Boligmarkedet

Skatt i den norske boligmodellen

SØA har utredet norsk boligbeskatning på oppdrag for Huseierne. Vi har tatt utgangspunkt i at gunstig skatt har vært det viktigste virkemiddelet for eierlinjen i norsk boligpolitikk. Målet har vært en gunstig fordelingseffekt i befolkningen. Denne linjen har hatt bred politisk støtte.

Eierlinjen har gjort alle til kapitaleiere, som har en positiv fordelingsmessig effekt, men samtidig finnes det effektivitetskostnader. Dessuten har høy prisvekst på bolig etter hvert bidratt til å skape økt ulikhet mellom regioner og generasjoner.

Rapporten vurderer ulike former for boligbeskatning ut fra fordelingsmessige og effektivitetsmessige egenskaper. Skattlegging av bolig på linje med annen kapital er ikke aktuelt, men sammensetningen kan diskuteres. Da er det særlig dokumentavgift, fritak for skatt på gevinst ved salg av bolig, eiendomsskatt og gunstig verdsetting av primærbolig i formuesskatten som peker seg ut. Spesielt står dokumentavgiften laglig til for hugg, mens gevinstbeskatning kan være en mulig joker.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Foto: Carsten Pihl

Kvantitativ analyse av boligomsetning og budgivning

Rapporten er utarbeidet av SØA på vegne av Eiendomsmeglingsutvalget, ved Finansdepartementet. Datagrunnlaget for rapporten er norske budrundedata levert av DNB Eiendom AS og Krogsveen AS. Klikk her for å lese hele rapporten.

I analysene har vi hatt nytte av å klassifisere auksjoner etter følgende kriterier:

  • Forhandlinger: Auksjoner med kun én budgiver

  • Auksjoner: Auksjoner med minst to budgivere

  • Kompetitive auksjoner: Auksjoner med minst tre budgivere med minst tre bud hver

I forhandlinger er akseptfristene gjerne lenger enn i utvalget ellers, i gjennomsnitt 80 minutter. Halvparten av alle bud i forhandlinger har likevel en akseptfrist på under 56 minutter. I auksjoner er gjennomsnittlig og median akseptfrist om lag på nivå med alle inkluderte auksjoner, med henholdsvis 56 og 31 minutter. Kompetitive auksjoner gir noe knappere frister, på henholdsvis 45 og 29 minutter. Vi ser også klare forskjeller mellom ulike byer og by og land. Det er en klar sammenheng mellom kortere tidsfrister og økt sentralitet.

Bud kommer ofte forholdsvis tett opp til hverandre. I vårt avgrensede utvalg går det 10 minutter eller kortere mellom hvert bud i halvparten av alle auksjonene, og i en fjerdedel kommer budene med mindre enn 5 minutters mellomrom. Kun 15 prosent av alle bud kommer mer enn én time etter forrige. Dette kan tyde på at budgivere følger en plan og ikke trenger betenkningstid, eller at de lar seg rive med og følgelig ikke tar seg betenkningstid. I slike tilfeller vil trolig ikke lengre budfrister ha en funksjon. Eventuelt kunne man vurdere å pålegge en minste betenkningstid mellom bud.

Lav prisantydning kan antas å sette i gang to motstridende effekter; en forankringseffekt og en flokkeffekt. En lav prisantydning kan forankre prisforventningene til et lavere nivå, med en negativ effekt på salgsprisen, men den kan også lede til økt interesse for eiendommen (en flokk), med en positiv effekt på salgspris. Vi finner klare indikasjoner på at forankringseffekten overgår flokkeffekten, slik at det ikke lønner seg å sette en prisantydning lavere enn takst, såkalt lokkepris.

Vi finner klare indikasjoner på en kobling mellom korte frister og større avstand mellom salgspris og takst. Som vi har sett, synes det imidlertid ikke å være slik at korte tidsfrister binder, i den forstand at forholdsvis lite av den tilgjengelige tiden blir tatt i bruk før man responderer. Det kan indikere at det er andre, underliggende forhold som forårsaker korrelasjonen mellom pris og budfrister. Budrunder med korte budfrister og høy pris er gjerne kjennetegnet av flere budgivere og bud per budgivere. Auksjonstype peker seg dermed ut som en mulig forklaring: Vi finner klare indikasjoner på at kompetitive auksjoner oppnår høyere priser enn ikke-kompetitive auksjoner, og tilsynelatende uavhengig av objektspesifikke attributter.

Til sist har vi sett på to atypiske, men likefult svært interessante kuppstrategier, såkalte kobrabud og kupping. Med kobrabud siktes det til en budgivningsstrategi der budgiveren observerer de andre budgiverne i en periode og så «hugger til» med en budøkning som er mye større enn tidligere budøkninger i auksjonen. Motivasjonen vil typisk være at andre budgiverne da skal bli overrasket og/eller skremt av et slikt bud og tenke at denne budgiveren har så høy betalingsvillighet at her er det bare å gi seg. Vi finner klare indikasjoner på at kobrabud fører til høyere pris enn auksjoner med kun inkrementelle bud. Kupping foregår ved at det legges inn et bud direkte til selger med akseptfrist før første annonserte visning. Megler har ikke anledning til å videreformidle slike bud til selger, men selger står fritt til å akseptere eller avslå slike bud. Et kupp-bud vil normalt være høyere enn prisantydning for å få selger til å gi avkall på en budrunde som kan gi både høyere og lavere pris. Vi finner indikasjoner på at kuppede boliger i noe større grad går over prisantydning. Videre ser det ut til at kupp i mindre grad skjer til svært høy (og svært lav) pris. Dette er konsistent med tilstedeværelsen av et forsikringselement. Det vil si at kjøper er villig til å gi avkall på muligheten for en lavere pris en kupp-budet i en budrunde, mens selger er villig til å gi avkall på muligheten for en høyere pris i en budrunde.


Foto: Chundy Tanz/Unsplash

Vanskeligstilte på boligmarkedet og betydningen av et velfungerende langsiktig leiemarked

En svært høy andel av norske husholdninger eier sin egen bolig. Dette er delvis et resultat av en boligpolitikk, den norske boligmodellen, som strekker seg tilbake til 1920-tallet. Selveie passer imidlertid ikke for alle. De som av ulike grunner ikke ønsker eller har muligheten til å eie egen bolig, er prisgitt leiemarkedet. Det norske leiemarkedet består i stor grad av sekundærboliger, sokkelleiligheter og liknende som ofte kun leies ut for en kortere periode. Det finnes også et betydelig innslag av kommunale boliger med lav husleie. De har imidlertid ofte lav standard. Erfaringer fra kommunene kan dessuten tyde på at kommunale boliger kan være en fattigdomsfelle. De som bor i kommunale boliger har sjelden noen videre boligkarriere, og kan dessuten tilpasse inntekt slik at de ikke mister bostøtte og rett på kommunal bolig.

For mange vil det være hensiktsmessig å leie for en kortere periode. Det er imidlertid også husholdninger som vil være langvarig vanskeligstilt i boligmarkedet, eller som av andre grunner kunne ønske å leie bolig på mer varig basis. Det finnes i praksis ikke et marked i Norge for livslang, stabil leie av bolig, som kan tilby et fullgodt alternativ til å eie, for eksempel for en lavinntektsfamilie. I denne rapporten retter vi søkelyset mot denne blindsonen i den norske boligmodellen, som rammer en liten andel av befolkningen, men likevel et betydelig antall mennesker og husholdninger. Vi argumenterer for at kun profesjonelle aktører kan tilby stabile, langsiktige leieforhold i et tilstrekkelig omfang. Uprofesjonelle utleiere vil gjennomgående ha kortere horisont. De vil også være mer utsatt for uforutsette hendelser, alt fra endringer som skaper behov for å frigjøre kapital til at de trenger plassen selv eller blir lei av å leie ut.

Hele rapporten kan lastes ned her: R20-2020. Vanskeligstilte på boligmarkedet og betydningen av et velfungerende langsiktig leiemarked

Foto: Christophe Dion/Unsplash

Boligmarkedets virkemåte for utsatte grupper

Samfunnsøkonomisk analyse AS har på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet foretatt en analyse av boligmarkedets virkemåte, med særlig oppmerksomhet på utsatte grupper. Utredningen ser på utviklingen i både eie- og leiemarkedet i de senere år. Analysen inngår som kunnskapsgrunnlag i departementets arbeid med ny stortingsmelding om den boligsosiale politikken. Klikk her for å lese hele rapporten.

De aller fleste boliger selges eller leies ut til markedspris. Ikke alle klarer å betale for en bolig under slike vilkår. Noen trenger derfor hjelp til å etablere seg i boligmarkedet. Vanskeligstilte på boligmarkedet er personer og familier som ikke har mulighet til å skaffe seg eller opprettholde et tilfredsstillende boforhold på egenhånd. Disse kan være uten bolig, stå i fare for å miste boligen sin eller bo i uegnet bolig eller bomiljø.

En utfordring som følger av den høye selveierandelen i Norge, er at vi i liten grad har et velfungerende marked for langsiktig leie av bolig. Det forsterker vanskene for dem som ikke kommer i en posisjon der de kan kjøpe egen bolig. Husholdninger som er prisgitt leiemarkedet på lang sikt, vil derfor oftere ha en utfordrende og ustabil bosituasjon. Vi viser at husholdningenes kjøpekraft i boligmarkedet har falt for de fleste inntektsgrupper.

Bokostnadsindeks for leiligheter i Oslo i 2018

I denne rapporten har vi beregnet bokostnadene for en husholdning som bor i leilighet i Oslo. Utgangspunktet for beregningene er en representativ leilighet på 70 kvadratmeter. Beregningene våre viser at samlede bokostnader i 2018 til eiendomsskatt, kommunale avgifter, energikostnader, rentekostnader, forsikring og generelt vedlikehold summerte seg til 95 310 kroner for en husholdning med en leilighet på 70 kvadratmeter i Oslo. Til sammenligning utgjør dette 66 prosent av bokostnadene for en enebolig på 120 kvadratmeter i Oslo dette året (Se bokostnadsindeksen for norske husholdninger).

Den største utgiftskomponenten i 2018 var rentekostnader (55 prosent), deretter fulgte vedlikeholdskostnader (22 prosent) og energikostnader (12 prosent). Mens kommunale avgifter og forsikring utgjør henholdsvis 7 og 4 prosent av de årlige bokostnadene, betaler den gjennomsnittlige leilighetseieren eiendoms-skatt på kun 106 kroner dette året.

Over hele observasjonsperioden fra 2010 til 2018 har bokostnadene økt med 23 prosent, og i 2018 var bokostnadene de høyeste i hele denne perioden. I 2018 økte bokostnadene med 9 prosent. Det er energikostnadene (24 prosent) og kostnader til vedlikehold (37 prosent) som har bidratt mest. Disse kostnadene svinger mye fra år til år. Av andre bokostnader har kommunale avgifter økt med 7 prosent, mens utgifter til forsikring har økt med 3 prosent. Rentekostnadene har derimot vært om lag uendret fra 2017. Til slutt har det vært en nedgang i eiendomsskatt som følge av høyere bunnfradrag, noe som gir en nedgang fra 501 kroner til 106 kroner.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Bokostnadsindeks for norske husholdninger i 2018

I 2018 utviklet Samfunnsøkonomisk analyse en bokostnadsindeks for en gjennomsnittlig husholdning i Norge, definert ved en enebolig på 120 kvm. Formålet var å få bedre oversikt over hvordan bokostnadene utvikler seg over tid, både de samlede kostnadene og underkomponenter på et relativt detaljert nivå. Kostnadene beregnes dessuten på kommunalt nivå, som muliggjør sammenlikninger på tvers av regioner.

I denne rapporten oppdateres bokostnadsindeksen med tall for 2018, og vi lager en prognose for bokostnadene for perioden 2019-2022. Beregningene våre viser at samlede bokostnader i 2018 til eiendomsskatt, kommunale avgifter, energikostnader, rentekostnader, forsikring og generelt vedlikehold summerte seg til 106 544 kroner for en representativ husholdning med en standard enebolig på 120 kvadratmeter.  

Den største utgiftskomponenten i 2018 var rentekostnader (36 prosent), deretter fulgte vedlikeholdskostnader (22 prosent) og energikostnader (21 prosent). Mens kommunale avgifter i gjennomsnitt utgjør 11 prosent av de årlige bokostnadene, utgjør forsikring og eiendomsskatt henholdsvis 7 og 3 prosent.

Oslo har de høyeste bokostnadene, med et snitt på 144 234 kroner i 2018.

Over hele perioden fra 2010 til 2018 økte bokostnadene med 8 prosent. En stor del av økningen kom fra 2017 til 2018, da bokostnadene økte med 6 prosent. Alle kostnadselementene økte dette året. Gjennom prognoseperioden venter vi en videre økning på til sammen 22 prosent. Økningen kan blant annet tilskrives renteoppgang og økte kommunale avgifter, mens kostnader til energi og eiendomsskatt trekker ned.

Klikk her for å laste ned hele rapporten.

Behovsprognose for kommunalt disponerte utleieboliger

Samfunnsøkonomisk analyse har på oppdrag fra Husbanken utarbeidet et notat om historisk og framtidig utvikling i kommunalt disponerte utleieboliger. Notatet er ment å bidra med kunnskap som kan sørge for at Husbanken framover kan innrette sine tilskudd slik at etterspørselen etter kommunale utleieboliger følger behovet, og at tilskuddsrammene er på størrelse med etterspørselen på nasjonalt nivå. Vårt notat er et av flere innspill i Husbankens arbeid med dette.

Klikk her for å laste ned hele notatet.

Innspill til boligsosial temperaturmåler

For å kunne hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet på en bedre måte ønsker Husbanken å utvikle et verktøy for å monitorere disse gruppenes situasjon på boligmarkedet. På oppdrag fra Husbanken har SØA utarbeidet et innspill med relevante indikatorer til dette verktøyet. Klikk her for å lese notatet.

Verktøyet, som skal utvikles av Husbanken, skal både monitorere og kunne predikere utviklingen for vanskeligstilte, både på gruppenivå og for ulike geografiske områder. Vårt forslag til indikator sammenstiller en rekke faktorer, som i seg selv er interessante å følge utviklingen til; utlånsrente, boligpriser, husholdningenes inntekt mv. Vårt notat er et av flere innspill i Husbankens arbeid med dette.

Har vi et digitalisert eiendomsmarked?

På oppdag fra Ambita har SØA gjennomført en undersøkelse rettet mot kommunene for å belyse i hvilken grad de har kommet i gang med digitalisering av eiendomsdata, hva slags målsettinger de har, hva som må gjøres for å oppfylle dem og hva som er de største barrierene. Hele rapporten kan lastes ned ved å klikke her.

I analysen er det benyttet intervjuer og spørreundersøkelser som kilder til informasjon. Spørreundersøkelsen er sendt ut til alle kommuner og er benyttet til å innhente informasjon om en rekke forhold knyttet til deres arbeid med digitalisering av eiendomsdata. I tillegg har vi gjennomført dybdeintervjuer med fem utvalgte kommuner med ulike karakteristika for å innhente ytterligere detaljert informasjon.

 Resultatene indikerer at de aller fleste kommuner benytter seg av en form for digitalisering av eiendomsdata. Imidlertid svarer hele 65 prosent av respondentene på spørreundersøkelsen at digitaliseringen består i å scanne eiendomsinformasjonen til PDF-filer. 21 prosent oppgir at de i hovedsak håndterer eiendomsinformasjon manuelt. Kun 9 prosent har automatisert store deler av prosessene rundt kjøp, salg og forvaltning av eiendom.  

Ny indeks for bokostnader

SØA har utviklet en bokostnadsindeks for norske husholdninger på oppdrag fra Huseiernes Landsforbund.

Den norske boligmodellen innebærer at de aller fleste eier egen bolig i Norge. Det betyr også at husholdningene tar på seg en rekke utgifter. De fleste har et lån som må betjenes og er dermed utsatt for svingninger i rentenivået. Flertallet av norske kommuner har innført eiendomsskatt på bolig, mens alle kommunene krever inn gebyrer for tjenester som vann, avløp, renovasjon og feiing. En husholdning har også behov for energi til både oppvarming av boligen, matlaging og andre husholdningssysler samt forsikring. Å eie og ta vare på egen bolig innebære dessuten kostnader både til vedlikehold og oppgraderinger i takt med velstandsøkningen i samfunnet.

Vi har beregnet bokostnadene for en gjennomsnittlig husholdning i Norge, definert ved en enebolig på 120 kvm. Formålet er å få bedre oversikt over hvordan bokostnadene utvikler seg over tid, både de samlede kostnadene og underkomponenter på et relativt detaljert nivå. Kostnadene beregnes på kommunalt nivå, som muliggjør sammenlikninger på tvers av regioner.

 Vi finner at bokostnadene samlet sett har variert noe over tid. Nominelt var de på om lag samme nivå i 2016 som i 2010. Både justert for konsumprisutviklingen og som andel av disponibel inntekt gikk de dermed noe ned i den samme perioden. Fra 2016 til 2017 økte imidlertid bokostnadene både nominelt og reelt. Bokostnadene varierer betydelig på tvers av landet, både med hensyn til nivå og utvikling. Det er særlig stor forskjell i boligpriser fra storbyene til de mindre kommunene i innlandet og langs kysten, som påvirker husholdningenes lån og rentebelastning. Et annet interessant skille går mellom markedsbestemte kostnader og myndighetsbestemte kostnader. Førstnevnte har de siste årene vært preget av lave renter og lave strømpriser, mens myndighetsbestemte bokostnader har økt gjennom hele dataperioden fra 2010 – 2017 som følge av at alle hovedkomponentene har gått opp, både myndighetsbestemte energikostnader, eiendomsskatt og kommunale avgifter.

Lavt rentenivå har sammen med lave strømpriser bidratt til å holde husholdningenes totale bokostnader stabile gjennom perioden. Økningen i bokostnader fra 2016 til 2017 kan imidlertid bli forsterket de neste årene. Varslede renteøkninger, økning i nettleie og strømpriser, vekst i gebyrer for vann- og avløp og en økning i eiendomsskatten innebærer risiko for at husholdningenes totale bokostnader vil øke utover forventet reallønnsvekst.

Klikk her for å laste ned hele rapporten.

Mulighetsstudie for en langsiktig plan for samlet infrastruktur

Oslo har vært blant hovedstedene i Europa med sterkest befolkningsvekst de siste ti årene. Dette har gitt et økt behov for boliger, men boligbyggingen har så langt ikke klart å holde tritt med veksten i etterspørselen. Befolkningsvekst og boligbygging krever store investeringer i teknisk og sosial infrastruktur. Slike investeringer krever igjen langsiktig planlegging og finansiering.

Samfunnsøkonomisk analyse har derfor fått i oppdrag av Eiendoms- og byfornyelsesetaten (Oslo kommune) å gjennomføre en mulighetsstudie for en langsiktig plan for samlet infrastrukturutvikling. En viktig del av studien vil være bruk av ulike former for grunneierbidrag som finansieringskilde. Denne rapporten er prosjektets første fase en og belyser internasjonale erfaringer med infrastrukturplaner og grunneierbidrag, juridiske utfordringer og potensiale for kostnadsreduksjon gjennom bedre tverrsektoriell samhandling. Andre fase av prosjektet vil fullføres innen utgangen av 2017.

Klikk her for å lese hele rapporten.