Strategier for utvikling av kompetanse i næringslivet

Den teknologiske utviklingen gjør at virksomheter og arbeidstakere må omstille seg, fordi de opplever at eksisterende kunnskap mister sin verdi på arbeidsmarkedet. For å unngå at humankapitalen forringes må samfunnet kontinuerlig investere i kunnskap. Den teknologiske utviklingen gir mange muligheter, men for å utnytte disse mulighetene må virksomhetene ha tilgang til oppdatert kompetanse. Investeringene sikrer at samfunnet vedlikeholder og utvider eksisterende kunnskap, men også at ny kunnskap og nye løsninger utvikles.

I dette prosjektet har SØA kartlagt kjennetegn ved kompetansestrategier i norsk næringsliv, samt gevinster og barrierer knyttet til kompetanseutvikling. Analysen baseres på intervju med 18 virksomheter angående deres strategiske arbeid med kompetanseutvikling.

Analysen gir en forståelse av hvordan virksomheter arbeider med og innretter opplærings- og utviklingsplaner, og hvordan kompetanseutvikling inngår i virksomhetenes strategi. Herunder identifisering av sentrale utfordringer som virksomhetene opplever når de tilbyr opplæring og etter- og videreutdanning for egne ansatte og hvorvidt etter- og videreutdanningen som tilbys ved utdanningsinstitusjonene er innrettet på en slik måte at den treffer virksomhetenes behov for kompetanse.

Felles for virksomhetene som inngår i analysen er at de har løftet kompetanseutviklingsarbeidet fram som en del av sine kjerneaktiviteter. Strategiene for kompetanseutvikling er forankret hos ledelsen og er en del av virksomhetenes verdigrunnlag, visjoner og utviklingsplaner.

Det er mange og sammensatte årsaker til at virksomheter velger å arbeide strategisk med kompetanseutvikling. De ansattes kompetanse ligger i kjernen av de fleste virksomheters produksjon og det er derfor ofte vanskelig å peke ut én årsak til at kompetanseutvikling er et satsingsområde.

De ansattes kompetanse er imidlertid essensiell for virksomhetens posisjon i både kunde- og arbeidsmarkedet. Kompetanseutvikling gjør virksomhetene mer attraktive på arbeidsmarkedet, både for dagens og potensielle nye ansatte. Kompetanse er også sentralt i kundemarkedet, hvor virksomhetenes måles på kvalitet og effektivitet.

Nyansettelser er også en viktig del av kompetanseutviklingen. Alle nyansatte har relevante erfaringer og kunnskaper, men for å høste de fulle gevinstene av de ansattes kompetanse er det nødvendig å tilpasse kompetansen til den enkelte virksomhets behov.

Det er flere fellestrekk på tvers av virksomheter, for eksempel er det avgjørende at de ansatte henger med i utviklingen av fag og teknologi for at virksomheten skal være konkurransedyktig over tid. Årsakene til at kompetanseutvikling er et strategisk satsningsområde varierer imidlertid til en viss grad. Hovedsakelig på tvers av næring, men også avhengig av virksomhetsstørrelse.

Virksomheter fra forskjellige næringer, har ulikt kompetansebehov og dermed også ulike strategier for kompetanseutvikling. Basert på hvilke typer arbeidsoppgaver som løses og produkter som tilbys deles virksomhetene i tre kategorier: problemløsende, vareproduserende og tjenesteytende virksomheter.

Virksomhetenes konkurranseevne i både kundemarkedet og arbeidsmarkedet trekkes frem som viktige årsaker til at det strategiske arbeidet med kompetanseutvikling ble igangsatt av alle typer virksomheter. Tilgang på rett kompetanse er grunnleggende for den daglige driften og videreutvikling av virksomheten.

Konkurranseevnen i kundemarkedet sikres eller styrkes i hovedsak ved å øke kvaliteten på produktene eller ved å lykkes i å produsere produktene mer effektivt. I tillegg trekker noen fram kundenes tillit til både produsenten og produktet som viktig for å være konkurransedyktig. Det framstår som spesielt viktig at personer som er i kontakt med kundene har den nødvendige kompetansen som gjør at eksisterende og potensielt nye kunder kan stole på produktet som leveres.

Kompetanseutviklingsstrategier ses også på som et viktig virkemiddel for at virksomheten skal være attraktiv, både for eksisterende og potensielt nye ansatte.

En annen viktig grunn til å drive med strategisk kompetanseutvikling, er behovet for tilpasset kompetanse. Selv om utdanningsinstitusjoner tilbyr relevant utdanning, ser mange behovet for å gi ansatte mer virksomhetsspesifikk kompetanse. I tillegg er det i mange tilfeller vanskelig å få tilgang på riktig kompetanse. Hvilken type strategi virksomheten velger for å imøtekomme behovene varierer imidlertid og er i stor grad avhengig av virksomhetstype.

Blant de virksomhetene vi har intervjuet brukes følgende opplæringstiltak:

  • System for kompetansedeling mellom ansatte

  • Generelle og spesifikke interne kurs

  • Videreutdanning ved universiteter og høgskole

  • Digitale opplæringskanaler utformet av virksomheten

  • Digitale kurs fra eksterne leverandører

  • Deltakelse ved seminarer og kurs i regi av organisasjoner

  • Erfaringsutveksling med andre virksomheter

  • Lærlingeordningen

  • Tilpasset utdanningstilbud ved fagskoler

I problemløsende virksomheter skjer den klart største delen av de ansattes læring gjennom det daglige arbeidet. Kunnskapsspredning mellom de ansatte og tilegning av ny kunnskap gjennom prosjektarbeid er de mest sentrale kildene til kompetanseutvikling.

For vareproduserende virksomheter er den nødvendige kompetansen typisk svært virksomhetsspesifikk. I tillegg er det ofte behov for formell videreutdanning for å kunne håndtere nye teknologiske løsninger. En kombinasjon av formell utdanning og interne kurs for å tilpasse utdanning til virksomhetens behov er vanlig.

De tjenesteytende virksomhetene har ofte lite formelle utdanningskrav til ansatte, men store krav til menneskelige egenskaper som personlig egnethet, sosiale egenskaper og motivasjon. I denne type virksomhet er det typisk et noe mindre innslag av kontinuerlig læring i hverdagen, men behov for kompetansepåfyll gjennom kursing.

Barrierer knyttet til å tilby kompetanseutvikling

Selv om virksomhetene i analysen arbeider strategisk med kompetanseutvikling, pekes det på ulike barrierer og utfordringer som må overkommes i arbeidet med kompetanseutvikling. En sentral utfordring som flere nevner, på tvers av virksomhetsinndelingen, er alternativkostnaden for kompetanseutvikling. Det er særlig å få satt av nok tid til opplæring, som trekkes fram som en utfordring. Dette er fordi personer må trekkes ut av det daglige arbeidet, som vil gå på bekostning av virksomhetens produksjon.

Samtidig trekkes risikoen for investeringen fram som høy da avkastningen er usikker og typisk realiseres først på lengre sikt. Avkastningen er også usikker fordi det er en risiko for at de ansatte slutter etter endt utdanning. Denne utfordringen er imidlertid størst for eksterne opplæringstiltak, der det tilbys generell kompetanse som kan anvendes i flere virksomheter.

Gevinster ved å arbeide strategisk med kompetanseutvikling

Virksomhetene investerer i kompetanse i overbevisning om at gevinstene overstiger direkte og indirekte kostnader av å delta eller tilby opplæring. Mange av virksomhetene vi har vært i kontakt med opplever at gevinsten av investeringene i opplæring av ulik art realiseres i form av økt produktivitet og kvalitet, og dermed styrket konkurranseevne. Gevinstene øker ytterligere ved at deltakere i opplæring sprer kunnskap til andre arbeidstakere innad i virksomheten.

Samtidig oppgir mange virksomheter at deltakelse i opplæring også medfører gevinster om ikke direkte er av økonomisk art. Å investere i de ansattes kompetanse har positive effekter på virksomhetenes arbeidsmiljø gjennom økt trivsel. Den positive virkningen på arbeidsmiljøet virker å være gjennomgående på tvers av virksomhetenes type og størrelse. Det nevnes også at ansatte arbeider mer selvstendig som et resultat av at de tilegner seg ny kunnskap. For virksomheten er dette positivt, eksempelvis fordi det reduserer behovet for å detaljstyre prosjekter og de er trygge på at de leverer produkter som tilfredsstiller kundene.

Hvordan sette i gang med strategisk kompetanseutvikling i virksomheten?

Virksomhetene i analysen har med utgangspunkt i egne erfaringer med strategisk kompetanseutvikling gitt tips til andre virksomheter som ønsker å begynne med, eller videreutvikle, strategisk arbeid med kompetanseutvikling. Anbefalingene kan oppsummeres i fire steg og gjelder på tvers av virksomhetstype.  

1.     For det første påpekes det at arbeidet må være forankret i ledelsen og virksomhetens visjon og strategi. Dette for å lettere realisere investeringene.

2.     Før det investeres i ny kompetanse, er det viktig å kartlegge de ansattes nåværende kompetanse. På den måten kan de identifisere eventuelle udekkede kompetansebehov og ansattes egne ønsker om kompetanseutvikling.

3.     Investeringer i kompetanse representerer en betydelig kostnad. Flere nevner at det er viktig å være bevisst i hvilken type kompetanse det skal investeres i og hvem som skal delta i opplæringen. Avhengig av hvilken type kompetanse virksomheten ønsker å investere i finnes det mange ulike tilnærminger til selve opplæringen. Noen typer kompetanse tilegnes best gjennom tradisjonell kursdeltakelse, mens andre kan erverves gjennom nettbaserte løsninger. Det er også ulike kilder til læring som kan benyttes.

4.     Ansatte og ledelse kan lære gjennom både ekstern og intern erfarings- og kunnskapsutveksling. Når opplæringen er gjennomført bør mulighetene for erfaringsutveksling internt i virksomheten benyttes. Det er derfor sentralt å legge til rette for at de ansatte kan lære av sine kollegaer. I tillegg trekker flere av informantene fram at eksternt samarbeid og erfaringsutveksling på tvers av virksomheter har vært svært nyttig.

Eksterne faktorer - Kriminalitet og innvandring i arbeidslivet

Denne rapporten oppsummerer en analyse Samfunnsøkonomisk Analyse AS (SØA) har gjort av eksterne faktorer som kan påvirke utviklingen i omfanget av og former for arbeidslivskriminalitet i Norge. Analysen bygger videre på utredningen om former, omfang og utvikling av arbeidslivskriminalitet i SØA (2017). Den første delen av rapporten ser særskilt på hvordan faktorer som kan påvirke tilbudet av og etterspørselen etter arbeidslivskriminalitet varierer på tvers av næringer. Del to er en økonometrisk analyse av hvilke faktorer som kan påvirke arbeidsinnvandringen til Norge. Faktorene som omtales kan ikke direkte måle omfang eller konsekvenser av arbeidslivskriminalitet i Norge, men kan indikere om det er utvalgte næringer eller bransjer hvor myndighetene bør vurdere arbeidslivskriminelle problemstillinger nærmere.

Faktorene indikerer større utfordringer med arbeidslivskriminalitet i utvalgte bransjer

I den første delen av rapporten analyseres eksterne faktorer som indikatorer for tilbudet av og etterspørselen etter arbeidslivskriminelle tjenester. Faktorer som analyseres er blant annet holdninger til kjøp av svart arbeid, organisasjonsgrad og opplevd sannsynlighet for å bli avslørt. De eksterne faktorene deles inn i om de i hovedsak påvirker tilbudet av eller etterspørselen etter arbeidslivskriminelle tjenester. Flere faktorer påvirker både tilbud og etterspørsel, men i hovedsak én av dem. Formålet med inndelingen er å tydeligere kunne karakterisere de ulike faktorene og gjennom det vurdere hvor tiltak bør implementeres.

Både virksomhetsledere og konsumenter har jevnt over gode holdninger relatert til arbeidslivskriminalitet. 10 prosent av virksomhetsledere mener at det «i enkelte tilfeller kan aksepteres at en virksomhet bevisst unndrar skatt og avgift». Det er flest virksomhetsledere innen rengjøring, servering, persontransport (taxi) og bygg og anlegg som kan tolerere skatte- og avgiftsunndragelser i visse tilfeller. Dette sammenfaller også med næringene hvor flest opplever å måtte konkurrere med virksomheter som har lavere kostnadsnivå, som følge av svart arbeid eller annen måte å unndra på, jf. figur 1. Det indikerer at holdninger til egen etterlevelse av regelverket henger sammen med hvordan andres etterlevelse oppfattes.

En annen faktor som kan påvirke tilbudet av arbeidslivskriminelle tjenester er arbeidsinnvandringen, selv om ikke er en direkte kobling mellom arbeidsinnvandring og arbeidslivskriminalitet. Imidlertid er det i næringene hvor flest oppgir aksept for unndragelser også en relativt høy andel utenlandsk arbeidskraft. Dette kan være et resultat av at utenlandsk arbeidskraft er mer tilbøyelig til å tilby arbeidslivskriminelle tjenester, men også fordi deres relativt svake posisjon i og kunnskap om det norske arbeidsmarkedet gjør at de lettere kan utnyttes av arbeids- eller oppdragsgivere. Etter EU-utvidelsen i 2004 var det sterk vekst i arbeidsinnvandringen til Norge, hovedsakelig fra Øst-Europa. Etter toppen i 2011 har imidlertid arbeidsinnvandringen falt betydelig.

Figur 1 Holdninger og konkurransevilkår

HoldningerArbeidslivskriminalitet.png

Kilde: Skatteetaten (2017).

Også på etterspørselssiden er det norske næringslivet i hovedsak preget av ryddige forhold og lovlydighet. En forbrukerundersøkelse finner at i underkant av 10 prosent av forbrukerne har kjøpt svart arbeid i løpet av de to siste årene, andelen har vært fallende de siste årene (Skatteetaten, 2018). Undersøkelsen indikerer samtidig at forbrukerne har en viss toleranse for kjøp av svart arbeid når det kommer til enklere tjenester i hjemmet. 34 prosent tar imidlertid kategorisk avstand fra kjøp av svart arbeid. For å svekke etterspørselssiden gjennomføres det blant annet ulike informasjonskampanjer, samt at det er innført solidaransvar for kjøp av tjenester i bransjer som er omfattet av allmenngjøringsforskrifter.

Innvandringen drives av lønnsforskjeller

Rapportens andre del beskriver en økonometrisk analyse av målbare faktorer som kan påvirke innvandringen til Norge. Det er viktig å påpeke at det ikke er en direkte sammenheng mellom innvandring og arbeidslivskriminalitet, men at enkelte næringer som peker seg negativt ut i første del også ofte har en relativt høy andel utenlandsk arbeidskraft. Vi har lagt til grunn at en klar majoritet av alle innvandrere ønsker seg meningsfylt arbeid, og estimerer ulike faktorers påvirkning på samlet innvandring til Norge. Selv om det er slik at enkelte innvandrere faller utenfor arbeidsmarkedet, f.eks. på grunn av alder, språk eller uføregrad, mener vi at dette er en gyldig, forenklende forutsetning. I 2017 utgjorde arbeidsinnvandringen mer enn 60 prosent av den samlede innvandringen fra Europa. Arbeidsdeltakelsen blant europeiske innvandrere er også relativt høy, med 73,8 prosent i alderen 20-66 år. Videre begrenset vi studien til å omfatte innvandrere fra 28 land med fri tilgang til det norske arbeidsmarkedet.

For å estimere effekten av ulike faktorer på innvandringen til Norge benyttes aggregerte data på konjunkturer, lønn og arbeidsforhold i EU28-landene. Datasettet består av offentlig tilgjengelig statistikk, hovedsakelig hentet fra Eurostat og Statistisk sentralbyrå.

Vi søker å forklare den årlige migrasjonsraten mellom Norge og EU28-landene. Migrasjonsraten fra land i er definert som antallet innvandrere fra land i som andel av land i sin befolkning. Vi fant evidens i data for at det eksisterer en positiv sammenheng mellom migrasjonsraten i et år og migrasjonsraten i året før, arbeidsledigheten i opprinnelseslandet og lønnsforskjeller mellom Norge og opprinnelseslandet, kontrollert for utdanningsnivå. Videre fant vi en negativ sammenheng mellom migrasjonsraten og arbeidsledigheten i Norge, samt utdanningsnivå i opprinnelsesland. Vi fant ingen signifikante effekter av indikatorer for engelskkunnskaper eller indikatorer for «Ease-of-doing-business» i Norge, sammenlignet med opprinnelseslandet.

Finansiering av offentlig infrastruktur i utbyggingsområder

På oppdrag for Kommunal- og moderniseringsdepartementet har vi utredet hvordan offentlig infrastruktur i fremtiden kan finansieres på en samfunnsøkonomisk effektiv måte, uten å forsinke eller være til hinder for utvikling av utbyggingsområder. Oppmerksomheten har særlig vært rettet mot muligheter og virkemidler for privat finansiering av kommunal infrastruktur.

I rapporten anbefaler vi at departementet arbeider videre med tre nye modeller for privat finansiering av offentlig infrastruktur:

  • Utbyggingsavgift

  • Omreguleringsavgift

  • Prosjektplanlegging

De ulike tiltakene ekskluderer ikke hverandre. Både en utbyggingsavgift og en omreguleringsavgift er tenkt som finansieringsmodeller en kommune kan velge å ta i bruk i et planområde ved utarbeidelse av en overordnet plan. Det er imidlertid viktig å påpeke at modellene ikke kan benyttes om hverandre innenfor samme planområde, da dette enten vil være å betrakte som dobbeltbeskatning, eller kreve et langt mer komplekst lovverk som hensyntar avregning mellom modeller. Dagens forbud mot finansiering av sosial infrastruktur er forutsatt opphevet i alle de nye modellene.

Alle modellene er vurdert å være samfunnsøkonomisk lønnsomme, ved at de i ulik grad kan bidra til å forenkle enkelte utfordringer dagens modell med utbyggingsavtaler fører med seg. Disse virkningene omfatter effektivisering av forhandlinger, økt finansieringsfleksibilitet, økt forutberegnelighet og færre reguleringsplaner som ikke er gjennomførbare. De samfunnsøkonomiske gevinstene er vurdert å være størst ved innføring av omreguleringsavgift, men her er også usikkerheten størst.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Økonomiske konsekvenser av ABE-reformen for domstolene

Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen) har til hensikt å bidra til effektivisering av offentlige virksomheter. Reformen gjennomføres i form av et årlig kutt på 0,5 prosent av alle driftsutgifter som bevilges over statsbudsjettet.

I dette prosjektet har vi sett nærmere på mulige konsekvenser av ABE-reformen for domstolene. SØA har innhentet og systematisert data både fra eksisterende rapporter og regnskap samt intervjuer med utvalgte tingretter.

Rapporten peker på syv særlig interessante forhold:

▪ Eksisterende kapasitetsutfordringer

▪ ABE-reformens gevinster forskutteres

▪ Innsparinger begrunnet i ABE utgjør mer enn skisserte 0,5 prosent i 2017

▪ De minste domstolene er spesielt utsatt

▪ Kvaliteten i tjenestene utfordres

▪ Øvrige omstillingsprosesser vanskeliggjøres

▪ Ressursbehovet i domstolene forventes å øke

Driftsbevilgninger til domstolene har vært stabile de siste fem årene når vi tar høyde for prisstigning, spesifiserte satsinger og ABE-reformens innsparinger. Innsparingene som kreves i ABE-reformen må hovedsakelig gjøres gjennom nedbemanninger (lønnskostnader).

Lønnskostnadene til høyesterett, tingrettene og Domstoladministrasjonen utgjorde 69 prosent av deres samlede bevilgninger i 2017. En stor del av domstolenes oppgaver bestemmes av lover og regler. Domstolenes reelle mulighet til å redusere bemanningen er derfor svært begrenset så lenge tjenestene videreføres, saksbehandlingstiden skal opprettholdes samt at domstolstrukturen og produktiviteten ikke endres.

En eksakt avgrensning av lønnskostnader til lovoppgaver og øvrige oppgaver har ikke latt seg gjøre i dette arbeidet. Intervjuene peker like fullt på at domstolene i dag har svært begrenset kapasitet. Kapasitetsutfordringene gjør at domstolenes frie handlingsrom i budsjettene er svært lite. Domstoladministrasjonens årsmelding for 2017 peker også på at midler nå omdisponeres mellom domstolene for å opprettholde kvalitet i tjenestene og forhindre at saksbehandlingstiden øker.

Like fullt er det i bemanningen (lønnskostnadene) ABE-reformens innsparinger gjøres. Intervjuene peker for eksempel på at naturlig avgang ikke nødvendigvis erstattes med nye ansettelser. ABE-innsparingene i bevilgningen for 2017 utgjorde 0,5 prosent av bevilgningen til drift i domstolene. Dette er i tråd med de skisserte årlige kuttene da reformen ble innført i 2015. Som andel av domstolenes lønnskostnader utgjør derimot ABE-reformens kutt 0,75 prosent. ABE-innsparingene som andel av domstolenes frie hand-lingsrom er trolig betydelig høyere, selv om det ikke har latt seg identifisere eksakt.

Tilstrekkelige ressurser, og god utnyttelse av disse, trekkes fram som en hovedutfordring for tingrettene i dag for å opprettholde kvaliteten i de lovpålagte oppgavene. Det er etablert en ressursfordelingsmodell som beregner behovet av årsverk, men de siste årene har avtalte årsverk vært lavere enn det beregnede behovet. I 2017 var det 108 færre avtalte årsverk, tilsvarende ni prosent av beregnet behov.

Presset kapasitet påvirker den enkelte domstols evne til å levere tjenester av høy kvalitet innenfor gjeldende frister for saksbehandlingstid. Situasjonen blir mer utfordrende med ytterligere kapasi-tetsreduksjoner gjennom ABE-reformen. De minste tingrettene har en særlig utfordring da det er en nedre grense for hvor mange sysselsatte en tingrett må ha. Mindre tingretter med fem eller seks årsverk i dag vil ha vanskeligheter med å redusere kapasiteten ytterligere uten at dette påvirker tjenestetilbudet og gitt at ingen andre endringer i domstolene gjøres.

Flere momenter peker i retning av at effektiviseringsgevinstene fra ABE-reformen og den pågående digitale satsingen forskutteres. Det er gode grunner for å vente effektiviseringsgevinster i tje-nesteproduksjonen gjennom for eksempel digitaliseringen av domstolene. Allerede presset kapasitet gjør imidlertid at tingrettene i større grad prioriterer kjerneoppgavene og kan vanskeliggjøre omstillingsarbeidet. Ved å redusere kostnadene (kapasiteten) før det er mulig å hente gevinstene fra effektiviseringstiltakene risikerer man at kvaliteten på tjenestene reduseres og saksbehandlingstiden øker, i tillegg til at omstillingsprosessen tar lengre tid på grunn av mer tidkrevende kompetanseheving.

Flere forhold peker i retning av at saksomfanget og kompleksiteten i sakene vil øke framover. Dette følger av økt innsats i politiet, urbanisering og befolkningsvekst og samfunnsendringer som øker kompleksiteten i kriminaliteten. Utviklingen forventes å legge ytterligere press på saksavviklingen i domstolene.

ABE-reformen gjelder domstolene på lik linje med alle andre statlige virksomheter. Det er derimot ikke gitt at domstolene bør defineres på lik linje med alle andre statlige virksomheter. Det er utenfor dette arbeidets mandat å vurdere ABE-reformens innretning og formål, men det er like fullt interessant å dvele litt ved dette.

Domstolene kan betraktes som ren tjenesteproduksjon sammenlignet med forvaltning av oppgaver i for eksempel departementer og direktorater mv. Domstolenes oppgaver er strengt regulerte og fastsatt i både lov og retningslinjer med tilhørende måltall. Stor nok kapasitet til å produsere tjenester med høy nok kvalitet er viktig for å opprettholde tilliten til rettssystemet. Det er utfordrende å redusere arbeidsinnsatsen og samtidig opprettholde tilliten så lenge effektiviteten ikke forbedres.

Med videreføring av ABE-reformen med tilhørende reduksjoner i årsverksinnsatsen, en lengre overgangsperiode til digitale verktøy samt en forventning om mer komplekse saker vil det være utfordrende for domstolene å håndtere kjerneoppgavene sine med den kvaliteten som kreves for å opprettholde tilliten i befolkningen og befolkningens rettssikkerhet.

Les hele rapporten her.

Tapt verdiskaping som følge av at arbeidstakere ikke får utnyttet sin kompetanse fullt ut

Denne rapporten dokumenterer en enkel analyse av og estimater på verdiskaping samfunnet går glipp av fordi det finnes arbeidstakere som ikke får utnyttet kompetansen sin fullt ut på sin nåværende arbeidsplass. Vi ser her bort fra ubenyttet kompetanse som følge av arbeidsledighet. Vi benytter data fra Statistisk sentralbyrå, TNS Gallup/HR Norge og FINN i en beregningsmodell. Les hele rapporten her.

Dette er et stort spørsmål, og det finnes ikke én fasit. Man må gjøre noen valg og avgrensninger på bakgrunn av hva man konkret ønsker å belyse, tilgjengelige ressurser og data. En slik beregning må nødvendigvis bygge på en del forutsetninger og forenklinger, men kan både gi en verdifull indikasjon og være et utgangspunkt for en interessant diskusjon.

Med utgangspunkt i data for lønn og sysselsetting, estimerer vi verditapet under alternative forutsetninger for kompetanseutnyttelse.

Vår tilnærming tar utgangspunkt i at en person med høy kompetanse men som ikke får brukt kompetansen sin (fullt ut), lønnes som en som har lav(ere) kompetanse. Hvis hun fikk utnyttet kompetansen ville lønna øke tilsvarende. Lønna representerer (den benyttede) kompetansens verdi. Tapet ved at denne personen ikke får utnyttet kompetansen sin kan da måles ved differansen i lønn mellom høyt og lavt utdannede. Dette aggregeres så opp til samfunnsøkonomisk tap basert på informasjon om hvor mange som ikke får utnyttet sin kompetanse og i hvilken grad.

Kort fortalt estimerer vi verditapet i dagens situasjon sammenliknet med en hypotetisk situasjon der alle utnytter sin kompetanse fullt ut. Når vi tar gjennom-snittet av anslag med alternative forutsetninger om kompetanseutnyttelse får vi et punktanslag på 85 milliarder kroner, med et nedre anslag på 56 og et øvre anslag på 115 milliarder kroner. Dette betyr ikke at den faktiske kostnaden må ligge innenfor dette intervallet. Usikkerheten knyttet både til data og beregningsmetode er selvsagt betydelig.

Vi peker også på argumenter for at det neppe er hverken optimalt eller mulig at alle til enhver tid ut-nytter sin kompetanse fullt ut. For eksempel vil det ofte ta tid fra utdannelse avsluttes til man har funnet sin plass i arbeidslivet. Data viser at kompetanseutnyttelsen øker betydelig med alder og arbeidserfaring. Personer med bred kompetanse vil kanskje ikke får utnyttet hele bredden til enhver tid, men vil være omstillingsdyktige og bidra til en mer dynamisk og fleksibel økonomi. I praksis kan man dessuten tenke seg at ikke alle ønsker å utnytte sin kompetanse fullt ut, for eksempel fordi de verdsetter mestring høyt og blir stresset av større utfordringer. Ikke alle trives for nær sitt inkompetansenivå.

På bakgrunn av denne analysens begrensede om-fang har vi gjort flere forenklinger. Forhold som kunne nyanseres nærmere i senere arbeid inkluderer å ta høyde for at kompetanseutnyttelsen er ulik for forskjellige kompetansenivåer. Det kunne også være interessant å utvikle en tidsserie, slik at man kan følge utviklingen over tid.

Rapporten er utført av Samfunnsøkonomisk analyse AS på oppdrag fra Wergeland Apenes. Den kan i sin helhet leses her.

Lønnsomhet i varehandelen

Samfunnsøkonomisk analyse har sett på lønnsomheten i detaljhandelen, grossistnæringen og næringsmiddelindustrien i perioden 2003–2016 for Handel og Kontor. Våre hovedresultater er:

  • Driftsresultatet har økt klart gjennom perioden i alle tre næringene

    • I kroner er økningen størst i grossistnæringen

    • I prosent er økningen størst i næringsmiddelindustrien

  • Driftsmarginene har vært lavere i alle varehandelsnæringene enn i industrien for øvrig

    • Detaljhandelen har hatt klart lavere driftsmargin enn grossistene og næringsmiddelindustrien i årene etter finanskrisen

  • Totalrentabiliteten, som gir et bilde av hvor mye eierne sitter igjen med, har vært om lag på linje med industrien for øvrig, dog noe høyere i grossistnæringen

Analysen av lønnsomhet etter bedriftsstørrelse viser at:

  • Lønnsomhet på næringsnivå drives av de store virksomhetene

  • Det er hovedsakelig mindre foretak som har hatt positiv utvikling i driftsmarginen

  • For de største bedriftene i detaljhandelen er marginene redusert med omtrent 40 prosent fra 2003 til 2016, mens driftsresultatet har økt med 80 prosent i samme periode

  • Verdikjeden for varehandel kjennetegnes av en volumkamp som går på bekostning av marginpåslagene per enhet

  • I dagligvarehandelen ser lønnsomheten ut til å befinne seg i lavprissegmentet, som også har økt sin andel av dagligvaremarkedet

    • Store volumer veier opp for lave marginer

  • Elektronikkhandelen er preget av lavere driftsmarginer enn den øvrige detaljhandelen

    • Sterk konkurranse om markedsandeler mellom butikkjedene og fra nasjonale og internasjonale nettaktører

  • Sportsbransjen samlet har hatt relativt høye marginer gjennom hele perioden

    • De store aktørene har hatt fallende og til dels lave marginer

    • Mange mindre aktører har hatt relativt høye og stigende driftsmarginer

      • Kan skyldes sterke nisjeaktører som kan kreve kompensasjon for spesialistkompetanse og spesialiserte produkter og tjenester som ikke er tilgjengelig hos de store kjedene

Rapporten kan i sin helhet leses her.

Analyse av insentiver for å investere i humankapital

Samfunnsøkonomisk analyse har analysert insentiver som har betydning for personers og virksomheters beslutninger om å investere i humankapital. Klikk her for å lese hele rapporten.

Prosjektet er utarbeidet for Kunnskapsdepartementet og har følgende problemstilling:

  • Hvilke eksisterende insentiver står den enkelte og virksomheter overfor som påvirker beslutninger om investeringer i kompetanse?

  • Hvordan virker eksisterende insentiver enkeltvis og samlet?

  • Hvilke justeringer kan være realiserbare og medvirke til å stimulere til optimal investering i kompetanse?

Teknologisk utvikling tilsier et større behov for humankapitalinvesteringer

Bakgrunnen for prosjektet er at en rekke samfunnsmessige endringskrefter tyder på et økende behov for å tenke gjennom om arbeidslivet klarer å tilpasse effektivt til pågående teknologisk utvikling og markedsendringer.

De siste hundre års velstandsutvikling lar seg ikke forklare uten en god forståelse av hva som frambringer ny kunnskap, innovasjoner og evne til å lære av og tilpasse seg stadige endringer i produksjon og teknologi. Denne kunnskapskapitalen blir ofte omtalt som humankapital, og utgjør anslagsvis tre fjerdedeler av Norges samlede nasjonalformue. Investeringer i humankapital er derfor essensielt for framtidig økonomisk vekst.

Som all annen kapital forringes humankapitalen over tid. I praksis arter det seg som at deler av tilegnet kunnskap ikke lenger er anvendelig eller at personer og virksomheter «glemmer» eller ikke vedlikeholder kunnskapen.

For å unngå at humankapitalen forringes må samfunnet kontinuerlig investere i kunnskap. Det er primært to årsaker til at den teknologiske utviklingen tilsier at investeringene i humankapital bør øke. For det første skal stadig mer komplekse og varierende oppgaver løses, det er derfor et behov for en større mengde humankapital. Store endringer i arbeidsoppgavene tilsier at flere vil «gå ut på dato» i fravær av humankapitalinvesteringer. For det andre bidrar ny teknologi til en raskere forvitring av eksisterende humankapital. I perioder med særlig store og/eller raske endringer i teknologi vil verdiforringelsen av eksisterende humankapital skje raskere enn ellers. Det kan argumenteres for at verden er inne i en slik periode nå, som følge av den teknologiske revolusjonen knyttet til digitalisering, automatisering og robotisering.

Med økt usikkerhet om implikasjonene av pågående teknologi- og markedsendringer er det viktig å forstå om norske rammebetingelser legger til rette for at personer og virksomheter investerer tilstrekkelig i humankapital. At omfanget av etter- og videreutdanning har en fallende trend aktualiserer problemstillingen om hvorvidt de rette insentivene for kompetanseinvesteringer er til stede.

En konsekvens av den raske teknologiske utviklingen er at samfunnet vil være tjent med å skifte noe av opplæringsressursene fra grunnutdanning til livslang læring, i form av læring i arbeid, kurs og etter- og videreutdanning.

Eksisterende rammevilkår og ordninger er viktig for humankapitalinvesteringene

I prosjektet har vi gått gjennom dagens rammebetingelser og ordninger som påvirker insentivene for å investeringer i humankapital. Ordningene er både rettet mot personer og virksomheter og inkluderer blant annet subsidierte studieplasser, støtte fra Lånekassen, tilskudd til bedriftsintern opplæring og rett til permisjon ved etter- og videreutdanning.

Samfunnsmessige rammevilkår trekker insentivene i ulik retning. Progressiv beskatning, generøse trygdeordninger og et sammenpresset lønnssystem svekker personers insentiv til å investere i oppgradering av egen humankapital. Begrunnelsen for utformingen av både skatte- og trygdeordninger og systemet for lønnsfastsettelse er imidlertid ikke begrunnet ut fra hvordan det påvirker personers insentiv egne kompetanseinvesteringer. Begrunnelsen er andre sentrale hensyn knyttet til fordelingspolitikk og næringslivets kostnadsbaserte konkurranseevne. Vi vurderer ikke de fordelingspolitiske begrunnelsene for ulike ordninger, men påpeker at de også påvirker personers insentiver til å investere i egen humankapital.

Det sammenpressede lønnssystemet styrker derimot virksomhetenes insentiv til å investere i ansattes humankapital.

Eksisterende ordninger rettet mot å styrke insentivene til å investere i humankapital er hovedsakelig begrunnet i at det eksisterer ulike former for svikt i markedene for humankapitalinvesteringer. Investeringer i humankapital har positive eksterne virkninger for andre enn den som investerer. Det vil si at investeringens gevinster kan høstes av andre enn den som bekoster opplæringen. I tillegg gjør asymmetrisk informasjon at både virksomheter og personer kan oppleve utfordringer knyttet til å finansiere humankapitalinvesteringer og vite hvilke investeringer som bør gjøres.

Når kunnskapsinvesteringer gjør at det utvikles ny kunnskap som skrives ned utvikles det også et kollektivt gode, som kan gi grunnlag for økonomisk vekst og komme alle nåværende og framtidige personer til gode. Personer og virksomheter har imidlertid få insentiver til å ta hensyn til at egne kunnskapsinvesteringer kan bli et kollektivt gode for resten av samfunnet.

Samlet resulterer markedssviktene i at det investeres mindre i humankapital enn hva som er optimalt for samfunnet. Offentlig inngripen i markedet kan justere denne underinvesteringen. Det er allerede innført mange ordninger for å styrke aktørenes insentiver. Spørsmålet er om ordningene som allerede eksisterer er tilstrekkelige, i lys av pågående teknologiske og markedsmessige endringer.

Eventuelle nye ordninger bør innrettes for å gi addisjonelle investeringer

Vår vurdering er at det er realistisk at vi er inne i en periode med raskere forvitring av eksiterende humankapital. Det tilsier at det bør legges mer vekt på å stimulere etter- og videreutdanning i arbeidslivet.

Det er ingen spesielle disinsentiver for virksomheter til å investere i egne ansattes humankapital. Den samfunnsmessige avkastningen av virksomhetenes investeringer er imidlertid større enn avkastningen virksomheten selv får. Når det er behov for å øke samfunnets investeringer i etter- og videreutdanning tilsier det isolert sett at virksomhetens insentiver til å investere i ansattes etter- og videreutdanning burde styrkes.

Overfor arbeidstakerne kan det argumenteres for at det i tillegg er behov for å motvirke disinsentiver for investeringer i egen humankapital fordi lønnssystemet og progressiv beskatning reduserer avkastningen av personers humankapitalinvesteringer.

Prosjektet drøfter også eventuelle nye ordninger (herunder utvidelser av eksisterende), som kan bidra til å styrke insentivene til å investere i humankapital. Det vurderes ikke hvorvidt det er behov for å endre fordelingen av ressurser mellom grunnutdanning og livslang læring, men rendyrker diskusjonen av ordninger som forsterker insentivene til etter- og videreutdanning i arbeidslivet.

Målet med å øke investeringene i humankapital er i hovedsak økt økonomisk vekst. For at en ordning som stryker insentivene til å investere i humankapital faktisk skal bidra til økonomisk vekst må ordningen bidra til investeringer som ellers ikke ville skjedd og ha en avkastning som overstiger skattefinansieringskostnaden

I vurderingen av om en ordning er lønnsom for samfunnet er det naturlig å vurdere addisjonalitet og provenytap i sammenheng. Ordninger som er provenymessig store krever enten betydelig addisjonalitet og tilstrekkelig avkastning av de ekstra investeringene for å oppveie skattefinansieringskostnaden eller noe addisjonalitet og betydelig avkastning av de ekstra investeringene for å oppveie skattefinansieringskostnaden. 

For å begrense provenytapet og rette ordningene mot områder med stort potensiale for addisjonelle investeringer er det hensiktsmessig å avgrense ordningene på ulike måter. Generelt vil det være mer utfordrende å sikre addisjonalitet gjennom ordninger som skal øke investeringer som allerede skjer i stort omfang.

Det er også viktig å vurdere om ordninger bør rettes mot virksomheter eller personer. Overordnet gir eksisterende rammebetingelser sterke insentiver for at virksomheter skal investere i ansattes kompetanse. Dette gjelder i mindre grad for personer. Isolert sett taler derfor eksisterende rammevilkår for at tiltak bør rettes mot personer. Imidlertid kan det være behov for å fremme raske investeringer i humankapital. I så fall kan det være rasjonelt å innføre ordninger rettet mot virksomheter.

Vi har vurdert følgende mulige nye ordninger:

  • Utvidet fradragsordning for kostnader til utdanning

  • Fradrag på inntekt etter endt videreutdanning

  • Utbetalbart skattefradrag etter endt videreutdanning

  • Generell reduksjon i trinnsats ved videreutdanning

  • Fradragsrett for avdrag på studielån for videreutdanning

  • Økt støtte til videreutdanning

  • Utvidet rett til dagpenger ved utdanning

  • Plikt til kompetanseheving for ledige

  • Humankapitalkonto

  • KompetanseFUNN

  • Overutgiftsføring av kostnader for humankapitalinvesteringer

  • Utvidet fradragsrett for humankapitalinvesteringer for virksomheter utenfor skatteposisjon

  • Utvide ordningen med bedriftsintern opplæring

  • Fond for investeringer i humankapital

Rapporten drøfter hvilke virkninger potensielle ordninger kan ha på insentivet til å investere, samt proveny og administrative kostnader.

Foto: HealthyMond/Unsplash

Scenarioanalyse av framtidens tilbud av og etterspørsel etter kompetanse

Samfunnsøkonomisk analyse AS har på oppdrag for Kompetansebehovsutvalget (KBU) gjennomført en scenarioanalyse av framtidens tilbud av og etterspørsel etter kompetanse. Klikk her for å lese hele rapporten.

Arbeidstakeres kompetanse er en avgjørende innsatsfaktor for all verdiskaping. Samfunnets kompetanseetterspørsel avhenger av hvilke varer og tjenester samfunnet etterspør, men også av hvordan varer og tjenester produseres og leveres i markedet. Ulike varer og tjenester krever ulike faktorinnsatser og ulike realkompetanser.

Et godt samsvar mellom tilbud og etterspørsel etter kompetanse har stor betydning for vekst og utvikling, men både tilbud og etterspørsel etter kompetanse er i kontinuerlig endring. De handler ikke bare om å ha riktige mengde kompetanse, men også riktige type kompetanser.

Globalisering, klimaendringer, teknologisk utvikling, endringer i befolkningssammensetning og bosettingsmønster er eksempler på endringskrefter som får betydning for tilbud og etterspørsel av varer og tjenester. Utviklingstrekkene tilsier en utvikling i retning av et samfunn med større mangfold, høyere grad av kompleksitet og hurtige endringer. Det er grunn til å tro at endringene også påvirker kompetansebehovet, selv om ingen vet med sikkerhet hva framtiden bringer.

Scenariometodikk, som ligger til grunn for prosjektet, er én metode innen framtidstenkning som brukes til å analysere framtidige usikkerheter på en strukturert måte. Scenariometodikken kombinerer kunnskap om faktiske forhold, kjente trender og usikkerheter til å lage systematiske scenarioer om flere mulige fremtider. Målet med scenarioanalyser er ikke å forutsi fremtiden, men å lage systematiske scenarioer om flere mulige fremtider.

Om lag 55 representanter fra norsk arbeidsliv har kommet med innspill på endringskreftene som vil påvirke det norske arbeidsmarkedet framover. Samfunnsøkonomisk analyse AS har bearbeidet og strukturert innspillene som fem uavhengige og forskjellige endringskrefter som er genuint usikre og samtidig relevante for kompetansebehovet. Disse er omtalt som usikkerheter. Ulike kombinasjoner av de fem usikkerhetene har gitt oppgav til tre ulike forskjellige fremtidsbilder. De tre fremtidsbildene omtales som Teknologilandet, Digitale Norge og Nyt Norge. De fem utvalgte usikkerhetene og fremtidsbildene er illustrert i figuren under.

Skjermbilde.PNG

Sikre endringskrefter (klimaendringer, demografiske endringer og teknologisk utvikling) påvirker kompetansebehovet uansett fremtidsbilde.

Fortellingen om Teknologilandet handler om et Norge der næringslivet har gjennomgått en storstilt omstilling. Forløpet var en bred frykt for fallende inntekter fra petroleumssektoren, samt en uro for at landet å ikke klarte å henge med i det teknologiske kappløpet. Norge har gått fra å være en råvareleverandør til å bli en teknologileverandør. Teknologilandet er fortellingen om et Norge med relativt høyt inntektsnivå, høy sysselsetting og klare preferanser for å velge klimavennlig. Globaliseringen har tiltatt og det er relativt stor aksept for å ta ny teknologi i bruk. Det er stor tro på at klimautfordringene kan løses ved bruk av teknologi.

Fortellingen om Digitale Norge handler om et Norge der det er stor aksept for å ta nye teknologiske løsninger i bruk i så vel privat som offentlig sektor. Norge er en del av den globale framtid, og mange internasjonale aktører er etablert i Norge. Det er stor stolthet knyttet til de teknologiske løsningene vi eksporterer, men Norge er først og fremst kjent for sin iver etter å ta nye digitale løsninger i bruk i privat og offentlig sektor. Digitaliseringen gir store effektivitetsgevinster og mange tar velstandsveksten ut i økt fritid. Inntektsveksten er moderat i internasjonal sammenheng.

Fortellingen om Nyt Norge handler om et Norge som preges av befolkning som har sterke preferanser for bærekraft og det som oppleves som «det gode liv». Digitalisering av rutinebaserte oppgaver fortsetter, men ny teknologi møtes også med skepsis. Befolkningen har sterke preferanser for fritid. Flertallet ser på måtehold og bærekraftig livsstil som løsningen på klimautfordringene. Inntektsveksten er lav i internasjonal sammenheng.

På bakgrunn av scenariofortellingene har vi tallfestet tilbudet av og etterspørselen etter forskjellige typer kompetanse i de ulike framtidsbildene. Formålet med tallfestingen er å si noe om størrelsesordenen på framtidens kompetansebehov etter ulike typer yrker og utdanningsretninger i de ulike utfallene og kompetansetilbudet.

Utgangspunktet for tallfestingen er anslag for befolkningsutvikling og forutsetninger om sysselsettingsandelen. I de ulike scenariene blir næringsandelene justert i tråd med ulike utslag av de valgte usikkerhetene.

Tallfestingen av scenarioenes etterspørsel etter ulike typer utdanning gjennomføres ved å endre på sammensetningen av de sysselsattes formelle kompetanse. For å kunne tallfeste etterspørselen etter ulike yrker har vi tatt utgangspunkt i dagens nivå og framskrevet andelen sysselsatte i hvert yrke i henhold til forutsetninger om komplementaritet og substitusjon mellom ulike yrker og mellom yrker og teknologi.

I vurderingen av den enkelte nærings utvikling er det særlig tre faktorer som vil påvirke omfanget, målt i antall sysselsatte.

For det første vil mulighetene for produktivitetsutvikling, og dermed et redusert behov for sysselsatte, vurderes i henhold til næringens og scenarioets egenskaper. I scenarioer hvor aksepten for å ta i bruk nye teknologiske løsninger er høy vil også produktivitetsutviklingen være høyere. Næringer som har et høyt innslag av rutinebaserte oppgaver vil dermed, isolert sett, sysselsette færre i Digitale Norge enn i øvrige scenarioer. Dette gjelder for eksempel jordbruk, finansieringsvirksomhet, post og forlagsvirksomhet.

For det andre vil muligheten til å selge produktet på det internasjonale markedet ha en stor effekt på behovet for kompetanse i næringen. Potensialet for vekst i konkurranseutsatte næringer er størst i scenarioer med fortsatt sterk globalisering.

For det tredje vil den innenlandske etterspørselen etter næringens produkt være viktig for andelen sysselsatte i framtiden. I en framtid med sterk internasjonal proteksjonisme og preferanser for klima- og miljøvennlige løsninger vil etterspørselen etter innenlandskproduserte varer være størst.

Når næringssammensetningen justeres vil behovet for sysselsatte med ulikt utdanningsnivå og yrkesgrupper påvirkes i henhold til den nye næringsstrukturens behov. I tillegg vil innfasingen av nye teknologiske løsninger påvirke behovet for ulike utdanningsnivå forskjellig i henhold til substitusjonsmuligheter mellom ulike typer arbeidskraft og teknologi og komplementaritet.

I Norge har ufaglærte et høyt lønnsnivå på grunn av den norske arbeidslivsmodellen og dersom teknologiutviklingen tillater det vil det være sterke insentiver for arbeidsgivere i næringer med et høyt innslag av ufaglærte til å rasjonalisere produksjonsprosessene ved å erstatte arbeidskraft med rutinebaserte oppgaver med ny og automatiserende teknologi.

Med dette som bakgrunn har vi forutsatt en økende andel sysselsatte med både lang og kort høyere utdanning i Digitale Norge. I scenarioet er det en bred satsning på befolkningens generelle utdanningsnivå, herunder etter- og videreutdanning. Årsaken er at det kreves et generelt høyt utdanningsnivå i befolkningen for å kunne ta i bruk nye teknologiske løsninger. Digitale Norge er derfor scenarioet med høyest gjennomsnittlig utdanningsnivå. 

I Digitale Norge er etterspørselen etter sysselsatte med grunnskole eller videregående opplæring som høyeste fullførte utdanning lavest. Dette skyldes at de næringene som vokser i Digitale Norge inkluderer bank og forsikringstjenester, informasjonstjenester og annen privat tjenesteproduksjon, og disse produserer i stor grad tjenester ved å benytte sysselsatte med bachelorutdanning.

Når den teknologiske utviklingen uteblir, og særlig i tjenestenæringene, vil veksten i etterspørsel etter høyt utdannet arbeidskraft være lavere. Derfor er etterspørselen etter sysselsatte med lang høyere utdanning lavest i Nyt Norge.

I Teknologilandet satses det på ekspertkunnskap, heller enn at den jevne befolkning skal ha et relativt høyt utdanningsnivå. Dette innebærer et økt behov for sysselsatte med lang høyere utdanning.

Foto: Tom Barret/Unsplash


Analyse av styrket håndtering av overvann i plan- og bygningsloven

Overvann er avrenning fra nedbør og vann fra snøsmelting på overflaten. Dersom overvannet ikke håndteres på en sikker måte kan det føre til problemer og skader på bygninger og annen infrastruktur, utfordringene er spesielt store i tettbygde strøk. Klimaendringer og fortsatt sentralisering og fortetting tilsier at utfordringene vil øke over tid. Overvannsutvalget foreslår i NOU 2015:16, Overvann i byer og tettsteder som problem og ressurs, en rekke lovendringer for å styrke overvannshåndteringen. På oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Miljødirektoratet har SØA, Advokatfirmaet Hjort og Rambøll Water gjennomført en samfunnsøkonomisk analyse og juridisk vurdering av et utvalg av de foreslåtte endringene for styrket overvannshåndtering i plan- og bygningsloven. Analysen vurderer forslag til endringer i plan- og bygningslovens §§ 18-1, 27-6, 28-3, 28-6 og 28-9 og 29-4.

I analysen finner vi at lovforslagene legger opp til at det gjennomføres samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak i overvannshåndteringen, men at noen av forslagene er juridisk utfordrende å innføre. Store lokale forskjeller medfører at det må gjøres individuelle vurderinger av hvilke tiltak som er hensiktsmessige i hver enkelt utbygging. Samlet sett fører forslagene til at en større andel av kostnadene for overvannshåndteringen overføres fra kommunen til private aktører. Den juridiske analysen finner imidlertid at noen av forslagene bryter med andre rettslige prinsipper og/eller faller inn under ekspropriasjonsretten. Det betyr at det kan være vanskelig å implementere disse slik de er formulert i NOU 2015:16. Det er derfor behov for å komplettere lovendringene enten med egne forskrifter eller med kompensasjonsordninger.

Klikk her for å lese hele rapporten

Evaluering av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift

Formålet med differensiert arbeidsgiveravgift er å hindre eller redusere fraflytting i tynt befolkede regioner i Norge. Ordningen virker gjennom å redusere kostnaden av å ansette personer i distriktene, både ved å favorisere bruk av arbeidskraft framfor andre innsatsfaktorer og ved å favorisere bruk av arbeidskraft i distriktene framfor i sentrale strøk. Arbeidsgiveravgiften har vært regionalt differensiert i Norge siden 1975. Det er i dag syv avgiftssoner, hvor satsene varierer fra 0 til 14,1 prosent.

Vi finner at redusert arbeidsgiveravgift øker sysselsettingen direkte på grunn av reduserte lønnskostnader. Ordningen bidrar også indirekte til økt sysselsetting ved at noe av skattereduksjonen tilfaller arbeidstakere gjennom høyere lønninger, som i sin tur øker husholdningenes etterspørsel etter lokalt produserte varer og tjenester. I tillegg til positive effekter på sysselsetting i eksisterende virksomheter, indikerer en deskriptiv analyse at sysselsettingen også øker gjennom etableringen av nye virksomheter. Våre funn indikerer at ordningen gir et viktig bidrag til å opprettholde aktivitet og sysselsetting i distriktene, spesielt i avgiftssoner der satsene er lave eller null.

En potensiell ulempe med geografisk differensiert arbeidsgiveravgift er at ordningen kan ha uheldige effekter på konkurransevilkårene i markedet. Innenlands finner vi at redusert arbeidsgiveravgift forbedrer virksomhetenes konkurranseevne, som nettopp er hensikten med ordningen. De fleste virksomheter som betaler redusert sats tilbyr lokale tjenester, som klart begrenser potensielle negative effekter på internasjonal konkurranse og handel. Dessuten er eksporterende virksomheter i sonene med reduserte satser relativt kapitalintensive, og har dermed begrenset nytte av en ordning som reduserer den relative kostnaden på arbeidskraft. Videre finner evalueringen at det store flertallet av eksporterende virksomheter får såpass lite i støtte at den ikke kan defineres som konkurransevridende ifølge statsstøtteregelverket. Vi konkluderer derfor med at det er lite som tyder på at ordningen hemmer konkurranse og handel i en grad som strider mot hensikten med EØS-avtalen.

Evalueringen viser at differensiert arbeidsgiveravgift virker etter hensikten, og vi gir en anbefaling om videreføring. Ordningen bidrar til å hindre eller redusere befolkningsnedgang i distriktene, og det er ikke andre virkemidler som er bedre egnet til denne oppgaven.

Vi åpner imidlertid for at lavere arbeidsgiveravgift ikke virker like godt i alle kommuner. Det kan eksempelvis være kommuner der det er ledige jobber men ikke tilgjengelig arbeidskraft, og hvor høy lønn ikke er en flaskehals. Da kan det være mer formålstjenlig at kommunen får disponere midler til lokalt tilpassede tiltak for å øke sin attraktivitet på andre vis og således tiltrekke arbeidskraft. Vi foreslår derfor å vurdere å prøve ut en ordning der utvalgte kommuner kan velge bort lavere arbeidsgiveravgift til fordel for tilsvarende støtte i form av en direkte overføring til kommunen.

Befolkningsutviklingen vil dessuten endre seg over tid. Vi anbefaler derfor at soneinndelingen vurderes iblant, men med tilstrekkelig lange mellomrom slik at næringslivets behov for stabile rammebetingelser ivaretas.

Klikk her for å lese hele evalueringen.

Analyse av sykefravær og sykepengeutgifter

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) har bedt Samfunnsøkonomisk analyse AS beregne hvordan kostnadene ved sykelønn (for Folketrygden og for virksomheter) har utviklet seg siden 2001. Utviklingen er påvirket av at både aldersfordelingen og næringsutviklingen har endret seg. YS har derfor også bedt Samfunnsøkonomisk analyse beregne hvordan kostnadene ved sykelønn ville ha utviklet seg om aldersfordelingen og næringsfordelingen hadde holdt seg konstant i hele perioden siden 2001.

 Vi finner at staten over folketrygden har spart om lag 128 mrd. kroner i perioden 2001-2017 på at den faktiske sykefraværsutviklingen har vært gunstigere enn dersom sykefraværet hadde holdt seg på 2001-nivået. Samtidig har sykelønnsutgiftene innenfor arbeidsgiverperioden disse årene vært 4,6 mrd. kroner høyere enn dersom i sykefraværet hadde holdt seg på 2001-nivået. Imidlertid har sykelønnsutgiftene innenfor arbeidsgiverperioden vært lavere enn den kontrafaktiske 2001-nivåbanen fra og med 2013. Arbeidsgiverne har dermed også fått del i det reduserte sykefraværet siden 2001, men først og fremst mot slutten av perioden.

 Sammensetningseffekter i næringsstrukturen og aldersfordelingen blant de sysselsatte har isolert sett økt sykefraværet, ved at næringer og grupper med høyt sykefravær har økt relativt til andre. Innenfor næringsstrukturen gjelder dette særlig helse- og sosialtjenester, som har høyere sykefravær enn andre næringer og har vokst mye andelsmessig siden 2001. Når det gjelder aldersfordelingen blant de sysselsatte har økt sysselsettingsandel blant eldre arbeidstakere siden 2001, som har høyere sykefravær enn yngre aldersgrupper, isolert sett trukket sykefraværet opp.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Ny indeks for bokostnader

SØA har utviklet en bokostnadsindeks for norske husholdninger på oppdrag fra Huseiernes Landsforbund.

Den norske boligmodellen innebærer at de aller fleste eier egen bolig i Norge. Det betyr også at husholdningene tar på seg en rekke utgifter. De fleste har et lån som må betjenes og er dermed utsatt for svingninger i rentenivået. Flertallet av norske kommuner har innført eiendomsskatt på bolig, mens alle kommunene krever inn gebyrer for tjenester som vann, avløp, renovasjon og feiing. En husholdning har også behov for energi til både oppvarming av boligen, matlaging og andre husholdningssysler samt forsikring. Å eie og ta vare på egen bolig innebære dessuten kostnader både til vedlikehold og oppgraderinger i takt med velstandsøkningen i samfunnet.

Vi har beregnet bokostnadene for en gjennomsnittlig husholdning i Norge, definert ved en enebolig på 120 kvm. Formålet er å få bedre oversikt over hvordan bokostnadene utvikler seg over tid, både de samlede kostnadene og underkomponenter på et relativt detaljert nivå. Kostnadene beregnes på kommunalt nivå, som muliggjør sammenlikninger på tvers av regioner.

 Vi finner at bokostnadene samlet sett har variert noe over tid. Nominelt var de på om lag samme nivå i 2016 som i 2010. Både justert for konsumprisutviklingen og som andel av disponibel inntekt gikk de dermed noe ned i den samme perioden. Fra 2016 til 2017 økte imidlertid bokostnadene både nominelt og reelt. Bokostnadene varierer betydelig på tvers av landet, både med hensyn til nivå og utvikling. Det er særlig stor forskjell i boligpriser fra storbyene til de mindre kommunene i innlandet og langs kysten, som påvirker husholdningenes lån og rentebelastning. Et annet interessant skille går mellom markedsbestemte kostnader og myndighetsbestemte kostnader. Førstnevnte har de siste årene vært preget av lave renter og lave strømpriser, mens myndighetsbestemte bokostnader har økt gjennom hele dataperioden fra 2010 – 2017 som følge av at alle hovedkomponentene har gått opp, både myndighetsbestemte energikostnader, eiendomsskatt og kommunale avgifter.

Lavt rentenivå har sammen med lave strømpriser bidratt til å holde husholdningenes totale bokostnader stabile gjennom perioden. Økningen i bokostnader fra 2016 til 2017 kan imidlertid bli forsterket de neste årene. Varslede renteøkninger, økning i nettleie og strømpriser, vekst i gebyrer for vann- og avløp og en økning i eiendomsskatten innebærer risiko for at husholdningenes totale bokostnader vil øke utover forventet reallønnsvekst.

Klikk her for å laste ned hele rapporten.

Virkninger av økt satsing på reiseliv i Sigdal

Sigdal er en av landets største hyttekommuner, og en viktig innfallsport til høyfjellet Norefjell og naturreservatet Trillemarka. Kommunen har imidlertid få arbeidsplasser innen tradisjonelt reiseliv og personrettede tjenester som varehandel og servering tatt folketall og antall hytter i betraktning. SØA har estimert effekter av en forsterket satsing på reiselivet. Analysen tar utgangspunkt i to utviklingsbaner for sysselsetting og bosetting fram mot 2040; basisscenarioet som følger kjente nasjonale og internasjonale utviklingstrekk og allerede planlagte prosjekter for lokal reiselivsinfrastruktur, og utviklingsscenarioet, som representerer samme videreføring, men med en forsterket satsing på reiseliv. I basisscenarioet er folketallet er ventet å falle fra 3 488 i 2018 til 3 007 personer i 2040. I utviklingsscenarioet er folketallet estimert til 3 362 i 2040, 355 flere enn i basisscenarioet i samme år. Selv om beregningene er forbundet med usikkerhet, anskueliggjør de likevel at en reiselivssatsing kan folketall utover hva det ellers ville vært og motvirke den ventede befolkningsnedgangen. I rapporten drøftes usikkerhet, effekter på næringssammensetning og alternative utviklingsbaner.

Klikk her for å lese hele rapporten: R18-2018 Virkninger av økt satsing på reiseliv i Sigdal

Foto: DRMA

Beregning av kostnader ved rusrelatert fravær og ineffektivitet

På oppdrag for Akan Kompetansesenter har vi gjennomført en kartlegging og beregning av virksomhetenes og samfunnets kostnader ved alkoholrelatert fravær og ineffektivitet. Basert på egnerapportert fravær og ineffektivitet grunnet alkoholkonsum finner vi at dette koster arbeidslivet minst 1,1 milliard kroner pr. år. For en enkelt virksomhet kan kostnadene for en ansatt med alkoholproblemer, herunder fravær, en eventuell oppsigelse og negativ påvirkning av arbeidsmiljøet, bli svært høye. Å arbeide forebyggende for å redusere risikoen for at noen utvikler et problematisk bruk og å ha kompetanse og verktøy for å håndtere problemet hvis det oppstår kan spare virksomheten for en del av disse kostnadene, og er i tillegg en måte å ta vare på de ansatte. De samfunnsøkonomiske kostnadene ved alkoholbruk, som bl.a. omfatter offentlige utgifter til pleie og omsorg, kriminalitet og redusert livskvalitet og for tidlig død både hos misbruker og pårørende, er svært mye høyere enn de beregnede kostnadene for arbeidslivet.

Rapporten kan lastes ned her: R9-2018 Kostnader ved rusrelatert fravær og ineffektivitet

Evaluering av SkatteFUNN

Samfunnsøkonomisk analyse AS har evaluert SkatteFUNN på oppdrag fra Finansdepartementet. I evalueringsrapporten gir vi en klar anbefaling om å videreføre ordningen.

SkatteFUNN ble introdusert i 2002 som et tiltak for å motivere norsk næringsliv til å øke sin satsing på forskning og utvikling (FoU), og har vokst til å bli et av de viktigste politiske virkemidlene for dette formålet. Evalueringen konkluderer med at SkatteFUNN bidrar til å øke næringslivets investeringer i FoU, og at dette bidrar til mer nyskaping og økt produktivitet.

Vi foreslår imidlertid flere justeringer av ordningen, herunder forenklinger og økt stimulering av samarbeid og deltakelse, særlig for mindre FoU-prosjekter som utløser relativt høye investeringer per krone i støtte. Anbefalingene er basert på resultatene i rapporten og med tanke på både bruk av skattepenger og administrativ byrde, samt at SkatteFUNN fortsatt bør være en bred ordning som stimulerer FoU i mange bedrifter og dermed supplerer andre eksisterende støtteordninger for FoU.

Evalueringen har også sett på misbruk av SkatteFUNN, blant annet med utgangspunkt i kontroller utført av Skatteetaten. Rapporten slår fast at det skjer misbruk av ordningen, og foreslår flere tiltak som begrenser dette, inkludert flere kontroller og strengere sanksjoner. Etter vår vurdering har misbruket ikke hatt et omfang som endrer anbefalingen om å videreføre SkatteFUNN.

Klikk her for å lese hele evalueringen.

Kartlegging av medienæringen

SØA har definert og kartlagt medienæringens omfang og lønnsomhetsutvikling på oppdrag fra Hordaland fylkeskommune og Bergen kommune.

Medienæringen i Norge vokser. Det mangler imidlertid en felles forståelse for hva medienæringen omfatter. Denne rapporten er ment som et supplement til eksisterende næringsanalyser for å få et mer presist anslag på medienæringens størrelse og lønnsomhet. Oppdragsgivere er Bergen fylkeskommune og Bergen kommune. NCE Media i Bergen har bidratt med viktige innspill, særlig i arbeidet med å definere næringen. 

Kjernen i det vi tenker på som medienæringen kretser rundt produksjon og formidling av nyheter og underholdning på TV, kino eller strømmetjenester og aviser og bøker. I tillegg til tradisjonelle produsenter og kringkastere som NRK og TV2 inkluderes strømmetjenester som TV2 Sumo, Netflix og HBO Nordic (i den grad de er registrert i Norge). I tillegg består næringen av ulike støttenæringer og bransjer. Fra tjenesteleverandører til produsenter av produksjonsteknologi, infrastruktureiere og -leverandører og reklameformidling.

Definisjonen av medienæringen operasjonaliseres med regnskapstall for enkeltvirksomheter. Medienæringen slik den er definert i denne rapporten består av om lag 3 800 virksomheter. Hovedtyngden av virksomheter befinner seg innenfor produksjon av TV og film samt forlagsbransjen.

En rekke nøkkeltall for medienæringen presenteres for perioden 2003-2016 og sammenlignes med næringene forretningsmessig tjenesteyting og IKT. Hovedfunnene for medienæringen isolert presenteres her, se nærmere forklaring av størrelsene i selve rapporten.

Medienæringen:

  • Besto av 3 800 virksomheter i 2016, 67 prosent mer enn i 2003
  • Sysselsatte 31 300 årsverk i 2016, en økning på ti prosent fra 2003.
  • Omsatte varer og tjenester for 66 milliarder kroner i 2016, en økning på 139 prosent siden 2003
  • Hadde et driftsresultat på 4,7 milliarder kroner totalt i 2016, nærmere 1,3 millioner kroner per virksomhet
  • Hadde en verdiskaping på 30 milliarder kroner totalt i 2016, tilsvarende åtte millioner kroner per virksomhet
  • Har et geografisk tyngdepunkt i Oslo, men betydelig aktivitet i Bergen og i de andre store byene.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Tallmaterialet er tilgjengelig på kommunenivå i Hordaland fylkeskommunes statistikkbank her.

Beregning av kostnader ved tvistesaker i anleggsbransjen

Tvistenivået i anleggsnæringen er høyt, og samlet omtvistet beløp mellom entreprenører og byggherrer utgjør trolig flere milliarder kroner til enhver tid. Samtidig har konfliktnivået vært økende de siste årene. Uenigheter er som regel knyttet til sluttoppgjør på grunn av uforutsette hendelser som har oppstått i løpet av prosjektperioden. Entreprenørenes arbeidsplikt ved omtvistede krav («hoppeplikten»), medfører at tvister gjerne hoper seg opp mot slutten av anleggsperioden. Tvistesaker kan pågå over flere år, og store anleggsentreprenører og offentlige byggherrer har etablert egne juridiske avdelinger for å håndtere sakene.

På oppdrag for Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg (EBA), har Samfunnsøkonomisk analyse (SØA) beregnet de samfunnsøkonomiske kostnadene av tvistesaker i den norske anleggsbransjen. Våre bereg-ninger viser at samfunnet påføres en årlig kostnad tilsvarende 2,2 milliarder kroner som følge av slike saker. Beregningene er basert på innspill og tallmateriale fra syv utvalgte anleggsentreprenører. Kostnadene inkluderer kostnader til medgåtte ressurser i arbeidet med tvistesakene hos både entreprenør, byggherre og domstolene, samt kostnader av tapt avkastning på kapital. Utover de tallfestede kostnadene vil tvistesaker i tillegg kunne ha betydning for konkurransen i anleggsnæringen og fremdriften i samferdselsprosjekter.

Det påpekes at det er stor usikkerhet knyttet til anslaget, og at resultatene derfor må brukes med varsomhet. Usikkerheten er først og fremst knyttet til i hvilken grad utvalget av anleggsentreprenører representerer anleggsnæringen på en god måte. De utvalgte entreprenørene er alle medlemmer av og utvalgt av EBA, som først og fremst representerer de største anleggsentreprenørene. Den minste entreprenøren i utvalget har til sammenligning en omsetning som er langt høyere enn gjennomsnittlig omsetning blant anleggsentreprenører. Det er naturlig å legge til grunn at omfanget av tvistesaker er større blant store entreprenører, som gjerne utfører større oppdrag for det offentlige, enn for små anleggsentreprenører. Vi vurderer derfor sannsynligheten for at vårt anslag overvurderer kostnadene som større enn at kostnadene er undervurdert.

Trolig gir utvalget en bedre representasjon av entreprenører som utfører samferdselsprosjekter. Hvis vi kun betrakter tvistesaker i slike prosjekter, og skalerer opp resultatene for offentlige investeringer i samferdselsinfrastruktur, viser våre beregninger en årlig kostnad på 1,4 milliarder kroner.

Klikk her for å lese hele notatet.

Kartlegging av framtidig behov for kompetanse i Buskerud

Samfunnsøkonomisk analyse har kartlagt framtidig kompetansebehov i Buskerud. Kompetanse kan forståes som menneskers formelle utdanning og uformelle kompetanse (evner, erfaring, ferdigheter mv). I rapporten har vi lagt denne brede forståelsen av kompetansebegrepet til grunn. Kartleggingen drøfter endringer i kompetansebehov som følge av sentrale endringskrefter som befolkningsvekst, aldring, sentralisering og digitalisering, men legger særlig vekt på de fire strategiske satsingsområdene definert i gjeldende FoUoI-strategi: 

  1. Eksisterende teknologi i nye anvendelser
  2. Energi, klima og miljø 
  3. Helse og omsorg 
  4. Opplevelsesindustri 

Analysen er utarbeidet på bakgrunn av tilgjengelig litteratur, sysselsettingsstatistikk og intervju med bedriftsledere, NHO og regionale kompetansemeglere. 

Kartleggingen skal fungere som et kunnskapsgrunnlag for Fylkeskommunens oppfølging av FoUoI-strategien, men kartleggingen er også relevant for samfunnsaktører utenfor Buskerud da mange av landets regioner står ovenfor sammenfallende endringskrefter og kompetansebehov.

Klikk her for å lese hele rapporten.
 

Analyse av finansiering av fastlegeordningen

Vi har sammen med Ipsos gjennomført en nasjonal kartlegging av omfang og innretning av kommuners egenfinansiering/subsidiering av fastlegeordningen, det vil si subsidiering utover den ordinære fastlegeordningen (hovedmodellen) på oppdrag fra KS. Utfordringer knyttet til opprettelse og videreføring av fastlegetilbudet gjør at kommuner på ulike måter yter bidrag ut over det som er hovedmodellen for finansiering av fastlegene. Slike ordninger kan være fastlønn, billige kontorlokaler mv. Syv av ti kommuner anslås å ha denne typen tiltak, og kostnadene estimeres til å være på 378 millioner kroner. En større andel av de mindre folkerike og mindre sentrale kommunene har subsidieringsordninger. Rekrutterings- og stabiliseringsutfordringer er de hyppigst rapporterte årsakene til subsidieringsløsninger ut over hovedmodellen for drift. 

Mer kan leses i rapporten her.

Se også nyhetssak her (VG) og her (KS).   
 

Analyse av fagarbeideres og -opplæringens betydning for innovasjon

Fafo og SØA har undersøkt fag- og yrkesopplæringenes og fagarbeideres betydning for innovasjon i norske bedrifter, herunder hvordan fagarbeidere i det daglige bidrar til en forbedring av prosesser og produkter. Et relatert spørsmål er hvilke konsekvenser digitalisering og automatisering kan få for fagarbeideres og fagopplæringens betydning for innovasjon. Problemstillingene ble undersøkt gjennom en systematisk gjennomgang av foreliggende forskningslitteratur, åpent tilgjengelige statistiske data samt casestudier basert på kvalitative dybdeintervjuer i tre norske bedrifter. Rapporten er skrevet på oppdrag fra Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), som ønsket å belyse dette temaet.

Rapporten gir innledningsvis en gjennomgang av statistikk om innovasjonsaktivitet i norske bedrifter og fagarbeideres betydning for innovasjon basert på analyser av data fra SSBs innovasjonsundersøkelse og foreliggende forskning. Det er store variasjoner i oppgitt innovasjonsaktivitet mellom næringer, og aktiviteten i næringer med en høy andel fagarbeidere er gjerne lavere enn gjennomsnittet. Samtidig oppgir en betydelig andel fagarbeidere å ha vært involvert i utviklingsarbeid, herunder særlig prosesser som innebærer ny eller forbedret organisering av arbeidet. I sum gir åpne tilgjengelige datakilder likevel begrensede muligheter til å måle fagarbeidernes betydning for innovasjon.

Litteraturgjennomgangen viser at det til tross for at innovasjonsforskningen i økende grad benytter et bredt innovasjonsbegrepet, og legger til grunn at ulike kompetansetyper bidrar til ulike former for innovasjon, er det gjerne innovasjonsprosesser blant ulike grupper høyt utdannet arbeidskraft som vektlegges og studeres. Fagarbeidere har dels blitt oversett eller understudert i innovasjonsforskning.

Foreliggende forskning belyser likevel hvordan fagarbeidere kan bidra til innovasjon på ulike måter; direkte, f. eks. gjennom gradvise forbedringer av produkter og prosesser i det daglige, gjennom medarbeiderdrevet innovasjon (altså innovasjoner skapt gjennom åpne og inkluderende innovasjonsprosesser og systematisk anvendelse av medarbeidernes ideer, kunnskap og erfaring, eller indirekte, som en del av bedriftens totale kompetanse. En riktig kompetanseprofil, kan styrke virksomhetenes innovasjonsevne og kapasitet til å gjenkjenne verdien av ny informasjon, integrere den og anvende den forretningsmessig.

Både våre casestudier og tidligere forskning tyder på at høy kompetanse i fagarbeiderleddet muliggjør hyppigere forbedringer av produkter og produksjonsprosesser, sammenliknet med virksomheter som baserer seg på ren bedriftsintern opplæring.

Klikk her for å lese hele rapporten.