Helse-Norge 2040 - Hvordan vil framtiden bli?

Helse- og omsorgssektoren utgjør en betydelig og økende del av det norske arbeidsmarkedet. Den sterke veksten i sysselsetting innen helse og omsorgssektoren gjenspeiler både demografiske endringer og økende etterspørsel etter helse og omsorgstjenester som følge av økt inntekt. Sysselsettingsutviklingen framover er imidlertid meget usikker. Framtidig sysselsetting av helsepersonell vil påvirkes av flere samfunnsmessige drivkrefter som kan endre både tilbud og etterspørsel etter helsepersonell. Teknologisk utvikling, demografiske endringer, medisinsk utvikling, arbeidsdeltagelse, befolkningens helsetilstand og inntektsutviklingen vil hver for seg og sammen endre helsesektoren.

Samfunnsøkonomisk analyse har på oppdrag for Helsedirektoratet laget en scenarioanalyse av framtidens tilbud av og etterspørsel etter helsepersonell. Klikk her for å lese hele rapporten.

I prosjektet har vi sett nærmere på sentrale endringskrefter og hvordan disse vil påvirke framtidig etterspørsel etter og tilbud av helsepersonell. Den første usikkerheten handler om usikkerheten knyttet til det offentliges bruk av arbeidsbesparende og velferdsfremmende teknologiske løsninger. Det er all grunn til å tro at det er mulig å løse dagens helse og omsorgsoppgaver med langt mindre menneskelig rutinearbeid. Det er liten usikkerhet knyttet til at markedsrettede virksomheter vil ta i bruk alle teknologiske løsninger som kommer, rett og slett som følge av at uten kontinuerlig tilpasning til ny teknologi vil virksomhetene bli utkonkurrert i markedet. Usikkerheten knytter seg eksplisitt til offentlig sektors evne til å ta i bruk nye løsninger. Et ønske om menneskelig kontakt og redsel for overvåking og informasjon på avveie er blant argumentene for å vekte effektiviseringseffekten lavere.

Den andre aksen handler om usikkerheten knyttet til offentlig prioritering av helse- og omsorgssektoren. Historisk har prioritering av ressurser til helse- og omsorgssektoren økt jevnt over svært lang tid og i takt med befolknings- og velferdsutviklingen. Hvorvidt denne utviklingen vil og kan fortsette er svært usikkert. Usikkerheten bunner i at krav til bruk av offentlige ressurser har økt fra en rekke andre samfunnssektorer, samtidig blir det økonomiske handlingsrommet for økt offentlig ressursbruk mer begrenset i årene framover.

Konkurransedyktig velferd

Konkurransedyktig velferd er historien om et Norge der offentlig sektor tar i bruk alle arbeidsbesparende og velferdsfremmende teknologiske løsninger. Offentlig sektor er en driver for produktivitetsvekst og sentralisering. Norge er blant verdens fremste i å utvikle og implementere ny teknologi innenfor helseteknologi. Det er tre supersykehus i landet, mens primærhelseteam og avtalespesialister dekker behovene i mindre sentrale områder.

Dette er også historien om hvordan Norges prioritering av helse og omsorg går på bekostning av andre offentlige tjenester. En stadig større andel av landets innbyggere er eldre personer med sterke interesser for offentlig satsning på helse og omsorg, noe som har gitt vedvarende politisk gjennomslag. Gjennom en offentlig satsning på forsking og utvikling innen helseteknologi har Norge blitt en stor eksportør av velferds- og medisinskteknologiske løsninger, samtidig som Norge også er attraktivt for internasjonale selskaper. Likevel er det bekymring knyttet til at for mange er sysselsatt i regi av offentlig sektor, slik at for få sysselsettes i inntektsgivende næringer.

Trygghet framfor alt

Trygghet framfor alt er historien om et Norge der offentlig sektor satser tungt på helse og omsorg. Det er stort flertall for å sikre at helse- og omsorgstjenester skal tilbys der folk bor. Hensynene til de omsorgstrengende dominerer politiske prioriteringer. Den eldste delen av befolkningen bor spredt og har stor politisk betydning. En stor satsning på en skjermet sektor, og økte skatter på konkurranseutsatt næringsliv har bidratt til en svakere produktivitetsutvikling. Det er få ledige ressurser til å utvikle nye næringssektorer i landet. Den økonomiske utviklingen i Norge er svakere enn i våre naboland.

Dette er også historien om et Norge hvor det er barrierer for å ta i bruk tilgjengelige teknologiske løsninger for å effektivisere offentlig tjenesteproduksjon. Digital sårbarhet er sentralt i den politiske debatten. Medmenneskelighet og brukerstyrte tjenester er overskriftene som gjennomsyrer helse- og omsorgssektoren. Satsning på tjenester av høy kvalitet, spredt bosetting og mangelen på teknologiske løsninger innen helse og omsorg fører til et stort behov for helsepersonell. For å dekke behovet er helse- og omsorgssektoren avhengig av innvandring.

Livsstil på eget ansvar

Livsstil på eget ansvar er historien om et Norge med økt sosial ulikhet, som gjenspeiles i ulik tilgang på helse- og omsorgstjenester. I de offentlige budsjettene prioriteres ikke helse- og omsorgssektoren på bekostning av andre offentlige tjenester. Oppbremsingen i det offentlige tilbudet har ført til udekkede behov i helse- og omsorgssektoren, som har resultert i et mangfold av private løsninger.

Dette er også historien om et Norge hvor man ikke har evnet å utnytte teknologiske løsninger i offentlig forvaltning. I det private næringslivet har den sterke teknologiske utviklingen fortsatt. Private tilbydere av helse- og omsorgstjenester effektiviserer driften ved å ta i bruk teknologiske løsninger, samt at de kun gjennomfører få, spesialiserte behandlinger. De private tjenestene drar nytte av stordriftsfordeler gjennom store sentraliserte enheter, mens de offentlige tjenestene er mer desentraliserte.

Effektivitetssamfunnet

Effektivitetssamfunnet er historien om et Norge der både privat og offentlig sektor tar i bruk alle arbeidsbesparende teknologiske løsninger for å effektivisere produksjon og oppgaveløsning. Offentlig sektors tjenesteproduksjon er sentralisert for å dra nytte av stordriftsfordeler. Folk flest bor i en av landets største byer.  Det er her vekstselskapene trives og det er her nyutdannede vil bo. Utdanningsnivået i samfunnet er blant de høyeste i Europa, og det private næringslivet er konkurransedyktig på de internasjonale markedene. Det er likevel en betydelig del som står utenfor arbeidsstyrken, primært mennesker med lite formalkompetanse. Teknologiske løsninger har tatt over en rekke arbeidsoppgaver. Trygdeinntektene er vesentlig lavere enn arbeidsinntektene, noe som har medført økende ulikhet i samfunnet.

Dette er også historien om et Norge som har valgt å ikke prioritere helse- og omsorgssektoren på bekostning av andre offentlige tjenester. En oppbremsing i offentlig sektors ressursbruk og mye teknologi har skapt et voksende privat marked for husholdningsrettede tjenester, både i helse og omsorg og andre næringer. Offentlige myndigheter går foran for å vise hvordan ny teknologi kan forenkle oppgaver og oppmuntrer aktivt innbyggere og kommuner til å raskt ta i bruk nye løsninger.

Framskrivninger av sysselsatte

De fire scenarioene er tallfestet, med utgangspunkt i SSB-framskrivingene i Dapi mfl. (2016). Dapi mfl. (2016) framskriver utviklingen i etterspørselen etter ulike typer utdanninger i Norge basert på etterspørselen etter hver utdanningsgruppe i hver næring. I vår tallfesting har vi justert framskrivningene i Dapi mfl. (2016) på bakgrunn av ulike forutsetninger om komplementaritet og substitusjon mellom ulike yrker og mellom yrker og teknologi i de fire scenarioene.

Både offentlig sektors framtidige prioritering av helse- og omsorgssektoren og offentlig sektors implementering av teknologiske løsninger har stor betydning for kompetanseetterspørselen. Mens satsningen på helse- og omsorgssektoren først og fremst påvirker næringsstrukturen i landet, vil graden av teknologibruk i hovedsak endre sysselsettingsstrukturen innad i næringene.

Vi har lagt til grunn at det er en overordnet komplementaritet mellom lang høyere utdanning og teknologiske løsninger. Selv om enkelte arbeidsoppgaver som gjennomføres av sysselsatte med profesjonsutdanning kan erstattes av teknologi, antar vi at yrker med en større andel rutinepregede oppgaver erstattes i større grad.

Veksten i behovet for helsepersonell, samlet sett, er sterkest i scenarioene Konkurransedyktig velferd og Trygghet framfor alt. Dette er scenarioene hvor helse- og omsorgssektoren er prioritert på bekostning av andre offentlige tjeneste og privat næringsliv. I Trygghet framfor alt er den samlede etterspørselen etter helse- og omsorgsyrker noe høyere enn i Konkurransedyktig velferd som følge av at offentlig sektor ikke tar i bruk alle effektiviserende teknologiske løsninger.

I Livsstil på eget ansvar og Effektivitetssamfunnet vil det også være vekst i sysselsatte innen helse og omsorg, men vesentlig lavere enn i de to øvrige scenarioene. Veksten vil blant annet komme fra privat næringsliv som tilbyr private helse- og omsorgstjenester nasjonalt og for eksport. Men samlet sett en lavere etterspørsel siden ikke alle vil ha råd til å kjøpe private helse- og omsorgstjenester, og som følge av at privat sektor typisk har et større insentiv til å drive fram mer arbeidsbesparende løsninger.

Når vi ser på behovet for fagutdanninger, vil mange av de samme drivkreftene gjøres seg gjeldene. Behovet for sykepleiere, helsefagarbeidere og leger vil for eksempel være høyest i Trygghet framfor alt og Konkurransedyktig velferd. Forskjellene mellom de ulike scenarioene vil imidlertid variere for ulike yrker, blant annet som en konsekvens av våre antagelser når det gjelder teknologisubstitusjon og oppgaveendring.

Det er flere grep som er tatt i scenarioene Livsstil på eget ansvar og Effektivitetssamfunnet for å redusere utgiftene knyttet til helse- og omsorgssektoren. I Effektivitetssamfunnet går disse tiltakene i hovedsak på implementering av arbeidsbesparende teknologiske løsninger i offentlig sektor. I Livsstil på eget ansvar, hvor det i mindre grad har blitt implementert teknologiske løsninger i offentlig, skjer effektiviseringen i hovedsak gjennom bedre tilpasning av arbeidsoppgaver i forhold til kompetanse. Ved å unngå at enkle og rutinepregede oppgaver utføres av overkvalifisert personell blir ressursbruken mer effektiv. I både Livsstil på eget ansvar og Effektivitetssamfunnet vil tiltak for å bedre folkehelsen være sentrale.

I Effektivitetssamfunnet benyttes teknologiske løsninger til å redusere behovet for en rekke yrker innen helse og omsorg, særlig gjelder dette for yrker som kan automatiseres nesten fullsteding, men også større yrkesgrupper som helsefagarbeidere, sykepleiere og leger. For eksempel vil kirurger i stor grad erstattes av teknologi og alle former for diagnostisering vil gjøres primært av maskiner.

I Konkurransedyktig velferd vil også maskiner gå inn der disse kan heve kvaliteten. Her vil det i større grad bli et samarbeid mellom legene og de teknologiske løsningene, og legene vil bruke sin ledige kapasitet på mer tid til pasienter, som innebærer et noe høyere behov for leger, enn i Effektivitetssamfunnet.

I Konkurransedyktig velferd vil også sykepleierne vil i stor grad ta over for både helsesekretærene og andre helseyrker som helsefagarbeidere, hjemmehjelper og andre pleiemedarbeidere. Dette følger av at mange av arbeidsoppgavene blir tatt over av maskiner, særlig for helsesekretærer, mens det resterende behovet vil dreie seg om pasientdialog hvor det kreves medisinsk kompetanse.

Når det gjelder etterspørselen etter pleiemedarbeidere tilsier det tiltakende behovet for omsorgstjenester vekst i alle scenarioer, men i varierende grad. I Livsstil på eget ansvar vil for eksempel ønsket om å spare inn ressurser føre til at helsefagarbeiderne tar over for noen av sykepleiernes oppgaver. I Effektivitetssamfunnet blir unødvendige ressurser rasjonalisert bort, slik at etterspørselen øker mindre.

Framtidens behov for akademikere

Samfunnsøkonomisk analyse har framskrevet behovet for sysselsatte med lang høyere utdanning fram til 2035. Oppsummert finner vi et økende behov for akademikere, særlig med helsefaglig og ingeniør- og realfaglig kompetanse. Framskrivingsbanene bygger på forutsetningene om rask teknologisk utvikling, en overgang til mer miljøvennlige næringer, fortsatt svakt fallende sysselsettingsandel og lavere innvandring. Rapporten er skrevet på oppdrag fra Akademikerne. Klikk her for å lese hele rapporten.

De siste tiårene har etterspørselen etter akademikere økt i alle deler av arbeidsmarkedet. I 2000 hadde 5,7 prosent av alle sysselsatte mer enn fire års utdanning fra høyskole eller universitet. I 2015 hadde akademikerandelen vokst til 10,4 prosent. I samme periode vokste antall sysselsatte i Norge med 14 prosent.

Hovedforklaringen på den sterke veksten i antall akademikere er at næringsliv og offentlig sektor må løse stadig mer kompliserte oppgaver. Kravet til så vel dybdekunnskap som systemforståelse øker. I tillegg har Norge komparativt fortrinn i salg av akademisk kompetanse, rett og slett som følge av at det norske lønnssystemet gir relativt lave akademikierlønninger og relativt høye lønninger for personer med lite utdanning.

Norges kompetanseetterspørsel i årene framover vil dels følge av hvilke samfunnsoppgaver som skal løses og dels av andre lands etterspørsel etter norske varer og tjenester. Kompleksiteten i oppgavene som skal løses og global konkurranse bidrar til at det vil stilles sterkere krav til at vi har tilstrekkelig tilgang til relevant kompetanse av høy kvalitet.

I dette prosjektet har vi framskrevet behovet for akademisk arbeidskraft, basert på oppdatert kunnskap om dagens arbeidskraftbehov og SSBs modellapparat for framskriving av framtidig behov, fordelt på ulike utdannings- og yrkesgrupper, se Dapi mfl. (2016) og Cappelen mfl. (2013).

Samfunnsøkonomisk analyse har for egen del endret enkelte av forutsetningene som ligger til grunn for SSBs framskrivninger. Vi har spesielt lagt til grunn en raskere innfasing av ny teknologi i alle deler av det norske arbeidsmarkedet. Dette følger av en antakelse om mindre arbeidsinnvandring i årene som kommer, og at arbeidskraft med lav kompetanse fortsetter å være relativt høyt lønnet. I tillegg forutsettes en raskere overgang til næringsvirksomhet som er forenlig med en mer aktiv klimapolitikk.

Teknologiske løsninger vil føre til at noen av dagens oppgaver og yrker blir redusert i omfang eller til og med forsvinner. Selv om sannsynligheten for å bli utkonkurrert av digitale løsninger varierer mellom yrker, er det all grunn til å regne med størst effekt i yrker preget av rutinebaserte arbeidsoppgaver. I praksis er dette typisk innen yrker som krever lav formell utdanning. Vi forutsetter at andelen sysselsatte med lite formell utdanning vil fortsette å falle.
Alle endringene trekker i retning av at akademikerandelen i arbeidsstyrken vil vokse raskere enn hva som hittil har vært lagt til grunn.

Vi finner en utvikling i retning av økt bruk av akademisk kompetanse i hele næringslivet, samtidig som akademiske utdanninger sprer seg på flere næringer enn tidligere. Eksempelvis øker etterspørselen etter samfunnsvitenskapelig utdanning, mens etterspørselen etter sysselsatte i samfunnsvitenskaplige yrker faller. Dette tilsier at personer med samfunnsvitenskaplig utdanning benyttes i andre yrker.

Næringspolitisk tilsier poengene over at det er en robust strategi og fortsatt stimulere utvikling av kunnskapsintensive næringer, uavhengig av sektor.

Det er lite som tyder på Norge er mer attraktivt for akademisk arbeidskraft enn andre Vest-europeiske land, blant annet som følge av at det norske lønns-systemet med relativt små lønnsforskjeller mellom høyt og lavt utdannet arbeidskraft. Vår vurdering er derfor at framtidig behov for akademisk arbeidskraft er en nasjonal utfordring som må møtes gjennom nasjonale investeringer i høyere utdanningsinstitusjoner.

Arbeidet omtales blant annet i Dagens Næringsliv, klikk her for å lese artikkelen.

100 000 klimajobber

En forsert utfasing av petroleumsvirksomheten kan være en effektiv politikk for å redusere norske og globale utslipp av klimagasser. Samfunnsøkonomisk analyse har på oppdrag for Broen til framtiden utarbeidet en rapport som viser sysselsettingsmessige konsekvenser av å fase ut petroleumsvirksomheten i et raskere tempo enn dagens politikk legger opp til, enten gjennom å stoppe all leteaktivitet eller gjennom å kun stoppe leting etter hit inntil uoppdagede ressurser. Begge alternativene vil gi redusert sysselsetting i petroleumsvirksomheten, men i forskjellig omfang. De sysselsettingsmessige konsekvensene kan motvirkes gjennom offentlige investeringer. Det finnes også mange analyser som viser at den frigjorte arbeidskraften kan sysselsettes i klimajobber, dvs. jobber som bidrar til å utvikle alternativer til fossile ressurser. En vridning av sysselsettingen i favør klimajobber kan gi ytterligere reduksjoner i utslippene av klimagasser. En forsert utfasing innebærer likevel et inntektstap for Norge ved at vi lar være å hente ut den ekstra-avkastning som petroleumsvirksomheten gir, den såkalte grunnrenten. Dette inntektstapet må imidlertid ses i relasjon til kostnadene av mulige klimaendringer hvis utslippene av klimagasser ikke reduseres tilstrekkelig.

Klikk her for å lese en omtale av rapporten fra Dagbladet, og her for å lese selve rapporten.

Arbeidslivets reelle behov for kompetanse framover

Samfunnsøkonomisk analyse har på oppdrag fra LO framskrevet behovet for yrker fram til og med 2030. Det har tidligere vært vanlig å framskrive arbeidskraftbehov basert på utdanning alene. Yrkesbehovet er et bedre mål for arbeidslivets reelle kompetansebehov, og vi har derfor gjennomført våre framskrivinger basert på en kobling av yrkes- og utdannelsesframskrivinger. En slik tilnærming kan kaste et nytt lys over framtidens kompetansebehov sammenliknet med tidligere framskrivinger. Resultatene tyder på et økt fokus på oppgaver som krever høyere kompetansenivåer enn tidligere. Framskrivingene tyder også på at generelle kompetanser som erverves blant annet gjennom universitets- og høgskoleutdanning vil bli stadig mer etterspurt, for eksempel fordi det relative fokuset på kognitive og sosiale kompetanser øker.

Kompetansebehovet vil imidlertid bare delvis kunne møtes gjennom å etterspørre individer med høyere utdannelse. Kompetanser som utvikles gjennom opplæring og arbeidserfaring i de enkelte bransjene vil også være høyt etterspurt i framtiden. Desto mer bransjespesifikk en kompetanse er, desto større vil sannsynligvis behovet for intern opplæring og kompetanseutvikling være.

Framskrivingene tyder således på at framtiden kanskje i større grad vil innebære at kompetanseutviklingen skjer i arbeidslivet, muligens i kombinasjon med læringsinstitusjoner, enn tidligere, selv om behovet for høyere utdannelser også vil være voksende. 

Rapporten kan lastes ned her: R59-2017 Arbeidslivets reelle kompetansebehov

Pengepolitikk med sterkt koordinert lønnsdannelse

Til tross for store forskjeller i den økonomiske utviklingen mellom land, i størrelser som økonomisk vekst, arbeidsledighet og inntektsfordeling, har moderne pengepolitikk vært motivert ut fra universelle, teoretiske betraktninger. De store forskjellene har ikke vært knyttet til ulik utøvelse av pengepolitikken, men snarere til institusjonelle forskjeller i arbeidsmarkedet og lønnsdannelsen. Norges relative suksess har for eksempel delvis vært forklart med frontfagsmodellen og den sterkt koordinerte lønnsdannelsen.

I denne rapporten diskuteres imidlertid hvordan utøvelsen av pengepolitikken har betydning for mulighetene for en koordinert lønnsdannelse. Den koordinerte lønnsdannelsen er et resultat av et tett samarbeid mellom partene i arbeidslivet og myndighetene, der hver part har ansvarsområder som er viktige for de andre partene. På den måten rår partene over maktmidler som, for å nå egne mål, kan ramme de andre. Benyttes de på en slik måte, vil imidlertid samarbeidet bryte sammen og i «neste trekk» vil dette hindre egen måloppnåelse.

Slik er det også med pengepolitikken. Renta har stor betydning for den enkelte arbeidstakers økonomi og trygghet til arbeidsplasser. Samtidig er rentas effekt på kronekursen av særlig viktighet for lønnsomheten til konkurranseutsatt næringsliv. Brukes renta aktivt for å nå andre målsetninger og skape store negative endringer på disse områdene, kan partene i arbeidslivet oppfatte det som at myndighetene har brutt sin del av forpliktelsene. I neste runde kan det skape spørsmål om hvorfor de da skal videreføre egne forpliktelser.

På den annen side finnes det intet optimalt pengepolitisk regime. Utøvelsen av pengepolitikken krever helhetstenkning. Hva som er optimalt er situasjonsbetinget og man må veie ulike hensyn. Man snakker ofte om at det finnes et trilemma i den økonomiske politikken, der man kun har virkemidler til å nå to av de tre målene om stabilisering av økonomien, stabile valutakurser og frie kapitalbevegelser. Det har vært et fast mønster opp gjennom historien om hvilket av de tre målene man har oppgitt til ulike tider. I dag, etter flere år med store økonomiske problemer i kjølvannet av den globale finanskrisen, framstår for eksempel mer kapitalkontroll som mer attraktivt enn før finanskrisen.

Vi har hatt samtaler med sentrale aktører hos partene i den norske lønnsdannelsen. Disse viser tydelig at de forstår hvilke vanskelige avveininger som Norges Bank står overfor. Tilliten er stor til at Norges Banks rentebeslutninger er gode. Samtidig finnes det unntak som våre intervjuobjekter også framhever. En streng inflasjonsstyring, slik det ble praktisert i 2002 er for eksempel ikke akseptabelt. Når partene i arbeidslivet gjennom frontfagsmodellen skal ha ansvaret for å bringe norsk lønnsvekst (og derigjennom inflasjon) på linje med hos konkurrentlandene, må også partene ha tilstrekkelig tillit til faktisk å bestemme lønnsveksten. Får de ikke den tillitten er det krefter i organisasjonene som da heller ønsker å mer nærsynt jobbe for medlemmenes interesser.

Slike krefter finner støtte i faglitteraturen om hvordan ulike pengepolitiske regimer påvirker lønnsdannelsen. Litteraturen viser at forskjeller i hvordan et land organiserer lønnsdannelsen bør ha betydning for hvordan pengepolitikken gjennomføres. I land som Norge, med høy grad av koordinering- og sentralisering i lønnsdannelsen, kan en streng pengepolitikk ha uheldige økonomiske konsekvenser og føre til høyere arbeidsledighet sammenlignet med et ikke-strengt pengepolitisk regime fordi det fører til en fragmentering av frontfagsmodellen.

Den moderne pengepolitiske teorien framhever imidlertid, uavhengig av institusjonene i arbeidsmarkedet og lønnsdannelsen, at en streng inflasjonsstyring er egnet for å forankre inflasjonsforventninger og derigjennom å faktisk bidra til både nominell og reell økonomisk stabilitet. Derfor var det før finanskrisen en trend i tiden at inflasjonsstyringen praktiseres strengt. Vi viser derimot at denne teorien har problemer med å finne støtte i empirisk forskning. Når vi samtidig har fått en dyp og alvorlig jobbkrise i store deler av verden etter finanskrisen, har fokus blitt noe mer dreiet i retning av å utøve en viss fleksibilitet i inflasjonsstyringen og heller legge vekt på å få fart i den økonomiske veksten og sysselsettingen. I Norge har det gitt seg utslag i at Norges Bank har gått fra å ville nå inflasjonsmålet innen to år til å ikke nødvendigvis å nå det selv etter 4-5 år.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Samlet vurdering av innsatsen mot sosial dumping og arbeidslivskrim

Det har blitt rettet stadig større oppmerksomhet mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet i det norske arbeidsmarkedet. Både tidligere og sittende regjering har utarbeidet handlingsplaner og strategier, og iverksatt en rekke tiltak for å bekjempe arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Dette for å hindre at fellesskapet opplever inntektstap, enkeltnæringers omdømme svekkes og at konkurranseforhold for seriøse aktører, både på innkjøps- og tilbydersiden, blir vanskelige og urettferdige.

Mange av tiltakene for å motvirke arbeidslivskriminalitet og sosial dumping har enten allerede blitt evaluert, eller er i ferd med å evalueres. Samfunnsøkonomisk analyse har på oppdrag for Arbeids- og sosialdepartementet gjennomgått tidligere gjennomførte evalueringer av ulike tiltak mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

Vi finner at flere av evalueringene har den svakheten at de ikke vurderer effekter av tiltakene som er innført.Fordi så mange ulike tiltak er implementert og fordi utredning-ene i liten grad påviser effekter, er det ikke mulig å konkludere sikkert om tiltakene gir den ønskede effekten, og hvorvidt en eventuell effekt kan tilskrives et spesifikt tiltak, eller kombinasjonen av tiltak. Det utredningene imidlertid tyder på er at det er nødvendig med en bred vifte av tiltak for å bekjempe en så stor samfunnsutfordring som arbeidslivskriminalitet og sosial dumping, og at innføring av nye tiltak uten tilstrekkelig ressurser til å gjøre dem kjent og håndheve dem ikke kan ventes å lede til ønskede resultater og effekter.

Samlet sett er konklusjonen at det fortsatt er behov for en bred og styrket innsats. Dette følger regjeringen opp blant annet gjennom revidert strategi mot arbeidslivskriminalitet.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Årsaken bak økt ulikhet: Teknologiske endringer eller forskyvning av makt?

I mange vestlige land har arbeidstakernes andel av inntektene falt de siste 40 årene. Årsaken er ifølge Piketty at kapitalavkastningen er høyere enn den økonomiske veksten. Han trekker fram teknologisk utvikling og endret maktbalanse i lønnsforhandlingene som mulige forklaringer.

I denne rapporten utforsker vi disse to hypotesene videre. Ved hjelp av empiriske analyser av lønnsdannelsen i Fastlands-Norge, norsk industri og for et panel av land fra OECD, viser vi at fallende lønnskostnadsandeler ikke ser ut til å kunne tilskrives teknologiske endringer.

Det er derfor nærliggende å peke på maktendringer som forklaring, og bør derfor være gjenstand for videre arbeid.

Rapporten vil bli framlagt av Roger Bjørnstad på Samfunnsøkonomenes valutaseminar 1. februar 2017.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Analyse av seniorers mobilitet på arbeidsmarkedet

Rapporten presenterer Samfunnsøkonomisk analyse og Fafo sin analyse av mobilitet blant seniorer. Hovedbildet er at mobiliteten (dvs. skifte mellom arbeidsgiver) faller med stigende alder og at seniormobiliteten har falt de senere år. Vi finner imidlertid ikke grunnlag for å hevde at mobilitetsnivået er for lavt er eller at det er nødvendig med særskilte tiltak. Mange faktorer har betydning for mobilitetsnivået. 

Klikk her for å lese hele rapporten og her for å lese et sammendrag.

Hva skjer nederst i lønnsfordelingen i privat sektor?

De lavest lønnede i privat sektor har hatt betydelig svakere lønnsvekst enn resten av privat sektor. Lønnsforskjellene øker, og lønna til de lavest lønte i privat sektor har mer eller mindre stått stille siden 2008. I nordisk sammenheng skiller Norge seg ut, med størst forskjeller mellom de lavest lønte og de med «vanlige» lønninger. Fortsetter utviklingen, kan vi om noen år ha de samme lønnsforskjellene som Tyskland og England har i dag. Hvem har ansvaret, og hva kan eventuelt gjøres?

Denne rapporten retter søkelyset på lønnsutviklingen til de lavest lønnede i privat sektor. Hensikten har vært å få økt kunnskap om hvem de er lavest lønnede er, hvor gamle de er, i hvilke yrker og næringer vi finner dem, og i hvilken grad de er født i Norge eller er kommet hit i voksen alder. Videre er vi interessert i å vite om disse lønnstakerne forblir lavtlønnede eller om de etter hvert beveger oppover i lønnsfordelingen.

Senter for lønnsdannelse inviterer til seminaret Lønnsforskjellene øker - hvem har og hvem tar ansvar? i forbindelse med rapportlansering:
 
Torsdag 10. november 2016 kl. 14:00–15:30
Borggata 2B på Grønland i Oslo.

Begrenset antall plasser. Påmelding innen 9. november. Meld deg på her. 
 
Seminaret sendes på Fafo-tv.

Les rapporten her: SFL R8-2016 Hva skjer nederst i lønnsfordelingen i privat sektor?

Hva er effekten av nye kapitalkrav for pensjonskasser?

På oppdrag av Pensjonskasseforeningen med flere har Samfunnsøkonomisk analyse i samarbeid med Lillevold & Partners, Thore Johnsen (NHH) og Jon M. Hippe (Fafo) gjennomført en analyse av hvilke virkninger nye kapitalkrav for pensjonskasser kan få for kapitalforvaltning og pensjonsrettigheter og de samfunnsøkonomiske virkningene dette kan medføre. 

Finanstilsynet foreslår at pensjonskassers kapitalkrav skal reguleres i tråd med Solvens II-regelverket for livsforsikringsselskapene. Nye kapitalkrav for pensjonskassene vil få konsekvenser for pensjonskassenes medlemmer, markedet for risikokapital og samfunnets samlede verdiskaping. Dette prosjektet belyser disse konsekvensene. 

Konklusjonen er at reguleringsendringen vil gi vesentlig samfunnsøkonomisk tap, som må veies opp mot eventuelle gevinster ved reguleringsendringen. Gevinster av reguleringsendringen er ikke beregnet.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Innvandrersysselsetting og konsekvenser for norske arbeidere

450 000 flere sysselsatte siden 2003 har vært mulig på grunn av økt etterspørsel i norsk økonomi. Innvandrersysselsettingen har i tillegg erstattet norskfødte.

I typiske innvandrernæringer forklarer et lavere lønnsnivå om lag 60 prosent av utskiftningen. 12 prosent av norskfødte som var sysselsatt i 2008, var uten jobb i 2012. Av de som fortsatt var sysselsatt, jobbet inntil 50 prosent i andre næringer.

En rekrutteringskanal for innvandrere har vært gjennom bemanningsbransjen. Lave lønninger der har hatt en kraftig negativ, men likevel bare kortsiktig effekt på den direkte sysselsettingen i næringene. Det er imidlertid fare for at midlertidig ansatte og innleide blir værende i midlertidighet.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Den norske arbeidslivsmodellen med produktivitet i verdenstoppen

Norge har verdens høyeste produktivitet. Samtidig er den norske arbeidslivsmodellen særegen. Kunnskapsdepartementet har bedt Samfunnsøkonomisk analyse om å undersøke hvorvidt det er en sammenheng mellom den norske arbeidslivsmodellen og det høye produktivitetsnivået.

I rapporten pekes det på særlig to forhold. For det første bidrar den norske arbeidslivsmodellen til en høy grad av tillit på både virksomhets- og samfunnsnivå. For det andre gir den svært små lønnsforskjeller, noe som bidrar til investeringer i kapital, teknologi og kompetanse – både i arbeidslivet og i utdanningssektoren. Teknologi, innvandring og mer midlertidighet kan utfordre modellen framover.

Rapporten kan leses ved å klikke her.