Regionalpolitikk

Regionalisering av næringsrettede virkemidler

Fylkeskommunene fremmer i dag næringsutvikling gjennom å igangsette og delfinansiere utviklingsarbeid, samhandlingsprosjekter, nettverkstiltak og kompetansetiltak – enten i egen regi eller ved å være oppdragsgiver for virkemidler som forvaltes av Innovasjon Norge. Fylkeskommunenes samlede næringsrettede virkemiddelbruk svarer til i underkant av én milliard kroner i 2019. KS har bedt samfunnsøkonomisk analyse om en drøfting av muligheter og utfordringer ved økt regionalisering av næringsrettede virkemidler. Klikk her for å lese hele rapporten.

Sammendrag av rapporten

Fylkeskommunens utviklingsrolle handler om mer enn konkrete prosjekter, virkemidler og økonomiske ram-mer som fylkeskommunen har beslutningsmyndighet over. Fylkeskommunen skal fremme økt verdiskaping gjennom koordinering og samarbeid med det statlige næringsrelevante virkemiddelapparatet og gjennom koordinering mot øvrig regionalpolitikk (eksempelvis planarbeid, kompetansepolitikk og miljøarbeid). Fylkeskommunen er også deleier i Innovasjon Norge og har ansvaret for å oppnevne styremedlemmer til de regionale forskningsfondene

De siste årene er overføringer til fylkeskommunenes arbeid med næringsfremme kraftig redusert. Fylkes-kommunenes innsats på området bevilges av Stortinget over programkategori 13.50 Distrikts- og regional-politikk. Samlede overføringer til fylkeskommunene over programkategori 13.50 har falt fra 2,1 mrd. i 2012 til 667 millioner kroner i 2019 (målt i løpende priser). Overføringene ble redusert med nærmere 30 prosent, tilsvarende 265 millioner kroner, fra 2018 til 2019.

Fylkeskommunene har imidlertid delvis kompensert reduserte overføringer på programkategori 13.50 med økt bruk av andre driftsmidler til næringsutvikling. Basert på rapporteringer fra fylkeskommunene estimeres bruken av andre driftsmidler til næringsutvikling til om lag 300 millioner kroner i 2019. Veksten i bruk av andre driftsmidler indikerer at fylkeskommunene prioriterer næringsfremme sammenlignet med andre poli-tikkområder. Veksten i bruk av andre driftsmidler har derimot ikke vært tilstrekkelig for å korrigere for ned-gangen i 13.50-midler siden 2012.

I samme periode som det har vært en nedgang i fylkeskommunens budsjettmessige handlingsrom, har det vært en betydelig vekst i finansiering av statlig næringsrettet virkemiddelbruk, og fylkeskommunens relative betydning som næringspolitisk aktør har følgelig blitt vesentlig svekket. Det er særlig fylkeskommunenes rammer for næringsutvikling i fylket utenfor det distriktspolitiske virkeområdet som har blitt svekket. Det er også stor variasjon i hvor mye hver enkelt fylkeskommune har av midler til næringsutvikling, fordi overføringene først og fremst skal ivareta distriktspolitiske hensyn.

Reduksjonen i fylkeskommunenes rammer har skjedd parallelt med den pågående regionreformen, hvor et sentralt mål er å styrke fylkeskommunen som regional utviklingsaktør.

Regjeringen ønsker nå å styrke fylkeskommunene som utviklingsaktører gjennom strukturendringer og overføring av oppgaver til de nye og større regionene fra og med 2020. Noen oppgaver er allerede vedtatt overført fra statlige organer til fylkeskommunene, og regjeringen har åpnet for å flytte flere oppgaver.

Regionreformens vektlegging av at fylkeskommunene skal ha mulighet til å tilpasse virkemiddelbruken til regionale muligheter og utfordringer kan også sees på bakgrunn av en europeisk tendens der innovasjons- og næringsrettede virkemidler vektlegger regionale ressurs- og kompetansemessige komparative fortrinn. Tankegangen er bl.a. formalisert innenfor metodeverket «smart spesialisering».

Spørsmålet om regionalisering av næringsfremme er også aktualisert som følge av den pågående områ-degjennomgangen av det næringsrettede virkemiddelapparatet.

KS har bedt samfunnsøkonomisk analyse om en drøfting av muligheter og utfordringer ved økt regionali-sering av næringsrettede virkemidler. I denne rapporten handler økt regionalisering om overføring av opp-gaver fra staten til de nye regionene utover de oppgaver som allerede er vedtatt overført.

Hva konsekvensene av økt regionalisering blir, vil imidlertid avhenge av hva som regionaliseres, og også omfanget av regionalisering.

I rapporten legger vi formålet med regionreformen («sterkere regioner») til grunn, noe som tilsier at fylkes-kommunene får økte rammer (og oppgaver) knyttet til næringsutvikling og (større) beslutningsmyndighet over den regionale næringspolitikken. Premisset innebærer at fylkeskommunen får oppdragsgiveransvaret for virkemidler som overføres og samtidig beslutningsmyndighet til å tilpasse virkemiddelsammensetningen ved å omdisponere mellom næringsmessige virkemidler basert på regionale muligheter og utfordringer. Økt regionalisering kan imidlertid også tilsi overføring av ansvar for søknadsbehandling. Implikasjonene vil være forskjellig avhengig av om det bare er oppdragsgiveransvaret eller om ansvaret for søknadsbehand-ling også overføres til fylkeskommunene.

Også omfanget av regionalisering vil ha betydning. For å illustrere svarer oppgaver som allerede er vedtatt overført til de nye regionene 257 millioner kroner målt med utgangspunkt i rammene for disse oppgavene i 2019. Virkemidler som for tiden drøftes med tanke på mulig regionalisering svarer til om lag 527 millioner kroner (omtalt som moderat regionalisering), mens øvrige bedriftsrettede virkemidler som i dag forvaltes løpende gjennom regionalisert søknadsbehandling svarer til 2 mrd. kroner (omtalt som offensiv regionali-sering).

For å drøfte implikasjoner av økt regionalisering, skiller vi mellom moderat og offensiv regionalisering på den ene siden og overføring av oppdragsgiveransvar og oppdragsgiveransvar og søknadsbehandling på den andre siden. Kombinasjonen av disse ulike retningsvalgene gir opphav til fire ulike modeller for økt regionalisering (A, B, C og D). I realiteten kan overføring ligge under eller mellom ytterpunktene – og implikasjonene vil følge av hvor nært opptil et av ytterpunktene som overføres.

Vi legger til grunn dagens virkemiddelportefølje og samlede rammer for næringsrettede virkemidler ligger fast. Det å holde samlede rammer (og oppgaveportefølje) fast, innebærer at drøftingen av implikasjoner gjøres med bakgrunn i endringer som følger av strukturelle endringer i oppgavefordelingen mellom staten og regionene og ikke budsjettmessige prioriteringer.

I Modell A vil fylkeskommunen være oppdragsgiver for så å si alle bedriftsrettede virkemidler som i dag forvaltes av Innovasjon Norge, men også enkelte statlige ordninger som i dag forvaltes av Forskningsrådet og SIVA (næringshageprogrammet og inkubatorprogrammet er allerede vedtatt overført). I Modell A er det en klar arbeids- og ansvarsdeling mellom fylkeskommunene og de nasjonale virkemiddelaktørene som behandler søknader. En nasjonal struktur for søknadsbehandling vil legge til rette for ivaretagelse og vide-reutvikling av den nasjonale kompetansen knyttet til søknadsbehandling og også for programutvikling og evalueringer på tvers av regioner. Der hvor en nasjonal struktur har ansvar for søknads- og kompetanse-utvikling er det logisk at staten dekker de administrative kostnadene, men virkemiddelaktørene vil til enhver tid måtte vurdere behovet for ressurser til søknadsbehandling i hvert enkelt fylke, basert på oppgavemengde. Alle virkemiddelaktørene har insentiver til å styrke sin regionale rådgiverrolle. Enkeltbedrifter vil i all hovedsak forholde seg til aktørene som foretar søknadsbehandlingen, mens representanter fra nærings-livet vil forholde seg til fylkeskommunen som ansvarlige for næringspolitikken. Diskusjonen om hvilke vir-kemidler som best treffer næringslivets muligheter og utfordringer, samt fordeling av midler, flyttes dermed fra nasjonale til regionale arenaer. Etter vår vurdering er det rimelig å vente at Modell A utløser et større regionalt engasjement for næringspolitiske problemstillinger enn i dag.

I Modell B overføres langt færre oppgaver, men også i denne modellen vil de nasjonale aktørene ha an-svaret for søknadsbehandlingen. Arbeidsdelingen mellom fylkeskommunene som beslutningsorgan og vir-kemiddelaktørene som operativt organ vil også være tilsvarende tydelig. Modell B skiller seg fra Modell A primært ved at fylkeskommunene får et noe mer redusert handlingsrom. Staten vil være den største opp-dragsgiveren til Innovasjon Norge (så fremt selskapets øvrige oppgaver er uendret) som idag. Selskapet vil følgelig ha noe svakere insentiver til å styrke sin regionale tilstedeværelse og kapasitet som rådgiver for fylkeskommunene enn i Modell A.

I Modell C overføres enkelte virkemidler fra staten til de nye fylkeskommunene, samtidig som fylkeskom-munene også får ansvar for søknadsbehandling av noen eller alle de bedriftsrettede virkemidler de overtar eksempelvis søknadsbehandlingsansvaret for etablererstipendene eller regionalt forskningsfond. Dersom fylkeskommunen overtar ansvaret for søknadsbehandlingen for etablererstipendet vil fylkeskommunen være det naturlige kontaktpunktet for gründere i regionene og tilsvarende redusert rolle for Innovasjon Norge som veileder av etablerere.

Over tid vil en modell der fylkeskommunen har ansvaret for søknadsbehandling kunne føre til en endring i prioritering av virkemidler utfra om de medfører kostnader til søknadsbehandling eller ikke. Prioriteringen kan gå i ulike retninger. Fylkeskommuner med store nok «søknadsavdelinger» kan ønske å prioritere fyl-keskommunens «egne» virkemidler. Fylkeskommuner med få ansatte avsatt til slike oppgaver, kan ønske å prioritere virkemidler som ikke medfører søknadsbehandling fra enkeltvirksomheter. Modell C kan dermed resultere i en virkemiddelmiks som er preget av andre forhold enn målet om å legge til rette for økt verdi-skaping. Man kan også se for seg en utvikling i retning av overlapp av administrative oppgaver og kompe-tansebygging mellom fylkeskommunene og statlige organer, samt «tilskudds-shopping». Det vil være be-hov for nye mekanismer for å forhindre duplisering av tildelinger.

I Modell D overføres store deler av de bedriftsrettede virkemidlene til fylkeskommunen. Regionene vil, som i Modell A ha et større handlingsrom og større muligheter til å tilpasse virkemiddelbruken til regionale mu-ligheter og utfordringer. Men i modell D overføres også saksbehandlingen (i motsetning til i Modell A). Fylkeskommunene må bygge opp nødvendig kompetanse for å vurdere søknadene, som i praksis tilsier at Innovasjon Norge sine distriktskontorer blir innlemmet i fylkeskommunen. Sammenlignet med Modell A vil det bli mer krevende å utnytte og sikre læring på tvers av regioner knyttet til forvaltningspraksis, mål for søknadsbehandlingen og sikring mot «tilskudds-shopping» mellom fylkeskommuner. Det vil være logisk at fylkeskommunene bærer de administrative kostnadene ved søknadsbehandlingen. Mer krevende søknads-behandling vil, som i Modell C, kunne fremstå som mindre gunstig for enkelte fylkeskommuner, og kan lede til at prioritering mellom virkemidler i mindre grad baseres på verdiskapingseffekt.

Uavhengig av modell må staten ta stilling til hvordan midler til nye oppgaver skal fordeles mellom regionene. Rammene kan for eksempel fordeles basert på politisk skjønn, forhåndsdefinerte faglige kriterier eller en kombinasjon. Oppmerksomheten om den regionale fordelingen vil trolig tilta i takt med omfanget på midlene som regionaliseres (og følgelig være størst i A og D).

Staten må også ta stilling til hvorvidt notifisering av nye virkemidler til ESA skal ligge hos staten (på vegne av seg selv og fylkeskommunene), eller hos fylkeskommunene enkeltvis eller samlet. Vi forventer at fylkes-kommunens insentiver til å notifisere ordninger selv vil øke i takt med vekst i regionenes rammer til næ-ringsutvikling og dens handlingsrom (og følgelig være størst i modell D).

For å påse at regionene bruker midlene i tråd med formålet (økt verdiskaping i hele landet) kan det være aktuelt å innføre nye rutiner for styring og kontroll. Uansett, ved øremerking av midler til formålet «nærings-utvikling» kan staten redusere rammene dersom regionene ikke forvalter midlene i tråd med formålet, eller opprette nye statlige virkemidler. Statens direkte kontroll er mindre dersom alle overføringer skjer som frie midler og den nasjonale infrastrukturen er bygget ned (modell D).

Hvordan regionalisering av bedriftsrettede virkemidler i tråd med disse modellene vil påvirke samlet nasjonal verdiskaping kan ikke leses ut av forskning eller empiri.

De største gevinstene ved økt regionalisering synes å være:

  • Bedre tilpasning av virkemidler til regionale muligheter og utfordringer ved at regional forvaltning kan forenkle overflyttinger av midler fra én ordning til en annen ved behov. Kan gi en positiv verdi-skapingseffekt.

  • Spesielt kan identifisering av nye muligheter skje raskere og få raskere gjennomslag i prioritering av virkemiddelbruken, noe som også kan gi en positiv verdiskapingseffekt.

De største risikomomentene ved økt regionalisering synes å være:

  • Verdiskapingstap som følge av ev. ikke-realisering av gode store prosjekter (store enkeltprosjekter vil redusere antall prosjekter som kan støttes mer i en region enn for landet som helhet)

  • Regionale ulikheter i kompetanse om virkemiddelbruk mellom fylkeskommuner og at de regionale prioriteringene ikke baseres på formålet om økt verdiskaping alene. Noen regioner kan vurdere behov for langt unna reelle muligheter og utfordringer i regionen.

De fire modellene vi har vurdert skiller seg synes ikke å skille seg vesentlig fra hverandre med tanke på nasjonale verdiskapingseffekter.

Størst forskjell er det dog mellom A og B på den ene siden og C og D på den andre. Når operativ søknads-behandling av bedriftsrettede prosjekter legges inn i en fylkeskommunal struktur, kan det ikke utelukkes vektlegging også av andre hensyn enn prosjektenes verdiskapingseffekt. Det følger av at fylkeskommu-nene også kan ha interesse av eksplisitt å hensynta saksbehandlerkostnader ved vurdering av virkemid-delbruk. Det er også mer krevende å unngå politisk involvering i søknadsbehandling i modell C og D, noe som har blitt vurdert som et viktig skille innenfor næringspolitikken de siste 30 årene.

Vi forventer at modellene med offensiv regionalisering (A og D) vil utløse størst regional oppmerksomhet om regional næringspolitikk, mens vi forventer at overlapp i arbeidsoppgaver og kompetanse og følgelig forvaltningskostnader vil være størst i modell C.

Evaluering av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift

Formålet med differensiert arbeidsgiveravgift er å hindre eller redusere fraflytting i tynt befolkede regioner i Norge. Ordningen virker gjennom å redusere kostnaden av å ansette personer i distriktene, både ved å favorisere bruk av arbeidskraft framfor andre innsatsfaktorer og ved å favorisere bruk av arbeidskraft i distriktene framfor i sentrale strøk. Arbeidsgiveravgiften har vært regionalt differensiert i Norge siden 1975. Det er i dag syv avgiftssoner, hvor satsene varierer fra 0 til 14,1 prosent.

Vi finner at redusert arbeidsgiveravgift øker sysselsettingen direkte på grunn av reduserte lønnskostnader. Ordningen bidrar også indirekte til økt sysselsetting ved at noe av skattereduksjonen tilfaller arbeidstakere gjennom høyere lønninger, som i sin tur øker husholdningenes etterspørsel etter lokalt produserte varer og tjenester. I tillegg til positive effekter på sysselsetting i eksisterende virksomheter, indikerer en deskriptiv analyse at sysselsettingen også øker gjennom etableringen av nye virksomheter. Våre funn indikerer at ordningen gir et viktig bidrag til å opprettholde aktivitet og sysselsetting i distriktene, spesielt i avgiftssoner der satsene er lave eller null.

En potensiell ulempe med geografisk differensiert arbeidsgiveravgift er at ordningen kan ha uheldige effekter på konkurransevilkårene i markedet. Innenlands finner vi at redusert arbeidsgiveravgift forbedrer virksomhetenes konkurranseevne, som nettopp er hensikten med ordningen. De fleste virksomheter som betaler redusert sats tilbyr lokale tjenester, som klart begrenser potensielle negative effekter på internasjonal konkurranse og handel. Dessuten er eksporterende virksomheter i sonene med reduserte satser relativt kapitalintensive, og har dermed begrenset nytte av en ordning som reduserer den relative kostnaden på arbeidskraft. Videre finner evalueringen at det store flertallet av eksporterende virksomheter får såpass lite i støtte at den ikke kan defineres som konkurransevridende ifølge statsstøtteregelverket. Vi konkluderer derfor med at det er lite som tyder på at ordningen hemmer konkurranse og handel i en grad som strider mot hensikten med EØS-avtalen.

Evalueringen viser at differensiert arbeidsgiveravgift virker etter hensikten, og vi gir en anbefaling om videreføring. Ordningen bidrar til å hindre eller redusere befolkningsnedgang i distriktene, og det er ikke andre virkemidler som er bedre egnet til denne oppgaven.

Vi åpner imidlertid for at lavere arbeidsgiveravgift ikke virker like godt i alle kommuner. Det kan eksempelvis være kommuner der det er ledige jobber men ikke tilgjengelig arbeidskraft, og hvor høy lønn ikke er en flaskehals. Da kan det være mer formålstjenlig at kommunen får disponere midler til lokalt tilpassede tiltak for å øke sin attraktivitet på andre vis og således tiltrekke arbeidskraft. Vi foreslår derfor å vurdere å prøve ut en ordning der utvalgte kommuner kan velge bort lavere arbeidsgiveravgift til fordel for tilsvarende støtte i form av en direkte overføring til kommunen.

Befolkningsutviklingen vil dessuten endre seg over tid. Vi anbefaler derfor at soneinndelingen vurderes iblant, men med tilstrekkelig lange mellomrom slik at næringslivets behov for stabile rammebetingelser ivaretas.

Klikk her for å lese hele evalueringen.

Analyse av finansiering av fastlegeordningen

Vi har sammen med Ipsos gjennomført en nasjonal kartlegging av omfang og innretning av kommuners egenfinansiering/subsidiering av fastlegeordningen, det vil si subsidiering utover den ordinære fastlegeordningen (hovedmodellen) på oppdrag fra KS. Utfordringer knyttet til opprettelse og videreføring av fastlegetilbudet gjør at kommuner på ulike måter yter bidrag ut over det som er hovedmodellen for finansiering av fastlegene. Slike ordninger kan være fastlønn, billige kontorlokaler mv. Syv av ti kommuner anslås å ha denne typen tiltak, og kostnadene estimeres til å være på 378 millioner kroner. En større andel av de mindre folkerike og mindre sentrale kommunene har subsidieringsordninger. Rekrutterings- og stabiliseringsutfordringer er de hyppigst rapporterte årsakene til subsidieringsløsninger ut over hovedmodellen for drift. 

Mer kan leses i rapporten her.

Se også nyhetssak her (VG) og her (KS).   
 

Evaluering av Regional-økonomisk modellering og årsaker til bostedsvalg

Samfunnsøkonomisk analyse har evaluert Regionaløkonomisk modellering og årsaker til bostedsvalg (REGMODELL) som er en satsing i Forskningsrådet, finansiert og initiert av Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Satsingen har vært 5-årig, med start i 2012 og avslutning i 2017. Målene med REGMODELL har vært å videreutvikle regional­økonomiske modeller, styrke kunnskapen om årsaker til bostedsvalg, øke kompetansen på bruk av det regionaløkonomiske modellapparatet og analyse av bostedsvalg og å støtte formidling av forsknings­resultater, primært fra norsk regionalforskning, men også internasjonal forskning.

REGMODELL har blitt gjennomført som en strategisk instituttsatsing hvor NIBR og SINTEF har sam­arbeidet. Det har kort sagt bestått i videreutvikling av PANDA-modellen til å håndtere flere regioner, utvikling av den regionale likevektsmodellen REM og strukturering av data om flyttebevegelser og analyser av disse data.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Virkningene av ny fremskutt kampfly- og overvåkingsbase

På oppdrag for Senterpartiet har Samfunnsøkonomisk analyse gjennomført en analyse av de prissatte virkningene av lokaliseringsvalg av fremskutt kampflybase og overvåkingsflybase. I analysen har vi sammenlignet kostnader ved de to alternativene Enebase på Evenes og Delt løsning mellom Evenes og Andøya. I alternativet Enebase på Evenes samlokaliseres fremskutt kampflybase og overvåkingsflybase på Evenes, mens i alternativ Delt løsning lokaliseres fremskutt kampflybase på Evenes, mens base for overvåkingsfly forblir på Andøya. 

Alternativer medfører ulike investeringskostnader knyttet til eiendomsinvesteringer, bygg og anlegg (EBA), sikringstiltak, støydrevne tiltak, opprydning, fornyelse og gjenanskaffelse og innredning. Vi har beregnet investeringskostnadene for Staten i hvert alternativ. Videre har vi beregnet i hvilken grad alternativene medfører ulike driftskostnader knyttet til drift av EBA, materiell, personell og flyplassdrift. I tillegg har vi beregnet kostnadene av å opprettholde nødvendige fasiliteter på Andøya for å tilrettelegge for videre drift av Andøya Test Center. VI har også beregnet omstillingskostnader knyttet til å nedskalere aktiviteten på Andøya som følge av nedbemanning, flytting og pendling.

Sammenstillingen av de prissatte virkningene viser at alternativ 1 (Enebase på Evenes) gir noe lavere neddiskonterte kostnader. Samlet for hele analyseperioden på 30 år har vi beregnet at de neddiskonterte kostnadene knyttet til Enebase på Evenes (alternativ 1) er 3,4 prosent lavere enn Delt løsning (alternativ 3). Kostnadene er beregnet til henholdsvis til 24 348 millioner kroner i alternativ 1 og 25 206 millioner kroner i alternativ 3. 
Det er knyttet usikkerhet til om det er andre kostnadselementer som er utelatt fra analysen, men som vi ikke har hatt tilstrekkelig faktagrunnlag til å inkludere i hovedanalysen. Disse har vi inkludert i det vi kaller «Alternativ 1b – Enebase Evenes – Mulige tilleggskostnader». De mulige tilleggskostnadene er oppdatering av ammunisjonsområde, kapasitetsutvidelse av drivstoffanlegg, oppgradering av banesystemet, økte offentlige kostnader knyttet til omstillingen og utvidelse av flyoperative arealer på Evenes tilsvarende det som er på Andøya i dag for å kunne ta imot allierte flystyrker. Dersom det stemmer at disse elementene påløper ved en etablering av enebase på Evenes, vil de neddiskonterte kostnadene øke med drøyt 7 milliarder kroner, og vil i så fall snu konklusjonen om at alternativ 1 (Enebase på Evenes) har lavere kostnad enn alternativ 3 (Delt løsning).

Basert på vår gjennomgang av kostnadselementer er det vanskelig å konkludere med at det ene alternativet har lavere kostnader enn det andre. Dette betyr at det må være andre fagmilitære eller regionaløkonomiske argumenter som begrunner lokaliseringen av henholdsvis overvåkingsbase og fremskutt kampflyebase. Vurdering av slike forhold ligger utenfor rammen av dette prosjektet.

Prosjektet omtales blant annet av Andøyposten, VG, Dagbladet og NRK. Klikk her for å lese hele rapporten.
 

Nøkkeltall for fire næringer på Vestlandet

Samfunnsøkonomisk analyse (SØA) har utarbeidet nøkkeltall for fire sentrale næringer på Vestlandet i perioden 2003-2015 på oppdrag for Vestlandsrådet. Maritim, marin, petroleum og fornybar energiproduksjon defineres basert på tidligere nøkkeltallsrapporter og en kvalitativ vurdering av over tusen virksomheter på Vestlandet. Næringene defineres entydig og uten overlapp. 

Rapporten presenterer en rekke nøkkeltall som belyser næringenes omfang, lønnsomhet, vareeksport og bruk av forsknings- og innovasjonsrettede virkemidler. Næringene på Vestlandet sammenlignes med tilsvarende næringer i landet for øvrig. Nøkkeltallene bygges opp fra virksomhetsnivå, og benytter SØAs regnskapsdatabase SAFE og vår egen database over offentlig virkemiddelbruk SSDB.

De fire næringene som studeres er alle relativt sterkt til stede på Vestlandet sammenlignet med i landet for øvrig. Samtidig er det regionale forskjeller. Møre og Romsdal er tydelig spesialisert mot marin næring, selv om de også har mye aktivitet rettet mot maritim sektor. Petroleum er en av de største enkeltnæringene i Rogaland og utgjør fem ganger mer av næringslivet i regionen sammenlignet med i landet for øvrig. Hordaland har betydelig aktivitet innenfor både marin og maritim næring, mens Sogn og Fjordane retter seg mer mot marin og fornybar energiproduksjon.
 

Klikk her for å lese hele rapporten og her for å se tallgrunnlaget på Hordaland fylkeskommune sin hjemmeside.

Status for kommune-Norge

Samfunnsøkonomisk analyse har sammen med NTNU (SØF), Nivi, Handelshøyskolen BI og Telemarksforsking gjennomført en nullpunktsmåling av kommunereformen på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Prosjektet har definert indikatorer for kommunereformens fire hovedmål: gode og likeverdige tjenester til innbyggerne, bærekraftige og økonomisk solide kommuner, helhetlig og samordnet samfunnsutvikling og styrket lokaldemokrati. Rapporten gir et situasjonsbilde av indikatorene i dag og utviklingen de siste årene. Hensikten med rapporten er å ha et grunnlag for å evaluere effektene av reformen på et senere tidspunkt.

Rapporten er ingen årsaksanalyse, og gir med dette ikke grunnlag for å trekke konklusjoner om hvordan sammenslåing påvirker kommunenes virksomhet eller samfunnsutvikling. Når forskjeller beskrives etter folketall sier ikke dette noe om hvilke faktorer som bestemmer forskjellene. 

Nullpunktsmålingen består av en hovedrapport, fire delrapporter og en database. I hovedrapporten gjengis data for et utvalg av indikatorer som er valgt for de fire målene med kommunereformen. Delrapportene tar for seg interkommunalt samarbeid, en spørreundersøkelse til folkevalgte, en spørreundersøkelse til rådmenn og en dokumentasjon av dagens kommuneinndeling med vekt på geografiske typeinndelinger.

Databasen kan du finne her og rapporten kan lastes ned her.

Resultat- og effektmålingsverktøy for Områdeløft

Samfunnsøkonomisk analyse har de siste tre årene utviklet er resultat- og effektmålingsverktøy, samt gjennomført målinger, for Husbankens program for Områdeløft. Program for Områdeløft har fram til i dag omfattet totalt fjorten områdeløftområder, fordelt på ni i Oslo, tre i Bergen, ett i Trondheim og ett i Drammen. Denne rapporten presenterer et omfattende verktøy for å måle resultater og måloppnåelse langs mange parametere. 

De demografiske variablene for hvert område har i hovedsak hatt samme utvikling de to årene etter den første målingen ble gjennomført i 2014, som før. Samlet sett synes områdeløftområdeområdene å ha en utvikling om lag som Norge samlet, men med svakere befolkningsvekst enn i byene de er en del av.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Evaluering av Regionalt forskningsfond Midt-Norge

Samfunnsøkonomisk analyse har på oppdrag fra Regionalt forskningsfond Midt-Norge (RFFMIDT) evaluert forskningsfondet for perioden 2010-2016. RFFMIDT er et av syv regionale forskningsfond. Fondsregionen omfatter Møre og Romsdal, Sør- og Nord-Trøndelag. RFFMIDT skal, som alle regionale forskningsfond, mobilisere til økt FoU-innsats og styrke forskning for regional innovasjon og utvikling.

Gjennomgangen av prosjektporteføljen for evalueringsperioden viser at det er god geografisk spredning på mottakerne av støtte fra RFFMIDT og at forskningsfondet har oppnådd å mobilisere en rekke nye forskningsaktører til forskning, både bedrifter og kommuner. Evalueringen viser at prosjektene har i stor grad vært avhengig av støtte fra RFFMIDT for å bli realisert (høy addisjonalitet) og at de har medført økt kompetanse, flere innovasjoner og mer forskningssamarbeid.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Empirisk analyse av sammenhenger mellom innsats og resultater av arbeid med lokal samfunnsutvikling

Empirisk analyse av sammenhenger mellom innsats og resultater av arbeid med lokal samfunnsutvikling

Oppgaven har primært bestått i å undersøke om det er mulig å identifisere empiriske sammenhenger mellom bruk av midler til lokale samfunnsutvikling og målene med slik utvikling.

Hovedkonklusjonen er at vi ikke finner statistisk signifikante sammenhenger mellom bruk av 13.50-midler til lokale samfunnsutviklingstiltak og befolkningsutviklingen, og vi finner i liten grad statistisk signifikante sammenhenger mellom bruk av midlene og de resultatene vi forventet. Det er imidlertid statistisk sammenheng mellom resultatindikatorene og effektindikatorene.