Kartlegging av arbeidsforhold i bilbransjen

SØA har utarbeidet en rapport om arbeidsforholdene i bilbransjen på oppdrag for Arbeidstilsynet og Treparts bransjeprogram for bilbransjen. Klikk her for å lese hele rapporten.

Bilbransjen tilbyr varer og tjenester innen handel med, og vedlikehold og reparasjon av kjøretøy. Det omfatter alt fra bilvask og bilpleie, verkstedtjenester, skifte og lagring av dekk, til kjøp og salg av biler. Både private forbrukere, private virksomheter og det offentlige etterspør varer og tjenester fra bilbransjen.

Det er erkjente utfordringer med useriøsitet og kriminalitet i bilbransjen, og derfor ble Treparts bransjeprogram for bilbransjen opprettet høsten 2018. På oppdrag for bransjeprogrammet har SØA i denne rapporten kartlagt arbeidsforholdene og utfordringer knyttet til useriøsitet og kriminalitet i bilbransjens ulike deler. I tillegg drøftes hvilke tiltak som kan innføres for å forebygge og bekjempe problemene. Kartleggingen er basert på litteraturstudie, intervju, spørreundersøkelser besvart av forbrukere og virksomheter og registerdata.

Aktørene i bilbransjen tilbyr flere ulike tjenester og de ansatte har relativt lav lønn

Antall registrerte kjøretøy og omsetningen i bilbransjen har økt betydelig de siste ti årene. Antall sysselsatte i bransjen har imidlertid vært stabilt, med i underkant av 60 000 personer siden 2010. En stadig økende andel av de sysselsatte arbeider innen vedlikehold og reparasjon av kjøretøy, som blant annet omfatter verkstedtjenester, bilvask og bilpleie.

Et sentralt kjennetegn ved virksomhetene i bilbransjen er at de ofte tilbyr flere forskjellige bilrelaterte tjenester. Dette kommer både fram av virksomhetsundersøkelsen og at mange foretak er registrert med flere næringskoder, sammenlignet med annet næringsliv. Mange foretak har også samarbeidsavtaler, for å tilby en totalpakke av tjenester til sine kunder.

Den gjennomsnittlige lønnen blant lønnstakere i bilbransjen er lavere enn det nasjonale gjennomsnittet. Blant yrkesgruppene i bilbransjen er lønnen høyest for bilmekanikere og overflatebehandlere og lakkerere. For disse er gjennomsnittslønnen om lag 20 prosent lavere enn for gjennomsnittet av alle yrker. Gjennomsnittslønnen er ytterligere 15 til 20 prosent lavere blant bilvaskere og servicemedarbeidere på bensinstasjon.

Det er flere forhold som kan påvirke lønns- og arbeidsvilkår i en bransje. I rapporten sammenlignes kjennetegn ved en rekke forhold i bilbransjen, med tilsvarende i øvrig næringsliv. Det viser seg at relativt få arbeider skift eller deltid i bilbransjen. Virksomhetsundersøkelsen indikerer at gjennomtrekket av ansatte (turnover) heller ikke er høyere enn gjennomsnittet for næringslivet. Sykefraværet er også omtrent på nivå med gjennomsnittet for næringslivet, men antall registrerte arbeidsulykker innen vedlikehold og reparasjon av kjøretøy er høyere. Organisasjonsgraden er relativt lav i deler av bilbransjen, men som gjennomsnittet i andre deler. Andelen innvandrere er også høyere i deler av bilbransjen, enn i næringslivet samlet.

Useriøsitet og kriminalitet har alvorlige konsekvenser

Det er avdekket relativt mange lovbrudd og eksempler på uetiske lønns- og arbeidsvilkår i bilbransjen over tid. Lovbruddene omfatter blant annet unndragelse av skatter og avgifter, brudd på arbeidsmiljøloven og svart arbeid. I tillegg til useriøsitet og kriminalitet knyttet direkte til arbeidsvilkår, kan kostnadsbesparelser for eksempel skje gjennom feil og mangler på utstyr og lokale.

Useriøsitet og kriminalitet kan ha alvorlige konsekvenser for berørte arbeidstakere og konkurranseforhold i bransjen, men også arbeidsmarkedet mer generelt. Useriøsitet og kriminalitet i bilbransjen er særlig alvorlig fordi det også kan få konsekvenser for trafikksikkerhet og ytre miljø.

Der tilbudet av arbeidskraft med få alternative muligheter i arbeidsmarkedet er høyt, kan arbeidsgiveres mulighet til å utnytte arbeidstakerne for økonomisk vinning være stor. Muligheten til å utnytte arbeidskraft kan økes ved at ansatte i relativt liten grad er klar over egne rettigheter og plikter, eller at de unngår å rapportere om useriøse og kriminelle forhold til myndighetene som følge av manglende alternativer på arbeidsmarkedet.

Utfordringene er størst innen bilvask/bilpleie

Det er betydelig forbedringspotensial med tanke på arbeidsforholdene for de ansatte i bilbransjen. I virksomhetsundersøkelsen er andelen som oftest opplever konkurranse fra useriøse og kriminelle tilbydere høyest for respondentene fra virksomheter som tilbyr manuell bilvask og dekklagring- og skift.

Forbrukerundersøkelsen indikerer også at det er særlig innen verkstedtjenester, manuell bilvask/bilpleie og skifte og lagring av dekk at svart omsetning er utbredt. Det kan også være en indikasjon på at andre former for useriøsitet og kriminalitet er utbredt i disse delene av bransjen. Foretakene som er kategorisert innen bilvask/bilpleie har ved Arbeidstilsynets tilsyn i perioden hatt en høyere andel brudd og reaksjoner enn de øvrige delene av bilbransjen.

Vi har beregnet sannsynligheten for brudd på arbeidsmiljøregelverket og varsler om eller vedtatte reaksjoner på bruddene, fordelt på alvorlighetsgrad. I beregningene har foretakene innen vedlikehold og reparasjon av kjøretøy den høyeste sannsynligheten, uavhengig av alvorlighetsgrad. Foretakene som er kategorisert innen bilvask/bilpleie, har særlig høy sannsynlighet.

For å bedre situasjonen i bilbransjen er det behov for tiltak

Omfanget av useriøsitet og kriminalitet, synliggjør et behov for å styrke tiltakene rettet mot bilbransjen. I virksomhetsundersøkelsen mener 36 prosent av respondentene at myndighetene i liten grad eller ikke i det hele tatt bidrar til å begrense omfanget av useriøsitet og kriminalitet i bransjen. Kun 9 prosent mener myndighetene bidrar i stor grad. Om lag 60 prosent svarte at det var liten eller svært liten sannsynlighet for å bli oppdaget av myndighetene dersom virksomheter i bransjen unnlater å følge gjeldende lover og regler.

I rapporten presenteres flere mulige tiltak for å bedre forholdene i bilbransjen. Det vurderes som hensiktsmessig å innføre få, men treffsikre tiltak, framfor flere mindre treffsikre. Det er viktig at tiltakene er minst mulig inngripende for de som allerede opptrer seriøst, samtidig som de endrer adferden til de som ikke etterlever lover og regler. Tiltak som innfører skjerpede lovkrav rettet mot alle tilbydere, vil for eksempel kunne øke kostnadsnivået for de som allerede etterlever lover og regler. Denne virkningen må veies opp mot nytten som oppnås gjennom redusert useriøsitet og kriminalitet og likere konkurransevilkår.

Tiltak kan rettes mot både tilbydere og kunder. De kan omfatte lovkrav eller være tiltak som i større grad påvirker målgruppens evne og vilje til å opptre seriøst. Tiltak kan også påvirke målgruppen indirekte gjennom å styrke samarbeidet mellom og oppfølgingen fra myndighetene og andre.

Å endre gjeldende eller innføre nye lovkrav rettet mot tilbyderne i bilbransjen, kan påvirke virksomhetseiernes atferd og bedre arbeidsforholdene i bransjen. Mulige tiltak inkluderer krav om bruk av ansatte med fagopplæring, allmenngjøring av tariffavtaler, innføring av en godkjenningsordning for manuell bilvask og innføring av HMS-kort. En sentral forutsetning for å oppnå ønsket effekt, er at lovkrav følges opp med en reell sannsynlighet for at brudd oppdages og sanksjoneres.

Enkelte reguleringer av tilbyderne i bransjen vil også medføre ansvarliggjøring og regulering av etterspørselssiden. Dersom det vedtas allmenngjøring av tariffavtale i hele eller deler av bransjen, innføres det også informasjons- og påseplikt for profesjonelle oppdragsgivere. Det innebærer en plikt til å informere om og påse at allmenngjøringsforskriften følges av leverandører og underleverandører. Tilsvarende vil en godkjenningsordning for bilvask, med samme bestemmelser som godkjenningsordningen for renhold, gjøre det ulovlig å kjøpe bilvask av virksomheter som ikke er godkjent. I virksomhetsundersøkelsen svarte nærmere 40 prosent at strengere krav til kunder var blant de tre best egnede tiltakene for å bedre forholdene i bilbransjen.

Tiltak kan også innrettes for å påvirke kundenes vilje og evne til å handle med seriøse tilbydere. Kundenes evne kan påvirkes gjennom tilgjengeliggjøring av informasjon om produktene eller leverandørene. Et bilskaderegister kan motvirke omsetning av storskadde eller kondemnerte brukte biler, som er mangelfullt reparert. Informasjon om leverandørene i bransjen kan tilgjengeliggjøres gjennom en godkjenningsordning eller andre krav om offentliggjøring av informasjon om virksomhetene i bransjen. Kundenes adferd kan også påvirkes gjennom holdnings- og informasjonskampanjer som gir kunnskap om konsekvenser av useriøsitet og kriminalitet i bransjen, og styrker kundenes kompetanse til å velge seriøse leverandører. Å innføre skattefradrag ved kjøp av bilrelaterte tjenester er et eksempel på et økonomisk insentiv, som kan styrke forbrukernes vilje til å handle hvitt og velge godkjente leverandører.

Lovbrudd som avdekkes i bilbransjen, faller ofte under ulike tilsynsmyndigheters forvaltningsområder. For at lover og regler skal etterleves og at tiltak skal utvikles, implementeres og driftes på en hensiktsmessig måte, er det sentralt at relevante myndigheter samarbeider. I fravær av oppfølging gjennom tilsyn og sanksjoner, er det en risiko for at tiltak kan forverre konkurransesituasjonen i bransjen. Det kan for eksempel skje ved at seriøse virksomheters kostnader til å etterleve nytt regelverk øker, kostnader som kriminelle aktører unngår.

Uavhengig av tiltakene rettet mot tilbydere og kunder, vil økt satsning på å styrke det tverretatlige samarbeidet om tilsyn og kontroller og sanksjoner være svært viktig for å bedre forholdene i bransjen. I undersøkelsene var økt tilsyns- og kontrollaktivitet og styrkede sanksjonsmuligheter også blant de tiltakene som flest mente var godt egnet for å begrense omfanget av useriøsitet og kriminalitet i bilbransjen.

Virkninger av å få personer med nedsatt arbeidsevne i jobb

SØA har på oppdrag fra Arbeid & Inkludering i NHO analysert de samfunnsøkonomiske nytte- og kostnadsvirkningene ved å få personer med nedsatt arbeidsevne i jobb. I rapporten finner vi at det har en rekke positive nyttevirkninger for samfunnet. For det første bidrar økt deltakelse i arbeidslivet til å øke det samlede arbeidstilbudet, noe som gir økt verdiskaping i økonomien. For offentlig sektor bidrar økt overgang av personer fra stønadsordninger til arbeidsmarkedet både til høyere skatteinngang og reduserte trygdeutbetalinger.

I tillegg til de rent økonomiske virkningene, kan økt tilknytning til arbeidslivet også ha positive virkninger på individnivå. Deltakelse i arbeidslivet kan gi økt livskvalitet gjennom sosial deltakelse og bedre fysisk og psykisk helse. Videre kan vi tenke oss positive eksterne virkninger for andre deler av samfunnet som for eksempel reduserte utgifter til psykisk helse og redusert kriminalitet.

Klikk her for å lese hele rapporten.

En utvidet simuleringsmodell for lønnsdannelsen

Rapporten er utarbeidet av SØA i samarbeid med professor Ragnar Nymoen ved Universitet i Oslo, på oppdrag fra LO. Klikk her for å lese hele rapporten.

Det er blitt vanligere, også i Norge, at modellutviklere bruker en konsensusmodell for lønnsdannelsen, der nominell lønnsvekst helt eller delvis kompenserer for forventet økte levekostnader og varierer positivt med konjunkturene.

Men modeller som tar for lett på lønnsdannelsen vil gå glipp av noen viktige argumenter for regulering av lønnsnivået i landet (og i hovednæringene) gjennom kollektive avtaler. Et av disse momentene er at koordinering mellom kollektive avtaleområder kan levere en opprettholdbar nominell lønnsbane, slik at økonomisk-politiske virkemidler kan brukes til å bidra til høy måloppnåelse om arbeidsledighet og sysselsetting, i stedet for å bli «brukt opp» til å stabilisere den nominelle lønns- og prisveksten.

En metode som kan benyttes til å skaffe oversikt over (og innsikt i) sammenhengen mellom nominell lønnsdannelse og makroøkonomisk stabilisering, er å benytte simulering av teoretiske modeller som skiller seg fra hverandre nettopp når det gjelder nominell lønnsdannelse. Denne rapporten dokumenterer flere slike modeller.

Allerede den enkleste modellen får fram hovedpoenget om at et system med kollektive avtale i frontfaget og lønnsfølgeratferd ellers i økonomien vil være dynamisk stabilt, selv til en gitt arbeidsledighetsrate. Dette skjer gjennom forhandlingsbaserte kompromisser om å dele på verdiskapingen i næringen. I et system der det er individualisert (rent markedsbestemt) lønnsdannelse «trenger» systemet arbeidsledigheten til å foreta den tilsvarende balanseringen av konkurrerende krav på verdiskapningen.

Ved overgang fra et system med kollektive avtaler til helt markedsbestemt lønn (et regimeskift), er det ikke lett å forutse hva som vil skje med den makroøkonomiske stabiliteten. Dette poenget illustreres i rapporten ved å simulere flere modellvarianter, der vi modell for modell studerer hva som skjer ved et regimeskift i lønnsdannelsen. Hovedresultatet er at et regimeskift både medfører økt volatilitet og større sannsynlighet for en dynamisk ustabil utvikling.

I den virkelige verden vil selvsagt ikke et regimeskift i lønnsdannelsen medføre en fullstendig nedsmelting av økonomien. På en eller annen måte vil selvødeleggende prosesser bringes til en avslutning, enten gjennom lov, nye kompromisser eller gjennom mer gjennomgripende samfunnsmessige endringer. Uansett kan det vanskelig å unngås at slike konsekvenser må regnes som kostnader ved et regimeskift.

Utredning om innføring av en skattereduksjonsordning for kjøp av renholdstjenester i hjemmet

I regjeringens samarbeidsplattform fra 2019 står det at «Regjeringen vil vurdere endringer og insentiver som gjør det enklere å få utført tjenester i hjemmet på lovlig vis, og hvor skattereglene følges». Vurderingsbehovet må sees på bakgrunn av at flere undersøkelser tyder på at svart arbeid er særlig utbredt innen tjenestemarkedet for husholdninger. SØA har vurdert virkningene av å innføre en skattereduksjonsordning for renholdstjenester utført hos private husholdninger. Klikk her for å lese hele rapporten.

Sammendrag

Markedet for renhold, og særlig delen som er rettet mot husholdninger, har en del kjennetegn som gjør det spesielt utsatt for useriøse aktører:

• Mangel på kontroll av forbrukere og tilbydere

• Lave krav til formell kompetanse og språk

• Relativt lave etableringskostnader

Flere undersøkelser avdekker at renhold er blant næringene med størst utfordringer knyttet til svart arbeid. Renholdsmarkedet for husholdninger er særlig utsatt som følge av at det er svært utfordrende å utføre kontroller i private hjem. Derfor har også eksisterende tiltak, som primært har som formål å avskrekke, en begrenset virkning.

Som følge av den manglende muligheten for å kontrollere, kan det argumenteres for at tiltak som øker husholdningers insentiv til å opptre lovlig er mer hensiktsmessig enn avskrekking. Dette kan for eksempel være en ordning med skattereduksjon. Både Sverige, Finland og Danmark har ordninger som gir husholdninger økonomiske insentiver til å kjøpe renholdstjenester hvitt.

En skattereduksjonsordning skal styrke insentivet til å kjøpe tjenestene hvitt ved å redusere gevinsten av å kjøpe tjenestene svart. Ordningen kan betraktes som en subsidie til husholdninger som kjøper rengjøringstjenester. I tillegg kan skattereduksjonen sees på som en subsidie til næringen ved at etterspørselen stimuleres ved hjelp av skattesystemet.

En begrunnelse for å favorisere en næring skattemessig er at samfunnsmessige gevinster som følger av ordningen veier opp for uheldige vridningseffekter og kostnader ved ordningen. Bedre konkurranse- og arbeidsvilkår og økt sysselsetting er slike gevinster.

Når en skal vurdere om en skattereduksjonsordning er samfunnsøkonomisk lønnsom er det nødvendig å ta hensyn til både virkninger som kan verdsettes og som det ikke er mulig å verdsette presist. Samtidig må mulig alternativ bruk av de offentlige midlene vurderes.

I denne rapporten gjennomføres det en forenklet samfunnsøkonomisk analyse av en eventuell norsk ordning med skattereduksjon for kjøp av renholdstjenester. Ordningen er tenkt utformet slik at kjøperne av renholdstjenester i private hjem får en skattereduksjon tilsvarende 50 prosent av arbeidskraftkostnadene.

Både virkninger vi kan tallfeste og som det ikke er mulig å tallfeste blir drøftet. Virkninger vi kan tallfeste blir benevnt prissatte virkninger. Virkninger vi kan tallfeste blir kalt ikke-prissatte virkninger. Tabellen nederst i sammendraget oppsummerer virkningene.

Prissatte virkninger

Innføring av en skattereduksjonsordning har både positive og negative effekter på statens inntekter og utgifter. Staten påføres et provenytap, ved at ordningen reduserer skatteinntektene fra kjøp av renholdstjenester som uansett ville vært gjennomført.

I tillegg påføres aktørene i økonomien administrative kostnader knyttet til å motta og dele ut støtte.

På den annen side vil ordningen bidra til økte skatteinntekter gjennom en positiv netto økning i antall sysselsatte, økt overskudd i berørte virksomheter og økt konsum.

Skattefinansiering av offentlige tiltak innebærer en kostnad for samfunnet, ved at skatter påvirker bruken av ressurser i samfunnet. I denne analysen er det skattefinansieringskostnaden, også betegnet den samfunnsøkonomiske kostnaden, som ligger til grunn for vurdering av samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Provenytapet er imidlertid relevant for offentlige finanser ved eventuell innføring av tiltaket.

For å lage anslag for virkningenes verdi har vi tatt utgangspunkt i resultater av ordningen i Sverige og eksisterende kunnskap om det norske markedet. Samlet anslår vi de prissatte virkningene til et årlig netto provenytap på NOK 1,23 milliarder, med utgangspunkt i at om lag 40 prosent av renholdet i private hjem utføres svart. Dette gir en anslått skattefinansieringskostnad på NOK 246 millioner.

Merk at anslaget på 40 prosent er basert på faste spørreundersøkelser til forbrukere. Det er imidlertid et svært usikkert og klart nedre anslag for det faktiske omfanget. Derfor har vi også gjennomført beregninger som legger til grunn at andelen svart er 60 prosent. Dersom det legges til grunn at 60 posent av renhold i forbrukermarkedet kjøpes svart før ordningen innføres reduseres nettoprovenytap til NOK 729 millioner og skattefinansieringskostnaden reduseres til NOK 146 millioner. Anslagene som tar utgangspunkt i en svart andel på 60 prosent oppsum-meres i tabellen nederst i sammendraget.

Vi legger til grunn en gradvis underliggende etterspørselsvekst etter renholdstjenester på 3 prosent årlig. Videre legger vi til grunn at ordningen har til-svarende effekt på omsetning i Norge som den hadde i Sverige. Erfaringen fra Sverige er at ordningen har bidratt til en ekstra omsetningsvekst på 12 prosent i gjennomsnitt over seks år. Anslagene som presenteres baseres videre på at 10 prosent av husholdninger kjøper renholdstjenester to ganger per måned.

I tillegg til provenytapet vil en skattereduksjonsordning medføre administrativt arbeid for ulike aktører i økonomien. Vi anslår at de administrative kostnadene vil være NOK 19 millioner.

Anslaget for netto provenytapet nevnt over tar hensyn til at veksten i omsetning også bidrar til at flere enn tidligere betaler skatt. Flere både fordi noen går over fra det svarte markedet og fordi det sannsynligvis vil være noen som tidligere sto utenfor arbeidsmarkedet som med fradraget får mulighet til å arbeide. I tillegg vil økt etterspørsel etter renholdstjenester øke skatteinntekter gjennom økt merverdiavgift som følger av aktiviteten som flyttes fra det svarte til det hvite markedet.

Beregnet brutto provenytap som følge redusert skatteinntekt hvis den skisserte skattereduksjons-ordningen innføres er 1,37 mrd. korner.

I Sverige økte sysselsettingen i den hvite delen av renholdstjenester i gjennomsnitt med 9,2 prosent mer over seks år, som følge av ordningen. Dersom vi legger til grunn samme effekt på sysselsetting som i Sverige vil ordningen bidra til sysselsetting av nærmere 1 600 flere i 2022.

Personene som sysselsettes innen rengjøring som følge av ordningen kan deles inn i tre hovedgrupper. Personer som var ansatt i annen virksomhet, personer som har jobbet som rengjører svart og personer som er arbeidsledige eller på annen måte står uten jobb. Personer som bytter jobb vil i liten grad bidra til nye skatteinntekter for staten, siden de allerede betaler skatt i sin nåværende stilling.

Personer som går fra svart til hvitt arbeid, eller personer som sto uten jobb, har imidlertid ikke bidratt med skatteinntekter til staten tidligere. I Sverige var om lag 17 prosent av nyansatte innen renhold tidligere arbeidsledige, på arbeidsmarkedstiltak, sykemeldte, mottakere av sosialstønad eller uten inntekt. Basert på funnene i Sverige og den gjennomsnittlige månedslønnen for renholdere i private hjem anslår vi at ordningen bidrar med nærmere NOK 23 millioner i ekstra skatt som følge av at tiltaket bidrar til å sysselsette personer som ikke tidligere var sysselsatt.

Med økt hvit omsetning i næringen er det også sannsynlig at virksomhetenes overskudd vil øke. Et økt overskudd bidrar til økt skatteinntekt gjennom bedriftsbeskatningen. For å gi et anslag på økt skatteinntekt som følge av bedriftsbeskatning har vi tatt utgangspunkt i næringens driftsmargin og anslaget for hvit omsetning. Anslaget for økt skatteinntekt blir NOK 80 millioner.

Økt konsum av renholdstjenester som følge av ordningen vil også bidra til økte skatteinntekter gjennom økt innbetaling av merverdiavgift. For å anslå merinntektene til staten fra merverdiavgift tar vi utgangspunkt i den aktiviteten som flyttes fra det svarte til det hvite markedet. Anslaget for merinntekten er NOK 55 millioner.

Ikke-prissatte virkninger

I tillegg til de prissatte virkningene drøftet over så vil ordningen gi gevinster i form av bedre konkurranse- og arbeidsvilkår, samt skape en inkluderingsarena for svakere stilte arbeidstakere. At husholdninger får frigjort tid gir også en nytteeffekt.

Disse virkningene kan ikke tallfestes presist og oppgis derfor i henhold til pluss-minus-metoden. Metoden går ut på at vi først vurderer om samfunnsforholdene som berøres av ordningen har uendret, liten, middels eller stor betydning for grupper i samfunnet. Dernest vurderes det om skatteordningen skaper endringer av lite, middels eller stort omfang, i forhold til dagens situasjon uten en slik ordning.

Redusert omfang av svart arbeid trygger konkurasevilkårene for hele renholdsnæringen

Dersom enkelte utfører arbeidet svart vil disse oppnå et konkurransefortrinn, noe som skaper press på priser og marginer i hele næringen. Redusert omfang av svart arbeid vil derfor bedre konkurransevilkårene for virksomheter som opptrer lovlig og dermed øke produktiviteten i næringen. Fordi økt produktivitet er et alternativ til å redusere kostnader på ulovlig vis, vil en ordning som bidrar til å begrense omfanget av useriøsitet presse de minst produktive virksomhetene ut av næringen. I tillegg vil likere konkurransevilkår påvirke interessen for å etablere seg i næringen positivt. Eksempelvis vil insentivet til å tilby tjenester også til private husholdninger styrkes for større renholdsvirksomheter som i dag tar ut stordriftsfordeler på proffmarkedet. Tiltak som påvirker andelen som arbeider hvitt vil derfor ha stor betydning for virksomheter i næringen.

Den totale virkningen på næringens konkurransevilkår avhenger også av i hvilket omfang ordningen bi-drar til å styrke vilkårene. Desto større den hvite andelen av markedet blir, desto bedre blir konkurran-sevilkårene. Dersom ordningen vil bidra til vekst i det hvite markedet i samme grad som i Sverige, vil omfanget av virkningen på konkurransevilkårene vurderes til å ha stort positivt omfang.

Redusert svart arbeid bedrer arbeidsvilkårene for renholdere

En konsekvens av svart arbeid er at arbeidstakere mister tilgangen på en del sosiale rettigheter og det blir vanskelig å dokumentere arbeidserfaring, noe som svekker deres muligheter til å delta i samfunnslivet over tid. Betydningen av bedre arbeidsvilkår vil være stor for den enkelte renholder og arbeidsmarkedet samlet. I hvilken grad arbeidsvilkårene endres som følge av en skatteordning, vil avhenge av hvor mange som går fra svart til hvitt arbeid. Det er de som går fra å arbeide svart til hvitt som vil oppleve bedre arbeidsforhold. Dersom omfanget av svart arbeid reduseres i samme grad som i Sverige og Danmark vil omfanget av skatteordningen for arbeidsmiljøet vurderes til liten.

Økt hvit omsetning gir bedre inkludering

For personer som i dag er ikke-sysselsatt vil deltakelse i arbeidsmarkedet bidra til økt mestringsfølelse og nettverksgevinster knyttet til å ha en mer aktiv rolle i samfunnet. Det samme vil gjelde for personer som står i fare for å havne utenfor arbeids-markedet. Sysselsettingsvekst i næringer med lave krav til formell kompetanse og språkkrav vil derfor ha stor betydning for inkluderingen av svakere stilte arbeidstakere.

Omfanget av skatteordningen for inkludering avhenger av den reelle sysselsettingsendringen (antallet som går fra ledighet eller det svarte markedet til å bli sysselsatt). Vårt anslag er at nettoøkningen i sysselsetting innen renhold som følge av en skatteordning er middels som følge av at de fleste som ønsker å arbeide innen renhold av private hjem trolig allerede gjør det, men en del av dem som i dag arbeider svart vil gå over til det formelle arbeidsmar-kedet. Dermed vurderes omfanget av skatteordningen for inkluderingen av svake arbeidstakergrupper som middels.

Frigjort tid for husholdningene skaper økt nytte

Frigjort tid husholdninger kan bidra til økt arbeidstilbud, og dermed økt økonomisk vekst, eller gi nyttegevinster gjennom økt fritid.

Den samfunnsmessige betydningen av frigjort tid vil avhenge av husholdningenes nytte av mer tid til egen disposisjon eller arbeid. Mangfold av aktivitetstilbud i samfunnet, samt manges opplevelse av tidsklemme tilsier at husholdningene verdsetter frigjøring av tid fra rutineoppgaver høyt. Argumentene gjelder imidlertid ikke for mennesker som er ensomme av en eller annen grunn. Samlet anslår vi likevel betydningen av frigjort tid til stor.

I hvilken grad en skattereduksjonsordning bidrar til å gi husholdninger mer frigjort tid vil avhenge av hvor mange som velger å kjøpe renholdstjenester som følge av ordningen. I utgangspunktet kjøper om lag 10 prosent av befolkningen renholdstjenester i dag. Vi anslår at ordningen bidra til å øke markedet med om lag 22 prosent, noe som tilsier at noe over to prosent av husholdningen får mer frigjort tid. Basert på ovenstående er vår vurdering at omfanget av ordningens bidrag til mer frigjort tid hos husholdningen er lite.

Virkningene oppsummert

Tabellen under oppsummerer de prissatte og ikke-prissatte virkningene av ordningen med skattereduksjon.

Samlet viser tabellen et netto provenytap på NOK 1,24 milliarder, basert på et anslag om 40 prosent svart markedsandel. Anslaget tar imidlertid ikke inn over seg at ny sysselsetting sannsynligvis vil bidra til å redusere sosiale overføringer fra staten til personer. Dette vil bidra til å redusere provenytapet.

Statens provenytap er imidlertid ikke lik det samfunnsøkonomiske tapet ved en ordning, men uttrykker en fordelingsvirkning ved at de som ikke nyter godt av ordningen må øke sine skatter for å finansiere ordningen (alternativt får redusert andre overføringer). Den samfunnsøkonomiske kostanden er imidlertid begrenset til det ressurstapet som oppstår i økonomien ved at staten må kreve inn skatter fra «mange» for å finansiere en ordning for «noen». I standard for samfunnsøkonomiske analyser er dette ressurstapet satt til 20 prosent av provenyta-pet. For denne ordningen kan dermed den tallfestede samfunnsøkonomiske kostnaden sette til NOK 246 millioner i alternativet med 40 prosent svart markedsandel.

Hvorvidt ordningen er samfunnsøkonomisk lønnsom, avhenger av at verdien de ikke-prissatte virkningen vurderes til å overstige den tallfestede samfunnsøkonomiske kostnaden, altså skattefinansieringskostnaden.

Alle de ikke-prissatte virkningene vil bidra til økt samfunnsøkonomisk lønnsomhet. I aller størst grad vil bedret konkurransevilkår og inkludering av svakere stilte arbeidstakergrupper være svært gunstige virkninger av ordningen. I tillegg vil økt produktivitet i renholdsnæringen og bedre arbeidsvilkår være vik-tig for samfunnsøkonomiske gevinster.

Denne utredningen gjør ingen særskilt vurdering av om andre ordninger ville vært mer samfunnsøkonomisk lønnsomme, men de begrensede mulighetene for kontroll i forbrukermarkedet tilsier at nytten knyttet til avskrekkingsordninger sannsynligvis ikke vil overstige kostnadene. Vi vurderer det derfor slik at ordninger som søker å styrke insentivet til å kjøpe tjenesten hvitt vil være mest effektive når det gjelder å begrense omfanget av svart arbeid i forbrukermarkedet for renholdstjenester.

De ikke-prissatte virkningen i tabellen baseres på at betydning angis i form av +-tegn før skråstrek, henholdsvis +, ++ eller +++, avhengig av betydningen er liten, middels eller stor. Etter streken angis omfanget med 0, +, ++ eller +++, avhengig av om omfanget vurderes som ubetydelig, lite, middels eller stort.

Kunnskapsintensive digitale plattformer i Norden

Digitale plattformer er en ny måte å organisere arbeid på. SØA og Fafo har analysert drivere og barrierer, samt muligheter for innovasjon og økonomisk vekst, knyttet til digitale plattformer for formidling av kunnskapsintensive tjenester i de nordiske landene. Fleksibilitet, samt mer kontroll over egen arbeidshverdag og -oppgaver er viktige drivere for at personer ønsker å jobbe gjennom digitale plattformer. Inntektsusikkerhet og mer administrativt ansvar er viktige barrierer for arbeidstakerne. Det fremste kjennetegnet ved digitale plattformer er at de effektiviserer transaksjoner i arbeidsmarkedet, en egenskap som bidrar til økonomisk vekst. Organisering av kunnskapsintensivt arbeid i plattformøkonomien kan også stimulere innovasjon, ved å bidra til økt kunnskapsflyt mellom virksomheter. Kun en liten andel av det kunnskapsintensive arbeidet i de nordiske landene organiseres i plattformøkonomien i dag, men preferanser for selvstendig arbeid indikerer at omfanget kan bli betydelig større i framtiden.

Rapporten er skrevet på oppdrag fra Nordic Innovation, Akademikerne Danmark, Akademikerne Norge, Akava Finland, BHM Island og Saco Sverige.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Teknologi, sysselsetting og kompetanse i varehandelen

SØA og Fafo har i dette prosjektet analysert hvordan ny teknologi og endrede markedsstrukturer påvirker arbeidskraft- og kompetansebehov i varehandelen, herunder konsekvenser for personer som jobber i varehandelen gjennom arbeidsmarkedsrettede tiltak i regi av NAV. I prosjektet kombineres en statistisk analyse med seks casestudier av virksomheter fra ulike segmenter i varehandelen. Framskrivingen basert på historisk sysselsettingsutvikling finner at antall årsverk i varehandelen kan bli redusert med nærmere 10 prosent i 2040, sammenlignet med dagens nivå. Endringene drives av arbeidsbesparende teknologi, som selvbetjeningskasser og mer effektive logistikkløsninger. Det er behov for et minimum av digital kompetanse, men salgsevne og annen sosial kompetanse er fortsatt de viktigste egenskapene for de som skal jobbe i næringen. Varehandelen vil fortsatt fungere som en inkluderingsarena i arbeidslivet, men større konkurranse om jobbene styrker behovet for alternative arenaer for personer som deltar på arbeidsmarkedsrettede tiltak gjennom NAV.

Klikk her for å lese hele rapporten

Analyse av alternative utforminger av Kompetansefunn

Samfunnsøkonomisk analyse AS (SØA) har analysert ulike modeller for en skatteinsentivordning med formål om å øke norske virksomheters investeringer i kunnskap og kompetanse som har positive smitteeffekter for samfunnet.

Rapporten er utarbeidet på oppdrag fra Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Abelia. Formålet med prosjektet har vært å skape et utfyllende kunnskapsgrunnlag for hvordan en skatteinsentivordning kan innrettes. Ordningen omtales som Kompetansefunn.

Fire modeller for Kompetansefunn

Utgangspunktet for analysen i dette prosjektet er en støtteordning utformet etter modell av Skattefunn[1]. Det betyr at ordningen gir en virksomhet rett på skattefradrag tilsvarende en andel av kostnadene til etter- og videreutdanning. I analysen drøftes hva ulike ordninger koster staten (provenyeffekt), addisjonalitet, administrative kostnader og andre egenskaper ved fem ulike innretninger av Kompetansefunn:

1.     Generell Kompetansefunn

2.     Avgrensning til formell videreutdanning

3.     To varianter av en terskelordning:

• Støtte opp til et terskelnivå

• Støtte over et terskelnivå

4.     Avgrensning til ekstern EVU

Alle ordningene tar utgangspunkt i et felles beregningsgrunnlag, som avgrenses på ulike måter i de alternative ordningene.

Kompetansefunn vil først og fremst være relevant for virksomheter som driver markedsrettet aktivitet. I 2018 var nærmer 1,9 millioner personer sysselsatt i markedsrettede virksomheter, mot rundt 2,8 millioner sysselsatte samlet sett. Anslagene i rapporten er laget for markedsrettet virksomhet.

Samlet sett anslår vi at markedsrettede virksomheter investerer om lag 19,2 milliarder kroner i etter- og videreutdanningskurs, tilsvarende 1,8 prosent av lønnskostnadene. Anslaget inkluderer intern og ekstern kursvirksomhet, men ikke andre former for kompetanseutvikling som jobbrotasjon, organisert veiledning i jobben eller faglige nettverk. Dette anslaget på de samlede investeringene er et referansepunkt for beregning av de ulike ordningene.

Figur 1 Anslått provenyeffekt og addisjonalitet i de fire ordningene

Kilde: CVTS 2015 og SSB, bearbeidet av SØA.

Av de ordningene som er analysert i dette prosjektet er vår vurdering at en Kompetansefunn-ordning som avgrenses til å støtte virksomhetenes finansiering av medarbeidernes formelle videreutdanning svarer best på disse kriteriene.

Vurderingen er basert på både hvordan ordningen treffer investeringer som gagner flere enn virksomheten som investerer og våre anslag for addisjonalitet.

Anslagene for addisjonalitet forutsetter imidlertid at også tilbudet av formell videreutdanning tilpasses etterspørselen i større grad enn i dag. Uten tilpasninger på tilbudssiden vil addisjonaliteten være betydelig lavere.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Framtidens muligheter på arbeidsmarkedet for lavkvalifiserte innvandrere

SØA har framskrevet fremtidig arbeidskraftforsyning fra innvandrergrupper ved å kombinere SSBs prognoser for fremtidig innvandring og Wittgenstein-senterets prognoser for utdanningsnivå i 201 land. Under visse forutsetninger om deltakelse i arbeidskraften finner vi at 74 prosent av innvandrerne i den norske arbeidsstyrken i 2040 vil være lavtkvalifiserte og 26 prosent høyt utdannet. Innvandrernes muligheter i fremtiden norsk arbeidsmarked vil avhenge av antall ledige stillinger og konkurransen fra norskfødte arbeidssøkere. Våre framskrivinger anslår at etterspørselen etter lavtkvalifiserte arbeidstakere vil bli betydelig lavere framover, særlig i de næringene der store deler av lavt kvalifiserte innvandrere er ansatt i dag, som for eksempel innen detaljhandel og transport. I tillegg til de som ikke deltar i arbeidsstyrken, vil 19 prosent av alle lavt kvalifiserte arbeidere være ute av arbeid innen 2040, med mindre de får mer relevante ferdigheter. Dette vil legge press på offentlige finanser.

Gitt et ønske om å beholde det sammenpressede lønnsnivået i Norge foreslår SØA økt offentlig innsats rettet mot å fremme livslang læring i næringslivet generelt, arbeid rettet mot å gjøre innvandreres kompetanse mer relevant for framtidens arbeidsmarked og prioritering av oppholdstillatelse for yngre kvinner og menn.

Hele rapporten kan lastes ned her: Report 7-2019 Possibilities for low-skilled immigrants in the Norwegian labour market of tomorrow

Hvordan bør "Den norske modellen" reflekteres i makro-modeller

Denne rapporten drøfter hvilke sentrale egenskaper og sammenhenger en modell for norsk økonomi må inneholde for å reflektere Den norske modellen for lønnsdannelse, der den samordnede lønnsdannelsen kan betraktes som kjernen. Klikk her for å lese hele rapporten.

Sammendrag av rapporten

Generelt vil spesifisering av en makroøkonomisk modell ofte skje med hensyn både til økonomisk teori og økonometrisk analyse på historiske data. Med dette utgangspunktet har det utviklet seg konkurrerende modellklasser. De kan overordnet deles i to: 1) teoridrevne modeller som omfatter DSGE-modeller som Norges Banks NEMO og en ny modell under utvikling i FIN/SSB og 2) empiriske makromodeller som SSBs KVARTS.

I DSGE-modeller er lønnsdannelsen typisk drevet av at husholdningene foretar en klassisk mikroøkonomisk avveining mellom arbeid og fritid for å fastsette arbeidstilbudet, mens bedriftene etterspør den arbeidskraften de trenger gitt etterspørselen etter produktene deres. Lønna blir bestemt av rene markedsmessige forhold beskrevet ved en lønns-Phillipskurve, der lønnsveksten avgjøres av historisk og/eller forventet lønnsvekst og output-gapet. I dag er det ingen modeller av DSGE-type som innehar en realistisk beskrivelse av lønnsdannelsen i norsk økonomi.

Derimot er det flere eksempler på empirisk baserte makroøkonometriske modeller for norsk økonomi som reflekterer lønnsdannelsen i Den norske modellen, deriblant KVARTS.

Vi illustrerer betydningen av ulike forutsetninger for lønns- og prisdannelsen i en teoribasert simuleringsmodell for frontfagsmodellen som inneholder tre næringer: et frontfag og to lønnsfølgere. Lønns-Phillipskurven i ulike varianter er ikke egnet til å få fram det viktigste trekket ved den norske lønnsdannelsen, nemlig at kollektive forhandlinger over tid knytter lønnsveksten til lønnsevnen i frontfaget, og at dette kan oppnås selv om ledighetsnivået er lavt. Mens en frontfagsmodell gjør det både meningsfullt og mulig å bruke finanspolitikk til å nå mellomlangsiktige mål om BNP og arbeidsledighetsnivå, er dette ikke tilfellet dersom de viktigste mekanismene i lønnsdannelsen er representert ved en modell av Phillipskurvetypen.

Den empiriske analysen viser at lønnsutviklingen i skjermet privat sektor er tett knyttet til lønnsutviklingen i industrien både på kort og lang sikt, og at lønn i offentlig sektor følger lønnsutviklingen i privat sektor svært tett. Vi finner dermed støtte for at industrien faktisk er lønnsleder for fagene i skjermet sektor. Videre følger lønnsnivået i frontfaget utviklingen i lønnsevnen til frontfagsvirksomhetene på lang sikt.

Resultatene innebærer at realistisk (les: i tråd med data) modellering av lønnsdannelsen krever innarbeidelse av kollektiv lønnsdannelse og frontfagsmodellen. Dette står i motsetning til en lønns-Phillipskurvemodellering av lønnsdannelsen, som ikke innehar en langsiktig sammenheng mellom utviklingen i lønn og lønnsevne.

DSGE-modeller har ikke, og kan sannsynligvis ikke få, hverken sterk empirisk forankring eller en god beskrivelse av blant annet kollektive lønnsforhandlinger. Å ta feil av lønnsdannelsen i makromodeller for norsk økonomi kan føre til alvorlige feilslutninger. Slike modeller har derfor begrenset praktisk relevans.

Til analyser av norsk økonomi og økonomisk politikk er empiriske, makroøkonometriske modeller av typen KVARTS klart å foretrekke, ettersom de har en sterkere empirisk forankring og kan omfatte en mer detaljert og realistisk beskrivelse av økonomiens virkemåte.

Strategier for utvikling av kompetanse i næringslivet

Den teknologiske utviklingen gjør at virksomheter og arbeidstakere må omstille seg, fordi de opplever at eksisterende kunnskap mister sin verdi på arbeidsmarkedet. For å unngå at humankapitalen forringes må samfunnet kontinuerlig investere i kunnskap. Den teknologiske utviklingen gir mange muligheter, men for å utnytte disse mulighetene må virksomhetene ha tilgang til oppdatert kompetanse. Investeringene sikrer at samfunnet vedlikeholder og utvider eksisterende kunnskap, men også at ny kunnskap og nye løsninger utvikles.

I dette prosjektet har SØA kartlagt kjennetegn ved kompetansestrategier i norsk næringsliv, samt gevinster og barrierer knyttet til kompetanseutvikling. Analysen baseres på intervju med 18 virksomheter angående deres strategiske arbeid med kompetanseutvikling.

Analysen gir en forståelse av hvordan virksomheter arbeider med og innretter opplærings- og utviklingsplaner, og hvordan kompetanseutvikling inngår i virksomhetenes strategi. Herunder identifisering av sentrale utfordringer som virksomhetene opplever når de tilbyr opplæring og etter- og videreutdanning for egne ansatte og hvorvidt etter- og videreutdanningen som tilbys ved utdanningsinstitusjonene er innrettet på en slik måte at den treffer virksomhetenes behov for kompetanse.

Virksomheter fra forskjellige næringer, har ulikt kompetansebehov og dermed også ulike strategier for kompetanseutvikling. Basert på hvilke typer arbeidsoppgaver som løses og produkter som tilbys deles virksomhetene i tre kategorier: problemløsende, vareproduserende og tjenesteytende virksomheter.

Virksomhetenes konkurranseevne i både kundemarkedet og arbeidsmarkedet trekkes frem som viktige årsaker til at det strategiske arbeidet med kompetanseutvikling ble igangsatt av alle typer virksomheter. Tilgang på rett kompetanse er grunnleggende for den daglige driften og videreutvikling av virksomheten.

Konkurranseevnen i kundemarkedet sikres eller styrkes i hovedsak ved å øke kvaliteten på produktene eller ved å lykkes i å produsere produktene mer effektivt. I tillegg trekker noen fram kundenes tillit til både produsenten og produktet som viktig for å være konkurransedyktig. Det framstår som spesielt viktig at personer som er i kontakt med kundene har den nødvendige kompetansen som gjør at eksisterende og potensielt nye kunder kan stole på produktet som leveres.

Kompetanseutviklingsstrategier ses også på som et viktig virkemiddel for at virksomheten skal være attraktiv, både for eksisterende og potensielt nye ansatte.

En annen viktig grunn til å drive med strategisk kompetanseutvikling, er behovet for tilpasset kompetanse. Selv om utdanningsinstitusjoner tilbyr relevant utdanning, ser mange behovet for å gi ansatte mer virksomhetsspesifikk kompetanse. I tillegg er det i mange tilfeller vanskelig å få tilgang på riktig kompetanse. Hvilken type strategi virksomheten velger for å imøtekomme behovene varierer imidlertid og er i stor grad avhengig av virksomhetstype.

Blant de virksomhetene vi har intervjuet brukes følgende opplæringstiltak:

• System for kompetansedeling mellom ansatte

• Generelle og spesifikke interne kurs

• Videreutdanning ved universiteter og høgskole

• Digitale opplæringskanaler utformet av virksomheten

• Digitale kurs fra eksterne leverandører

• Deltakelse ved seminarer og kurs i regi av organisasjoner

• Erfaringsutveksling med andre virksomheter

• Lærlingeordningen

• Tilpasset utdanningstilbud ved fagskoler

I problemløsende virksomheter skjer den klart største delen av de ansattes læring gjennom det daglige arbeidet. Kunnskapsspredning mellom de ansatte og tilegning av ny kunnskap gjennom prosjektarbeid er de mest sentrale kildene til kompetanseutvikling.

For vareproduserende virksomheter er den nødvendige kompetansen typisk svært virksomhetsspesifikk. I tillegg er det ofte behov for formell videreutdanning for å kunne håndtere nye teknologiske løsninger. En kombinasjon av formell utdanning og interne kurs for å tilpasse utdanning til virksomhetens behov er vanlig.

De tjenesteytende virksomhetene har ofte lite formelle utdanningskrav til ansatte, men store krav til menneskelige egenskaper som personlig egnethet, sosiale egenskaper og motivasjon. I denne type virksomhet er det typisk et noe mindre innslag av kontinuerlig læring i hverdagen, men behov for kompetansepåfyll gjennom kursing.

Hvordan sette i gang med strategisk kompetanseutvikling i virksomheten?

Virksomhetene i analysen har med utgangspunkt i egne erfaringer med strategisk kompetanseutvikling gitt tips til andre virksomheter som ønsker å begynne med, eller videreutvikle, strategisk arbeid med kompetanseutvikling. Anbefalingene kan oppsummeres i fire steg og gjelder på tvers av virksomhetstype.  

1.     For det første påpekes det at arbeidet må være forankret i ledelsen og virksomhetens visjon og strategi. Dette for å lettere realisere investeringene.

2.     Før det investeres i ny kompetanse, er det viktig å kartlegge de ansattes nåværende kompetanse. På den måten kan de identifisere eventuelle udekkede kompetansebehov og ansattes egne ønsker om kompetanseutvikling.

3.     Investeringer i kompetanse representerer en betydelig kostnad. Flere nevner at det er viktig å være bevisst i hvilken type kompetanse det skal investeres i og hvem som skal delta i opplæringen. Avhengig av hvilken type kompetanse virksomheten ønsker å investere i finnes det mange ulike tilnærminger til selve opplæringen. Noen typer kompetanse tilegnes best gjennom tradisjonell kursdeltakelse, mens andre kan erverves gjennom nettbaserte løsninger. Det er også ulike kilder til læring som kan benyttes.

4.     Ansatte og ledelse kan lære gjennom både ekstern og intern erfarings- og kunnskapsutveksling. Når opplæringen er gjennomført bør mulighetene for erfaringsutveksling internt i virksomheten benyttes. Det er derfor sentralt å legge til rette for at de ansatte kan lære av sine kollegaer. I tillegg trekker flere av informantene fram at eksternt samarbeid og erfaringsutveksling på tvers av virksomheter har vært svært nyttig.

Klikk her for å lese hele rapporten

Eksterne faktorer - Kriminalitet og innvandring i arbeidslivet

Denne rapporten oppsummerer en analyse Samfunnsøkonomisk Analyse AS (SØA) har gjort av eksterne faktorer som kan påvirke utviklingen i omfanget av og former for arbeidslivskriminalitet i Norge. Analysen bygger videre på utredningen om former, omfang og utvikling av arbeidslivskriminalitet i SØA (2017). Den første delen av rapporten ser særskilt på hvordan faktorer som kan påvirke tilbudet av og etterspørselen etter arbeidslivskriminalitet varierer på tvers av næringer. Del to er en økonometrisk analyse av hvilke faktorer som kan påvirke arbeidsinnvandringen til Norge. Faktorene som omtales kan ikke direkte måle omfang eller konsekvenser av arbeidslivskriminalitet i Norge, men kan indikere om det er utvalgte næringer eller bransjer hvor myndighetene bør vurdere arbeidslivskriminelle problemstillinger nærmere.

Faktorene indikerer større utfordringer med arbeidslivskriminalitet i utvalgte bransjer

I den første delen av rapporten analyseres eksterne faktorer som indikatorer for tilbudet av og etterspørselen etter arbeidslivskriminelle tjenester. Faktorer som analyseres er blant annet holdninger til kjøp av svart arbeid, organisasjonsgrad og opplevd sannsynlighet for å bli avslørt. De eksterne faktorene deles inn i om de i hovedsak påvirker tilbudet av eller etterspørselen etter arbeidslivskriminelle tjenester. Flere faktorer påvirker både tilbud og etterspørsel, men i hovedsak én av dem. Formålet med inndelingen er å tydeligere kunne karakterisere de ulike faktorene og gjennom det vurdere hvor tiltak bør implementeres.

Både virksomhetsledere og konsumenter har jevnt over gode holdninger relatert til arbeidslivskriminalitet. 10 prosent av virksomhetsledere mener at det «i enkelte tilfeller kan aksepteres at en virksomhet bevisst unndrar skatt og avgift». Det er flest virksomhetsledere innen rengjøring, servering, persontransport (taxi) og bygg og anlegg som kan tolerere skatte- og avgiftsunndragelser i visse tilfeller. Dette sammenfaller også med næringene hvor flest opplever å måtte konkurrere med virksomheter som har lavere kostnadsnivå, som følge av svart arbeid eller annen måte å unndra på, jf. figur 1. Det indikerer at holdninger til egen etterlevelse av regelverket henger sammen med hvordan andres etterlevelse oppfattes.

En annen faktor som kan påvirke tilbudet av arbeidslivskriminelle tjenester er arbeidsinnvandringen, selv om ikke er en direkte kobling mellom arbeidsinnvandring og arbeidslivskriminalitet. Imidlertid er det i næringene hvor flest oppgir aksept for unndragelser også en relativt høy andel utenlandsk arbeidskraft. Dette kan være et resultat av at utenlandsk arbeidskraft er mer tilbøyelig til å tilby arbeidslivskriminelle tjenester, men også fordi deres relativt svake posisjon i og kunnskap om det norske arbeidsmarkedet gjør at de lettere kan utnyttes av arbeids- eller oppdragsgivere. Etter EU-utvidelsen i 2004 var det sterk vekst i arbeidsinnvandringen til Norge, hovedsakelig fra Øst-Europa. Etter toppen i 2011 har imidlertid arbeidsinnvandringen falt betydelig.

Figur 1 Holdninger og konkurransevilkår

Kilde: Skatteetaten (2017).

Også på etterspørselssiden er det norske næringslivet i hovedsak preget av ryddige forhold og lovlydighet. En forbrukerundersøkelse finner at i underkant av 10 prosent av forbrukerne har kjøpt svart arbeid i løpet av de to siste årene, andelen har vært fallende de siste årene (Skatteetaten, 2018). Undersøkelsen indikerer samtidig at forbrukerne har en viss toleranse for kjøp av svart arbeid når det kommer til enklere tjenester i hjemmet. 34 prosent tar imidlertid kategorisk avstand fra kjøp av svart arbeid. For å svekke etterspørselssiden gjennomføres det blant annet ulike informasjonskampanjer, samt at det er innført solidaransvar for kjøp av tjenester i bransjer som er omfattet av allmenngjøringsforskrifter.

Innvandringen drives av lønnsforskjeller

Rapportens andre del beskriver en økonometrisk analyse av målbare faktorer som kan påvirke innvandringen til Norge. Det er viktig å påpeke at det ikke er en direkte sammenheng mellom innvandring og arbeidslivskriminalitet, men at enkelte næringer som peker seg negativt ut i første del også ofte har en relativt høy andel utenlandsk arbeidskraft. Vi har lagt til grunn at en klar majoritet av alle innvandrere ønsker seg meningsfylt arbeid, og estimerer ulike faktorers påvirkning på samlet innvandring til Norge. Selv om det er slik at enkelte innvandrere faller utenfor arbeidsmarkedet, f.eks. på grunn av alder, språk eller uføregrad, mener vi at dette er en gyldig, forenklende forutsetning. I 2017 utgjorde arbeidsinnvandringen mer enn 60 prosent av den samlede innvandringen fra Europa. Arbeidsdeltakelsen blant europeiske innvandrere er også relativt høy, med 73,8 prosent i alderen 20-66 år. Videre begrenset vi studien til å omfatte innvandrere fra 28 land med fri tilgang til det norske arbeidsmarkedet.

For å estimere effekten av ulike faktorer på innvandringen til Norge benyttes aggregerte data på konjunkturer, lønn og arbeidsforhold i EU28-landene. Datasettet består av offentlig tilgjengelig statistikk, hovedsakelig hentet fra Eurostat og Statistisk sentralbyrå.

Vi søker å forklare den årlige migrasjonsraten mellom Norge og EU28-landene. Migrasjonsraten fra land i er definert som antallet innvandrere fra land i som andel av land i sin befolkning. Vi fant evidens i data for at det eksisterer en positiv sammenheng mellom migrasjonsraten i et år og migrasjonsraten i året før, arbeidsledigheten i opprinnelseslandet og lønnsforskjeller mellom Norge og opprinnelseslandet, kontrollert for utdanningsnivå. Videre fant vi en negativ sammenheng mellom migrasjonsraten og arbeidsledigheten i Norge, samt utdanningsnivå i opprinnelsesland. Vi fant ingen signifikante effekter av indikatorer for engelskkunnskaper eller indikatorer for «Ease-of-doing-business» i Norge, sammenlignet med opprinnelseslandet.

Klikk her for å lese hele rapporten

Tapt verdiskaping som følge av at arbeidstakere ikke får utnyttet sin kompetanse fullt ut

Denne rapporten dokumenterer en enkel analyse av og estimater på verdiskaping samfunnet går glipp av fordi det finnes arbeidstakere som ikke får utnyttet kompetansen sin fullt ut på sin nåværende arbeidsplass. Vi ser her bort fra ubenyttet kompetanse som følge av arbeidsledighet. Vi benytter data fra Statistisk sentralbyrå, TNS Gallup/HR Norge og FINN i en beregningsmodell. Les hele rapporten her.

Dette er et stort spørsmål, og det finnes ikke én fasit. Man må gjøre noen valg og avgrensninger på bakgrunn av hva man konkret ønsker å belyse, tilgjengelige ressurser og data. En slik beregning må nødvendigvis bygge på en del forutsetninger og forenklinger, men kan både gi en verdifull indikasjon og være et utgangspunkt for en interessant diskusjon.

Med utgangspunkt i data for lønn og sysselsetting, estimerer vi verditapet under alternative forutsetninger for kompetanseutnyttelse.

Vår tilnærming tar utgangspunkt i at en person med høy kompetanse men som ikke får brukt kompetansen sin (fullt ut), lønnes som en som har lav(ere) kompetanse. Hvis hun fikk utnyttet kompetansen ville lønna øke tilsvarende. Lønna representerer (den benyttede) kompetansens verdi. Tapet ved at denne personen ikke får utnyttet kompetansen sin kan da måles ved differansen i lønn mellom høyt og lavt utdannede. Dette aggregeres så opp til samfunnsøkonomisk tap basert på informasjon om hvor mange som ikke får utnyttet sin kompetanse og i hvilken grad.

Kort fortalt estimerer vi verditapet i dagens situasjon sammenliknet med en hypotetisk situasjon der alle utnytter sin kompetanse fullt ut. Når vi tar gjennom-snittet av anslag med alternative forutsetninger om kompetanseutnyttelse får vi et punktanslag på 85 milliarder kroner, med et nedre anslag på 56 og et øvre anslag på 115 milliarder kroner. Dette betyr ikke at den faktiske kostnaden må ligge innenfor dette intervallet. Usikkerheten knyttet både til data og beregningsmetode er selvsagt betydelig.

Vi peker også på argumenter for at det neppe er hverken optimalt eller mulig at alle til enhver tid ut-nytter sin kompetanse fullt ut. For eksempel vil det ofte ta tid fra utdannelse avsluttes til man har funnet sin plass i arbeidslivet. Data viser at kompetanseutnyttelsen øker betydelig med alder og arbeidserfaring. Personer med bred kompetanse vil kanskje ikke får utnyttet hele bredden til enhver tid, men vil være omstillingsdyktige og bidra til en mer dynamisk og fleksibel økonomi. I praksis kan man dessuten tenke seg at ikke alle ønsker å utnytte sin kompetanse fullt ut, for eksempel fordi de verdsetter mestring høyt og blir stresset av større utfordringer. Ikke alle trives for nær sitt inkompetansenivå.

På bakgrunn av denne analysens begrensede om-fang har vi gjort flere forenklinger. Forhold som kunne nyanseres nærmere i senere arbeid inkluderer å ta høyde for at kompetanseutnyttelsen er ulik for forskjellige kompetansenivåer. Det kunne også være interessant å utvikle en tidsserie, slik at man kan følge utviklingen over tid.

Rapporten er utført av Samfunnsøkonomisk analyse AS på oppdrag fra Wergeland Apenes. Den kan i sin helhet leses her.

Analyse av insentiver for å investere i humankapital

Samfunnsøkonomisk analyse har analysert insentiver som har betydning for personers og virksomheters beslutninger om å investere i humankapital. Klikk her for å lese hele rapporten.

Prosjektet er utarbeidet for Kunnskapsdepartementet og har følgende problemstilling:

• Hvilke eksisterende insentiver står den enkelte og virksomheter overfor som påvirker beslutninger om investeringer i kompetanse?

• Hvordan virker eksisterende insentiver enkeltvis og samlet?

• Hvilke justeringer kan være realiserbare og medvirke til å stimulere til optimal investering i kompetanse?

Teknologisk utvikling tilsier et større behov for humankapitalinvesteringer

Bakgrunnen for prosjektet er at en rekke samfunnsmessige endringskrefter tyder på et økende behov for å tenke gjennom om arbeidslivet klarer å tilpasse effektivt til pågående teknologisk utvikling og markedsendringer.

De siste hundre års velstandsutvikling lar seg ikke forklare uten en god forståelse av hva som frambringer ny kunnskap, innovasjoner og evne til å lære av og tilpasse seg stadige endringer i produksjon og teknologi. Denne kunnskapskapitalen blir ofte omtalt som humankapital, og utgjør anslagsvis tre fjerdedeler av Norges samlede nasjonalformue. Investeringer i humankapital er derfor essensielt for framtidig økonomisk vekst.

Som all annen kapital forringes humankapitalen over tid. I praksis arter det seg som at deler av tilegnet kunnskap ikke lenger er anvendelig eller at personer og virksomheter «glemmer» eller ikke vedlikeholder kunnskapen.

For å unngå at humankapitalen forringes må samfunnet kontinuerlig investere i kunnskap. Det er primært to årsaker til at den teknologiske utviklingen tilsier at investeringene i humankapital bør øke. For det første skal stadig mer komplekse og varierende oppgaver løses, det er derfor et behov for en større mengde humankapital. Store endringer i arbeidsoppgavene tilsier at flere vil «gå ut på dato» i fravær av humankapitalinvesteringer. For det andre bidrar ny teknologi til en raskere forvitring av eksisterende humankapital. I perioder med særlig store og/eller raske endringer i teknologi vil verdiforringelsen av eksisterende humankapital skje raskere enn ellers. Det kan argumenteres for at verden er inne i en slik periode nå, som følge av den teknologiske revolusjonen knyttet til digitalisering, automatisering og robotisering.

Med økt usikkerhet om implikasjonene av pågående teknologi- og markedsendringer er det viktig å forstå om norske rammebetingelser legger til rette for at personer og virksomheter investerer tilstrekkelig i humankapital. At omfanget av etter- og videreutdanning har en fallende trend aktualiserer problemstillingen om hvorvidt de rette insentivene for kompetanseinvesteringer er til stede.

En konsekvens av den raske teknologiske utviklingen er at samfunnet vil være tjent med å skifte noe av opplæringsressursene fra grunnutdanning til livslang læring, i form av læring i arbeid, kurs og etter- og videreutdanning.

Eksisterende rammevilkår og ordninger er viktig for humankapitalinvesteringene

I prosjektet har vi gått gjennom dagens rammebetingelser og ordninger som påvirker insentivene for å investeringer i humankapital. Ordningene er både rettet mot personer og virksomheter og inkluderer blant annet subsidierte studieplasser, støtte fra Lånekassen, tilskudd til bedriftsintern opplæring og rett til permisjon ved etter- og videreutdanning.

Samfunnsmessige rammevilkår trekker insentivene i ulik retning. Progressiv beskatning, generøse trygdeordninger og et sammenpresset lønnssystem svekker personers insentiv til å investere i oppgradering av egen humankapital. Begrunnelsen for utformingen av både skatte- og trygdeordninger og systemet for lønnsfastsettelse er imidlertid ikke begrunnet ut fra hvordan det påvirker personers insentiv egne kompetanseinvesteringer. Begrunnelsen er andre sentrale hensyn knyttet til fordelingspolitikk og næringslivets kostnadsbaserte konkurranseevne. Vi vurderer ikke de fordelingspolitiske begrunnelsene for ulike ordninger, men påpeker at de også påvirker personers insentiver til å investere i egen humankapital.

Det sammenpressede lønnssystemet styrker derimot virksomhetenes insentiv til å investere i ansattes humankapital.

Eksisterende ordninger rettet mot å styrke insentivene til å investere i humankapital er hovedsakelig begrunnet i at det eksisterer ulike former for svikt i markedene for humankapitalinvesteringer. Investeringer i humankapital har positive eksterne virkninger for andre enn den som investerer. Det vil si at investeringens gevinster kan høstes av andre enn den som bekoster opplæringen. I tillegg gjør asymmetrisk informasjon at både virksomheter og personer kan oppleve utfordringer knyttet til å finansiere humankapitalinvesteringer og vite hvilke investeringer som bør gjøres.

Når kunnskapsinvesteringer gjør at det utvikles ny kunnskap som skrives ned utvikles det også et kollektivt gode, som kan gi grunnlag for økonomisk vekst og komme alle nåværende og framtidige personer til gode. Personer og virksomheter har imidlertid få insentiver til å ta hensyn til at egne kunnskapsinvesteringer kan bli et kollektivt gode for resten av samfunnet.

Samlet resulterer markedssviktene i at det investeres mindre i humankapital enn hva som er optimalt for samfunnet. Offentlig inngripen i markedet kan justere denne underinvesteringen. Det er allerede innført mange ordninger for å styrke aktørenes insentiver. Spørsmålet er om ordningene som allerede eksisterer er tilstrekkelige, i lys av pågående teknologiske og markedsmessige endringer.

Eventuelle nye ordninger bør innrettes for å gi addisjonelle investeringer

Vår vurdering er at det er realistisk at vi er inne i en periode med raskere forvitring av eksiterende humankapital. Det tilsier at det bør legges mer vekt på å stimulere etter- og videreutdanning i arbeidslivet.

Det er ingen spesielle disinsentiver for virksomheter til å investere i egne ansattes humankapital. Den samfunnsmessige avkastningen av virksomhetenes investeringer er imidlertid større enn avkastningen virksomheten selv får. Når det er behov for å øke samfunnets investeringer i etter- og videreutdanning tilsier det isolert sett at virksomhetens insentiver til å investere i ansattes etter- og videreutdanning burde styrkes.

Overfor arbeidstakerne kan det argumenteres for at det i tillegg er behov for å motvirke disinsentiver for investeringer i egen humankapital fordi lønnssystemet og progressiv beskatning reduserer avkastningen av personers humankapitalinvesteringer.

Prosjektet drøfter også eventuelle nye ordninger (herunder utvidelser av eksisterende), som kan bidra til å styrke insentivene til å investere i humankapital. Det vurderes ikke hvorvidt det er behov for å endre fordelingen av ressurser mellom grunnutdanning og livslang læring, men rendyrker diskusjonen av ordninger som forsterker insentivene til etter- og videreutdanning i arbeidslivet.

Målet med å øke investeringene i humankapital er i hovedsak økt økonomisk vekst. For at en ordning som stryker insentivene til å investere i humankapital faktisk skal bidra til økonomisk vekst må ordningen bidra til investeringer som ellers ikke ville skjedd og ha en avkastning som overstiger skattefinansieringskostnaden

I vurderingen av om en ordning er lønnsom for samfunnet er det naturlig å vurdere addisjonalitet og provenytap i sammenheng. Ordninger som er provenymessig store krever enten betydelig addisjonalitet og tilstrekkelig avkastning av de ekstra investeringene for å oppveie skattefinansieringskostnaden eller noe addisjonalitet og betydelig avkastning av de ekstra investeringene for å oppveie skattefinansieringskostnaden. 

For å begrense provenytapet og rette ordningene mot områder med stort potensiale for addisjonelle investeringer er det hensiktsmessig å avgrense ordningene på ulike måter. Generelt vil det være mer utfordrende å sikre addisjonalitet gjennom ordninger som skal øke investeringer som allerede skjer i stort omfang.

Det er også viktig å vurdere om ordninger bør rettes mot virksomheter eller personer. Overordnet gir eksisterende rammebetingelser sterke insentiver for at virksomheter skal investere i ansattes kompetanse. Dette gjelder i mindre grad for personer. Isolert sett taler derfor eksisterende rammevilkår for at tiltak bør rettes mot personer. Imidlertid kan det være behov for å fremme raske investeringer i humankapital. I så fall kan det være rasjonelt å innføre ordninger rettet mot virksomheter.

Vi har vurdert følgende mulige nye ordninger:

• Utvidet fradragsordning for kostnader til utdanning

• Fradrag på inntekt etter endt videreutdanning

• Utbetalbart skattefradrag etter endt videreutdanning

• Generell reduksjon i trinnsats ved videreutdanning

• Fradragsrett for avdrag på studielån for videreutdanning

• Økt støtte til videreutdanning

• Utvidet rett til dagpenger ved utdanning

• Plikt til kompetanseheving for ledige

• Humankapitalkonto

• KompetanseFUNN

• Overutgiftsføring av kostnader for humankapitalinvesteringer

• Utvidet fradragsrett for humankapitalinvesteringer for virksomheter utenfor skatteposisjon

• Utvide ordningen med bedriftsintern opplæring

• Fond for investeringer i humankapital

Rapporten drøfter hvilke virkninger potensielle ordninger kan ha på insentivet til å investere, samt proveny og administrative kostnader.

Foto: HealthyMond/Unsplash

Scenarioanalyse av framtidens tilbud av og etterspørsel etter kompetanse

Samfunnsøkonomisk analyse AS har på oppdrag for Kompetansebehovsutvalget (KBU) gjennomført en scenarioanalyse av framtidens tilbud av og etterspørsel etter kompetanse. Klikk her for å lese hele rapporten.

Arbeidstakeres kompetanse er en avgjørende innsatsfaktor for all verdiskaping. Samfunnets kompetanseetterspørsel avhenger av hvilke varer og tjenester samfunnet etterspør, men også av hvordan varer og tjenester produseres og leveres i markedet. Ulike varer og tjenester krever ulike faktorinnsatser og ulike realkompetanser.

Et godt samsvar mellom tilbud og etterspørsel etter kompetanse har stor betydning for vekst og utvikling, men både tilbud og etterspørsel etter kompetanse er i kontinuerlig endring. De handler ikke bare om å ha riktige mengde kompetanse, men også riktige type kompetanser.

Globalisering, klimaendringer, teknologisk utvikling, endringer i befolkningssammensetning og bosettingsmønster er eksempler på endringskrefter som får betydning for tilbud og etterspørsel av varer og tjenester. Utviklingstrekkene tilsier en utvikling i retning av et samfunn med større mangfold, høyere grad av kompleksitet og hurtige endringer. Det er grunn til å tro at endringene også påvirker kompetansebehovet, selv om ingen vet med sikkerhet hva framtiden bringer.

Scenariometodikk, som ligger til grunn for prosjektet, er én metode innen framtidstenkning som brukes til å analysere framtidige usikkerheter på en strukturert måte. Scenariometodikken kombinerer kunnskap om faktiske forhold, kjente trender og usikkerheter til å lage systematiske scenarioer om flere mulige fremtider. Målet med scenarioanalyser er ikke å forutsi fremtiden, men å lage systematiske scenarioer om flere mulige fremtider.

Om lag 55 representanter fra norsk arbeidsliv har kommet med innspill på endringskreftene som vil påvirke det norske arbeidsmarkedet framover. Samfunnsøkonomisk analyse AS har bearbeidet og strukturert innspillene som fem uavhengige og forskjellige endringskrefter som er genuint usikre og samtidig relevante for kompetansebehovet. Disse er omtalt som usikkerheter. Ulike kombinasjoner av de fem usikkerhetene har gitt oppgav til tre ulike forskjellige fremtidsbilder. De tre fremtidsbildene omtales som Teknologilandet, Digitale Norge og Nyt Norge. De fem utvalgte usikkerhetene og fremtidsbildene er illustrert i figuren under.

Sikre endringskrefter (klimaendringer, demografiske endringer og teknologisk utvikling) påvirker kompetansebehovet uansett fremtidsbilde.

Fortellingen om Teknologilandet handler om et Norge der næringslivet har gjennomgått en storstilt omstilling. Forløpet var en bred frykt for fallende inntekter fra petroleumssektoren, samt en uro for at landet å ikke klarte å henge med i det teknologiske kappløpet. Norge har gått fra å være en råvareleverandør til å bli en teknologileverandør. Teknologilandet er fortellingen om et Norge med relativt høyt inntektsnivå, høy sysselsetting og klare preferanser for å velge klimavennlig. Globaliseringen har tiltatt og det er relativt stor aksept for å ta ny teknologi i bruk. Det er stor tro på at klimautfordringene kan løses ved bruk av teknologi.

Fortellingen om Digitale Norge handler om et Norge der det er stor aksept for å ta nye teknologiske løsninger i bruk i så vel privat som offentlig sektor. Norge er en del av den globale framtid, og mange internasjonale aktører er etablert i Norge. Det er stor stolthet knyttet til de teknologiske løsningene vi eksporterer, men Norge er først og fremst kjent for sin iver etter å ta nye digitale løsninger i bruk i privat og offentlig sektor. Digitaliseringen gir store effektivitetsgevinster og mange tar velstandsveksten ut i økt fritid. Inntektsveksten er moderat i internasjonal sammenheng.

Fortellingen om Nyt Norge handler om et Norge som preges av befolkning som har sterke preferanser for bærekraft og det som oppleves som «det gode liv». Digitalisering av rutinebaserte oppgaver fortsetter, men ny teknologi møtes også med skepsis. Befolkningen har sterke preferanser for fritid. Flertallet ser på måtehold og bærekraftig livsstil som løsningen på klimautfordringene. Inntektsveksten er lav i internasjonal sammenheng.

På bakgrunn av scenariofortellingene har vi tallfestet tilbudet av og etterspørselen etter forskjellige typer kompetanse i de ulike framtidsbildene. Formålet med tallfestingen er å si noe om størrelsesordenen på framtidens kompetansebehov etter ulike typer yrker og utdanningsretninger i de ulike utfallene og kompetansetilbudet.

Utgangspunktet for tallfestingen er anslag for befolkningsutvikling og forutsetninger om sysselsettingsandelen. I de ulike scenariene blir næringsandelene justert i tråd med ulike utslag av de valgte usikkerhetene.

Tallfestingen av scenarioenes etterspørsel etter ulike typer utdanning gjennomføres ved å endre på sammensetningen av de sysselsattes formelle kompetanse. For å kunne tallfeste etterspørselen etter ulike yrker har vi tatt utgangspunkt i dagens nivå og framskrevet andelen sysselsatte i hvert yrke i henhold til forutsetninger om komplementaritet og substitusjon mellom ulike yrker og mellom yrker og teknologi.

I vurderingen av den enkelte nærings utvikling er det særlig tre faktorer som vil påvirke omfanget, målt i antall sysselsatte.

For det første vil mulighetene for produktivitetsutvikling, og dermed et redusert behov for sysselsatte, vurderes i henhold til næringens og scenarioets egenskaper. I scenarioer hvor aksepten for å ta i bruk nye teknologiske løsninger er høy vil også produktivitetsutviklingen være høyere. Næringer som har et høyt innslag av rutinebaserte oppgaver vil dermed, isolert sett, sysselsette færre i Digitale Norge enn i øvrige scenarioer. Dette gjelder for eksempel jordbruk, finansieringsvirksomhet, post og forlagsvirksomhet.

For det andre vil muligheten til å selge produktet på det internasjonale markedet ha en stor effekt på behovet for kompetanse i næringen. Potensialet for vekst i konkurranseutsatte næringer er størst i scenarioer med fortsatt sterk globalisering.

For det tredje vil den innenlandske etterspørselen etter næringens produkt være viktig for andelen sysselsatte i framtiden. I en framtid med sterk internasjonal proteksjonisme og preferanser for klima- og miljøvennlige løsninger vil etterspørselen etter innenlandskproduserte varer være størst.

Når næringssammensetningen justeres vil behovet for sysselsatte med ulikt utdanningsnivå og yrkesgrupper påvirkes i henhold til den nye næringsstrukturens behov. I tillegg vil innfasingen av nye teknologiske løsninger påvirke behovet for ulike utdanningsnivå forskjellig i henhold til substitusjonsmuligheter mellom ulike typer arbeidskraft og teknologi og komplementaritet.

I Norge har ufaglærte et høyt lønnsnivå på grunn av den norske arbeidslivsmodellen og dersom teknologiutviklingen tillater det vil det være sterke insentiver for arbeidsgivere i næringer med et høyt innslag av ufaglærte til å rasjonalisere produksjonsprosessene ved å erstatte arbeidskraft med rutinebaserte oppgaver med ny og automatiserende teknologi.

Med dette som bakgrunn har vi forutsatt en økende andel sysselsatte med både lang og kort høyere utdanning i Digitale Norge. I scenarioet er det en bred satsning på befolkningens generelle utdanningsnivå, herunder etter- og videreutdanning. Årsaken er at det kreves et generelt høyt utdanningsnivå i befolkningen for å kunne ta i bruk nye teknologiske løsninger. Digitale Norge er derfor scenarioet med høyest gjennomsnittlig utdanningsnivå. 

I Digitale Norge er etterspørselen etter sysselsatte med grunnskole eller videregående opplæring som høyeste fullførte utdanning lavest. Dette skyldes at de næringene som vokser i Digitale Norge inkluderer bank og forsikringstjenester, informasjonstjenester og annen privat tjenesteproduksjon, og disse produserer i stor grad tjenester ved å benytte sysselsatte med bachelorutdanning.

Når den teknologiske utviklingen uteblir, og særlig i tjenestenæringene, vil veksten i etterspørsel etter høyt utdannet arbeidskraft være lavere. Derfor er etterspørselen etter sysselsatte med lang høyere utdanning lavest i Nyt Norge.

I Teknologilandet satses det på ekspertkunnskap, heller enn at den jevne befolkning skal ha et relativt høyt utdanningsnivå. Dette innebærer et økt behov for sysselsatte med lang høyere utdanning.

Foto: Tom Barret/Unsplash

Analyse av sykefravær og sykepengeutgifter

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) har bedt Samfunnsøkonomisk analyse AS beregne hvordan kostnadene ved sykelønn (for Folketrygden og for virksomheter) har utviklet seg siden 2001. Utviklingen er påvirket av at både aldersfordelingen og næringsutviklingen har endret seg. YS har derfor også bedt Samfunnsøkonomisk analyse beregne hvordan kostnadene ved sykelønn ville ha utviklet seg om aldersfordelingen og næringsfordelingen hadde holdt seg konstant i hele perioden siden 2001.

 Vi finner at staten over folketrygden har spart om lag 128 mrd. kroner i perioden 2001-2017 på at den faktiske sykefraværsutviklingen har vært gunstigere enn dersom sykefraværet hadde holdt seg på 2001-nivået. Samtidig har sykelønnsutgiftene innenfor arbeidsgiverperioden disse årene vært 4,6 mrd. kroner høyere enn dersom i sykefraværet hadde holdt seg på 2001-nivået. Imidlertid har sykelønnsutgiftene innenfor arbeidsgiverperioden vært lavere enn den kontrafaktiske 2001-nivåbanen fra og med 2013. Arbeidsgiverne har dermed også fått del i det reduserte sykefraværet siden 2001, men først og fremst mot slutten av perioden.

 Sammensetningseffekter i næringsstrukturen og aldersfordelingen blant de sysselsatte har isolert sett økt sykefraværet, ved at næringer og grupper med høyt sykefravær har økt relativt til andre. Innenfor næringsstrukturen gjelder dette særlig helse- og sosialtjenester, som har høyere sykefravær enn andre næringer og har vokst mye andelsmessig siden 2001. Når det gjelder aldersfordelingen blant de sysselsatte har økt sysselsettingsandel blant eldre arbeidstakere siden 2001, som har høyere sykefravær enn yngre aldersgrupper, isolert sett trukket sykefraværet opp.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Virkninger av økt satsing på reiseliv i Sigdal

Sigdal er en av landets største hyttekommuner, og en viktig innfallsport til høyfjellet Norefjell og naturreservatet Trillemarka. Kommunen har imidlertid få arbeidsplasser innen tradisjonelt reiseliv og personrettede tjenester som varehandel og servering tatt folketall og antall hytter i betraktning. SØA har estimert effekter av en forsterket satsing på reiselivet. Analysen tar utgangspunkt i to utviklingsbaner for sysselsetting og bosetting fram mot 2040; basisscenarioet som følger kjente nasjonale og internasjonale utviklingstrekk og allerede planlagte prosjekter for lokal reiselivsinfrastruktur, og utviklingsscenarioet, som representerer samme videreføring, men med en forsterket satsing på reiseliv. I basisscenarioet er folketallet er ventet å falle fra 3 488 i 2018 til 3 007 personer i 2040. I utviklingsscenarioet er folketallet estimert til 3 362 i 2040, 355 flere enn i basisscenarioet i samme år. Selv om beregningene er forbundet med usikkerhet, anskueliggjør de likevel at en reiselivssatsing kan folketall utover hva det ellers ville vært og motvirke den ventede befolkningsnedgangen. I rapporten drøftes usikkerhet, effekter på næringssammensetning og alternative utviklingsbaner.

Klikk her for å lese hele rapporten: R18-2018 Virkninger av økt satsing på reiseliv i Sigdal

Foto: DRMA

Beregning av kostnader ved rusrelatert fravær og ineffektivitet

På oppdrag for Akan Kompetansesenter har vi gjennomført en kartlegging og beregning av virksomhetenes og samfunnets kostnader ved alkoholrelatert fravær og ineffektivitet. Basert på egnerapportert fravær og ineffektivitet grunnet alkoholkonsum finner vi at dette koster arbeidslivet minst 1,1 milliard kroner pr. år. For en enkelt virksomhet kan kostnadene for en ansatt med alkoholproblemer, herunder fravær, en eventuell oppsigelse og negativ påvirkning av arbeidsmiljøet, bli svært høye. Å arbeide forebyggende for å redusere risikoen for at noen utvikler et problematisk bruk og å ha kompetanse og verktøy for å håndtere problemet hvis det oppstår kan spare virksomheten for en del av disse kostnadene, og er i tillegg en måte å ta vare på de ansatte. De samfunnsøkonomiske kostnadene ved alkoholbruk, som bl.a. omfatter offentlige utgifter til pleie og omsorg, kriminalitet og redusert livskvalitet og for tidlig død både hos misbruker og pårørende, er svært mye høyere enn de beregnede kostnadene for arbeidslivet.

Rapporten kan lastes ned her: R9-2018 Kostnader ved rusrelatert fravær og ineffektivitet

Kartlegging av framtidig behov for kompetanse i Buskerud

Samfunnsøkonomisk analyse har kartlagt framtidig kompetansebehov i Buskerud. Kompetanse kan forståes som menneskers formelle utdanning og uformelle kompetanse (evner, erfaring, ferdigheter mv). I rapporten har vi lagt denne brede forståelsen av kompetansebegrepet til grunn. Kartleggingen drøfter endringer i kompetansebehov som følge av sentrale endringskrefter som befolkningsvekst, aldring, sentralisering og digitalisering, men legger særlig vekt på de fire strategiske satsingsområdene definert i gjeldende FoUoI-strategi: 

1. Eksisterende teknologi i nye anvendelser
2. Energi, klima og miljø 
3. Helse og omsorg 
4. Opplevelsesindustri 

Analysen er utarbeidet på bakgrunn av tilgjengelig litteratur, sysselsettingsstatistikk og intervju med bedriftsledere, NHO og regionale kompetansemeglere. 

Kartleggingen skal fungere som et kunnskapsgrunnlag for Fylkeskommunens oppfølging av FoUoI-strategien, men kartleggingen er også relevant for samfunnsaktører utenfor Buskerud da mange av landets regioner står ovenfor sammenfallende endringskrefter og kompetansebehov.

Klikk her for å lese hele rapporten.
 

Analyse av fagarbeideres og -opplæringens betydning for innovasjon

Fafo og SØA har undersøkt fag- og yrkesopplæringenes og fagarbeideres betydning for innovasjon i norske bedrifter, herunder hvordan fagarbeidere i det daglige bidrar til en forbedring av prosesser og produkter. Et relatert spørsmål er hvilke konsekvenser digitalisering og automatisering kan få for fagarbeideres og fagopplæringens betydning for innovasjon. Problemstillingene ble undersøkt gjennom en systematisk gjennomgang av foreliggende forskningslitteratur, åpent tilgjengelige statistiske data samt casestudier basert på kvalitative dybdeintervjuer i tre norske bedrifter. Rapporten er skrevet på oppdrag fra Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), som ønsket å belyse dette temaet.

Rapporten gir innledningsvis en gjennomgang av statistikk om innovasjonsaktivitet i norske bedrifter og fagarbeideres betydning for innovasjon basert på analyser av data fra SSBs innovasjonsundersøkelse og foreliggende forskning. Det er store variasjoner i oppgitt innovasjonsaktivitet mellom næringer, og aktiviteten i næringer med en høy andel fagarbeidere er gjerne lavere enn gjennomsnittet. Samtidig oppgir en betydelig andel fagarbeidere å ha vært involvert i utviklingsarbeid, herunder særlig prosesser som innebærer ny eller forbedret organisering av arbeidet. I sum gir åpne tilgjengelige datakilder likevel begrensede muligheter til å måle fagarbeidernes betydning for innovasjon.

Litteraturgjennomgangen viser at det til tross for at innovasjonsforskningen i økende grad benytter et bredt innovasjonsbegrepet, og legger til grunn at ulike kompetansetyper bidrar til ulike former for innovasjon, er det gjerne innovasjonsprosesser blant ulike grupper høyt utdannet arbeidskraft som vektlegges og studeres. Fagarbeidere har dels blitt oversett eller understudert i innovasjonsforskning.

Foreliggende forskning belyser likevel hvordan fagarbeidere kan bidra til innovasjon på ulike måter; direkte, f. eks. gjennom gradvise forbedringer av produkter og prosesser i det daglige, gjennom medarbeiderdrevet innovasjon (altså innovasjoner skapt gjennom åpne og inkluderende innovasjonsprosesser og systematisk anvendelse av medarbeidernes ideer, kunnskap og erfaring, eller indirekte, som en del av bedriftens totale kompetanse. En riktig kompetanseprofil, kan styrke virksomhetenes innovasjonsevne og kapasitet til å gjenkjenne verdien av ny informasjon, integrere den og anvende den forretningsmessig.

Både våre casestudier og tidligere forskning tyder på at høy kompetanse i fagarbeiderleddet muliggjør hyppigere forbedringer av produkter og produksjonsprosesser, sammenliknet med virksomheter som baserer seg på ren bedriftsintern opplæring.

Klikk her for å lese hele rapporten.