Næringsanalyse

Samfunnsøkonomisk analyse av redusert avfall i byggebransjen

Byggenæringen er den næring som genererer mest avfall, og hvor store deler av avfallet deponeres. For å nå nasjonale mål om avfallshåndtering er det behov for å iverksette tiltak som kan reduserer mengden avfall som genereres og påvirke hvordan avfallet behandles. Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) har derfor gitt SØA, i samarbeid med NIBIO, i oppdrag å beregne de samfunnsøkonomiske kostnadene og nytten av tiltak som bidrar til reduserte avfallsmengder fra nybygg, og økt materialgjenvinning eller ombruk ved renovering og riving. Hensikten med oppdraget har vært å finne hvor den samfunnsøkonomiske gevinsten er størst, og følgelig hvor det kan være mest å hente på å iverksette tiltak. Klikk her for å lese hele rapporten.

Vi har gjort en forenklet analyse som viser at det er samfunnsøkonomisk mest gunstig å rette tiltak mot reduserte avfallsmengder ved nybygg. Tiltak for avfallsminimering er både bedriftsøkonomisk lønnsomt for utbyggere og samfunnsøkonomisk lønnsomt, hvilket bl.a. er knyttet til reduserte utslipp av klimagasser. For å øke materialgjenvinningen må det etableres virksomheter som benytter gjenvunnet materiale på en lønnsom måte, noe som kan bli mer attraktivt på sikt. Tiltak for økt ombruk gir isolert sett en samfunnsøkonomisk gevinst i form av reduserte utslipp av klimagasser, men siden ombruk er svært kostbart er det usikker om disse gevinstene oppveier de økte kostnadene for utbygger. Det vil kreves mye utviklings- og innovasjonsarbeid, og regelverksendringer for å gjøre ombruk billigere og mer attraktivt.

Analyse av betydningen til samvirker og stiftelser som eierformer i norsk næringsliv

Samvirker karakteriseres ved at de er eid av medlemmer og opprettet for å ivareta medlemmenes langsiktige mål. I noen tilfeller er samvirker opprettet for å sikre leverandørene en langsiktig avsetning av sine varer eller tjenester. I andre tilfeller er medlemmene kunder som ønsker å sikre trygghet for gode og rimelige varer.

Samvirke er et eksempel på en økonomisk sammenslutning med flere mål enn avkastning til investorer. Normalt er samvirker opprettet for å produsere tilnærmet til evig tid. Stiftelser er andre eksempler på økonomiske sammenslutninger med svært langsiktig tidshorisont og med flere mål enn avkastning til investorer.

I dette prosjektet analyseres omfang og betydning av samvirker, stiftelser og lignende økonomiske sammenslutninger i norsk næringsliv. Klikk her for å lese hele rapporten.

Det var om lag 1 500 regnskapspliktige foretak som var registrert som samvirker i Norge i 2018. Disse utgjorde om lag 0,5 prosent av alle regnskapspliktige foretak og ca. 2,4 prosent av årsverkene og omsetningen i de regnskapspliktige foretakene samme år, dvs. om lag 39 000 årsverk og 34 mrd. kroner i verdiskaping. Dersom man inkluderer datterselskaper av samvirker er samlet antall årsverk om lag 45 000 og verdiskapingen ca. 42 mrd. kroner. Stiftelser og andre kollektive eierformer sto for om lag 49 000 årsverk og 43 mrd. kroner i verdiskaping i ca. 17 500 regnskapspliktige foretak. Til sammen utgjorde samvirker, stiftelser og andre kollektive eierformer om lag 88 000 årsverk og 77 mrd. kroner i verdiskaping i 2018.

Internasjonal forskning tyder på at foretak som driver som samvirker gjør det relativt bra i nedgangskonjunkturer. Basert på samvirkenes lange tidsperspektiv for egen virksomhet er det rimelig å anta at spesielt samvirker er mer stabile over tid enn alminnelige kommersielle foretak.

Norske data bekrefter ikke uten videre at samvirker er mer stabile enn andre kommersielle virksomheter. Det vil uansett være vanskelig å konkludere om stabilitet skyldtes samvirkenes natur eller kjennetegn ved næringene de tilhører. Både velferdstjenester og næringer tilknyttet matproduksjon og -salg er relativt stabile næringer, noe som vanskeliggjør testing av hvordan kjennetegn ved samvirker påvirker økonomisk adferd. Samme resonnement gjelder for stiftelser.

Et tydelig kjennetegn ved samvirker er at de ikke så lett kan selges eller kjøpes opp. Slik skiller de seg klart fra alminnelige kommersielle foretak. Samvirker representerer dermed en eiermessig stabilitet i norsk næringsliv. Den eiermessige stabiliteten har også den virkning at samvirker motvirker utenlandsk oppkjøp i de næringene de er til stede i.

Det kan tenkes at virksomheter med langsiktige tidshorisonter også er mer tilbakeholdne med å teste ut nye innovasjoner. Vi finner lite hold for at dette er tilfelle. En indikator på om dette er tilfelle kan være bruken av offentlige innovasjonsrettede virkemidler. Samvirker og stiftelser bruker slike virkemidlene i litt mindre grad enn alminnelige kommersielle foretak. Men samvirker har hatt om lag samme vekst i bruken av offentlige virkemidler for innovasjon og næringsrettet forskning som alminnelige kommersielle foretak i perioden 2002-2017. Ovennevnte data er imidlertid ikke tilstrekkelige til å konkludere med at samvirker innoverer og forsker verken mer eller mindre enn sammenlignbare alminnelige kommersielle foretak.

Analyse av verdikjeder i Norge

SØA har definert og studert 15 utvalgte verdikjeders regionale og nasjonale betydning i norsk økonomi på vegne av Kommunal og moderniseringsdepartementet. Klikk her for å lese hele rapporten.

Arbeidet er ment å fremskaffe kunnskap om hvordan verdikjeder ser ut og utvikler seg, geografiske tyngdepunkter i eksisterende verdikjeder, samt mulighetene for å posisjonere norske virksomheter i en global økonomi. Kunnskapsgrunnlaget kan videre inngå som en del av fylkeskommunenes arbeid med smart spesialiseringsstrategier.

I moderne økonomier er de fleste varer et resultat av sammensetning av en rekke andre varer, tjenester og kunnskap. Også tjenesteproduksjon krever til en viss grad vareinnsats og innslag av andre tjenester. Alt som skal til for å produsere et produkt, produseres ikke på samme sted, men inngår i en verdikjede med tilførsel av innsats­varer, tjenester og kunnskap. Verdi­kjedene kan være både lokale, nasjonale og globale. I Norge produseres både sluttprodukter til norske og utenlandske kjøpere, og ikke minst innsats­varer til en rekke verdikjeder hvor sluttproduktet settes sammen utenfor Norge. Hvilke verdi­kjeder norske produsenter produserer inn til er tema for denne rapporten.

Rapporten fokuserer på et utvalg verdi­kjeder vurdert som viktige for verdiskapingen i Norge. Vi velger å fokusere på såkalte basis­næringer. Basisnæringer brukes ofte om næringer som produserer varer og tjenester som kan handles over lange avstander. Det innebærer at markedet for produktene i basisnæringene ofte er internasjonale eller globale. Følgende verdikjeder drøftes:

  1. Marin mat

  2. Jordbruksbasert mat

  3. Turistopplevelser

  4. Våpen

  5. Bildeler

  6. Maritim transport

  7. Fornybar energi

  8. Bygg og anleggsprodukter

  9. Metall og industrimetaller

  10. Ikt-løsninger

  11. Fossil energi

  12. Petrokjemiske produkter

  13. Hjem og fritid

  14. Cellulosebaserte produkter

  15. Helserelaterte produkter

De 15 utvalgte verdikjedene sysselsatte om lag 485 000 årsverk i 2018, noe som utgjorde rundt 20 prosent av sysselsatte årsverk i norsk økonomi totalt samme år. Verdikjedene utgjør nærmere en tredel av årsverkene utenfor offentlig sektor. Resterende sysselsetting befinner seg hoved­sakelig innenfor bank og finans, pensjon, bygg og anlegg, persontransport, varehandel samt andre tjenestenæringer rettet mot lokal­befolkningens konsum.

Basisnæringer og verdikjedene de inngår i, er til stede i alle arbeidsmarkedsregioner. Dermed finner vi våre verdikjeder lokalisert i alle fylker. Det er like fullt en klar sammenheng mellom størrelsen på regionenes arbeidsmarked og muligheten til å «drifte» flere verdikjeder. Der det bor flere mennesker, er det plass til flere næringer og verdikjeder, noe som også kan være en selv­forsterkende sammenheng. Det er derfor ikke over­raskende at vi finner langt flere verdikjeder lokalisert på Østlandet enn i Nord-Norge. Hvilke verdikjeder som er lokalisert hvor er imidlertid ikke jevnt fordelt.

Kartlegging av ordninger for internasjonalisering av kunst og kultur

SØA har kartlagt statlig finansierte ordninger der hovedformålet er internasjonalt samarbeid på kunst og kulturfeltet, markedsføring og tilgjengeliggjøring av norsk kunst og kultur i utlandet, samt markedsføring og tilgjengeliggjøring av internasjonal kunst og kultur i Norge på vegne av Kulturrådet. Klikk her for å lese hele rapporten.

I alt 66 ordninger er omfattet av kartleggingen og disse ordningene forvaltes av i alt 18 ulike aktører, med en estimert samlet økonomisk ramme på 166 millioner kroner i 2019. Kartleggingen anskueliggjør at det er et bredt spekter av ordninger tilgjengelig for kunst og kulturfeltet og at disse forvaltes av mange forskjellige virkemiddelaktører, men at ordningene er relativt små i økonomiske rammer. Ordningene finansieres i all hovedsak over Kulturdepartementets og Utenriksdepartementets budsjetter. Kulturrådet og organisasjonene som inngår i nettverket Norwegian Arts Abroad (NAA) er de største virkemiddelaktørene målt i antall ordninger og samlede bevilgninger. Kartleggingen er først og fremst ment som et kunnskapsgrunnlag for Kulturrådet i dets arbeid med internasjonalisering, men kan også være av interesse for utøvende kunstnere, virkemiddelaktører og beslutningstakere. Rapporten inneholder videre forslag til indikatorer som Kulturrådet kan bruke i oppfølging av Kulturrådets internasjonale arbeid.

Merk: Rapporten er revidert 27. mai 2020. Endringene gjelder omtalen av enkelte av utenriksdepartementets ordninger.

Analyse av verdiskapingspotensial i nye anvendelser av massevirke og sidestrømmer

Samfunnsøkonomisk analyse AS (SØA) har i samarbeid med Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) utarbeidet denne rapporten på oppdrag for Innovasjon Norge. Rapporten belyser verdiskapingspotensialet i nye anvendelser av massevirke og sidestrømmer fra tremekanisk industri. Klikk her for å lese hele rapporten.

Rapporten redegjør for verdikjeden for skog og tre, drøfter tilgjengelige ressurser, både i form av avvirkning av tømmer så vel som eksisterende sidestrømmer fra tremekanisk industri og andre ressurser som hogstavfall og vurderer potensialet for økt ressursutnyttelse. Potensialet for økt ressursutnyttelse er begrenset. Videre ser rapporten nærmere på i hvilken grad det er grunnlag for å vente økt etterspørsel etter biobaserte produkter fra massevirke, sagflis og hogstavfall (som greiner, topper) og lite anvendbare treslag. Dersom etterspørselen etter biobaserte produkter øker, kan det ha tre viktige effekter for norsk verdiskaping:

  1. Verdien av ulike typer norsk trevirke vil trolig øke. I så fall vil verdiskapingen i norsk skogbruk øke.

  2. Verdien av sidestrømmer fra norske sagbruk (flis) vil øke av samme grunn. I så fall vil verdiskapingen i norske sagbruk øke.

  3. Potensiell lønnsomhet i helt nye biobaserte produkter kan øke.

Etter gjennomgang av internasjonal litteratur og analyser, mener vi det er grunnlag for å vente noe høyere etterspørselsvekst etter biobaserte produkter enn forventet globalt økonomisk vekst de kommende år.  Men, det er store forskjeller mellom produktgrupper og mellom lokale og regionale markeder.

Vi har i prosjektet kartlagt sannsynlig behov for råstoff knyttet til annonserte produksjonsplaner. Vi estimerer at allerede annonserte produksjonsplaner vil ha behov for mellom 6,5 og 12 millioner fm3 skogsvirke. Råstoffbehovet overstiger mest sannsynlig tilgjengelig norsk råstoff med god margin, også om all eksport opphører.

Mest sannsynlig vil den markedsmessige prioriteringen av nye prosjekter være en funksjon av:

  • Bedre utnyttelse av sidestrømmer fra industri med komparative fortrinn

  • Utvidelse av produksjon med opparbeidet industriell kompetanse og kapital

  • Helt nye initiativer

I årene framover vil vi anbefale at norske myndigheter tar mer eksplisitt hensyn til at norske skogbaserte ressurser er begrenset. For å sikre mest mulig effekt av offentlig støtte anbefales følgende tankekart:

  1. Det er vanskelig å se at nye investeringer for produksjon av termisk bioenergi (forbrenning) bør støttes av offentlige midler. Støtte til ny produksjon bidrar til å løfte prisen på skogsbasert virke, som noen nyter godt av og andre taper på. Hvis ikke produksjonen er kommersielt lønnsom vil den heller ikke bidra til økt verdiskaping. 

  2. Prosjekter som uansett vil bli realisert bør ikke støttes. Der hvor andre offentlige rammebetingelser er avgjørende og tilstrekkelig for betydelig produksjonsincentiver er det neppe behov for offentlig investeringsstøtte i tillegg. Det vil være tilfelle når det stilles strenge innblandingskrav til (andregenerasjons) biobasert drivstoff. Disse investeringene vil øke verdiskapingen i norsk næringsliv så lenge innblandingskravet gjelder. Uten innblandingskrav kan slike investeringer vise seg lite lønnsomme og bør i så fall ikke støttes.

  3. Offentlig støtte til produktinnovasjoner forbundet med betydelig teknologisk risiko påvirker omfanget av slike innovasjoner gjennom kostnadsreduksjon. Slike innovasjoner vurderes i dag innenfor ulike program for innovasjonsstøtte i Innovasjon Norge og FoU-støtte fra Norges Forskningsråd. Når slike innovasjoner lykkes styrkes norsk verdiskaping både i seg selv og ved at etterspørselen etter skogbasert råstoff øker. For å styrke verdiskapingen i norske trebaserte verdikjeder er det fornuftig at slike produktinnovasjoner støttes videre, gitt at de er innenfor kriteriene for støtte (som krav til addisjonalitet, innovasjonshøyde, forskningsinnhold mv.).

  4. Enkelte produktinnovasjoner har lengre tidshorisont enn andre. Spesielt kan det tenkes at det tar tid for at teknologi som muliggjør verdiøkende tilsetning til dyrefôr blir kommersielt gjennomførbart. I vurderingen av slike langsiktige FoU-løp, er det rimelig at virkemiddelapparatet legger vekt på synergieffekter for øvrig norsk næringsliv. Når det gjelder dyrefôr er det en interessant kobling til fiskeoppdrett, som det er grunn til å anta både vil trenge flere proteinkilder til fôrproduksjon og som vil vokse i omfang. Slike synergieffekter til annet næringsliv er et tilleggsargument når en vurderer hvordan ulike produktinnovasjoner påvirker norsk verdiskaping.

Næringsstruktur i Hordaland og Sogn og Fjordane

SØA har på oppdrag for Hordaland og Sogn og Fjordane fylkeskommune studert næringsstrukturen i regionen. Kartleggingen er en del av kunnskapsgrunnlaget som skal ligge til grunn for utviklingen av en smart spesialiseringsstrategi for nye Vestland fylkeskommune. Rapporten studerer følgende næringer:

  • Fiskeri

  • Havbruk

  • Leverandører til havbruk

  • Maritim

  • Verftsindustri

  • Ikke-fornybar energiproduksjon

  • Fornybar energiproduksjon

  • Reiseliv

  • Medienæringen

Regionale næringsmessige styrkepunkter drøftes ved å se på hvor stor andel av sysselsetting og verdiskaping utvalgte næringer utgjør av økonomien i regionen sammenlignet med andelene næringen utgjør på landsbasis. I tillegg drøftes framveksten av nisjenæringer i de to fylkene mer spesifikt. Alle analyser er basert på SØAs regnskapsdatabase SAFE. Klikk her for å lese hele rapporten.

Effektmåling av profilering av Norge som reisemål

SØA analysert hvorvidt Innovasjon Norges profileringsarbeid bidrar til høyere verdiskaping i den norske reiselivsnæringen, gjennom å bidra til økt turisme i Norge. Vi finner positive (signifikante) effekter av den offentlige reiselivsinnsatsen i et utvalg markeder. Tydeligst effekter finner vi i tre markeder hvor den relevante (påvirkbare) turismen er turisme til norske skidestinasjoner (vinterturisme). Som en del av effektmålingen har vi også vurdert i hvilken grad reiselivsprofileringen er et fellesgode som alle aktører i reiselivsnæringen nyter godt av. Klikk her for å lese hele rapporten.

Sammendrag av rapporten

Det kommer stadig flere turister til Norge. Fra 2013 til 2017 økte utenlandske gjestedøgn i Norge med 5,7 prosent i året. Økningen i utenlandsk turisme til Norge kan flere forklaringer. En grunn er svakere kronekurs, som har gjort det rimeligere å feriere i Norge. En annen grunn er rett og slett at det gradvis blir flere mennesker som bruker penger på å reise, både fordi økonomisk vekst har bidratt til at flere har råd til å reise og at det blir flere mennesker i verden. Ikke minst er det en sterk øning i turister fra Kina. Også nedgang i reisekostnader knyttet til å fly har stimulert internasjonal turisme.

Det kan også hende at norske reisemål i seg selv har blitt mer spennende for turister. Mange hevder Norge har både vakker og eksotisk natur. Etter hvert har det også utviklet seg et variert kultur- og underholdningstilbud i landet, som mange norske og utenlandske turister oppsøker.

Selv om veksten i utenlandsk turisme til Norge har vært høy, og høyere enn veksten i norske turister i Norge er det er likevel langt flere nordmenn som ferierer i Norge. Nordmenn står for om lag 70 prosent av alle kommersielle overnattinger. I tillegg kommer nordmenns bruk av hytter o.a. Veksten i norske kommersielle overnattinger har vært 1,6 prosent årlig i perioden 2013-2017.

Reiselivsnæringen er i dag en betydelig næring fordelt på flere typer tjenester. Viktigst er servering, overnatting og transport. Rene produsenter av aktiviteter og opplevelser blir imidlertid stadig viktigere. Også formidling av reiseopplevelser er en del av næringen. Reiselivet er også en stor etterspørrer etter varer og tjenester fra andre næringer, som matindustri og primærnæringene.

Samlet sysselsatte reiselivsnæringene nærmere 230 000 på hel- og deltid i 2017. Verdiskapingen var samme år om lag 67 milliarder kroner. Reiselivsnæringen har en større næringsmessig betydning i distriktene enn i sentrale strøk, men er relativt viktig også i de største byene som Oslo og Bergen.

Regjeringen la våren 2017 fram Meld. St. 19 (2016-2017) Opplev Norge – unikt og eventyrlig (Reiselivsmeldingen). Meldingen reflekterer rundt økningen i turiststrømmen til Norge og fordeler og utfordringer ved den. I meldingen vektlegger Regjeringen at verdiskaping og lønnsomhet i reiselivsnæringen først og fremst skal fremmes gjennom gode rammebetingelser for næringsvirksomhet.

En sentral rammebetingelse for reiselivet er profileringen av Norge som reisemål. Profileringsaktiviteten har en lang tradisjon og lignende profileringsarbeid skjer i mange land. Det er Innovasjon Norge, som på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet har ansvaret for den offentlige profileringen av Norge som reisemål.

I Reiselivsmeldingen ble det varslet at det er behov for bedre analyser av hvilken effekt Innovasjon Norges profileringsaktiviteter har, bl.a. for å gi et grunnlag for å vurdere om den offentlige finansieringen av profileringsaktivitetene er den mest effektive bruken av samfunnets ressurser.

I dette prosjektet har Samfunnsøkonomisk analyse AS (SØA) analysert hvorvidt Innovasjon Norges profileringsarbeid bidrar til høyere verdiskaping i den norske reiselivsnæringen, gjennom å bidra til økt turisme i Norge.  

Analysen har vært metodisk krevende, ikke minst fordi tilgjengelige data har relativt korte tidsserier. I tillegg er det ikke entydig hvilke avgrensninger av turismen til Norge som bør gjøres for på best mulig måte isolere den turismen profileringen er ment å påvirke.

Vi har studert effekten av profilering på turisme for hvert marked (land) hvor Innovasjon Norge har en reiselivssatsing. Vi finner positive (signifikante) effekter av den offentlige reiselivsinnsatsen i et utvalg markeder. Tydeligst effekter finner vi i tre markeder hvor den relevante (påvirkbare) turismen er turisme til norske skidestinasjoner (vinterturisme). Som i alle empiriske analyser, er resultatene heftet med usikkerhet. At vi finner effekt for disse markedene kan være en indikasjon på at det er her det er klarest sammenheng mellom den turismen vi klarer å måle og den turismen profileringen er ment å påvirke.

Effekten av den offentlige reiselivsprofileringen framstår imidlertid som av begrenset betydning. I tråd med tidligere studier av hva som driver turisme (turistenes reisebeslutning) finner vi at økonomiske faktorer som inntekt og priser betyr langt mer enn profileringen av Norge som reisemål.

Virksomhetenes egen profilering er også trolig viktigere for den enkelte virksomhets økonomiske utvikling enn Innovasjon Norges bidrag. Innovasjon Norges profileringsarbeid er ment å utvikle og styrke markedsmulighetene for norske reiselivsbedrifter, men ikke være salgsutløsende.

Også turistenes egen profilering via sosiale medier og alminnelige deling av gode reiselivsopplevelser kan bety mye for profileringen av Norge. Den teknologiske utviklingen tilsier at nye profileringsmåter og -kanaler i årene framover vil få relativt økt betydning på bekostning av tradisjonelle profileringskanaler.

For å vurdere effekten av Innovasjon Norges reiselivsprofilering på verdiskapingen har vi studert sammenhengen mellom økt turisme og verdiskaping i reiselivsnæringene. Vi har studert sammenhengen mellom økningen i kommersielle gjestedøgn og endringer i verdiskaping i overnattings- og serveringsnæringen. Her finner vi en signifikant positiv sammenheng. Om lag tre firedeler av turistenes forbruk er imidlertid utenfor overnattings- og serveringsnæringene. Vi har derfor også forsøkt å identifisere empiriske sammenhenger mellom endringer i kommersielle gjestedøgn og endringer i verdiskaping i den norske fastlandsøkonomien. Sammenheng er trolig positiv, men vi finner ikke signifikante effekter mellom utenlandsk turisme og verdiskaping.

Når vi kombinerer effekter av Innovasjons Norges profileringsinnsats med virkningen av økt turisme på norsk verdiskaping finner vi at Innovasjon Norges profileringsarbeid bidrar til økt verdiskaping i reiselivsnæringen.

Statlig profileringsinnsats kommer imidlertid ikke uten kostnader. Når vi sammenlikner de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å bruke statlige midler på reiselivsprofilering av Norge er det ikke klart om verdiskapingsbidraget overstiger kostnadene. Det kan være tilfelle, men krever en positiv verdiskapingseffekt utenfor overnattings- og serveringsnæringen som er større enn effekten vi finner for overnattings- og serveringsnæringen.

Når reiselivsprofileringen skal vurderes i et verdiskapingsperspektiv, må det også tas hensyn til at arbeidskraft og kapital som benyttes i reiselivsnæringen, alternativt kan anvendes andre steder. Produktiviteten i reiselivsnæringen, særlig overnattings- og serveringstjenester, er lavere enn gjennomsnittet for annet norsk næringsliv. Også veksten, til tross for økning, synes å være lavere. Når så sentrale reiselivsnæringer (overnatting og servering) har såpass lav produktivitet (verdiskaping per timeverk), bør det offentlige være varsom med å oppmuntre til mye mer ressursbruk i denne delen av reiselivsnæringen.

Offentlig innsats for næringsfremme skal begrunnes i markedssvikt. Det er ikke opplagt at all profilering har en slik begrunnelse. Det er kun når verdiskapende markedsføring ikke blir gjennomført fordi for mange har interesse av å være gratispassasjer at det oppstår en markedssvikt. Profilering som vil gi klare verdiskapingseffekter for enkeltaktører vil mest trolig bli gjennomført uansett.

Informasjon om Norges reiselivstilbud o.a. på visitnorway.com har karakter av å være et fellesgode for langt flere enn reiselivsvirksomhetene. God og lett tilgjengelig informasjon om norske attraksjoner kan gi økt opplevelsesverdi av å reise i Norge, samt forenkle reiser i Norge. Dette er verdier som primært tilfører verdi til turisten, enten norsk eller utenlandsk. Den samfunnsøkonomiske verdien (målt som turistenes nytte) av bedre reiseopplevelser er trolig reell og kommer i tillegg til verdiskapingseffektene i reiselivsnæringene.

Dersom Innovasjon Norges reiselivsinformasjon endres til nettopp informasjon om norske reiselivsmuligheter, vil informasjonen få større preg av å være et reelt fellesgode. I så fall endres også målsettingen til informasjonsarbeidet – fra et mål om at informasjon om Norge som reismål skal lede til flere turister, til at turister skal få god informasjon om feriemulighetene i Norge.

Ren informasjon om Norge som reismål kan mest sannsynlig gjøres med mindre ressursinnsats enn dagens samlede reiselivsbudsjett.

Samlet er vår vurdering at verdiskapingseffektene av Innovasjon Norges reiselivsprofilering er relativt begrensede. Vi anbefaler på den bakgrunn ingen økning i ressursbruken. Våre estimater tilsier, isolert sett, at det kan være ressursbesparende for samfunnet om innsatsen trappes noe ned, men usikkerheten i resultatene gjør at vi ikke kan basere en anbefaling om ressursbruk på våre estimeringsresultater alene.

Basert på hvordan vi skal forstå profilering av Norge som et fellesgode, anbefaler vi at det offentlige profileringsarbeidet framover bør legge mindre vekt på å tiltrekke flere turister, men heller legger vekt på å øke kvalitet og mengde informasjon til turister som uansett har bestemt seg for å feriere i Norge.

Lønnsomhet i varehandelen 2003-2017

Vi ser på lønnsomheten i detaljhandelen, grossistnæringen og næringsmiddelindustrien i perioden 2003 – 2017. Hovedresultatene kan oppsummeres som følger:

  • Driftsresultatet har økt klart gjennom perioden i alle tre næringene

    • I kroner er økningen størst i grossistnæringen

    • I prosent er økningen størst i næringsmiddelindustrien

  • Driftsmarginene har vært lavere i alle varehandelsnæringene enn i industrien for øvrig

    • Detaljhandelen har hatt klart lavere driftsmargin enn grossistene og Næringsmiddelindustrien i årene etter finanskrisen, men forskjellen minsker i 2017

  • Totalrentabiliteten, som gir et bilde av hvor mye eierne sitter igjen med, har vært om lag på linje med industrien for øvrig, dog noe høyere i grossistnæringen. Næringsmiddelindustrien har hatt en positiv utvikling i særlig andre halvdel av perioden

  • Lønnsomhet på næringsnivå drives av de store virksomhetene

  • Store virksomheter har en noe høyere driftsmargin enn resten. Utviklingen i driftsmarginen ser derimot relativt lik ut.

  • For de største bedriftene i detaljhandelen er marginene redusert med omtrent 49 prosent fra 2003 til 2017, mens driftsresultatet har økt med 66 prosent i samme periode

  • Verdikjeden for varehandel kjennetegnes av en volumkamp som går på bekostning av marginpåslagene per enhet.

  • Det er lave driftsmarginer i matvarehandel og bensinstasjoner.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Lønnsomhet i varehandelen

Samfunnsøkonomisk analyse har sett på lønnsomheten i detaljhandelen, grossistnæringen og næringsmiddelindustrien i perioden 2003–2016 for Handel og Kontor. Våre hovedresultater er:

  • Driftsresultatet har økt klart gjennom perioden i alle tre næringene

    • I kroner er økningen størst i grossistnæringen

    • I prosent er økningen størst i næringsmiddelindustrien

  • Driftsmarginene har vært lavere i alle varehandelsnæringene enn i industrien for øvrig

    • Detaljhandelen har hatt klart lavere driftsmargin enn grossistene og næringsmiddelindustrien i årene etter finanskrisen

  • Totalrentabiliteten, som gir et bilde av hvor mye eierne sitter igjen med, har vært om lag på linje med industrien for øvrig, dog noe høyere i grossistnæringen

Analysen av lønnsomhet etter bedriftsstørrelse viser at:

  • Lønnsomhet på næringsnivå drives av de store virksomhetene

  • Det er hovedsakelig mindre foretak som har hatt positiv utvikling i driftsmarginen

  • For de største bedriftene i detaljhandelen er marginene redusert med omtrent 40 prosent fra 2003 til 2016, mens driftsresultatet har økt med 80 prosent i samme periode

  • Verdikjeden for varehandel kjennetegnes av en volumkamp som går på bekostning av marginpåslagene per enhet

  • I dagligvarehandelen ser lønnsomheten ut til å befinne seg i lavprissegmentet, som også har økt sin andel av dagligvaremarkedet

    • Store volumer veier opp for lave marginer

  • Elektronikkhandelen er preget av lavere driftsmarginer enn den øvrige detaljhandelen

    • Sterk konkurranse om markedsandeler mellom butikkjedene og fra nasjonale og internasjonale nettaktører

  • Sportsbransjen samlet har hatt relativt høye marginer gjennom hele perioden

    • De store aktørene har hatt fallende og til dels lave marginer

    • Mange mindre aktører har hatt relativt høye og stigende driftsmarginer

      • Kan skyldes sterke nisjeaktører som kan kreve kompensasjon for spesialistkompetanse og spesialiserte produkter og tjenester som ikke er tilgjengelig hos de store kjedene

Rapporten kan i sin helhet leses her.

Kartlegging av medienæringen

SØA har definert og kartlagt medienæringens omfang og lønnsomhetsutvikling på oppdrag fra Hordaland fylkeskommune og Bergen kommune.

Medienæringen i Norge vokser. Det mangler imidlertid en felles forståelse for hva medienæringen omfatter. Denne rapporten er ment som et supplement til eksisterende næringsanalyser for å få et mer presist anslag på medienæringens størrelse og lønnsomhet. Oppdragsgivere er Bergen fylkeskommune og Bergen kommune. NCE Media i Bergen har bidratt med viktige innspill, særlig i arbeidet med å definere næringen. 

Kjernen i det vi tenker på som medienæringen kretser rundt produksjon og formidling av nyheter og underholdning på TV, kino eller strømmetjenester og aviser og bøker. I tillegg til tradisjonelle produsenter og kringkastere som NRK og TV2 inkluderes strømmetjenester som TV2 Sumo, Netflix og HBO Nordic (i den grad de er registrert i Norge). I tillegg består næringen av ulike støttenæringer og bransjer. Fra tjenesteleverandører til produsenter av produksjonsteknologi, infrastruktureiere og -leverandører og reklameformidling.

Definisjonen av medienæringen operasjonaliseres med regnskapstall for enkeltvirksomheter. Medienæringen slik den er definert i denne rapporten består av om lag 3 800 virksomheter. Hovedtyngden av virksomheter befinner seg innenfor produksjon av TV og film samt forlagsbransjen.

En rekke nøkkeltall for medienæringen presenteres for perioden 2003-2016 og sammenlignes med næringene forretningsmessig tjenesteyting og IKT. Hovedfunnene for medienæringen isolert presenteres her, se nærmere forklaring av størrelsene i selve rapporten.

Medienæringen:

  • Besto av 3 800 virksomheter i 2016, 67 prosent mer enn i 2003
  • Sysselsatte 31 300 årsverk i 2016, en økning på ti prosent fra 2003.
  • Omsatte varer og tjenester for 66 milliarder kroner i 2016, en økning på 139 prosent siden 2003
  • Hadde et driftsresultat på 4,7 milliarder kroner totalt i 2016, nærmere 1,3 millioner kroner per virksomhet
  • Hadde en verdiskaping på 30 milliarder kroner totalt i 2016, tilsvarende åtte millioner kroner per virksomhet
  • Har et geografisk tyngdepunkt i Oslo, men betydelig aktivitet i Bergen og i de andre store byene.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Tallmaterialet er tilgjengelig på kommunenivå i Hordaland fylkeskommunes statistikkbank her.

Kartlegging av framtidig behov for kompetanse i Buskerud

Samfunnsøkonomisk analyse har kartlagt framtidig kompetansebehov i Buskerud. Kompetanse kan forståes som menneskers formelle utdanning og uformelle kompetanse (evner, erfaring, ferdigheter mv). I rapporten har vi lagt denne brede forståelsen av kompetansebegrepet til grunn. Kartleggingen drøfter endringer i kompetansebehov som følge av sentrale endringskrefter som befolkningsvekst, aldring, sentralisering og digitalisering, men legger særlig vekt på de fire strategiske satsingsområdene definert i gjeldende FoUoI-strategi: 

  1. Eksisterende teknologi i nye anvendelser
  2. Energi, klima og miljø 
  3. Helse og omsorg 
  4. Opplevelsesindustri 

Analysen er utarbeidet på bakgrunn av tilgjengelig litteratur, sysselsettingsstatistikk og intervju med bedriftsledere, NHO og regionale kompetansemeglere. 

Kartleggingen skal fungere som et kunnskapsgrunnlag for Fylkeskommunens oppfølging av FoUoI-strategien, men kartleggingen er også relevant for samfunnsaktører utenfor Buskerud da mange av landets regioner står ovenfor sammenfallende endringskrefter og kompetansebehov.

Klikk her for å lese hele rapporten.
 

Analyse av finansiering av fastlegeordningen

Vi har sammen med Ipsos gjennomført en nasjonal kartlegging av omfang og innretning av kommuners egenfinansiering/subsidiering av fastlegeordningen, det vil si subsidiering utover den ordinære fastlegeordningen (hovedmodellen) på oppdrag fra KS. Utfordringer knyttet til opprettelse og videreføring av fastlegetilbudet gjør at kommuner på ulike måter yter bidrag ut over det som er hovedmodellen for finansiering av fastlegene. Slike ordninger kan være fastlønn, billige kontorlokaler mv. Syv av ti kommuner anslås å ha denne typen tiltak, og kostnadene estimeres til å være på 378 millioner kroner. En større andel av de mindre folkerike og mindre sentrale kommunene har subsidieringsordninger. Rekrutterings- og stabiliseringsutfordringer er de hyppigst rapporterte årsakene til subsidieringsløsninger ut over hovedmodellen for drift. 

Mer kan leses i rapporten her.

Se også nyhetssak her (VG) og her (KS).   
 

Analyse av fagarbeideres og -opplæringens betydning for innovasjon

Fafo og SØA har undersøkt fag- og yrkesopplæringenes og fagarbeideres betydning for innovasjon i norske bedrifter, herunder hvordan fagarbeidere i det daglige bidrar til en forbedring av prosesser og produkter. Et relatert spørsmål er hvilke konsekvenser digitalisering og automatisering kan få for fagarbeideres og fagopplæringens betydning for innovasjon. Problemstillingene ble undersøkt gjennom en systematisk gjennomgang av foreliggende forskningslitteratur, åpent tilgjengelige statistiske data samt casestudier basert på kvalitative dybdeintervjuer i tre norske bedrifter. Rapporten er skrevet på oppdrag fra Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), som ønsket å belyse dette temaet.

Rapporten gir innledningsvis en gjennomgang av statistikk om innovasjonsaktivitet i norske bedrifter og fagarbeideres betydning for innovasjon basert på analyser av data fra SSBs innovasjonsundersøkelse og foreliggende forskning. Det er store variasjoner i oppgitt innovasjonsaktivitet mellom næringer, og aktiviteten i næringer med en høy andel fagarbeidere er gjerne lavere enn gjennomsnittet. Samtidig oppgir en betydelig andel fagarbeidere å ha vært involvert i utviklingsarbeid, herunder særlig prosesser som innebærer ny eller forbedret organisering av arbeidet. I sum gir åpne tilgjengelige datakilder likevel begrensede muligheter til å måle fagarbeidernes betydning for innovasjon.

Litteraturgjennomgangen viser at det til tross for at innovasjonsforskningen i økende grad benytter et bredt innovasjonsbegrepet, og legger til grunn at ulike kompetansetyper bidrar til ulike former for innovasjon, er det gjerne innovasjonsprosesser blant ulike grupper høyt utdannet arbeidskraft som vektlegges og studeres. Fagarbeidere har dels blitt oversett eller understudert i innovasjonsforskning.

Foreliggende forskning belyser likevel hvordan fagarbeidere kan bidra til innovasjon på ulike måter; direkte, f. eks. gjennom gradvise forbedringer av produkter og prosesser i det daglige, gjennom medarbeiderdrevet innovasjon (altså innovasjoner skapt gjennom åpne og inkluderende innovasjonsprosesser og systematisk anvendelse av medarbeidernes ideer, kunnskap og erfaring, eller indirekte, som en del av bedriftens totale kompetanse. En riktig kompetanseprofil, kan styrke virksomhetenes innovasjonsevne og kapasitet til å gjenkjenne verdien av ny informasjon, integrere den og anvende den forretningsmessig.

Både våre casestudier og tidligere forskning tyder på at høy kompetanse i fagarbeiderleddet muliggjør hyppigere forbedringer av produkter og produksjonsprosesser, sammenliknet med virksomheter som baserer seg på ren bedriftsintern opplæring.

Klikk her for å lese hele rapporten.

Nøkkeltall for Vestlandet 2018

Samfunnsøkonomisk analyse (SØA) har oppdatert nøkkeltallsrapporten for fire utvalgte næringer på Vestlandet i perioden 2003-2016. Fjorårets nøkkeltallsrapport definerte de fire næringene marin og maritim næring samt fornybar og ikke-fornybar energiproduksjon entydig og uten overlapp. Tallgrunnlaget består av flere tusen regnskap for virksomheter lokalisert på Vestlandet.  Årets nøkkeltallsrapport er den andre av potensielt fire i en rammeavtale med Vestlandsrådet.

Rapporten presenterer en rekke nøkkeltall som belyser næringenes omfang, lønnsomhet, vareeksport og bruk av forsknings- og innovasjonsrettede virkemidler. Næringene på Vestlandet sammenlignes med tilsvarende næringer i landet for øvrig. Nøkkeltallene bygges opp fra virksomhetsnivå, og benytter SØAs regnskapsdatabase SAFE og vår egen database over offentlig virkemiddelbruk SSDB.

De fire næringene som studeres er alle relativt sterkt til stede på Vestlandet sammenlignet med i landet for øvrig. Samtidig er det regionale forskjeller. Møre og Romsdal er tydelig spesialisert mot marin næring, selv om de også har mye aktivitet rettet mot maritim sektor. Petroleum er en av de største enkeltnæringene i Rogaland og utgjør fem ganger mer av næringslivet i regionen sammenlignet med i landet for øvrig. Hordaland har betydelig aktivitet innenfor både marin og maritim næring, mens Sogn og Fjordane retter seg mer mot marin og fornybar energiproduksjon.

Det siste årets utvikling kan tyde på at oljebremsen har nådd leverandørindustrien og kanskje særlig gjennom den negative utviklingen i maritim sektor i Møre og Romsdal siste regnskapsår.

Klikk her for å lese hele rapporten og her for å se tallgrunnlaget på Hordaland fylkeskommune sin hjemmeside. Rapporten kan lastes ned her: R5-2018 Nøkkeltall Vestlandet

Utredning om avvikling av taxfree ordningen

På oppdrag for Framtiden i våre hender har vi sett på konsekvensene av å fjerne ordningen med avgiftsfri innførsel av alkohol og tobakk. Hele rapporten kan lastes ned ved å klikke her.

Taxfree-ordningen bidrar til at flyreiser utenlands blir billigere enn det prisen på flybilletten tilsier, da man kan spare opptil 350 kroner i avgifter ved å kjøpe full kvote for avgiftsfri innførsel til Norge. Dette øker etterspørsel etter flyreiser og dermed øker utslippene av klimagasser. I tillegg øker det konsumet av alkohol og tobakk og dermed de helsemessige og andre samfunnsøkonomiske kostnadene dette konsumet medfører. Samtidig bidrar inntektene Avinor får fra det avgiftsfrie salget til å finansiere flyplasser som ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomme, og til å opprettholde et tilbud av flyplasser over hele landet.

Det å ta vekk all mulighet til avgiftsfri innførsel av alkohol og tobakk til Norge, gir et inntektstap for Avinor, økt proveny til statskassen på grunn av økt avgiftsbelagt salg innenlands, reduserte utslipp av klimagasser og positive helseeffekter. Det er stor usikkerhet knyttet til størrelsen på disse effektene. Det er blant annet usikkert hva som skjer med salg av andre varer og tjenester på flyplassene, altså hvor mye av det avgiftsfrie salget som blir erstattet med annet salg, hvor mye av dagens innførsel av avgiftsfri alkohol og tobakk som blir erstattet med innenlandsk salg og hvor mye totalt konsum påvirkes.

Basert på tidligere analyser av taxfree-ordningen beregner vi en netto inntekt, det vil si tap i Avinor minus økt proveny, på -0,8 milliarder kroner (i et intervall fra 0,6 til -2,2 milliarder kroner).

Det er imidlertid viktig å være klar over at tapet hos Avinor ligger i intervallet 1,4–2,4 milliarder kroner. Tapet kan erstattes gjennom reduserte avkastningskrav (staten som eier tar ut mindre utbytte), økte overføringer fra staten til Avinor, økning i avgiftene som Avinor pålegger flyselskapene og/eller at Avinor reduserer sine kostnader. Aktuelle tiltak avhenger blant annet av om Avinor fortsatt skal være selvfinansierende.

Økt pris på flyreisen ved at man ikke lenger kan innføre avgiftsfri alkohol og tobakk er konservativt beregnet å gi en reduksjon i klimagassutslippene på omtrent 55 000 tonn. Dette tilsvarer omtrent fire prosent av utslippene fra flyreiser i dag. Hvis Avinor øker andre avgifter for å kompensere for bortfall av taxfree-inntekter vil reduksjonen i klimagassutslipp bli marginalt høyere.

Redusert alkoholforbruk kan gi mellom 50 og 130 færre dødsfall per år. Beregnet med verdien av et statistisk liv tilsvarer dette en samfunnsøkonomisk gevinst på 1,5–4 milliarder kroner. I tillegg er det flere andre samfunnsmessige positive virkninger av redusert alkohol- og tobakkskonsum som vi ikke har beregnet.

Ringvirkninger av TINEs virksomhet

Samfunnsøkonomisk analyse har på oppdrag fra TINE laget et samfunnsregnskap av selskapets virksomhet i 2016. I regnskapet beregnes TINEs fotavtrykk i den norske økonomien målt ved sysselsetting, verdiskaping og beregnede skatteinntekter. 

Beregningene er basert på årsregnskapet til TINE for 2016, og med tallgrunnlag om TINEs utbetalinger til bønder ved innkjøp av melk, samt innkjøp fra andre vare- og tjenesteleverandører.

Funnene er sammenstilt i en presentasjon som kan leses ved å klikke her. I tillegg har samfunnsregnskapet blitt brukt som grunnlag for en ny promoteringsvideo. Klikk her for å se denne.

Nøkkeltall for fire næringer på Vestlandet

Samfunnsøkonomisk analyse (SØA) har utarbeidet nøkkeltall for fire sentrale næringer på Vestlandet i perioden 2003-2015 på oppdrag for Vestlandsrådet. Maritim, marin, petroleum og fornybar energiproduksjon defineres basert på tidligere nøkkeltallsrapporter og en kvalitativ vurdering av over tusen virksomheter på Vestlandet. Næringene defineres entydig og uten overlapp. 

Rapporten presenterer en rekke nøkkeltall som belyser næringenes omfang, lønnsomhet, vareeksport og bruk av forsknings- og innovasjonsrettede virkemidler. Næringene på Vestlandet sammenlignes med tilsvarende næringer i landet for øvrig. Nøkkeltallene bygges opp fra virksomhetsnivå, og benytter SØAs regnskapsdatabase SAFE og vår egen database over offentlig virkemiddelbruk SSDB.

De fire næringene som studeres er alle relativt sterkt til stede på Vestlandet sammenlignet med i landet for øvrig. Samtidig er det regionale forskjeller. Møre og Romsdal er tydelig spesialisert mot marin næring, selv om de også har mye aktivitet rettet mot maritim sektor. Petroleum er en av de største enkeltnæringene i Rogaland og utgjør fem ganger mer av næringslivet i regionen sammenlignet med i landet for øvrig. Hordaland har betydelig aktivitet innenfor både marin og maritim næring, mens Sogn og Fjordane retter seg mer mot marin og fornybar energiproduksjon.
 

Klikk her for å lese hele rapporten og her for å se tallgrunnlaget på Hordaland fylkeskommune sin hjemmeside.