Samfunnsøkonomisk analyse har framskrevet behovet for sysselsatte med lang høyere utdanning fram til 2035. Oppsummert finner vi et økende behov for akademikere, særlig med helsefaglig og ingeniør- og realfaglig kompetanse. Framskrivingsbanene bygger på forutsetningene om rask teknologisk utvikling, en overgang til mer miljøvennlige næringer, fortsatt svakt fallende sysselsettingsandel og lavere innvandring. Rapporten er skrevet på oppdrag fra Akademikerne. Klikk her for å lese hele rapporten.
De siste tiårene har etterspørselen etter akademikere økt i alle deler av arbeidsmarkedet. I 2000 hadde 5,7 prosent av alle sysselsatte mer enn fire års utdanning fra høyskole eller universitet. I 2015 hadde akademikerandelen vokst til 10,4 prosent. I samme periode vokste antall sysselsatte i Norge med 14 prosent.
Hovedforklaringen på den sterke veksten i antall akademikere er at næringsliv og offentlig sektor må løse stadig mer kompliserte oppgaver. Kravet til så vel dybdekunnskap som systemforståelse øker. I tillegg har Norge komparativt fortrinn i salg av akademisk kompetanse, rett og slett som følge av at det norske lønnssystemet gir relativt lave akademikierlønninger og relativt høye lønninger for personer med lite utdanning.
Norges kompetanseetterspørsel i årene framover vil dels følge av hvilke samfunnsoppgaver som skal løses og dels av andre lands etterspørsel etter norske varer og tjenester. Kompleksiteten i oppgavene som skal løses og global konkurranse bidrar til at det vil stilles sterkere krav til at vi har tilstrekkelig tilgang til relevant kompetanse av høy kvalitet.
I dette prosjektet har vi framskrevet behovet for akademisk arbeidskraft, basert på oppdatert kunnskap om dagens arbeidskraftbehov og SSBs modellapparat for framskriving av framtidig behov, fordelt på ulike utdannings- og yrkesgrupper, se Dapi mfl. (2016) og Cappelen mfl. (2013).
Samfunnsøkonomisk analyse har for egen del endret enkelte av forutsetningene som ligger til grunn for SSBs framskrivninger. Vi har spesielt lagt til grunn en raskere innfasing av ny teknologi i alle deler av det norske arbeidsmarkedet. Dette følger av en antakelse om mindre arbeidsinnvandring i årene som kommer, og at arbeidskraft med lav kompetanse fortsetter å være relativt høyt lønnet. I tillegg forutsettes en raskere overgang til næringsvirksomhet som er forenlig med en mer aktiv klimapolitikk.
Teknologiske løsninger vil føre til at noen av dagens oppgaver og yrker blir redusert i omfang eller til og med forsvinner. Selv om sannsynligheten for å bli utkonkurrert av digitale løsninger varierer mellom yrker, er det all grunn til å regne med størst effekt i yrker preget av rutinebaserte arbeidsoppgaver. I praksis er dette typisk innen yrker som krever lav formell utdanning. Vi forutsetter at andelen sysselsatte med lite formell utdanning vil fortsette å falle.
Alle endringene trekker i retning av at akademikerandelen i arbeidsstyrken vil vokse raskere enn hva som hittil har vært lagt til grunn.
Vi finner en utvikling i retning av økt bruk av akademisk kompetanse i hele næringslivet, samtidig som akademiske utdanninger sprer seg på flere næringer enn tidligere. Eksempelvis øker etterspørselen etter samfunnsvitenskapelig utdanning, mens etterspørselen etter sysselsatte i samfunnsvitenskaplige yrker faller. Dette tilsier at personer med samfunnsvitenskaplig utdanning benyttes i andre yrker.
Næringspolitisk tilsier poengene over at det er en robust strategi og fortsatt stimulere utvikling av kunnskapsintensive næringer, uavhengig av sektor.
Det er lite som tyder på Norge er mer attraktivt for akademisk arbeidskraft enn andre Vest-europeiske land, blant annet som følge av at det norske lønns-systemet med relativt små lønnsforskjeller mellom høyt og lavt utdannet arbeidskraft. Vår vurdering er derfor at framtidig behov for akademisk arbeidskraft er en nasjonal utfordring som må møtes gjennom nasjonale investeringer i høyere utdanningsinstitusjoner.
Arbeidet omtales blant annet i Dagens Næringsliv, klikk her for å lese artikkelen.
