eller bransjer hvor myndighetene bør vurdere arbeidslivskriminelle problemstillinger nærmere.

Faktorene indikerer større utfordringer med arbeidslivskriminalitet i utvalgte bransjer

I den første delen av rapporten analyseres eksterne faktorer som indikatorer for tilbudet av og etterspørselen etter arbeidslivskriminelle tjenester. Faktorer som analyseres er blant annet holdninger til kjøp av svart arbeid, organisasjonsgrad og opplevd sannsynlighet for å bli avslørt. De eksterne faktorene deles inn i om de i hovedsak påvirker tilbudet av eller etterspørselen etter arbeidslivskriminelle tjenester. Flere faktorer påvirker både tilbud og etterspørsel, men i hovedsak én av dem. Formålet med inndelingen er å tydeligere kunne karakterisere de ulike faktorene og gjennom det vurdere hvor tiltak bør implementeres.

Både virksomhetsledere og konsumenter har jevnt over gode holdninger relatert til arbeidslivskriminalitet. 10 prosent av virksomhetsledere mener at det «i enkelte tilfeller kan aksepteres at en virksomhet bevisst unndrar skatt og avgift». Det er flest virksomhetsledere innen rengjøring, servering, persontransport (taxi) og bygg og anlegg som kan tolerere skatte- og avgiftsunndragelser i visse tilfeller. Dette sammenfaller også med næringene hvor flest opplever å måtte konkurrere med virksomheter som har lavere kostnadsnivå, som følge av svart arbeid eller annen måte å unndra på, jf. figur 1. Det indikerer at holdninger til egen etterlevelse av regelverket henger sammen med hvordan andres etterlevelse oppfattes.

En annen faktor som kan påvirke tilbudet av arbeidslivskriminelle tjenester er arbeidsinnvandringen, selv om ikke er en direkte kobling mellom arbeidsinnvandring og arbeidslivskriminalitet. Imidlertid er det i næringene hvor flest oppgir aksept for unndragelser også en relativt høy andel utenlandsk arbeidskraft. Dette kan være et resultat av at utenlandsk arbeidskraft er mer tilbøyelig til å tilby arbeidslivskriminelle tjenester, men også fordi deres relativt svake posisjon i og kunnskap om det norske arbeidsmarkedet gjør at de lettere kan utnyttes av arbeids- eller oppdragsgivere. Etter EU-utvidelsen i 2004 var det sterk vekst i arbeidsinnvandringen til Norge, hovedsakelig fra Øst-Europa. Etter toppen i 2011 har imidlertid arbeidsinnvandringen falt betydelig.

Figur 1 Holdninger og konkurransevilkår

HoldningerArbeidslivskriminalitet.png

Kilde: Skatteetaten (2017).

Også på etterspørselssiden er det norske næringslivet i hovedsak preget av ryddige forhold og lovlydighet. En forbrukerundersøkelse finner at i underkant av 10 prosent av forbrukerne har kjøpt svart arbeid i løpet av de to siste årene, andelen har vært fallende de siste årene (Skatteetaten, 2018). Undersøkelsen indikerer samtidig at forbrukerne har en viss toleranse for kjøp av svart arbeid når det kommer til enklere tjenester i hjemmet. 34 prosent tar imidlertid kategorisk avstand fra kjøp av svart arbeid. For å svekke etterspørselssiden gjennomføres det blant annet ulike informasjonskampanjer, samt at det er innført solidaransvar for kjøp av tjenester i bransjer som er omfattet av allmenngjøringsforskrifter.

Innvandringen drives av lønnsforskjeller

Rapportens andre del beskriver en økonometrisk analyse av målbare faktorer som kan påvirke innvandringen til Norge. Det er viktig å påpeke at det ikke er en direkte sammenheng mellom innvandring og arbeidslivskriminalitet, men at enkelte næringer som peker seg negativt ut i første del også ofte har en relativt høy andel utenlandsk arbeidskraft. Vi har lagt til grunn at en klar majoritet av alle innvandrere ønsker seg meningsfylt arbeid, og estimerer ulike faktorers påvirkning på samlet innvandring til Norge. Selv om det er slik at enkelte innvandrere faller utenfor arbeidsmarkedet, f.eks. på grunn av alder, språk eller uføregrad, mener vi at dette er en gyldig, forenklende forutsetning. I 2017 utgjorde arbeidsinnvandringen mer enn 60 prosent av den samlede innvandringen fra Europa. Arbeidsdeltakelsen blant europeiske innvandrere er også relativt høy, med 73,8 prosent i alderen 20-66 år. Videre begrenset vi studien til å omfatte innvandrere fra 28 land med fri tilgang til det norske arbeidsmarkedet.

For å estimere effekten av ulike faktorer på innvandringen til Norge benyttes aggregerte data på konjunkturer, lønn og arbeidsforhold i EU28-landene. Datasettet består av offentlig tilgjengelig statistikk, hovedsakelig hentet fra Eurostat og Statistisk sentralbyrå.

Vi søker å forklare den årlige migrasjonsraten mellom Norge og EU28-landene. Migrasjonsraten fra land i er definert som antallet innvandrere fra land i som andel av land i sin befolkning. Vi fant evidens i data for at det eksisterer en positiv sammenheng mellom migrasjonsraten i et år og migrasjonsraten i året før, arbeidsledigheten i opprinnelseslandet og lønnsforskjeller mellom Norge og opprinnelseslandet, kontrollert for utdanningsnivå. Videre fant vi en negativ sammenheng mellom migrasjonsraten og arbeidsledigheten i Norge, samt utdanningsnivå i opprinnelsesland. Vi fant ingen signifikante effekter av indikatorer for engelskkunnskaper eller indikatorer for «Ease-of-doing-business» i Norge, sammenlignet med opprinnelseslandet.

Klikk her for å lese hele rapporten

Finansiering av offentlig infrastruktur i utbyggingsområder

På oppdrag for Kommunal- og moderniseringsdepartementet har vi utredet hvordan offentlig infrastruktur i fremtiden kan finansieres på en samfunnsøkonomisk effektiv måte, uten å forsinke eller være til hinder for utvikling av utbyggingsområder. Oppmerksomheten har særlig vært rettet mot muligheter og virkemidler for privat finansiering av kommunal infrastruktur.

I rapporten anbefaler vi at departementet arbeider videre med tre nye modeller for privat finansiering av offentlig infrastruktur:

  • Utbyggingsavgift

  • Omreguleringsavgift

  • Prosjektplanlegging

De ulike tiltakene ekskluderer ikke hverandre. Både en utbyggingsavgift og en omreguleringsavgift er tenkt som finansieringsmodeller en kommune kan velge å ta i bruk i et planområde ved utarbeidelse av en overordnet plan. Det er imidlertid viktig å påpeke at modellene ikke kan benyttes om hverandre innenfor samme planområde, da dette enten vil være å betrakte som dobbeltbeskatning, eller kreve et langt mer komplekst lovverk som hensyntar avregning mellom modeller. Dagens forbud mot finansiering av sosial infrastruktur er forutsatt opphevet i alle de nye modellene.

Alle modellene er vurdert å være samfunnsøkonomisk lønnsomme, ved at de i ulik grad kan bidra til å forenkle enkelte utfordringer dagens modell med utbyggingsavtaler fører med seg. Disse virkningene omfatter effektivisering av forhandlinger, økt finansieringsfleksibilitet, økt forutberegnelighet og færre reguleringsplaner som ikke er gjennomførbare. De samfunnsøkonomiske gevinstene er vurdert å være størst ved innføring av omreguleringsavgift, men her er også usikkerheten størst.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Økonomiske konsekvenser av ABE-reformen for domstolene

Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen) har til hensikt å bidra til effektivisering av offentlige virksomheter. Reformen gjennomføres i form av et årlig kutt på 0,5 prosent av alle driftsutgifter som bevilges over statsbudsjettet.

I dette prosjektet har vi sett nærmere på mulige konsekvenser av ABE-reformen for domstolene. SØA har innhentet og systematisert data både fra eksisterende rapporter og regnskap samt intervjuer med utvalgte tingretter.

Rapporten peker på syv særlig interessante forhold:

▪ Eksisterende kapasitetsutfordringer

▪ ABE-reformens gevinster forskutteres

▪ Innsparinger begrunnet i ABE utgjør mer enn skisserte 0,5 prosent i 2017

▪ De minste domstolene er spesielt utsatt

▪ Kvaliteten i tjenestene utfordres

▪ Øvrige omstillingsprosesser vanskeliggjøres

▪ Ressursbehovet i domstolene forventes å øke

Driftsbevilgninger til domstolene har vært stabile de siste fem årene når vi tar høyde for prisstigning, spesifiserte satsinger og ABE-reformens innsparinger. Innsparingene som kreves i ABE-reformen må hovedsakelig gjøres gjennom nedbemanninger (lønnskostnader).

Lønnskostnadene til høyesterett, tingrettene og Domstoladministrasjonen utgjorde 69 prosent av deres samlede bevilgninger i 2017. En stor del av domstolenes oppgaver bestemmes av lover og regler. Domstolenes reelle mulighet til å redusere bemanningen er derfor svært begrenset så lenge tjenestene videreføres, saksbehandlingstiden skal opprettholdes samt at domstolstrukturen og produktiviteten ikke endres.

En eksakt avgrensning av lønnskostnader til lovoppgaver og øvrige oppgaver har ikke latt seg gjøre i dette arbeidet. Intervjuene peker like fullt på at domstolene i dag har svært begrenset kapasitet. Kapasitetsutfordringene gjør at domstolenes frie handlingsrom i budsjettene er svært lite. Domstoladministrasjonens årsmelding for 2017 peker også på at midler nå omdisponeres mellom domstolene for å opprettholde kvalitet i tjenestene og forhindre at saksbehandlingstiden øker.

Like fullt er det i bemanningen (lønnskostnadene) ABE-reformens innsparinger gjøres. Intervjuene peker for eksempel på at naturlig avgang ikke nødvendigvis erstattes med nye ansettelser. ABE-innsparingene i bevilgningen for 2017 utgjorde 0,5 prosent av bevilgningen til drift i domstolene. Dette er i tråd med de skisserte årlige kuttene da reformen ble innført i 2015. Som andel av domstolenes lønnskostnader utgjør derimot ABE-reformens kutt 0,75 prosent. ABE-innsparingene som andel av domstolenes frie hand-lingsrom er trolig betydelig høyere, selv om det ikke har latt seg identifisere eksakt.

Tilstrekkelige ressurser, og god utnyttelse av disse, trekkes fram som en hovedutfordring for tingrettene i dag for å opprettholde kvaliteten i de lovpålagte oppgavene. Det er etablert en ressursfordelingsmodell som beregner behovet av årsverk, men de siste årene har avtalte årsverk vært lavere enn det beregnede behovet. I 2017 var det 108 færre avtalte årsverk, tilsvarende ni prosent av beregnet behov.

Presset kapasitet påvirker den enkelte domstols evne til å levere tjenester av høy kvalitet innenfor gjeldende frister for saksbehandlingstid. Situasjonen blir mer utfordrende med ytterligere kapasi-tetsreduksjoner gjennom ABE-reformen. De minste tingrettene har en særlig utfordring da det er en nedre grense for hvor mange sysselsatte en tingrett må ha. Mindre tingretter med fem eller seks årsverk i dag vil ha vanskeligheter med å redusere kapasiteten ytterligere uten at dette påvirker tjenestetilbudet og gitt at ingen andre endringer i domstolene gjøres.

Flere momenter peker i retning av at effektiviseringsgevinstene fra ABE-reformen og den pågående digitale satsingen forskutteres. Det er gode grunner for å vente effektiviseringsgevinster i tje-nesteproduksjonen gjennom for eksempel digitaliseringen av domstolene. Allerede presset kapasitet gjør imidlertid at tingrettene i større grad prioriterer kjerneoppgavene og kan vanskeliggjøre omstillingsarbeidet. Ved å redusere kostnadene (kapasiteten) før det er mulig å hente gevinstene fra effektiviseringstiltakene risikerer man at kvaliteten på tjenestene reduseres og saksbehandlingstiden øker, i tillegg til at omstillingsprosessen tar lengre tid på grunn av mer tidkrevende kompetanseheving.

Flere forhold peker i retning av at saksomfanget og kompleksiteten i sakene vil øke framover. Dette følger av økt innsats i politiet, urbanisering og befolkningsvekst og samfunnsendringer som øker kompleksiteten i kriminaliteten. Utviklingen forventes å legge ytterligere press på saksavviklingen i domstolene.

ABE-reformen gjelder domstolene på lik linje med alle andre statlige virksomheter. Det er derimot ikke gitt at domstolene bør defineres på lik linje med alle andre statlige virksomheter. Det er utenfor dette arbeidets mandat å vurdere ABE-reformens innretning og formål, men det er like fullt interessant å dvele litt ved dette.

Domstolene kan betraktes som ren tjenesteproduksjon sammenlignet med forvaltning av oppgaver i for eksempel departementer og direktorater mv. Domstolenes oppgaver er strengt regulerte og fastsatt i både lov og retningslinjer med tilhørende måltall. Stor nok kapasitet til å produsere tjenester med høy nok kvalitet er viktig for å opprettholde tilliten til rettssystemet. Det er utfordrende å redusere arbeidsinnsatsen og samtidig opprettholde tilliten så lenge effektiviteten ikke forbedres.

Med videreføring av ABE-reformen med tilhørende reduksjoner i årsverksinnsatsen, en lengre overgangsperiode til digitale verktøy samt en forventning om mer komplekse saker vil det være utfordrende for domstolene å håndtere kjerneoppgavene sine med den kvaliteten som kreves for å opprettholde tilliten i befolkningen og befolkningens rettssikkerhet.

Les hele rapporten her.

Tapt verdiskaping som følge av at arbeidstakere ikke får utnyttet sin kompetanse fullt ut

Denne rapporten dokumenterer en enkel analyse av og estimater på verdiskaping samfunnet går glipp av fordi det finnes arbeidstakere som ikke får utnyttet kompetansen sin fullt ut på sin nåværende arbeidsplass. Vi ser her bort fra ubenyttet kompetanse som følge av arbeidsledighet. Vi benytter data fra Statistisk sentralbyrå, TNS Gallup/HR Norge og FINN i en beregningsmodell. Les hele rapporten her.

Dette er et stort spørsmål, og det finnes ikke én fasit. Man må gjøre noen valg og avgrensninger på bakgrunn av hva man konkret ønsker å belyse, tilgjengelige ressurser og data. En slik beregning må nødvendigvis bygge på en del forutsetninger og forenklinger, men kan både gi en verdifull indikasjon og være et utgangspunkt for en interessant diskusjon.

Med utgangspunkt i data for lønn og sysselsetting, estimerer vi verditapet under alternative forutsetninger for kompetanseutnyttelse.

Vår tilnærming tar utgangspunkt i at en person med høy kompetanse men som ikke får brukt kompetansen sin (fullt ut), lønnes som en som har lav(ere) kompetanse. Hvis hun fikk utnyttet kompetansen ville lønna øke tilsvarende. Lønna representerer (den benyttede) kompetansens verdi. Tapet ved at denne personen ikke får utnyttet kompetansen sin kan da måles ved differansen i lønn mellom høyt og lavt utdannede. Dette aggregeres så opp til samfunnsøkonomisk tap basert på informasjon om hvor mange som ikke får utnyttet sin kompetanse og i hvilken grad.

Kort fortalt estimerer vi verditapet i dagens situasjon sammenliknet med en hypotetisk situasjon der alle utnytter sin kompetanse fullt ut. Når vi tar gjennom-snittet av anslag med alternative forutsetninger om kompetanseutnyttelse får vi et punktanslag på 85 milliarder kroner, med et nedre anslag på 56 og et øvre anslag på 115 milliarder kroner. Dette betyr ikke at den faktiske kostnaden må ligge innenfor dette intervallet. Usikkerheten knyttet både til data og beregningsmetode er selvsagt betydelig.

Vi peker også på argumenter for at det neppe er hverken optimalt eller mulig at alle til enhver tid ut-nytter sin kompetanse fullt ut. For eksempel vil det ofte ta tid fra utdannelse avsluttes til man har funnet sin plass i arbeidslivet. Data viser at kompetanseutnyttelsen øker betydelig med alder og arbeidserfaring. Personer med bred kompetanse vil kanskje ikke får utnyttet hele bredden til enhver tid, men vil være omstillingsdyktige og bidra til en mer dynamisk og fleksibel økonomi. I praksis kan man dessuten tenke seg at ikke alle ønsker å utnytte sin kompetanse fullt ut, for eksempel fordi de verdsetter mestring høyt og blir stresset av større utfordringer. Ikke alle trives for nær sitt inkompetansenivå.

På bakgrunn av denne analysens begrensede om-fang har vi gjort flere forenklinger. Forhold som kunne nyanseres nærmere i senere arbeid inkluderer å ta høyde for at kompetanseutnyttelsen er ulik for forskjellige kompetansenivåer. Det kunne også være interessant å utvikle en tidsserie, slik at man kan følge utviklingen over tid.

Rapporten er utført av Samfunnsøkonomisk analyse AS på oppdrag fra Wergeland Apenes. Den kan i sin helhet leses her.

Lønnsomhet i varehandelen

Samfunnsøkonomisk analyse har sett på lønnsomheten i detaljhandelen, grossistnæringen og næringsmiddelindustrien i perioden 2003–2016 for Handel og Kontor. Våre hovedresultater er:

  • Driftsresultatet har økt klart gjennom perioden i alle tre næringene

    • I kroner er økningen størst i grossistnæringen

    • I prosent er økningen størst i næringsmiddelindustrien

  • Driftsmarginene har vært lavere i alle varehandelsnæringene enn i industrien for øvrig

    • Detaljhandelen har hatt klart lavere driftsmargin enn grossistene og næringsmiddelindustrien i årene etter finanskrisen

  • Totalrentabiliteten, som gir et bilde av hvor mye eierne sitter igjen med, har vært om lag på linje med industrien for øvrig, dog noe høyere i grossistnæringen

Analysen av lønnsomhet etter bedriftsstørrelse viser at:

  • Lønnsomhet på næringsnivå drives av de store virksomhetene

  • Det er hovedsakelig mindre foretak som har hatt positiv utvikling i driftsmarginen

  • For de største bedriftene i detaljhandelen er marginene redusert med omtrent 40 prosent fra 2003 til 2016, mens driftsresultatet har økt med 80 prosent i samme periode

  • Verdikjeden for varehandel kjennetegnes av en volumkamp som går på bekostning av marginpåslagene per enhet

  • I dagligvarehandelen ser lønnsomheten ut til å befinne seg i lavprissegmentet, som også har økt sin andel av dagligvaremarkedet

    • Store volumer veier opp for lave marginer

  • Elektronikkhandelen er preget av lavere driftsmarginer enn den øvrige detaljhandelen

    • Sterk konkurranse om markedsandeler mellom butikkjedene og fra nasjonale og internasjonale nettaktører

  • Sportsbransjen samlet har hatt relativt høye marginer gjennom hele perioden

    • De store aktørene har hatt fallende og til dels lave marginer

    • Mange mindre aktører har hatt relativt høye og stigende driftsmarginer

      • Kan skyldes sterke nisjeaktører som kan kreve kompensasjon for spesialistkompetanse og spesialiserte produkter og tjenester som ikke er tilgjengelig hos de store kjedene

Rapporten kan i sin helhet leses her.

Analyse av insentiver for å investere i humankapital

Samfunnsøkonomisk analyse har analysert insentiver som har betydning for personers og virksomheters beslutninger om å investere i humankapital. Klikk her for å lese hele rapporten.

Prosjektet er utarbeidet for Kunnskapsdepartementet og har følgende problemstilling:

  • Hvilke eksisterende insentiver står den enkelte og virksomheter overfor som påvirker beslutninger om investeringer i kompetanse?

  • Hvordan virker eksisterende insentiver enkeltvis og samlet?

  • Hvilke justeringer kan være realiserbare og medvirke til å stimulere til optimal investering i kompetanse?

Teknologisk utvikling tilsier et større behov for humankapitalinvesteringer

Bakgrunnen for prosjektet er at en rekke samfunnsmessige endringskrefter tyder på et økende behov for å tenke gjennom om arbeidslivet klarer å tilpasse effektivt til pågående teknologisk utvikling og markedsendringer.

De siste hundre års velstandsutvikling lar seg ikke forklare uten en god forståelse av hva som frambringer ny kunnskap, innovasjoner og evne til å lære av og tilpasse seg stadige endringer i produksjon og teknologi. Denne kunnskapskapitalen blir ofte omtalt som humankapital, og utgjør anslagsvis tre fjerdedeler av Norges samlede nasjonalformue. Investeringer i humankapital er derfor essensielt for framtidig økonomisk vekst.

Som all annen kapital forringes humankapitalen over tid. I praksis arter det seg som at deler av tilegnet kunnskap ikke lenger er anvendelig eller at personer og virksomheter «glemmer» eller ikke vedlikeholder kunnskapen.

For å unngå at humankapitalen forringes må samfunnet kontinuerlig investere i kunnskap. Det er primært to årsaker til at den teknologiske utviklingen tilsier at investeringene i humankapital bør øke. For det første skal stadig mer komplekse og varierende oppgaver løses, det er derfor et behov for en større mengde humankapital. Store endringer i arbeidsoppgavene tilsier at flere vil «gå ut på dato» i fravær av humankapitalinvesteringer. For det andre bidrar ny teknologi til en raskere forvitring av eksisterende humankapital. I perioder med særlig store og/eller raske endringer i teknologi vil verdiforringelsen av eksisterende humankapital skje raskere enn ellers. Det kan argumenteres for at verden er inne i en slik periode nå, som følge av den teknologiske revolusjonen knyttet til digitalisering, automatisering og robotisering.

Med økt usikkerhet om implikasjonene av pågående teknologi- og markedsendringer er det viktig å forstå om norske rammebetingelser legger til rette for at personer og virksomheter investerer tilstrekkelig i humankapital. At omfanget av etter- og videreutdanning har en fallende trend aktualiserer problemstillingen om hvorvidt de rette insentivene for kompetanseinvesteringer er til stede.

En konsekvens av den raske teknologiske utviklingen er at samfunnet vil være tjent med å skifte noe av opplæringsressursene fra grunnutdanning til livslang læring, i form av læring i arbeid, kurs og etter- og videreutdanning.

Eksisterende rammevilkår og ordninger er viktig for humankapitalinvesteringene

I prosjektet har vi gått gjennom dagens rammebetingelser og ordninger som påvirker insentivene for å investeringer i humankapital. Ordningene er både rettet mot personer og virksomheter og inkluderer blant annet subsidierte studieplasser, støtte fra Lånekassen, tilskudd til bedriftsintern opplæring og rett til permisjon ved etter- og videreutdanning.

Samfunnsmessige rammevilkår trekker insentivene i ulik retning. Progressiv beskatning, generøse trygdeordninger og et sammenpresset lønnssystem svekker personers insentiv til å investere i oppgradering av egen humankapital. Begrunnelsen for utformingen av både skatte- og trygdeordninger og systemet for lønnsfastsettelse er imidlertid ikke begrunnet ut fra hvordan det påvirker personers insentiv egne kompetanseinvesteringer. Begrunnelsen er andre sentrale hensyn knyttet til fordelingspolitikk og næringslivets kostnadsbaserte konkurranseevne. Vi vurderer ikke de fordelingspolitiske begrunnelsene for ulike ordninger, men påpeker at de også påvirker personers insentiver til å investere i egen humankapital.

Det sammenpressede lønnssystemet styrker derimot virksomhetenes insentiv til å investere i ansattes humankapital.

Eksisterende ordninger rettet mot å styrke insentivene til å investere i humankapital er hovedsakelig begrunnet i at det eksisterer ulike former for svikt i markedene for humankapitalinvesteringer. Investeringer i humankapital har positive eksterne virkninger for andre enn den som investerer. Det vil si at investeringens gevinster kan høstes av andre enn den som bekoster opplæringen. I tillegg gjør asymmetrisk informasjon at både virksomheter og personer kan oppleve utfordringer knyttet til å finansiere humankapitalinvesteringer og vite hvilke investeringer som bør gjøres.

Når kunnskapsinvesteringer gjør at det utvikles ny kunnskap som skrives ned utvikles det også et kollektivt gode, som kan gi grunnlag for økonomisk vekst og komme alle nåværende og framtidige personer til gode. Personer og virksomheter har imidlertid få insentiver til å ta hensyn til at egne kunnskapsinvesteringer kan bli et kollektivt gode for resten av samfunnet.

Samlet resulterer markedssviktene i at det investeres mindre i humankapital enn hva som er optimalt for samfunnet. Offentlig inngripen i markedet kan justere denne underinvesteringen. Det er allerede innført mange ordninger for å styrke aktørenes insentiver. Spørsmålet er om ordningene som allerede eksisterer er tilstrekkelige, i lys av pågående teknologiske og markedsmessige endringer.

Eventuelle nye ordninger bør innrettes for å gi addisjonelle investeringer

Vår vurdering er at det er realistisk at vi er inne i en periode med raskere forvitring av eksiterende humankapital. Det tilsier at det bør legges mer vekt på å stimulere etter- og videreutdanning i arbeidslivet.

Det er ingen spesielle disinsentiver for virksomheter til å investere i egne ansattes humankapital. Den samfunnsmessige avkastningen av virksomhetenes investeringer er imidlertid større enn avkastningen virksomheten selv får. Når det er behov for å øke samfunnets investeringer i etter- og videreutdanning tilsier det isolert sett at virksomhetens insentiver til å investere i ansattes etter- og videreutdanning burde styrkes.

Overfor arbeidstakerne kan det argumenteres for at det i tillegg er behov for å motvirke disinsentiver for investeringer i egen humankapital fordi lønnssystemet og progressiv beskatning reduserer avkastningen av personers humankapitalinvesteringer.

Prosjektet drøfter også eventuelle nye ordninger (herunder utvidelser av eksisterende), som kan bidra til å styrke insentivene til å investere i humankapital. Det vurderes ikke hvorvidt det er behov for å endre fordelingen av ressurser mellom grunnutdanning og livslang læring, men rendyrker diskusjonen av ordninger som forsterker insentivene til etter- og videreutdanning i arbeidslivet.

Målet med å øke investeringene i humankapital er i hovedsak økt økonomisk vekst. For at en ordning som stryker insentivene til å investere i humankapital faktisk skal bidra til økonomisk vekst må ordningen bidra til investeringer som ellers ikke ville skjedd og ha en avkastning som overstiger skattefinansieringskostnaden

I vurderingen av om en ordning er lønnsom for samfunnet er det naturlig å vurdere addisjonalitet og provenytap i sammenheng. Ordninger som er provenymessig store krever enten betydelig addisjonalitet og tilstrekkelig avkastning av de ekstra investeringene for å oppveie skattefinansieringskostnaden eller noe addisjonalitet og betydelig avkastning av de ekstra investeringene for å oppveie skattefinansieringskostnaden. 

For å begrense provenytapet og rette ordningene mot områder med stort potensiale for addisjonelle investeringer er det hensiktsmessig å avgrense ordningene på ulike måter. Generelt vil det være mer utfordrende å sikre addisjonalitet gjennom ordninger som skal øke investeringer som allerede skjer i stort omfang.

Det er også viktig å vurdere om ordninger bør rettes mot virksomheter eller personer. Overordnet gir eksisterende rammebetingelser sterke insentiver for at virksomheter skal investere i ansattes kompetanse. Dette gjelder i mindre grad for personer. Isolert sett taler derfor eksisterende rammevilkår for at tiltak bør rettes mot personer. Imidlertid kan det være behov for å fremme raske investeringer i humankapital. I så fall kan det være rasjonelt å innføre ordninger rettet mot virksomheter.

Vi har vurdert følgende mulige nye ordninger:

  • Utvidet fradragsordning for kostnader til utdanning

  • Fradrag på inntekt etter endt videreutdanning

  • Utbetalbart skattefradrag etter endt videreutdanning

  • Generell reduksjon i trinnsats ved videreutdanning

  • Fradragsrett for avdrag på studielån for videreutdanning

  • Økt støtte til videreutdanning

  • Utvidet rett til dagpenger ved utdanning

  • Plikt til kompetanseheving for ledige

  • Humankapitalkonto

  • KompetanseFUNN

  • Overutgiftsføring av kostnader for humankapitalinvesteringer

  • Utvidet fradragsrett for humankapitalinvesteringer for virksomheter utenfor skatteposisjon

  • Utvide ordningen med bedriftsintern opplæring

  • Fond for investeringer i humankapital

Rapporten drøfter hvilke virkninger potensielle ordninger kan ha på insentivet til å investere, samt proveny og administrative kostnader.

Foto: HealthyMond/Unsplash

Scenarioanalyse av framtidens tilbud av og etterspørsel etter kompetanse

Samfunnsøkonomisk analyse AS har på oppdrag for Kompetansebehovsutvalget (KBU) gjennomført en scenarioanalyse av framtidens tilbud av og etterspørsel etter kompetanse. Klikk her for å lese hele rapporten.

Arbeidstakeres kompetanse er en avgjørende innsatsfaktor for all verdiskaping. Samfunnets kompetanseetterspørsel avhenger av hvilke varer og tjenester samfunnet etterspør, men også av hvordan varer og tjenester produseres og leveres i markedet. Ulike varer og tjenester krever ulike faktorinnsatser og ulike realkompetanser.

Et godt samsvar mellom tilbud og etterspørsel etter kompetanse har stor betydning for vekst og utvikling, men både tilbud og etterspørsel etter kompetanse er i kontinuerlig endring. De handler ikke bare om å ha riktige mengde kompetanse, men også riktige type kompetanser.

Globalisering, klimaendringer, teknologisk utvikling, endringer i befolkningssammensetning og bosettingsmønster er eksempler på endringskrefter som får betydning for tilbud og etterspørsel av varer og tjenester. Utviklingstrekkene tilsier en utvikling i retning av et samfunn med større mangfold, høyere grad av kompleksitet og hurtige endringer. Det er grunn til å tro at endringene også påvirker kompetansebehovet, selv om ingen vet med sikkerhet hva framtiden bringer.

Scenariometodikk, som ligger til grunn for prosjektet, er én metode innen framtidstenkning som brukes til å analysere framtidige usikkerheter på en strukturert måte. Scenariometodikken kombinerer kunnskap om faktiske forhold, kjente trender og usikkerheter til å lage systematiske scenarioer om flere mulige fremtider. Målet med scenarioanalyser er ikke å forutsi fremtiden, men å lage systematiske scenarioer om flere mulige fremtider.

Om lag 55 representanter fra norsk arbeidsliv har kommet med innspill på endringskreftene som vil påvirke det norske arbeidsmarkedet framover. Samfunnsøkonomisk analyse AS har bearbeidet og strukturert innspillene som fem uavhengige og forskjellige endringskrefter som er genuint usikre og samtidig relevante for kompetansebehovet. Disse er omtalt som usikkerheter. Ulike kombinasjoner av de fem usikkerhetene har gitt oppgav til tre ulike forskjellige fremtidsbilder. De tre fremtidsbildene omtales som Teknologilandet, Digitale Norge og Nyt Norge. De fem utvalgte usikkerhetene og fremtidsbildene er illustrert i figuren under.

Skjermbilde.PNG

Sikre endringskrefter (klimaendringer, demografiske endringer og teknologisk utvikling) påvirker kompetansebehovet uansett fremtidsbilde.

Fortellingen om Teknologilandet handler om et Norge der næringslivet har gjennomgått en storstilt omstilling. Forløpet var en bred frykt for fallende inntekter fra petroleumssektoren, samt en uro for at landet å ikke klarte å henge med i det teknologiske kappløpet. Norge har gått fra å være en råvareleverandør til å bli en teknologileverandør. Teknologilandet er fortellingen om et Norge med relativt høyt inntektsnivå, høy sysselsetting og klare preferanser for å velge klimavennlig. Globaliseringen har tiltatt og det er relativt stor aksept for å ta ny teknologi i bruk. Det er stor tro på at klimautfordringene kan løses ved bruk av teknologi.

Fortellingen om Digitale Norge handler om et Norge der det er stor aksept for å ta nye teknologiske løsninger i bruk i så vel privat som offentlig sektor. Norge er en del av den globale framtid, og mange internasjonale aktører er etablert i Norge. Det er stor stolthet knyttet til de teknologiske løsningene vi eksporterer, men Norge er først og fremst kjent for sin iver etter å ta nye digitale løsninger i bruk i privat og offentlig sektor. Digitaliseringen gir store effektivitetsgevinster og mange tar velstandsveksten ut i økt fritid. Inntektsveksten er moderat i internasjonal sammenheng.

Fortellingen om Nyt Norge handler om et Norge som preges av befolkning som har sterke preferanser for bærekraft og det som oppleves som «det gode liv». Digitalisering av rutinebaserte oppgaver fortsetter, men ny teknologi møtes også med skepsis. Befolkningen har sterke preferanser for fritid. Flertallet ser på måtehold og bærekraftig livsstil som løsningen på klimautfordringene. Inntektsveksten er lav i internasjonal sammenheng.

På bakgrunn av scenariofortellingene har vi tallfestet tilbudet av og etterspørselen etter forskjellige typer kompetanse i de ulike framtidsbildene. Formålet med tallfestingen er å si noe om størrelsesordenen på framtidens kompetansebehov etter ulike typer yrker og utdanningsretninger i de ulike utfallene og kompetansetilbudet.

Utgangspunktet for tallfestingen er anslag for befolkningsutvikling og forutsetninger om sysselsettingsandelen. I de ulike scenariene blir næringsandelene justert i tråd med ulike utslag av de valgte usikkerhetene.

Tallfestingen av scenarioenes etterspørsel etter ulike typer utdanning gjennomføres ved å endre på sammensetningen av de sysselsattes formelle kompetanse. For å kunne tallfeste etterspørselen etter ulike yrker har vi tatt utgangspunkt i dagens nivå og framskrevet andelen sysselsatte i hvert yrke i henhold til forutsetninger om komplementaritet og substitusjon mellom ulike yrker og mellom yrker og teknologi.

I vurderingen av den enkelte nærings utvikling er det særlig tre faktorer som vil påvirke omfanget, målt i antall sysselsatte.

For det første vil mulighetene for produktivitetsutvikling, og dermed et redusert behov for sysselsatte, vurderes i henhold til næringens og scenarioets egenskaper. I scenarioer hvor aksepten for å ta i bruk nye teknologiske løsninger er høy vil også produktivitetsutviklingen være høyere. Næringer som har et høyt innslag av rutinebaserte oppgaver vil dermed, isolert sett, sysselsette færre i Digitale Norge enn i øvrige scenarioer. Dette gjelder for eksempel jordbruk, finansieringsvirksomhet, post og forlagsvirksomhet.

For det andre vil muligheten til å selge produktet på det internasjonale markedet ha en stor effekt på behovet for kompetanse i næringen. Potensialet for vekst i konkurranseutsatte næringer er størst i scenarioer med fortsatt sterk globalisering.

For det tredje vil den innenlandske etterspørselen etter næringens produkt være viktig for andelen sysselsatte i framtiden. I en framtid med sterk internasjonal proteksjonisme og preferanser for klima- og miljøvennlige løsninger vil etterspørselen etter innenlandskproduserte varer være størst.

Når næringssammensetningen justeres vil behovet for sysselsatte med ulikt utdanningsnivå og yrkesgrupper påvirkes i henhold til den nye næringsstrukturens behov. I tillegg vil innfasingen av nye teknologiske løsninger påvirke behovet for ulike utdanningsnivå forskjellig i henhold til substitusjonsmuligheter mellom ulike typer arbeidskraft og teknologi og komplementaritet.

I Norge har ufaglærte et høyt lønnsnivå på grunn av den norske arbeidslivsmodellen og dersom teknologiutviklingen tillater det vil det være sterke insentiver for arbeidsgivere i næringer med et høyt innslag av ufaglærte til å rasjonalisere produksjonsprosessene ved å erstatte arbeidskraft med rutinebaserte oppgaver med ny og automatiserende teknologi.

Med dette som bakgrunn har vi forutsatt en økende andel sysselsatte med både lang og kort høyere utdanning i Digitale Norge. I scenarioet er det en bred satsning på befolkningens generelle utdanningsnivå, herunder etter- og videreutdanning. Årsaken er at det kreves et generelt høyt utdanningsnivå i befolkningen for å kunne ta i bruk nye teknologiske løsninger. Digitale Norge er derfor scenarioet med høyest gjennomsnittlig utdanningsnivå. 

I Digitale Norge er etterspørselen etter sysselsatte med grunnskole eller videregående opplæring som høyeste fullførte utdanning lavest. Dette skyldes at de næringene som vokser i Digitale Norge inkluderer bank og forsikringstjenester, informasjonstjenester og annen privat tjenesteproduksjon, og disse produserer i stor grad tjenester ved å benytte sysselsatte med bachelorutdanning.

Når den teknologiske utviklingen uteblir, og særlig i tjenestenæringene, vil veksten i etterspørsel etter høyt utdannet arbeidskraft være lavere. Derfor er etterspørselen etter sysselsatte med lang høyere utdanning lavest i Nyt Norge.

I Teknologilandet satses det på ekspertkunnskap, heller enn at den jevne befolkning skal ha et relativt høyt utdanningsnivå. Dette innebærer et økt behov for sysselsatte med lang høyere utdanning.

Foto: Tom Barret/Unsplash


Analyse av styrket håndtering av overvann i plan- og bygningsloven

Overvann er avrenning fra nedbør og vann fra snøsmelting på overflaten. Dersom overvannet ikke håndteres på en sikker måte kan det føre til problemer og skader på bygninger og annen infrastruktur, utfordringene er spesielt store i tettbygde strøk. Klimaendringer og fortsatt sentralisering og fortetting tilsier at utfordringene vil øke over tid. Overvannsutvalget foreslår i NOU 2015:16, Overvann i byer og tettsteder som problem og ressurs, en rekke lovendringer for å styrke overvannshåndteringen. På oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Miljødirektoratet har SØA, Advokatfirmaet Hjort og Rambøll Water gjennomført en samfunnsøkonomisk analyse og juridisk vurdering av et utvalg av de foreslåtte endringene for styrket overvannshåndtering i plan- og bygningsloven. Analysen vurderer forslag til endringer i plan- og bygningslovens §§ 18-1, 27-6, 28-3, 28-6 og 28-9 og 29-4.

I analysen finner vi at lovforslagene legger opp til at det gjennomføres samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak i overvannshåndteringen, men at noen av forslagene er juridisk utfordrende å innføre. Store lokale forskjeller medfører at det må gjøres individuelle vurderinger av hvilke tiltak som er hensiktsmessige i hver enkelt utbygging. Samlet sett fører forslagene til at en større andel av kostnadene for overvannshåndteringen overføres fra kommunen til private aktører. Den juridiske analysen finner imidlertid at noen av forslagene bryter med andre rettslige prinsipper og/eller faller inn under ekspropriasjonsretten. Det betyr at det kan være vanskelig å implementere disse slik de er formulert i NOU 2015:16. Det er derfor behov for å komplettere lovendringene enten med egne forskrifter eller med kompensasjonsordninger.

Klikk her for å lese hele rapporten

Evaluering av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift

Formålet med differensiert arbeidsgiveravgift er å hindre eller redusere fraflytting i tynt befolkede regioner i Norge. Ordningen virker gjennom å redusere kostnaden av å ansette personer i distriktene, både ved å favorisere bruk av arbeidskraft framfor andre innsatsfaktorer og ved å favorisere bruk av arbeidskraft i distriktene framfor i sentrale strøk. Arbeidsgiveravgiften har vært regionalt differensiert i Norge siden 1975. Det er i dag syv avgiftssoner, hvor satsene varierer fra 0 til 14,1 prosent.

Vi finner at redusert arbeidsgiveravgift øker sysselsettingen direkte på grunn av reduserte lønnskostnader. Ordningen bidrar også indirekte til økt sysselsetting ved at noe av skattereduksjonen tilfaller arbeidstakere gjennom høyere lønninger, som i sin tur øker husholdningenes etterspørsel etter lokalt produserte varer og tjenester. I tillegg til positive effekter på sysselsetting i eksisterende virksomheter, indikerer en deskriptiv analyse at sysselsettingen også øker gjennom etableringen av nye virksomheter. Våre funn indikerer at ordningen gir et viktig bidrag til å opprettholde aktivitet og sysselsetting i distriktene, spesielt i avgiftssoner der satsene er lave eller null.

En potensiell ulempe med geografisk differensiert arbeidsgiveravgift er at ordningen kan ha uheldige effekter på konkurransevilkårene i markedet. Innenlands finner vi at redusert arbeidsgiveravgift forbedrer virksomhetenes konkurranseevne, som nettopp er hensikten med ordningen. De fleste virksomheter som betaler redusert sats tilbyr lokale tjenester, som klart begrenser potensielle negative effekter på internasjonal konkurranse og handel. Dessuten er eksporterende virksomheter i sonene med reduserte satser relativt kapitalintensive, og har dermed begrenset nytte av en ordning som reduserer den relative kostnaden på arbeidskraft. Videre finner evalueringen at det store flertallet av eksporterende virksomheter får såpass lite i støtte at den ikke kan defineres som konkurransevridende ifølge statsstøtteregelverket. Vi konkluderer derfor med at det er lite som tyder på at ordningen hemmer konkurranse og handel i en grad som strider mot hensikten med EØS-avtalen.

Evalueringen viser at differensiert arbeidsgiveravgift virker etter hensikten, og vi gir en anbefaling om videreføring. Ordningen bidrar til å hindre eller redusere befolkningsnedgang i distriktene, og det er ikke andre virkemidler som er bedre egnet til denne oppgaven.

Vi åpner imidlertid for at lavere arbeidsgiveravgift ikke virker like godt i alle kommuner. Det kan eksempelvis være kommuner der det er ledige jobber men ikke tilgjengelig arbeidskraft, og hvor høy lønn ikke er en flaskehals. Da kan det være mer formålstjenlig at kommunen får disponere midler til lokalt tilpassede tiltak for å øke sin attraktivitet på andre vis og således tiltrekke arbeidskraft. Vi foreslår derfor å vurdere å prøve ut en ordning der utvalgte kommuner kan velge bort lavere arbeidsgiveravgift til fordel for tilsvarende støtte i form av en direkte overføring til kommunen.

Befolkningsutviklingen vil dessuten endre seg over tid. Vi anbefaler derfor at soneinndelingen vurderes iblant, men med tilstrekkelig lange mellomrom slik at næringslivets behov for stabile rammebetingelser ivaretas.

Klikk her for å lese hele evalueringen.

Analyse av sykefravær og sykepengeutgifter

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) har bedt Samfunnsøkonomisk analyse AS beregne hvordan kostnadene ved sykelønn (for Folketrygden og for virksomheter) har utviklet seg siden 2001. Utviklingen er påvirket av at både aldersfordelingen og næringsutviklingen har endret seg. YS har derfor også bedt Samfunnsøkonomisk analyse beregne hvordan kostnadene ved sykelønn ville ha utviklet seg om aldersfordelingen og næringsfordelingen hadde holdt seg konstant i hele perioden siden 2001.

 Vi finner at staten over folketrygden har spart om lag 128 mrd. kroner i perioden 2001-2017 på at den faktiske sykefraværsutviklingen har vært gunstigere enn dersom sykefraværet hadde holdt seg på 2001-nivået. Samtidig har sykelønnsutgiftene innenfor arbeidsgiverperioden disse årene vært 4,6 mrd. kroner høyere enn dersom i sykefraværet hadde holdt seg på 2001-nivået. Imidlertid har sykelønnsutgiftene innenfor arbeidsgiverperioden vært lavere enn den kontrafaktiske 2001-nivåbanen fra og med 2013. Arbeidsgiverne har dermed også fått del i det reduserte sykefraværet siden 2001, men først og fremst mot slutten av perioden.

 Sammensetningseffekter i næringsstrukturen og aldersfordelingen blant de sysselsatte har isolert sett økt sykefraværet, ved at næringer og grupper med høyt sykefravær har økt relativt til andre. Innenfor næringsstrukturen gjelder dette særlig helse- og sosialtjenester, som har høyere sykefravær enn andre næringer og har vokst mye andelsmessig siden 2001. Når det gjelder aldersfordelingen blant de sysselsatte har økt sysselsettingsandel blant eldre arbeidstakere siden 2001, som har høyere sykefravær enn yngre aldersgrupper, isolert sett trukket sykefraværet opp.

Klikk her for å lese hele rapporten.