Senter for lønnsdannelse er et samarbeidsprosjekt mellom Fafo og Samfunnsøkonomisk analyse. Roger Bjørnstad og Bård Jordfald leder senteret. Ragnar Nymoen er forskningsleder.

Lønnsdannelsen og systemet for arbeidslivsregulering står sentralt i moderne samfunnsliv, ikke minst på grunn av betydningen for sosial rettferdighet. Lønnsutviklingen er samtidig en av de viktigste faktorene som påvirker aktivitetsnivået i økonomien. Lønnsdannelsen er således avgjørende for om samfunnets ressurser (arbeidstid, kapital og råstoff) blir fullt og effektivt aktivisert, eller om det blir arbeidsledighet og undersysselsetting. Lønnsdannelsen innvirker dermed på den inntekten som blir disponibel til fordeling mellom samfunnets medlemmer. Systemet for lønnsdannelse inngår således på en betydningsfull måte i den kanskje viktigste av alle økonomiske prosesser.

Det norske systemet for lønnsdannelse og arbeidslivsregulering er blitt utformet gjennom både samarbeid og konflikt. Systemet har blitt en integrert del av det norske velferdssamfunnet.  Det har sikret et sterkt økonomisk fundament for å finansiere velferden gjennom å sette den konkurranseutsatte delen av næringslivet i førersetet for lønnsutviklingen, bidra til høy samfunnsmessig produktivitet og lønnsevne og sikre høy yrkesdeltakelse.

Senter for lønnsdannelse har som formål å synliggjøre lønnsdannelsens betydning for sysselsetting, produktivitet, verdiskapning og fordeling, gjennom forskning, utredning og debatt.  Analysene vil være komparative, historiske og framoverskuende, og vil benytte metoder, data og perspektiver fra flere fagdisipliner. Senter for lønnsdannelse vil samarbeide med andre forskningsinstitusjoner i Norge og i utlandet. Klikk her for å lese utvalgte medieoppslag av vårt arbeid i knyttet til den norske modellen og arbeidsmarkedet.

Bærebjelken i den norske arbeidslivsreguleringen utgjøres avtariffavtalene. Likevel har det alltid vært en løpende debatt om kollektivisme versus individualisme i lønnsdannelsen. Debatten har blitt intensivert i takt med nye konkurransebetingelser for bedrifter og arbeidstakere, og med det stadig økte behovet for kompetanseutvikling og individuell tilpasning av arbeidshverdagen. Selv om det er sannsynlig at et godt system for lønnsdannelse i praksis alltid vil være et blandingssystem, er det et åpent spørsmål hvor langt et "utvannet" system av kollektive avtaler kan fortsette å bidra til makroøkonomisk stabilitet og full sysselsetting. I videreutviklingen av det norske systemet for lønnsdannelse er dermed ett sentralt spørsmål hvor balansepunktet mellom kollektive og individuelle avtaler i arbeidslivet bør ligge.