Rapporten gjør rede for noen av de store forpliktelsene Norge har de neste årene, som vil binde opp en del midler på bistandsbudsjettet. Dette inkludert en dobling av de årlige klimainvesteringene innen 2026 og Nansen-programmet for Ukraina. Dersom Norge skal levere på disse forpliktelsene blir det vanskelig å videreføre dagens nivå på humanitær bistand og utviklingshjelp innenfor rammen av dagens bistandsbudsjett som er på rundt 1 prosent av BNI. Videre er det ventet at norsk økonomi vil svekke seg i årene som kommer, noe som ytterligere reduserer handlingsrommet. Da står man i realiteten overfor to muligheter: kutte eller tilføre friske penger. Rapporten tar utgangspunkt i det sistnevnte og drøfter argumenter for og imot å i en periode øke oljepengebruken ut over handlingsregelen. Å bryte med handlingsregelen krever et bredt politisk flertall. Det kan være gyldige argumenter for å gjøre ekstraordinære uttak av oljefondet, som at kostnadene knyttet til fremtidige kriser trolig er høyere enn om vi forebygger og forhindrer krisene nå. Det er imidlertid nødvendig med mer kunnskap for at politikerne skal kunne ta informerte valg om oljepengebruken fremover.
Hele rapporten kan lastes ned her: R17-2023 Ingen regel uten unntak