Ny utgave av norsk økonomi

Veksten i norsk økonomi tok seg klart opp i 2017. BNP Fastlands-Norge vokste med 1,8 prosent, mot 1,0 prosent i 2016. Arbeidsledigheten har falt markert, men var fortsatt i overkant av 4 prosent mot slutten av fjoråret. Vi venter at veksten i BNP Fastlands-Norge blir moderat framover, der vekstratene ikke kommer noe særlig over 2 prosent gjennom prognoseperioden, som går fram til 2021. Dermed blir også den videre nedgangen i arbeidsledigheten moderat, og vi venter at den flater ut på 3,8 prosent i 2019. De viktigste drivkreftene i konjunkturforløpet snus på hodet (igjen) når oljeinvesteringene – sammen med internasjonal etterspørsel – nå vil trekke den økonomiske veksten opp framover, mens boliginvesteringene trekker den ned. Med moderat vekst i norsk økonomi venter vi at rentene blir værende på relativt lave nivåer også i årene som kommer, men legger til grunn at styringsrenta settes opp noe fra slutten av 2018. Det må også ses i sammenheng med utsikter til en forsiktig innstramming i pengepolitikken internasjonalt.

Klikk her for å se boligprisprognosene for ditt fylke.

Boligmarkedet mot lysere tider, men ingen ny bonanza

Boligmarkedet har vært gjennom en svært turbulent periode. Det gjelder særlig Oslo, der boligprisen økte med hele 12,5 og 16,6 prosent i henholdsvis 2015 og 2016, før den begynte å falle klart våren 2017. Boligsalget stupte, og beholdningen av usolgte boliger gikk i været. Nedgangen spredde seg raskt til de fleste andre store byer, om enn i langt mindre målestokk enn i Oslo. Den siste tiden har vi imidlertid sett tegn til at nedgangen er over. Månedsstatistikk viser at prisnedgangen sesongjustert har stoppet opp for Norge som helhet, og indikerer en sesongjustert økning i Oslo. Vi legger til grunn for våre prognoser at prisfallet med dette er over for denne gang.

Det er imidlertid flere grunner til at vi venter at prisoppgangen blir meget moderat i årene som kommer. Boligprisene må fortsatt sies å være på et høyt nivå. Det svært høye nyboligsalget i 2016 og inn i 2017 gjør at mange nye boliger kommer på markedet, særlig i 2018 og 2019. Befolkningsveksten har avtatt betydelig de siste årene og demper dermed etterspørselen. Samtidig vil en forsiktig renteoppgang også dempe boligprisveksten. Finanstilsynet har dessuten foreslått en videreføring av begrensningen på boliglån til 5 ganger inntekt, samt at avviksprosenten reduseres til 8 prosent for hele landet, slik det er i Oslo i dag. Videre foreslås det å oppheve den særskilte bestemmelsen om maksimal belåningsgrad for lån med pant i sekundærbolig i Oslo. Med et høyt prisnivå på boliger i Oslo og beskjedne utsikter til prisoppgang vil dette neppe utløse sterk økning i spekulative investeringer i sekundærbolig. Nedkjølingen av boligmarkedet bidrar til at vi forventer et klart fall i boliginvesteringene, særlig i 2019 og 2020, som bidrar til å dempe veksten i norsk økonomi og til at boligprisveksten etter hvert vil ta seg opp.

Moderate etterspørselsimpulser

Internasjonalt tok den økonomiske veksten seg klart opp i 2017. Kombinert med en svak norsk krone har dette bidratt til at eksporten av tradisjonelle varer økte igjen, etter et overraskende fall i 2016. I 2018 venter vi at veksten tar seg ytterligere opp, til 4,6 prosent. Politisk usikkerhet og høy gjeld i offentlig sektor, så vel som i husholdningene i mange land, bidrar til at den videre oppgangen hos våre handelspartnere blir moderat. Framover venter vi at krona skal styrke seg, mens internasjonal etterspørsel avtar noe. Det vil bidra til å dempe eksportveksten noe utover i prognoseperioden.

Husholdningenes konsumvekst tok seg opp i 2017 etter en svak utvikling i 2016. Økt sysselsetting og høyere reallønnsvekst vil bidra til konsumvekst framover. En normalisering i boligmarkedet bidrar dessuten til å redusere usikkerheten. Noe høyere renter trekker i motsatt retning. Vi venter at konsumveksten blir moderat framover og noe avtakende fra 2020.

Næringsivesteringene begynte omsider å øke igjen i 2016, etter tre år med nedgang. I 2017 økte veksten ytterligere, til en årsvekst på 5,1 prosent, og ventes å holde seg godt oppe også i inneværende år. Lave renter og økt internasjonal etterspørsel er viktige årsaker til investeringsoppsvinget. Fra neste år ventes svakere internasjonale impulser og noe høyere renter til å bidra til avtakende investeringsvekst.

Noe høyere oljepriser og effektivisering i oljeselskapene, samt leverandørnæringen, bidrar til at oljeinvesteringene vil øke igjen i 2018, etter fire år med nedgang. Dette gir ringvirkninger til den norske økonomien forøvrig. Investeringsveksten ventes imidlertid å avta gradvis gjennom prognoseperioden, fra drøye 8 prosent i år til et par prosent i 2021.

Finanspolitikken har vært klart ekspansiv siden 2014. Reduksjonen av skattesatsen på alminnelig inntekt for selskaper og personer fra 27 til 23 prosent har bidratt til dette. Fra og med 2018 venter vi imidlertid at inretningen på finanspolitikken vil være om lag nøytral.

Forsiktig renteoppgang

Regjeringen har vedtatt en ny forskrift for pengepolitikken. Inflasjonsmålet er redusert fra 2,5 prosent til 2 prosent. Videre heter det at «Inflasjonsstyringen skal være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser». Dette er i tråd med hvordan pengepolitikken lenge har vært praktisert. Da inflasjonsmålet ble innført i 2001 var norsk økonomi på vei inn i en periode med innfasing av oljeinntekter. Det syntes klart at dette ville skape et realappresieringspress, i form av nominell styrking av den norske kronen og/eller i særnorsk prisvekst. For å motvirke styrking av kronekursen, og dermed ramme tradisjonell eksportvirksomhet, ble inflasjonsmålet satt litt høyere enn hos handelspartnerne. Når perioden med innfasing av oljeinntekter nå i stor grad er over, svekkes argumentet for høyere inflasjonsmål enn handelspartnerne.

Ved innføringen av inflasjonsmålet forutså man ikke de sterke deflatoriske impulsene fra økt globalisering, særlig gjennom Kinas inntog i den globale økonomien. Inflasjonen har faktisk vært ganske nøyaktig 2,0 prosent i gjennomsnitt siden inflasjonsmålet ble formelt innført i 2001.

Norges bank sier selv at «… den nye forskriften ikke føre til vesentlige endringer i utøvelsen av pengepolitikken». Slik det ser ut nå, er det lite som tyder på at inflasjonen skal over inflasjonsmålet med det første og ledigheten er fortsatt realtivt høy. I en slik situasjon blir konsekvensene av det lavere innflasjonsmålet små. Det er likevel lett å tenke seg en situasjon med høy aktivitet og tiltakende inflasjon. Da ville renta nødvendigvis øke tidligere og mer med den nye forskriften.

Med tiltakende økonomisk vekst og arbeidsledigheten på vei ned, nærmer tiden seg en forsiktig renteoppgang. Boligprisnedgangen ser ut til å være forbi, og med det forsvinner et viktig argument mot å sette opp renta. Inflasjonen er imidlertid lav, og kommer ikke over Norges Banks nye inflasjonsmål dersom våre prognoser slår til. Dessuten er ledigheten fortsatt relativt høy og usikkerheten i boligmarkedet stor. Finanstilsynet har dessuten foreslått en videreføring og til dels skjerping av boliglånsforskriften. Vi venter også at krona vil styrke seg med rundt 5 prosent de nærmeste årene. Sist, men ikke minst, har husholdningene bygget opp et høyt gjeldsnivå. Det betyr at det ikke skal store renteøkninger til for at mange vil merke det og må stramme inn på konsumet.

Vi venter derfor at Norges Bank holder styringsrenta uendret en stund til. Videre venter vi at renteoppgangen blir meget moderat. Vi legger til grunn at den første renteøkningen kommer til høsten, og at renta blir satt opp til sammen 4 ganger i løpet av prognoseperioden, til 1,5 prosent fra 2020. Dermed kommer pengemarkedsrentene opp i knappe 2 prosent i 2021.