Arbeidsmarkedet

Arbeidslivets reelle behov for kompetanse framover

Samfunnsøkonomisk analyse har på oppdrag fra LO framskrevet behovet for yrker fram til og med 2030. Det har tidligere vært vanlig å framskrive arbeidskraftbehov basert på utdanning alene. Yrkesbehovet er et bedre mål for arbeidslivets reelle kompetansebehov, og vi har derfor gjennomført våre framskrivinger basert på en kobling av yrkes- og utdannelsesframskrivinger. En slik tilnærming kan kaste et nytt lys over framtidens kompetansebehov sammenliknet med tidligere framskrivinger. Resultatene tyder på et økt fokus på oppgaver som krever høyere kompetansenivåer enn tidligere. Framskrivingene tyder også på at generelle kompetanser som erverves blant annet gjennom universitets- og høgskoleutdanning vil bli stadig mer etterspurt, for eksempel fordi det relative fokuset på kognitive og sosiale kompetanser øker.

Kompetansebehovet vil imidlertid bare delvis kunne møtes gjennom å etterspørre individer med høyere utdannelse. Kompetanser som utvikles gjennom opplæring og arbeidserfaring i de enkelte bransjene vil også være høyt etterspurt i framtiden. Desto mer bransjespesifikk en kompetanse er, desto større vil sannsynligvis behovet for intern opplæring og kompetanseutvikling være.

Framskrivingene tyder således på at framtiden kanskje i større grad vil innebære at kompetanseutviklingen skjer i arbeidslivet, muligens i kombinasjon med læringsinstitusjoner, enn tidligere, selv om behovet for høyere utdannelser også vil være voksende. 

Rapporten kan lastes ned her: R59-2017 Arbeidslivets reelle kompetansebehov

Pengepolitikk med sterkt koordinert lønnsdannelse

Til tross for store forskjeller i den økonomiske utviklingen mellom land, i størrelser som økonomisk vekst, arbeidsledighet og inntektsfordeling, har moderne pengepolitikk vært motivert ut fra universelle, teoretiske betraktninger. De store forskjellene har ikke vært knyttet til ulik utøvelse av pengepolitikken, men snarere til institusjonelle forskjeller i arbeidsmarkedet og lønnsdannelsen. Norges relative suksess har for eksempel delvis vært forklart med frontfagsmodellen og den sterkt koordinerte lønnsdannelsen.

I denne rapporten diskuteres imidlertid hvordan utøvelsen av pengepolitikken har betydning for mulighetene for en koordinert lønnsdannelse. Den koordinerte lønnsdannelsen er et resultat av et tett samarbeid mellom partene i arbeidslivet og myndighetene, der hver part har ansvarsområder som er viktige for de andre partene. På den måten rår partene over maktmidler som, for å nå egne mål, kan ramme de andre. Benyttes de på en slik måte, vil imidlertid samarbeidet bryte sammen og i «neste trekk» vil dette hindre egen måloppnåelse.

Slik er det også med pengepolitikken. Renta har stor betydning for den enkelte arbeidstakers økonomi og trygghet til arbeidsplasser. Samtidig er rentas effekt på kronekursen av særlig viktighet for lønnsomheten til konkurranseutsatt næringsliv. Brukes renta aktivt for å nå andre målsetninger og skape store negative endringer på disse områdene, kan partene i arbeidslivet oppfatte det som at myndighetene har brutt sin del av forpliktelsene. I neste runde kan det skape spørsmål om hvorfor de da skal videreføre egne forpliktelser.

På den annen side finnes det intet optimalt pengepolitisk regime. Utøvelsen av pengepolitikken krever helhetstenkning. Hva som er optimalt er situasjonsbetinget og man må veie ulike hensyn. Man snakker ofte om at det finnes et trilemma i den økonomiske politikken, der man kun har virkemidler til å nå to av de tre målene om stabilisering av økonomien, stabile valutakurser og frie kapitalbevegelser. Det har vært et fast mønster opp gjennom historien om hvilket av de tre målene man har oppgitt til ulike tider. I dag, etter flere år med store økonomiske problemer i kjølvannet av den globale finanskrisen, framstår for eksempel mer kapitalkontroll som mer attraktivt enn før finanskrisen.

Vi har hatt samtaler med sentrale aktører hos partene i den norske lønnsdannelsen. Disse viser tydelig at de forstår hvilke vanskelige avveininger som Norges Bank står overfor. Tilliten er stor til at Norges Banks rentebeslutninger er gode. Samtidig finnes det unntak som våre intervjuobjekter også framhever. En streng inflasjonsstyring, slik det ble praktisert i 2002 er for eksempel ikke akseptabelt. Når partene i arbeidslivet gjennom frontfagsmodellen skal ha ansvaret for å bringe norsk lønnsvekst (og derigjennom inflasjon) på linje med hos konkurrentlandene, må også partene ha tilstrekkelig tillit til faktisk å bestemme lønnsveksten. Får de ikke den tillitten er det krefter i organisasjonene som da heller ønsker å mer nærsynt jobbe for medlemmenes interesser.

Slike krefter finner støtte i faglitteraturen om hvordan ulike pengepolitiske regimer påvirker lønnsdannelsen. Litteraturen viser at forskjeller i hvordan et land organiserer lønnsdannelsen bør ha betydning for hvordan pengepolitikken gjennomføres. I land som Norge, med høy grad av koordinering- og sentralisering i lønnsdannelsen, kan en streng pengepolitikk ha uheldige økonomiske konsekvenser og føre til høyere arbeidsledighet sammenlignet med et ikke-strengt pengepolitisk regime fordi det fører til en fragmentering av frontfagsmodellen.

Den moderne pengepolitiske teorien framhever imidlertid, uavhengig av institusjonene i arbeidsmarkedet og lønnsdannelsen, at en streng inflasjonsstyring er egnet for å forankre inflasjonsforventninger og derigjennom å faktisk bidra til både nominell og reell økonomisk stabilitet. Derfor var det før finanskrisen en trend i tiden at inflasjonsstyringen praktiseres strengt. Vi viser derimot at denne teorien har problemer med å finne støtte i empirisk forskning. Når vi samtidig har fått en dyp og alvorlig jobbkrise i store deler av verden etter finanskrisen, har fokus blitt noe mer dreiet i retning av å utøve en viss fleksibilitet i inflasjonsstyringen og heller legge vekt på å få fart i den økonomiske veksten og sysselsettingen. I Norge har det gitt seg utslag i at Norges Bank har gått fra å ville nå inflasjonsmålet innen to år til å ikke nødvendigvis å nå det selv etter 4-5 år.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Samlet vurdering av innsatsen mot sosial dumping og arbeidslivskrim

Det har blitt rettet stadig større oppmerksomhet mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet i det norske arbeidsmarkedet. Både tidligere og sittende regjering har utarbeidet handlingsplaner og strategier, og iverksatt en rekke tiltak for å bekjempe arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Dette for å hindre at fellesskapet opplever inntektstap, enkeltnæringers omdømme svekkes og at konkurranseforhold for seriøse aktører, både på innkjøps- og tilbydersiden, blir vanskelige og urettferdige.

Mange av tiltakene for å motvirke arbeidslivskriminalitet og sosial dumping har enten allerede blitt evaluert, eller er i ferd med å evalueres. Samfunnsøkonomisk analyse har på oppdrag for Arbeids- og sosialdepartementet gjennomgått tidligere gjennomførte evalueringer av ulike tiltak mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

Vi finner at flere av evalueringene har den svakheten at de ikke vurderer effekter av tiltakene som er innført.Fordi så mange ulike tiltak er implementert og fordi utredning-ene i liten grad påviser effekter, er det ikke mulig å konkludere sikkert om tiltakene gir den ønskede effekten, og hvorvidt en eventuell effekt kan tilskrives et spesifikt tiltak, eller kombinasjonen av tiltak. Det utredningene imidlertid tyder på er at det er nødvendig med en bred vifte av tiltak for å bekjempe en så stor samfunnsutfordring som arbeidslivskriminalitet og sosial dumping, og at innføring av nye tiltak uten tilstrekkelig ressurser til å gjøre dem kjent og håndheve dem ikke kan ventes å lede til ønskede resultater og effekter.

Samlet sett er konklusjonen at det fortsatt er behov for en bred og styrket innsats. Dette følger regjeringen opp blant annet gjennom revidert strategi mot arbeidslivskriminalitet.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Årsaken bak økt ulikhet: Teknologiske endringer eller forskyvning av makt?

I mange vestlige land har arbeidstakernes andel av inntektene falt de siste 40 årene. Årsaken er ifølge Piketty at kapitalavkastningen er høyere enn den økonomiske veksten. Han trekker fram teknologisk utvikling og endret maktbalanse i lønnsforhandlingene som mulige forklaringer.

I denne rapporten utforsker vi disse to hypotesene videre. Ved hjelp av empiriske analyser av lønnsdannelsen i Fastlands-Norge, norsk industri og for et panel av land fra OECD, viser vi at fallende lønnskostnadsandeler ikke ser ut til å kunne tilskrives teknologiske endringer.

Det er derfor nærliggende å peke på maktendringer som forklaring, og bør derfor være gjenstand for videre arbeid.

Rapporten vil bli framlagt av Roger Bjørnstad på Samfunnsøkonomenes valutaseminar 1. februar 2017.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Analyse av seniorers mobilitet på arbeidsmarkedet

Rapporten presenterer Samfunnsøkonomisk analyse og Fafo sin analyse av mobilitet blant seniorer. Hovedbildet er at mobiliteten (dvs. skifte mellom arbeidsgiver) faller med stigende alder og at seniormobiliteten har falt de senere år. Vi finner imidlertid ikke grunnlag for å hevde at mobilitetsnivået er for lavt er eller at det er nødvendig med særskilte tiltak. Mange faktorer har betydning for mobilitetsnivået. 

Klikk her for å lese hele rapporten og her for å lese et sammendrag.

Hva skjer nederst i lønnsfordelingen i privat sektor?

De lavest lønnede i privat sektor har hatt betydelig svakere lønnsvekst enn resten av privat sektor. Lønnsforskjellene øker, og lønna til de lavest lønte i privat sektor har mer eller mindre stått stille siden 2008. I nordisk sammenheng skiller Norge seg ut, med størst forskjeller mellom de lavest lønte og de med «vanlige» lønninger. Fortsetter utviklingen, kan vi om noen år ha de samme lønnsforskjellene som Tyskland og England har i dag. Hvem har ansvaret, og hva kan eventuelt gjøres?

Denne rapporten retter søkelyset på lønnsutviklingen til de lavest lønnede i privat sektor. Hensikten har vært å få økt kunnskap om hvem de er lavest lønnede er, hvor gamle de er, i hvilke yrker og næringer vi finner dem, og i hvilken grad de er født i Norge eller er kommet hit i voksen alder. Videre er vi interessert i å vite om disse lønnstakerne forblir lavtlønnede eller om de etter hvert beveger oppover i lønnsfordelingen.

Senter for lønnsdannelse inviterer til seminaret Lønnsforskjellene øker - hvem har og hvem tar ansvar? i forbindelse med rapportlansering:
 
Torsdag 10. november 2016 kl. 14:00–15:30
Borggata 2B på Grønland i Oslo.

Begrenset antall plasser. Påmelding innen 9. november. Meld deg på her
 
Seminaret sendes på Fafo-tv.

Les rapporten her: SFL R8-2016 Hva skjer nederst i lønnsfordelingen i privat sektor?

Hva er effekten av nye kapitalkrav for pensjonskasser?

På oppdrag av Pensjonskasseforeningen med flere har Samfunnsøkonomisk analyse i samarbeid med Lillevold & Partners, Thore Johnsen (NHH) og Jon M. Hippe (Fafo) gjennomført en analyse av hvilke virkninger nye kapitalkrav for pensjonskasser kan få for kapitalforvaltning og pensjonsrettigheter og de samfunnsøkonomiske virkningene dette kan medføre. 

Finanstilsynet foreslår at pensjonskassers kapitalkrav skal reguleres i tråd med Solvens II-regelverket for livsforsikringsselskapene. Nye kapitalkrav for pensjonskassene vil få konsekvenser for pensjonskassenes medlemmer, markedet for risikokapital og samfunnets samlede verdiskaping. Dette prosjektet belyser disse konsekvensene. 

Konklusjonen er at reguleringsendringen vil gi vesentlig samfunnsøkonomisk tap, som må veies opp mot eventuelle gevinster ved reguleringsendringen. Gevinster av reguleringsendringen er ikke beregnet.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Innvandrersysselsetting og konsekvenser for norske arbeidere

450 000 flere sysselsatte siden 2003 har vært mulig på grunn av økt etterspørsel i norsk økonomi. Innvandrersysselsettingen har i tillegg erstattet norskfødte.

I typiske innvandrernæringer forklarer et lavere lønnsnivå om lag 60 prosent av utskiftningen. 12 prosent av norskfødte som var sysselsatt i 2008, var uten jobb i 2012. Av de som fortsatt var sysselsatt, jobbet inntil 50 prosent i andre næringer.

En rekrutteringskanal for innvandrere har vært gjennom bemanningsbransjen. Lave lønninger der har hatt en kraftig negativ, men likevel bare kortsiktig effekt på den direkte sysselsettingen i næringene. Det er imidlertid fare for at midlertidig ansatte og innleide blir værende i midlertidighet.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Den norske arbeidslivsmodellen med produktivitet i verdenstoppen

Norge har verdens høyeste produktivitet. Samtidig er den norske arbeidslivsmodellen særegen. Kunnskapsdepartementet har bedt Samfunnsøkonomisk analyse om å undersøke hvorvidt det er en sammenheng mellom den norske arbeidslivsmodellen og det høye produktivitetsnivået.

I rapporten pekes det på særlig to forhold. For det første bidrar den norske arbeidslivsmodellen til en høy grad av tillit på både virksomhets- og samfunnsnivå. For det andre gir den svært små lønnsforskjeller, noe som bidrar til investeringer i kapital, teknologi og kompetanse – både i arbeidslivet og i utdanningssektoren. Teknologi, innvandring og mer midlertidighet kan utfordre modellen framover.

Rapporten kan leses ved å klikke her.