Rekommunaliserte renovasjonstjenester

Samfunnsøkonomisk analyse AS har på oppdrag for Fagforbundet kartlagt og analysert utviklingen i renovasjonstjenester i utvalgte kommuner og undersøkt forskjellene mellom egenregi og anbudsløsning. Klikk her for å lese hele rapporten.

Fra 2017 til 2019 gikk flere større private renovasjonsselskap konkurs, og 200 kommuner stod overfor valget mellom nytt anbud eller å drive tjenesten selv med egne ansatte. Flertallet av kommunene valgte egenregi etter konkursene, og denne rapporten viser hvilke erfaringer både disse og andre har gjort seg i etterkant, samt hva deskriptiv statistikk viser om gebyrnivåer, sorteringsgrader og materialgjenvinning på virksomhetsnivå og lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår, sykefravær, utdanning og kompetanse blant de ansatte.

Datagrunnlaget vårt består av relevante dokumenter, offentlig statistikk, data fra årsrapporter og intervjuer med et utvalg ledere og tillitsvalgte innen kommunale renovasjonstjenester. Vi har ikke intervjuet et representativt utvalg, og resultatene vi gjengir i rapporten må derfor tolkes med forsiktighet.

Både intervjuene og kartleggingen av lønns- og pensjonsvilkår vi har gjennomført i prosjektet tilsier at de kommunene og kommunale avfallsselskapene som har valgt å gå fra å ha innsamlingstjenesten på anbud til å drive i egenregi i perioden 2017 til i dag, har løftet lønns-, arbeids- og pensjonsvilkårene til renovatørene som ble ansatt i den videre driften.

Bokostnadene i Norge øker

På oppdrag for Huseierne utarbeider vi Bokostnadsindeksen, som viser hvordan bokostnadene utvikler seg over tid for en gjennomsnittlig husholdning i Norge. I årets rapporter har vi oppdatert indeksen for 2022, og vi har laget en prognose for utviklingen i bokostnadene for perioden 2023-2026. Indeksen er utarbeidet i to versjoner:

R21-2023 Bokostnadsindeksen for norske husholdninger - 2022

Bokostnadsindeksen beregnes på oppdrag for Huseierne og viser hvordan bokostnadene utvikler seg over tid for en gjennomsnittlig husholdning i Norge, definert ved en enebolig på 120 kvm. I denne rapporten oppdaterer vi bokostnadsindeksen for 2022, og vi lager en prognose for utviklingen i bokostnadene i perioden 2023-2026.

Fra 2021 til 2022 økte bokostnadene med 13 prosent. Størst har økningen vært i rentekostnadene, både i prosent og i kroner, med henholdsvis 41 prosent og 15 232 kroner. Økningen kommer som en følge av en klar renteoppgang gjennom året. Det har også vært en økning i utgifter til kommunale avgifter (med 5 prosent), forsikring (4 prosent), eiendomsskatt (2 prosent) og vedlikehold (1 prosent). Økningen i bokostnadene i 2022 ble dempet av en nedgang på 1 prosent i energikostnader.

Det er store regionale forskjeller. I 2022 var bokostnadene høyest i Oslo, med om lag 199 000 kroner. De laveste bokostnadene finner vi i kommuner i Troms og Finnmark, der Hasvik, Nesseby og Dyrøy har de aller laveste bokostnadene, på i underkant av 100 000 kroner.

I 2023 og 2024 venter vi en økning i bokostnadene på henholdsvis 23 og 12 prosent.

Økte rentekostnader bidrar klart mest, med en økning på henholdsvis 74 og 19 prosent de to årene. Det skyldes en klar økning i rentenivået. Økte kommunale avgifter, eiendomsskatt og utgifter til forsikring bidrar også til å trekke opp bokostnadene de neste årene. Vi venter en liten nedgang i energikostnadene og utgifter til vedlikehold fra det høye kostnadsnivået i fjor.

Videre utover prognoseperioden venter vi at lavere rente vil bidra til å redusere bokostnadene noe. Samlet tilsier vår prognose er en nedgang på 1 prosent i 2025 og 4 prosent i 2026. Dersom prognosene slår til, vil gjennomsnittlig bokostnad for en husholdning med en enebolig på 120 kvadratmeter være 189 197 kroner i 2026. Dette er hele 30 prosent høyere enn i 2022.

R22-2023 Bokostnadsindeksen for leiligheter - 2022

Bokostnadsindeksen for leiligheter beregnes på oppdrag for Huseierne og viser hvordan bokostnadene utvikler seg over tid for en husholdning som bor i en 70 kvadratmeter leilighet i de seks byene Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø. I denne rapporten oppdaterer vi bokostnadsindeksen for 2022, og vi lager en prognose for utviklingen i bokostnadene i perioden 2023-2026.

Fra 2021 til 2022 økte bokostnadene med 22 prosent. Størst har økningen vært i rentekostnadene, både i prosent og i kroner, med henholdsvis 44 prosent og 19 362 kroner. Økningen kommer som en følge av en klar renteoppgang gjennom året. Det har også vært en økning i utgifter til eiendomsskatt (med 14 prosent), kommunale avgifter (5 prosent), forsikring (4 prosent), vedlikehold (1 prosent) og energikostnader (0,4 prosent). Energikostnadene var uendret i 2022.

Det er stor variasjon i bokostnadene mellom byene. Byen med de høyeste bokostnadene er Oslo, der de beregnede bokostnadene for en leilighet på 70 kvadratmeter var på 129 275 kroner i 2022. Lavest var bokostnadene i Stavanger og Kristiansand, med henholdsvis 92 428 og 91 389 kroner. Imellom finner vi Tromsø med 97 518 kroner, Bergen med 101 499 kroner og Trondheim med 103 183 kroner.

I 2023 og 2024 venter vi en økning i bokostnadene på henholdsvis 41 og 15 prosent.

Økte rentekostnader bidrar klart mest, med en økning på henholdsvis 76 og 19 prosent de to årene. Det skyldes en klar økning i rentenivået. Økte kommunale avgifter, eiendomsskatt og utgifter til forsikring bidrar også til å trekke opp bokostnadene de neste årene. Vi venter en liten nedgang i energikostnadene og utgifter til vedlikehold fra det høye kostnadsnivået i fjor.

Videre utover prognoseperioden venter vi at lavere rente vil bidra til å redusere bokostnadene noe. Samlet tilsier vår prognose en nedgang på 3 prosent i 2025 og 7 prosent i 2026. Dersom prognosene slår til, vil gjennomsnittlig bokostnad for en husholdning med en leilighet på 70 kvadratmeter være 165 583 kroner i 2026. Dette er hele 47 prosent høyere enn i 2022.

Egne merkevarer og vertikal integrasjon i verdikjeden for dagligvarer

På oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet har SØA, med samarbeidspartnere fra Oeconomica, Alo-Analyse og Københavns Universitet, kartlagt omfanget, analysert virkningene og vurdert behovet for ytterligere reguleringer av bruken av egne merkevarer og vertikal integrasjon i dagligvaremarkedet. Arbeidet har resultert i tre rapporter:

R15-2023 Kartlegging av egne merkevarer og vertikal integrasjon i dagligvaremarkedet

SØA, med samarbeidspartnere fra Oeconomica, Alo-Analyse og Københavns Universitet, har fått i oppdrag av Nærings- og fiskeridepartementet å kartlegge omfanget av og utviklingen i bruken av handelsaktørenes egne merkevarer (EMV) og vertikal integrasjon i verdikjeden for dagligvarer i Norge.

I prosjektet har vi sortert alle dagligvarer inn i fire merkevarekategorier, der varemerket produktene er merket med har ulik grad av tilknytning til handelsaktørene:

  • Handelsaktørenes egne merkevarer (EMV) – Varemerket eies av handelsaktøren.

  • Leverandørenes merkevarer (LMV) – Varemerket eies av en uavhengig leverandør.

  • Generiske varer (GV) – Varer uten varemerke, særlig løsvekt.

  • Tilknyttede merkevarer (TMV) – Varemerker som har en tilknytning til en handelsaktør, men der handelsaktøren ikke har fullstendig kontroll.

Dagligvarene er sortert i kategoriene basert på informasjon om varemerke og leverandør fra de tre største handelsaktørene i det norske dagligvaremarkedet. Dataene er blant annet koblet med Aksjonærregisteret fra Skatteetaten og Patentstyrets database.

I analysen finner vi at om lag to tredeler av de omsatte dagligvarene er merket med varemerker som eies av leverandører. EMV utgjør rundt 20 prosent, mens TMV utgjør i underkant av 10 prosent av omsetningen. Andelen av både EMV og TMV har økt siden 2017, mens andelen LMV er redusert noe. Samlet sett er EMV- og TMV-andelene relativt høye innen vaske- og husholdningsprodukter og innen fersk mat, men relativt lave på drikkevarer og sjokolade og andre sukkervarer.

Vi beregner en noe høyere EMV-andel enn tidligere analyser av dagligvareomsetningen i Norge. Likevel tyder våre og tidligere analyser på at EMV-andelen i Norge er relativt lav, sammenlignet med mange europeiske land.

I tillegg til analysene over, har vi kartlagt hvor EMV produseres, endringer i konsernstrukturer blant handelsaktører og store leverandører i dagligvaremarkedet, nivå og utvikling i flere mål på lønnsomhet i de ulike delene av verdikjeden, bruk av EMV i andre varehandelsmarkeder, regulering av EMV i andre europeiske land og handelsaktørenes praksis for merking av EMV.

Hele rapporten kan lastes ned her: R15-2023 Kartlegging av egne merkevarer og vertikal integrasjon i dagligvaremarkedet

R16-2023 Analyse av virkninger av egne merkevarer og vertikal integrasjon på konkurransen i dagligvaremarkedet - delrapport 1

SØA, med samarbeidspartnere fra Oeconomica, Alo-Analyse og Københavns Universitet, har fått i oppdrag av Nærings- og fiskeridepartementet å analysere virkningene handelsaktørenes bruk av egne merkevarer (EMV) og vertikal integrasjon har på konkurransen i dagligvaremarkedet.

Oppdraget dokumenteres i to rapporter. Dette er første rapport og inneholder en overordnet fagøkonomisk analyse av mulige virkninger på konkurransen i dagligvaremarkedet av at handelsaktørenes bruk av EMV og vertikal integrasjon med flere aktører i verdikjeden for dagligvarer. Analysen er basert på tilgjengelig norsk og internasjonal litteratur om konkurransemessige virkninger, i tillegg til egne analyser basert på økonomisk teori.

I analysen finner vi at handelsaktørenes bruk av EMV kan gi positive virkninger på vareutvalget og priser på produktene. Den positive virkningen på vareutvalget er sannsynligvis større i små land der det er betydelige barrierer for å importere varer fra utlandet. Det kan også være positive virkninger på innovasjonstakten i markedet, gitt at handelsaktørene har mer informasjon og kan reagere raskere på endringer i forbrukernes preferanser. Vertikal integrasjon kan effektivisere både fysisk vareflyt og digital informasjonsflyt i verdikjeden, og redusere de samlede kostandene fra produksjon til omsetning i utsalgssteder.

Selv om det er positive virkninger, kan det også følge en uheldig utvikling med utviklingen av EMV og vertikal integrasjon. I rapporten peker vi på at handelsaktører i et samfunnsperspektiv kan sløse ressurser på å utvikle EMV, uten at det kommer forbrukerne til gode gjennom lavere priser, riktig kvalitet eller andre egenskaper ved produktene. Dersom EMV fortrenger andre merkevarer over tid, vil også vareutvalget reduseres igjen. Disse uheldige virkningene motvirkes imidlertid så lenge det er tilstrekkelig god konkurranse mellom de ulike handelsaktørene.

Hele rapporten kan lastes ned her: R16-2023 Analyse av virkninger av egne merkevarer og vertikal integrasjon på konkurransen i dagligvaremarkedet – delrapport 1

R27-2023 Virkninger av EMV og vertikal integrasjon på konkurransen i dagligvaremarkedet - delrapport 2

SØA, med samarbeidspartnere fra Oeconomica, Alo-Analyse og Københavns Universitet, har fått i oppdrag av Nærings- og fiskeridepartementet å analysere virkningene handelsaktørenes bruk av egne merkevarer (EMV) og vertikal integrasjon har på konkurransen i dagligvaremarkedet.

Denne rapporten er andre rapport i ovennevnte prosjekt. Denne rapporten inneholder konkrete analyser og vurderinger av virkningene handelsaktørenes EMV og vertikal integrasjon har på dagligvaremarkedet i Norge. Videre har vi vurdert behovet for tiltak rettet mot eller reguleringer av EMV og vertikal integrasjon i dagligvaremarkedet. Rapporten bygger på litteraturstudien og teoretiske analyser i delrapport 1, samt en kartlegging av omfanget av og utviklingen i bruken av EMV og vertikal integrasjon i det norske dagligvaremarkedet. I tillegg har vi gjennomført dybdeintervjuer med aktører fra ulike deler av verdikjeden.

Vår hovedkonklusjon, basert på både økonomisk teori og egne og andres empiriske undersøkelser, er at bruk av EMV og vertikal integrasjon overordnet har hatt positive virkninger på konkurransen i det norske dagligvaremarkedet og forbrukernes valgmuligheter. Med det som utgangspunkt har vi ikke funnet grunnlag eller behov for ytterligere tiltak mot eller reguleringer av EMV eller vertikal integrasjon, ut over det som ivaretas av eksisterende konkurranselov og lov om god handelsskikk i dagligvarekjeden i dag.

Likevel er det faktorer som tilsier at det kan oppstå uheldige virkninger av handelsaktørenes strategier på lengre sikt. Sannsynligheten reduseres imidlertid så lenge det er tilstrekkelig og god konkurranse mellom handelsaktørene. Det viktigste målet er derfor å sikre at det ikke blir færre nasjonale handelsaktører enn det er i dag. Ut over det, har vi to anbefalinger for den videre oppfølgingen av EMV og vertikal integrasjon i dagligvaremarkedet:

  1. Fortsette å overvåke utviklingen i de fire merkevarekategoriene framover.

  2. Vurdere å skjerpe enkelte bestemmelser om hvilke krav aktørene kan stille til hverandre i forhandlingene, etter modell fra tilsvarende lovgivning i Sverige.

Hele rapporten kan lastes ned her: R27-2023 Virkninger av EMV og vertikal integrasjon på konkurransen i dagligvaremarkedet – delrapport 2

Komparativ analyse av næringsrettede virkemidler for forskning og næringsrettet innovasjon

Ny kunnskap og teknologi spiller en viktig rolle i utvikling av et konkurransedyktig og fremtidsrettet norsk næringsliv. Det ble utført forskning og utvikling i Norge til en verdi av 82 mrd. kroner i 2021, tilsvarende i underkant av 2 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP). Det offentlige og næringslivet finansierer om lag halvparten hver. Det er et mål at samlede utgifter til forskning og innovasjon skal økes til 3 prosent av BNP, der 1 prosent skal finansieres av det offentlige og 2 prosent av næringslivet.

Samfunnsøkonomisk analyse AS (SØA) med partnere, har på vegne av NHO kartlagt virkemidler for næringsrettet forskning og forskningsbasert innovasjon i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Klikk her for å lese hele rapporten.

Vi finner at tilskudd fra statlige tilskuddsordninger for næringsrettet forskning og forskningsbasert innovasjon utgjør i størrelsesordenen 4-5 mrd. norske kroner i året i de fire landene. I 2022 var tilskuddene høyest i Norge og Sverige. Det har vært en vekst i tilskudd til forskning og forskningsbasert innovasjon i alle fire landene i perioden 2015-2022. Det har vært sterk vekst i tilskudd i Finland hvert år siden 2016. Det er også ventet at veksten vil fortsette da det er bred politisk forankring om at bevilgninger til forskning og utvikling skal økes. Den finske Riksdagen har lovfestet at samlede utgifter til forskning og utvikling skal økes til 4 prosent av BNP innen 2030. For Norges del, var veksten særlig sterk i 2021 og 2022 noe vi blant annet ser sammenheng med ekstraordinære tiltak i forbindelse med pandemien og bruk av avsetninger i Norges forskningsråd. Det relativt høye nivået på norske tilskudd i 2021 og 2022 kan derfor være av midlertidig karakter.

Navn, innretning og kriterier for tilskuddsordningene er forskjellig i de ulike landene, men ordningene bygger stort sett på de samme prinsippene. Alle landene kombinerer tilskudd til næringsrettede forsknings- og innovasjonsprosjekter, med basisbevilgning til næringsrettede forskningsinstitutter og en skatterefusjonsordning for forskning. Alle landene deltar også aktivt i internasjonale programmer, herunder EUs rammeprogram for forskning og innovasjon. Vår tolkning er at forskningsmyndighetene i alle landene vurderer det som hensiktsmessig å kombinere ulike virkemidler fordi de fungerer på ulikt vis.

Nye prognoser for norsk økonomi

Nye prognoser for norsk økonomi

SØA publiserte i dag nye prognoser for Norsk økonomi og boligmarkedet. På kort sikt dominerer høye renter og boligprisene ventes å falle gjennom høsten og inn i neste år. Fra neste sommer venter vi imidlertid at boligprisene vil øke klart igjen. Lavere renter, høy nominell lønnsvekst, høy befolkningsvekst og en kraftig nedgang i boligbyggingen bidrar til høy boligprisvekst mot slutten av prognoseperioden. Den sterkeste prisveksten venter vi i Oslo, der boligbyggingen faller mest.

Evaluering av En vei inn

Samfunnsøkonomisk analyse AS (SØA) har i samarbeid med Sweco Sverige gjennomført en underveisevaluering av En vei inn. En vei inn kan betraktes som en ambisjon om felles digital inngang til virkemiddelapparatet, men også mer konkret om en digital henvisningstjeneste Innovasjon Norge har utviklet i samråd med fem pilotaktører. Kilkk her for å lese hele rapporten.

Underveisevalueringen omhandler utviklingen av henvisningstjenesten og dekker arbeidet fra slutten av 2021 til og med våren 2023. I løpet av 2022 og halve 2023, har om lag 3400 personer bedt om en avklaring via innloggings-tjenesten på Innovasjon Norge sine sider. Henvendelsene domineres av privatpersoner og bedrifter i små og nyoppstartede virksomheter. Utover i første halvår begynte Innovasjon Norge å henvise til andre aktører. I løpet av 2022 og halve 2023 har i underkant av 2000 personer og virksomheter blitt anbefalt å henvende seg til minimum en annen virkemiddelaktør enn Innovasjon Norge. Flest brukere er henvist til kommunale etablerertjenester, næringshager og innovasjonsselskaper.

Etter vår oppfatning er pilotarbeidet gjennomført i tråd med målbildet for pilotarbeidet. Henvisningstjenesten er operativ og fungerer i praksis slik at virksomheten fyller inn et digitalt spørreskjema om forretningsmodell, økonomi og forventninger framover. Etter vår vurdering overstiger ikke nytten ved tidsbesparelsen tiden brukt på å utvikle tjenesten så langt. Mye av ressursbruken i prosjektet har gått med til å bygge kompetanse og «digital hukommelse» på hva som kjennetegner prosjektene som skal henvises til de ulike aktørene. Det er grunn til å tro at nyttevirkninger, i form av redusert tidsbruk i næringslivet, kan tilta framover, når henvisningstjenesten er mer kjent, utvidet til flere aktører og blitt ytterligere brukervennlig.

Vi anbefaler at Innovasjon Norge gis handlingsrom til å fortsette arbeidet med En vei inn i tråd med smidig prosjektmetodikk fordi dette vurderes som best for å håndtere kompleksitet og endringer i virkemiddelapparatet og teknologiutvikling. Basert på erfaringene så langt og gitt at vi setter målet om at tjenesten først og fremst skal være til for dem som ikke vet hvilken aktør som er relevant for dem, anbefaler vi framover å prioritere å forenkle brukergrensesnittet ytterligere, redusere svartiden og å utvide henvisningstjenesten til flere aktører.

Effekter av kostnadsøkninger og usikkerhet i boligmarkedet

Samfunnsøkonomisk Analyse AS (SØA) i samarbeid med BN Bank har på oppdrag for Husbanken kartlagt effekter av usikkerhet og økte kostnader, inkludert økte byggekostnader, strømpriser og renter, for tilgangen på boliger i offentlig og privat regi, hvordan det påvirker ulike grupper av husholdninger og hvordan det påvirker verdien av Husbankens virkemidler. Vi kommer også med anbefalinger til tiltak for at Husbankens virkemidler skal opprettholde sin verdi. Klikk her for å lese hele rapporten.

Vi har gjennomført intervjuer med et utvalg kommuner, Husbankens regionkontorer og ressurspersoner i Husbanken sentralt, og aktører innen boligutvikling. De samme aktørene har også deltatt i et arbeidsverksted. I tillegg har vi gjennomført en spørreundersøkelse til boligutviklere og en til kommunene, og gjort ulike kvantitative analyser, inkludert analyser av BN Banks data, virkemiddeldata mfl.

Våre beregninger viser at lånemulighetene for husholdningene er redusert med 8 til 19 prosent sammenlignet med 2021, samlet sett. Husholdningene i distriktene rammes mer grunnet lavere gjennomsnittsinntekt og egenkapital. Antallet førstegangskjøpere har falt i hele landet, samtidig bor en høyere andel av befolkningen i en bolig som husholdningen leier.

Samtidig påvirkes tilførselen av nye boliger. Data for salg av nye boliger høsten 2022 viser det laveste antall solgte nye boliger SØA har registrert. Salget har falt med 2 050 boliger de siste to årene, en nedgang på i overkant av 60 prosent. Sammenlignet med gjennomsnittet de siste 10 årene år er salget nå om lag 40 prosent lavere. Det gjør at vi venter betydelig lavere boligbygging i årene framover. Dette rammer også distriktene sterkere. I distriktskommunene vil også strengere krav til byggeprosjekter fra bankene gjøre det særlig krevende å få gjennomført byggeprosjekter.

Etter vår vurdering, er det en risiko for samfunnsøkonomiske tap ved at nedgang i nyboligsalget blir så kraftig at boligbyggingen blir lavere enn landets boligbehov tilsier. Blir nedgangen i boligbyggingen for sterk, kan landet tape nødvendig kompetanse og bemanning i byggebransjen, det kan oppstå boligknapphet og påfølgende sterk prisøkning om noen år.

Ingen regel uten unntak

Rapporten gjør rede for noen av de store forpliktelsene Norge har de neste årene, som vil binde opp en del midler på bistandsbudsjettet. Dette inkludert en dobling av de årlige klimainvesteringene innen 2026 og Nansen-programmet for Ukraina. Dersom Norge skal levere på disse forpliktelsene blir det vanskelig å videreføre dagens nivå på humanitær bistand og utviklingshjelp innenfor rammen av dagens bistandsbudsjett som er på rundt 1 prosent av BNI. Videre er det ventet at norsk økonomi vil svekke seg i årene som kommer, noe som ytterligere reduserer handlingsrommet. Da står man i realiteten overfor to muligheter: kutte eller tilføre friske penger. Rapporten tar utgangspunkt i det sistnevnte og drøfter argumenter for og imot å i en periode øke oljepengebruken ut over handlingsregelen. Å bryte med handlingsregelen krever et bredt politisk flertall. Det kan være gyldige argumenter for å gjøre ekstraordinære uttak av oljefondet, som at kostnadene knyttet til fremtidige kriser trolig er høyere enn om vi forebygger og forhindrer krisene nå. Det er imidlertid nødvendig med mer kunnskap for at politikerne skal kunne ta informerte valg om oljepengebruken fremover. 

Hele rapporten kan lastes ned her: R17-2023 Ingen regel uten unntak

Utleiere og tilbudet i det norske markedet for utleieboliger

Samfunnsøkonomisk analyse har på oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet innhentet og analysert data for å analysere eierstrukturen og tilbudet i det norske markedet for leieboliger. Klikk her for å lese hele rapporten.

Rapporten besvarer følgende fire spørsmål: 1) hva kjennetegner de ulike typene utleiere i Norge og leieforholdene de inngår, og hva er styrkene og svakhetene ved tilbudet fra ulike typer utleiere, 2) hvor tilfredse er leietakere med bolig og leieforhold for ulike kategorier utleiere, 3) i hvilke deler av leiemarkedet kan det sies å være ubalanse mellom etterspørsel og tilbud og 4) hvordan er tilbudet i leiemarkedet i sammenliknbare land i Europa?

Til å besvare disse spørsmålene har vi gjennomført spørreundersøkelse til utleiere, spørreundersøkelse til leietakere og intervjuer med sentrale aktører. Analysene bygger i tillegg på eksisterende statistikk for leiemarkedet, tidligere forskning og dokumentstudier av det europeiske leiemarkedet.

Ifølge spørreundersøkelsen til leietakere, leier 72 prosent av norske leietakere av privatpersoner, 11 prosent av privat profesjonell utleier, 6 prosent leier via utleiemegler, 6 prosent leier kommunal bolig og 3 prosent av arbeidsgiver, organisasjon eller stiftelse. Om lag halvparten av de som leier av privatperson oppgir at de bor i del av utleiers bolig.

Når vi spør utleierne om motivasjon for utleie, er investering/kapitalgevinst relativt viktig for de minste aktørene, og særlig de med én utleieenhet. Aktører med flere enn 100 enheter har næringsvirksomhet som sin viktigste begrunnelse/motivasjon for å drive utleie, samtidig som de også legger relativt høy vekt på ønske om å bidra til et bedre utleietilbud. Kapitalgevinst blir vektlagt mer i sentrale områder, der boligprisene er høye, enn i distriktene.

De største profesjonelle utleierne er hovedsakelig lokalisert i sentrale kommuner, og spesielt Oslo. I de mest sentrale kommunene og i distriktene er det vanligst at privatpersoner leier ut en sekundærbolig, mens det i de øvrige kommunene er mer vanlig å leie ut del av egen bolig.

Intervjuer og spørreundersøkelsene peker mot noen utfordringer i leiemarkedet. Overordnet kan utfordringene deles i to: 1) tilbudet av utleieboliger er lite i forhold til etterspørselen og en del opplever det som utfordrende å finne egnet leiebolig, særlig i sentrale strøk, og 2) det er begrenset tilbud av langsiktige leieboliger for dem som ikke kan eller vil etablere seg som boligeiere.

For å få et velfungerende leiemarked må en ikke bare sikre gode og stabile boforhold, men også stimulere eiere til å leie ut. Det har vært en økende etterspørsel etter leiebolig i senere år, og det har oppstått knapphet i pressområder. Vi foreslår derfor flere tiltak som kan bidra til å gjøre det mer attraktivt å tilby utleieboliger: 1) Myndighetene kan bidra med langsiktig finansiering gjennom Husbanken, eller i samarbeid med private banker, 2) Tiltakene knyttet til utleie kan forsterkes med å etablere et statlig utbyggeselskap, 3) Det offentlig kan utvikle og tilby studentboliger i større omfang, 4) Likestille beskatning av boligutleie med næringseiendom, 5) Etablere ulike innretninger av leie-til eie i større omfang.

Økonomisk analyse av barnehager

Samfunnsøkonomisk analyse og Telemarksforsking har samarbeidet om analyser av økonomien i barnehager for Utdanningsdirektoratet siden 2020. Årets tre rapporter oppdaterer analysene om kostnader i barnehager, lønnsomhet og gevinstrealisering i private barnehager og kapitalstrukturer i private barnehager med 2021-data. Klikk her for å laste ned rapportene fra Telemarksforsking.no.

Kostnader i barnehager

I 2021 var kostnadsforskjellen mellom kommunale og private barnehager tilbake på mer normalt nivå etter at pensjonsreformer preget 2020-tallene. Private ordinære barnehager har 10 % lavere kostnader til ordinær drift. Årets rapport har et eget temakapittel som ser nærmere på verdsetting av private barnehager, utarbeidet av Samfunnsøkonomisk analyse.

Lønnsomhet og gevinstrealisering i private barnehager

Lønnsomheten i den private barnehagesektoren er lavere i 2021 enn i tidligere år. Vi beregner samlet driftsmargin for de private barnehagene til 2,5 prosent og resultatgraden til 1,6 prosent. Det har skjedd store endringer i sektoren de siste årene, som kan ha bidratt til en slik utvikling, med regelverksendringer og eierskifter av både barnehagevirksomhet og -eiendom. De store strukturendringene dreier seg delvis om konsernenes oppkjøp av etablerte barnehager, og endringer i form av fisjonering av eiendom og salg av eiendom. Videre gjør regelverksendringer i form av innføring av ny bemanningsnorm og skjerpet pedagognorm at tilskuddsmidlene er bundet opp i personalkostnader i større grad enn tidligere.

Kapitalstrukturer i private barnehager

I denne rapporten viser vi at overskuddet i barnehagedriften i stor grad har gått til å styrke egenkapitalen. Reduksjonen i gjeld i 2020 og 2021 skyldes i stor grad at to større aktører solgte betydelige eiendomsverdier til en utenlandsk aktør, og kunne dermed betale ned en god del av gjelden sin. Sektoren for øvrig økte sin gjeld med to prosent i 2021. Nivået på egenkapitalandelen varierer mye mellom de ulike kategoriene av barnehager, kjedene og foretakene. De ideelle skiller seg ut med høy egenkapitalandel (45 prosent i 2021), langt over de øvrige (14–27 prosent).

Ringvirkninger av kulturelle arrangementer

Kulturelle arrangementer kan ha flere typer av ringvirkninger, hvor de økonomiske ringvirkningene er de som er lettest målbare, men de er ikke nødvendigvis de viktigste. Arrangementene kan også gi positive effekter knyttet til humane, sosiale og kulturelle verdier, de kan ha både positive og negative miljømessige effekter og ha betydning for attraktivitet og byutvikling. For storbyene Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim har vi undersøkt økonomiske ringvirkninger og andre effekter fra i alt 10 ulike arrangementer, og basert på dette utformet et verktøy som både byene og arrangører kan bruke for å vurdere hvilke ringvirkninger et arrangement enten har hatt eller kan forventes å få. Klikk her for å lese rapporten.

Sammendrag

Kulturelle arrangementer kan ha økonomiske ringvirkninger, spesielt knyttet til tilreisende publikum, men de kan også ha mange andre effekter for et lokalsamfunn. For eksempel kan et kulturarrangement engasjere mange frivillige som bidrar i både planlegging og gjennomføring, og som har stor personlig glede av dette, samtidig som det bygger sosiale nettverk mellom deltakerne. Å være tilskuer på et slikt arrangement, eller en annen kulturopplevelse, kan gi glede og nytte der og da, men også gi kunnskap, praktiske ferdigheter, kompetanse og stolthet som varer langt utover selve opplevelsen.

For storbyene Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim har vi undersøkt ringvirkningene fra i alt 10 ulike arrangementer: Tons of Rock (musikkfestival, Oslo). Verdens verste menneske (film, Oslo), Palmesus (musikkfestival, Kristiansand), SørCup (fotballcup, Kristiansand), Stavanger kammermusikkfestival (musikkfestival, Stavanger), Norsk oljemuseum (museum, Stavanger), Vill Vill Vest (bransje- og musikkfestival, Bergen), Fjordsteam (folkefest og kulturarvsfestival, Bergen), Trondheim Calling (bransje- og musikkfestival, Trondheim) og Nor-Fishing (messe, Trondheim). Det betyr at det fra hver av de fem byene er det valgt ut en musikkfestival og et annet arrangement. Videre har v utformet et verktøy som både byene og arrangører kan bruke for å vurdere hvilke ringvirkninger et arrangement enten har hatt eller kan forventes å få.

Rammeverk inspirert av arven etter store enkeltstående arrangementer

Det er utviklet flere forskjellige metoder for å anslå hvilke effekter et kulturelt arrangement har for samfunnet. I denne analysen har vi utgått fra begrepet «legacy» som i akademisk forskning særlig har vært brukt i analyser av store arrangement som kun arrangeres en gang per sted, som for eksempel et OL. Begrepet omfatter alle de materielle og immaterielle effektene som finnes etter et arrangement, og inkluderer både positive og negative, langvarige og kortvarige effekter. Å bruke legacy som et verktøy både i forkant av, under og etter et arrangement, kan danne et bedre informasjonsgrunnlag når man skal avgjøre hvilke arrangement som bør støttes, kvantifisere forventede gevinster, og utforme løsninger tilpasset arrangementet. For den type arrangementer som inngår i vår analyse, dvs. avgrensede arrangementer som gjennomføres årlig (eller med faste mellomrom) er legacy-begrepet ikke nødvendigvis hensiktsmessig, samtidig som rammeverket som er knyttet til legacy-begrepet er nyttig, og kan bidra til å systematisere de effekter som et kulturelt arrangement kan ha for en by.

Rammeverket deler opp samfunnets ressurser i sju typer verdier (eller kapital): økonomiske, humane, sosiale, kulturelle, natur/miljø, fysiske og politiske. Et kulturelt arrangement vil påvirke én eller flere av de sju verdiene enten positivt eller negativt. Noen av kapitalene vil kanskje øke, mens andre svekkes. Den totale effekten på legacy består dermed av alle endringene i de sju verdiene etter arrangementet.

De økonomiske ringvirkningene varierer avhengig av organisering og antall tilreisende

De økonomiske ringvirkningene fra en virksomhet er knyttet til verdiskapingen hos de lokale underleverandørene som virksomheten benytter seg av, samt verdiskaping som stammer fra tilreisende publikums forbruk hos lokale leverandører av kost og losji mv. De arrangementene som vi har analysert er av svært forskjellig størrelse, og retter seg i varierende grad mot et tilreisende publikum. Disse variasjonene gir seg utslag i varierende ringvirkninger. Istedenfor å vurdere de absolutte tallene for ringvirkninger mellom de ulike arrangementene, er det mer interessant se på hvor store ringvirkningene er i forhold til arrangementets omsetning eller verdiskaping. For ringvirkningene som stammer fra virksomhetens kjøp av varer og tjenester hos lokale leverandører er det ikke så store variasjoner i hvor stor andel dette utgjør av omsetning og ligger i størrelsesorden 15–25 prosent. Som andel av verdiskapingen er variasjonene større (30 til 9000 prosent), hvilket skyldes at mange kulturelle arrangementer drives på ideell basis (for eksempel som en forening eller stiftelse) med svært lave overskudd og få eller ingen ansatte og dermed også en helt marginal verdiskaping. 

De tilreisendes konsum kan gi store ringvirkninger i form av overrisling, dvs. konsum av «kost og losji» lokalt. Her spiller det roll hvor mange tilreisende som kommer for å delta på eller besøke arrangementet, hvor lenge de blir og hvordan de bor. Et arrangement som først og fremst retter seg mot lokalbefolkningen vil ha små overrislingseffekter, men kan til gjengjeld har store andre verdier, mens et arrangement hvor en stor andel av de besøkende kommer utenfra vil ha store overrislinger. Et eksempel på førstnevnte er Stavanger Kammermusikkfestival, mens Nor-Fishing er et eksempel på sistnevnte.

Når vi har beregnet ringvirkningene for et arrangement har vi kun tatt hensyn til de inntekter som kommer utenfra eget lokalområde, dvs. i hvor stor grad et arrangement klarer å tiltrekke seg «ny» finansiering. Finansiering som kommer utenfra er her definert å være offentlige tilskudd fra stat eller fylkeskommune (dvs. hvor man konkurrerer om midlene med andre kommuner), sponsorinntekter fra eksporterende selskaper eller nasjonale aktører og billettinntekter fra tilreisende besøkere.

Arrangement som bygger kompetanse, har høye humane verdier

Kulturarrangementer kan bidra til kompetanse, kunnskap, erfaring, arbeidsevne og entreprenørskap. Kompetansebyggingen kan for eksempel være i form av tilbud som retter seg til barn og unge, eller unge talenter, eller i form av at man deler arrangørkompetansen med andre tilsvarende arrangører lokalt eller nasjonalt. For oljemuseet er kompetanse en viktig del av formålet, bransjefestivalene Trondheim Calling og Vill Vill Vest bidrar til flere former for formidling av bransjekompetanse, mens Stavanger kammermusikkfestival har konserter med unge talenter. Det er også viktig å løfte frem den tverrfaglige og sektorovergripende tause kunnskapen som skapes i flere av disse arrangementene. Dette er for eksempel frivillige som lærer å rigge scener og bruke teknisk utstyr, saksbehandlere i kommunen som lærer seg hvilke behov og tillatelser arrangementene har behov for. Sist, men ikke minst: ildsjeler som går fra å være etablerere og gründere til å bli viktige næringsaktører.

Arrangementer kan være viktige for å bygge et sosialt fellesskap

De sosiale verdiene handler blant annet om tillit, sosiale normer og engasjement for fellesskapet. I de arrangementene vi har undersøkt, har tre elementer spesielt kommet frem som viktige for den sosiale verdien: frivillighet, nettverksbygging og fellesskapsfølelse, og veldedighet. Det er spesielt de mindre kommersielle arrangementene som ser ut til å skape de sosiale verdiene, og hvor vi finner konkrete eksempler som illustrerer forskjellige aspekter av verdien. Vi understreker samtidig at sosial kapital også kan utvikles i helkommersielle arrangementer, for eksempel gjennom å bygge nettverk mellom lokale næringsdrivende. Funnene som vi har gjort i datamaterialet viser hvordan sosial kapital blir et felles gode for byene der kulturarrangementene utvikles.

Arrangementene kan styrke og fornye kulturarven

Kulturelle verdier inkluderer kulturarv, nye kulturelle uttrykk og den opplevelse en kulturell opplevelse gir til den enkelte. Kulturarv er all kultur vi har arvet etter generasjonene før oss, både fysiske gjenstander og kulturuttrykk som sanger, eventyr, mat, kunst, dans og litteratur. Kulturarven er under kontinuerlig utvikling, og kulturarrangementer som gjennom­føres blir dermed en del av en voksende kulturarv. På hver sine måter er de ti arrangementene bærere av lokal, regional, nasjonal og internasjonal kulturarv. Felles for alle informantene er at alle mener at kulturtilbudene de representerer er en arena for utvikling av kulturarv, og på den måten bidrar til at byers/steders kulturelle kapital endres og fornyes. Bidragsyterne til endringsprosessen er alle de som på ulike måter engasjerer seg i, deltar og/eller nyttiggjør seg av kulturtilbudet enten som publikum, frivillig, utøver, kritiker, eller andre eksterne støttespillere som bidrar til at tilbudet realiseres.

De negative miljøeffektene kan motvirkes gjennom bevisste valg

Alle kulturelle arrangementer har noen form for negative natur- og miljøeffekter. De kan for eksempel kreve mye transport for å frakte besøkere og utøvere inn til byen og i byen under selve arrangementet, mye engangsmateriale som generer mye avfall, støy og bruk av offentlige arealer. Samtidig kan arrangøren gjøre en god del for å minimere disse negative effektene. Eksempler på dette er sertifisering som Miljøfyrtårn eller Grønn festival, tilrettelegging av offentlig transport for å begrense bruken av bil og såkalt klimabonus hvor utøvere som velger tog, buss eller samkjøring til festivalen, i stedet for fly. Trondheim Calling og Vill Vill Vest bruker begge klimabonus for å fremme bruken av mer miljøvennlig transport.

De fleste arrangørene vi har snakket med, anerkjenner behovet for å ha en bærekraftsplan og en miljøpolicy i arbeidet. Flere av arrangørene er sertifisert miljøfyrtårn og jobber etter en handlingsplan.

Arrangementenes behov for fysisk infrastruktur varierer

Norsk Oljemuseum er den casen hvor selve bygget har mye å si for institusjonen og Stavangers bybilde. Oljemuseet beskrives som et symbolsk bygg, hvor arkitekturen er en viktig del av museets profil. Øvrige case er ikke like sterkt forknippet til et konkret bygg, men kan likevel bruke og eventuelt ha behov for tilpasning av fysisk infrastruktur. Palmesus og Tons of Rock bruker for eksempel begge store uteområder, og de vil i festivalperioden fortrenge andre brukere av samme område.

Trondheim Calling er en festival hvor konsertene foregår på helårsscener, altså scener som også brukes til andre konserter resten av året. Utover det praktiske elementet av at festivalen holdes om vinteren som umuliggjør en utefestival, er valget om å bruke helårsscenene også et aktivt, strategisk valg for å styrke musikkbransjen i Trondheim både økonomisk og omdømmemessig, og bidra til å gjøre helårsscenene kjent hos publikum, internasjonale delegater og artister. Dette bidrar også til å styrke arbeidsvilkår for lys- og lydteknikere og andre som jobber på festivalen, som blir lønnet ut fra Creo-satser.

Vellykkede arrangementer kan gi politisk verdi

Kulturarrangementene – og institusjonene som vår ringvirkningsundersøkelse har inkludert, er alle viktige for byene på hver sine måter, og de bidrar til kommunens økonomi, og til identitet, fellesskap og kulturelle ringvirkninger i lokalområdet. Kulturarrangementene blir på den måten et verktøy for politikere til å oppnå utvikling i byen og for å kunne påvirke lokalsamfunnet. Til dette trengs politisk velvilje og en åpen tilgang til hvordan arrangementene kan bidra til å løfte andre politiske områder. Noen peker også på at støtten i noen tilfeller kan ses i form av gratis lån av arealer og lokaler, som er av stor verdi for arrangementene. Flere av arrangementene rommer også politisk verdi gjennom innbyggernes muligheter for å involvere seg og påvirke byen, og mulighet for politikere til å bruke arrangementene som verktøy til andre mål.

I Bergen er Fjordsteam et eksempel på hvordan et arrangement kan være en måte å teste ut konseptet bilfri by. Under Fjordsteam stenges bryggen i Bergen ned for personbiltrafikk, og trafikken som ellers går gjennom denne bydelen, må gå en annen vei. Fjordsteam kan dermed vise innbyggerne hvordan bilfri by kan gjøres på mange måter, ikke kun som periodevis stenging av trafikken uten andre formål, hvilket kan ha en større effekt på befolkningens velvilje og åpenhet til konseptet om et bilfritt sentrum, og at folk på den måten blir mer positive til å utvikle byen i en grønn retning.

Både Vill Vill Vest og Trondheim Calling er musikkbransjefestivaler som er forankret hos kommunen og lokale politikere, og hvor denne støtten og samarbeidet har gjort at festivalene på få år har blomstret opp og videreutviklet de lokale musikkmiljøene.

Hvem arrangøren er kan ha betydning for ringvirkningene

Hvem som er arrangøren kan ha betydning for flere av verdiene, for eksempel kan det tenkes at et stort lokalt eierskap medfører en større lokal forankring og dermed større stolthet og identitetsbygging. Hvor «kommersiell» eieren er har også betydning. For eksempel kan det ikke forventes at en stiftelse eller ideell forening skal ha et stort overskudd og dermed en høy verdiskaping.

Ringvirkningene henger til dels sammen med arrangementets formål og hvor kommersiell virksomheten er. Helt kommersielle arrangementer, som for eksempel en messe, kan ha store økonomiske ringvirkninger, men liten betydning for de andre verdiene. På den andre siden kan ideelle arrangementer ha små økonomiske ringvirkninger, men bety mye for eksempel de sosiale og kulturelle verdiene. Det synes dermed å være en avveining mellom økonomiske ringvirkninger og øvrige verdier, men det trenger ikke nødvendigvis å være slik.

Verktøy for å vurdere ringvirkningene

For at kommunene selv skal kunne vurdere ringvirkningene fra et arrangement har vi foreslått et verktøy med en rekke spørsmål/indikatorer som sammen kan brukes for å anslå hvor store effektene er. Verktøyet er strukturert etter de syv verdiene som inngår i det rammeverk som vi har brukt. Verktøyet er utformet slik at de inneholder en rekke spørsmål/indikatorer som vi mener er viktigst, men som også kompletteres med utdypende spørsmål hvis man har tilgang til mer detaljert informasjon. Noe av informasjonen i verktøyet er av kvantitativ art, for eksempel tall for omsetning, antall publikummere og antall frivillige, men mye er også av kvalitativ art. Det må gjøres en form for kvantifisering av de kvalitative verdiene for å vurdere de ulike verdiene samlet for et enkelt arrangement, eller eventuelt for å sammenligne ulike arrangementer, hvor vi anbefaler en femdelt skala (negativ, ingen, liten, middels og stor effekt) og i form av en samlet vurdering av hver av de syv verdien.

Strategier for å øke ringvirkningene

Mange av de verdier som inngår i drøftingen kan enten arrangøren eller kommunen påvirke. Derfor bør en analyse gjøres i god tid før et arrangement, og aller helst i forbindelse med at man søker tillatelse til å arrangere dette eller søker om tilskudd. Da finnes det mulighet for å velge ut områder som det kan være behov for å arbeide med for å øke en eller flere av verdiene. Dette kan både gjelde de positive verdiene, dvs. hvordan gjøre de så høye som mulig, men også problemer som kan føre til negative effekter eller verdier.

Denne type av styring eller forvaltning av verdiene bør gjøres når et arrangement planlegges, gjennomføres og i etterkant for å høste erfaringer som kan brukes ved neste arrangement. For større arrangementer kan det være hensiktsmessig å utse en som er ansvarlig for å sikre at det tas hensyn til disse verdiene.

Arrangementer for innbyggerne, tilreisende eller både og

Flere av arrangementene har høye økonomiske ringvirkninger ettersom de tiltrekker seg et tilreisende publikum, som bidrar til den lokale økonomien gjennom kjøp av varer og tjenester, for eksempel overnatting, utenom konsumet på selve arrangementet. Disse kan ha en positiv effekt som et sosialt samlingspunkt og møterom også for de fastboende, og bidra til «fest og moro» for hele byen. Men for noen arrangementer så kan effekten være motsatt, dvs. at byens egen befolkning kan føle seg «presset» ut av de tilreisende. Dette kan reise spørsmål ved om arrangementet i første hand skal være et tilbud til egne innbyggere eller et arrangement for tilreisende. Hvis det først og fremst skal være et tilbud for byens befolkning er det mulig at andre verdier enn de økonomiske skal tillegges større vekt.

Fylkeskommunens utfordringer og muligheter i å utvikle et kompetansetilbud for voksne

Prosjektet omhandler hvilke faktorer som hemmer og fremmer fylkenes muligheter for å utvikle et utdannings- og kompetansetilbud for voksne. Parallelt med et økende behov for kompetanseutvikling i samfunnet, har det det siste tiåret vært gjennomført flere store reformer og endringer som påvirker utdannings- og kompetansepolitikken, og fylkeskommunens rolle i dette. Som del av leveransen har også vi utarbeidet en oversikt over omfanget av virkemidler i kompetansepolitikken. Rapporten er basert på dokumentstudier og kvalitative intervjuer. Klikk her for å lese hele rapporten.

Et hovedresultat er at fylkeskommunen muligheter for å utvikle et utdannings- og kompetansetilbud for voksne, avhenger av utdanningsnivå.

Når det gjelder videregående opplæring er fylkeskommunen også tilbyder av utdanning. En hovedutfordring i dagens videregående opplæring for voksne er at systemet i for liten grad er tilpasset den enkeltes behov, og det er krevende å kombinere opplæring med andre forpliktelser. Fullføringsreformen og modulstrukturert opplæring virker å være gode grep for å imøtekomme noen av utfordringene i dagens system, men det er fortsatt spørsmål knyttet til hvordan dette skal finansieres og organiseres praktisk.  Gode systemer for realkompetansevurdering står sentralt for at intensjonene med modulstrukturert opplæring skal innfris.

Når det gjelder høyere yrkesfaglig utdanning er en hovedutfordring at finansieringssystemet er sammensatt av mange tilskuddsordninger, med ulike formål. Fylkeskommunen har ansvar for driftstilskudd, mens Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) forvalter flere varianter av utviklingstilskudd. Det er uklart hvordan et tilbud innen høyere yrkesfaglig utdanning skal finansieres etter en utviklingsperiode, ikke minst fordi midler til drift er begrenset, og fylkeskommunen har ansvar både for å sikre nasjonale tilbud, så vel som regionale.

Innen høyere utdanning har fylkeskommunen begrensede muligheter for å påvirke. Sektoren har en lovfestet rett til faglig frihet og ansvar for å innrette og utforme sine aktiviteter for å ivareta sitt samfunnsoppdrag. De fleste fylkeskommuner har imidlertid etablert såkalte regionale kompetanseforum, som er en dialogarena mellom sentrale kompetansepolitiske aktører i regionen. Kompetanseforaene er fortsatt i en utviklingsprosess, men kan etter vår oppfatning være viktige verktøy å bygge videre på for å sikre god samhandling mellom behov og etterspørsel etter høyere utdanning i regionen.

Boligvennlighetskåringen for norske kommuner 2021

Samfunnsøkonomisk analyse har på oppdrag fra Norske Boligbyggelags Landsforbund SA (NBBL) utviklet Boligvennlighetskåringen. I dag ble nye tall for 2021 publisert. Klikk her for å lese hele rapporten.

Boligvennlighetskåringen rangerer norske kommuner etter hvor gode de er til å fremme boligbygging, og inkluderer 119 kommuner - alle kommuner med mer enn 10 000 innbyggere samt enkelte mindre kommuner hvor boligbyggelag opererer.

Sandefjord er den mest boligvennlige kommunen i 2021 i storkommune-kåringen, som omfatter de 20 mest folkerike kommunene i Norge, foran henholdsvis Bergen og Kristiansand. Når vi ser på temakåringene, er Sandefjord også årets tilrettelegger mens Kristiansand er årets boligbygger. Ålesund er årets klatrer blant storkommunene, med en forbedring på hele 7 plasser på hovedindeksen fra 2020 til 2021.

I Norges-kåringen, som inkluderer alle de 119 kommunene, finner vi Levanger på førsteplass, etterfulgt av Verdal og Rana på henholdsvis andre og tredjeplass. I Norges-kåringen stikker Modum av med tittelen årets tilrettelegger, mens Bamble er årets boligbygger. Halden er årets klatrer i Norges-kåringen.

Mer effektiv merverdiavgift i kultur- og besøksnæringene

Det regjeringsoppnevnte Skatteutvalget (NOU 2022: 20, Et enklere skattesystem) har foreslått å oppheve alle reduserte merverdiavgiftssatser. Opphevelse av alle reduserte merverdiavgiftssatser vil gi betydelig økt merverdiavgift til staten, og redusere administrative byrder i næringsliv og forvaltning som ved å ha flere ulike merverdiavgiftssatser.  Samtidig vil opphevelse av reduserte satser også svekke mulighetene til å fremme hensynene de reduserte satsene skal ivareta. Kultur- og besøksnæringer har både administrative kostnader ved å forholde seg til flere merverdiavgiftssatser og at deler av omsetningen også er utenfor merverdiavgiftssystemet. De produserer også aktiviteter som er viktig for utviklingen av gode lokalsamfunn.

SØA har drøftet de økonomiske og administrative kostnadene for kultur- og besøksnæringene som følge av å måtte operere med flere merverdiavgiftssatser, samt skillet mellom tjenester som er innenfor og utenfor merverdiavgiftssystemet. Drøftingen er gjort på oppdrag for hovedorganisasjonen Virke.  Som del av drøftelsen har vi intervjuet typiske eksempelvirksomheter i kultur- og besøksnæringene om hvilke utfordringer de møter med å håndtere flere merverdiavgiftssatser og omsetning både utenfor og innenfor merverdiavgiftssystemet. Konklusjonen er at det vil være klare samfunnsøkonomiske besparelser om merverdiavgiftssystemet kun benytter én lav sats for hensyn som bør fremmes via redusert merverdiavgift.

Hele rapporten kan lastes ned her: R10-2023 Mer effektiv merverdiavgift i kultur- og besøksnæringene

Næringslivsanalyse for Jessheim

Ullensaker kommune er i gang med å rullere Byplan (kommunedelplan for Jessheim). I forbindelse med planforslaget ønsker kommunen mer detaljert kunnskap om hvordan videre befolkningsvekst i og rundt Jessheim kan påvirke næringsutviklingen i byen. I denne rapporten analyserer vi hvilke deler av næringslivet som er nært koblet til vekst i antall innbyggere, og beregner en sannsynlig utvikling i antall sysselsatte og samlet verdiskaping i relevante næringsgrupper. Klikk her for å lese hele rapporten.

I arbeidet har vi tatt utgangspunkt i befolkningsframskrivinger for Jessheim utarbeidet av Ullensaker kommune. Videre har vi brukt detaljerte nærings- og sysselsettingsdata for å beskrive dagens næringsstruktur. For å analysere hvordan framtidig befolkningsvekst i Jessheim vil forme sysselsettings- og verdiskapingsutviklingen framover har vi brukt etablert økonomisk teori og et egenutviklet modellapparat.

Ved inngangen til 2022 var mer enn 41 000 personer bosatt i Ullensaker kommune, som er over dobbelt så mange som i år 2000. Om lag halvparten av kommunens befolkning er bosatt i Jessheim. Byen er et handelssentrum og har et tilbud av serveringstjenester og kultur som kjennetegner mindre byer med relativt høy befolkningstetthet. I 2019 hadde i underkant av 9 000 sysselsatte sitt arbeidssted i Jessheim. Vi benytter 2019 som referanseår for sysselsetting, for å unngå midlertidige dataforstyrrelser som følge av pandemirestriksjoner i 2020 og 2021.

Sysselsettingen i Jessheim har klar overvekt av personrettede næringer som leverer varer og tjenester til lokalbefolkningen. Målt i antall sysselsatte er helse- og sosialtjenestene den største næringsgruppen med rundt 2 500 sysselsatte. Dernest kommer varehandel med rundt 1 900 sysselsatte. Undervisning i grunnskole og videregående opplæring og offentlig administrasjon og produksjon av tekniske tjenester som vann, avløp, strøm og renovasjon har også mange sysselsatte. Også virksomheter innen bygg- og anlegg og kunnskapsbaserte forretningsrettede tjenester er lokalisert i byen.

For å analysere næringsutviklingen i Jessheim, er det nyttig å sammenligne tettstedet med resten av bo- og arbeidsmarkedsregionen (BA-regionen) Jessheim er en del av. BA-regionen inkluderer Eidsvoll, Nannestad og Hurdal kommune i tillegg til resten av Ullensaker kommune. Jessheim utgjør rundt 23 prosent av den samlede befolkningen i BA-regionen, mens 33 prosent av alle arbeidsplassene er lokalisert i byen. Vi ser her bort fra de arbeidsplassene som befinner seg på eller i direkte tilknytning til Gardermoen, for å få et mer passende sammenligningsgrunnlag på tvers av kommunene.

I de fleste tettbygde strøk er det en opphopning av tjenester rettet mot husholdningene, både kommersielle tjenester og offentlig tjenesteyting. Konsentrasjonen rundt sentrumsområdene er særlig sterk for handel og serveringstjenester, men også kulturelle tjenester.

Viktighetene av å være lokalisert til sentrum varierer for ulike virksomheter. Sysselsettingen i dagligvarehandelen er fordelt utover hele BA-regionen, omtrent proporsjonalt med antall bosatte i de fire kommunene. Spesialforretninger som forhandler alt fra klær til bakevarer, elektronikk, husholdningsapparater og lignende, tiltrekkes av attraktive sentrumsområder med relativt store kundegrunnlag. Rundt 1 000 personer jobbet i slike spesialforretninger i Jessheim. I tillegg jobber til sammen rundt 800 personer innen forskjellige serveringstilbud og kultur- og underholdningstilbud, som blant annet omfatter Ullensaker kulturhus, treningssentre, idrettsklubber og andre personrettede tjenester i sentrum.

Når vi sammenligner med hvor mange som bor i Jessheim, er det flere sysselsatte innen butikkhandel i spesialforretninger, servering, kultur og underholdning enn befolkningsantallet skulle tilsi. Samlet sett indikerer statistikken klart at Jessheim er et betydelig handels- og aktivitetssentrum for både de som er bosatt lokalt og for den øvrige befolkningen i regionen.

Ullensaker kommunes befolkningsframskrivinger tilsier at i 2040 vil om lag 40 000 personer bo i Jessheim, noe som tilsvarer en vekst på rundt 120 prosent sammenlignet med antall innbyggere i 2019. Når vi legger denne befolkningsveksten til grunn, tilsier både teori og empiri fra andre steder at det blir vekst i tjenestevirksomheter som er viktige for lokalbefolkningen. Slike næringer kan betegnes som lokalnæringer. For å anslå hvordan lokalnæringene i Jessheim vil utvikle seg i takt med økningen i innbyggertallet, har vi utviklet en modell som tar hensyn til hvilke næringer som er viktig for lokalbefolkningens konsum, historisk teknologi- og produktivitetsutvikling i disse næringene og hvilke næringer som helst lokaliserer seg i sentrum.

For dagligvarehandel finner vi at antall ansatte per innbygger faller gradvis når befolkningen øker. Likevel vokser sysselsettingen som følge av at antall innbyggere øker. I 2040 tilsier beregningene at antall sysselsatte i dagligvarehandelen øker til 500, som er en vekst på 110 prosent fra 2019.

For handel i spesialforretninger trekker en agglomerasjonseffekt i retning av at sysselsettingen øker mer enn befolkningsveksten skulle tilsi. Agglomerasjonseffekten er knyttet til at når det blir flere kunder, øker variasjonen i tilbudet, som igjen gjør Jessheim attraktiv for ytterligere tilbydere og kunder. Samtidig trekker teknologisk utvikling og endrede handelsmønstre i retning av lavere sysselsetting i næringen over tid. Samlet sett anslår vi at antall sysselsatte innen handel i spesialforretninger øker til rundt 2 000 personer, som tilsvarer en vekst på 110 prosent fra 2019.

I serveringstjenestene og innen kultur og fritid finner vi at sysselsettingen øker mer enn befolkningen skulle tilsi. Veksten er uttrykk for en blanding av agglomerasjonseffekten og av at befolkningen i økende grad kjøper tjenester og opplevelser, framfor flere materielle goder. Våre anslag tilsier 1 200 sysselsatte i serveringstjenestene og 900 sysselsatte innen kultur- og fritidstilbud i Jessheim i 2040, som tilsvarer en vekst på rundt 160 prosent.

Verdiskapingen i lokalnæringer i Jessheim vil vokse på lignede måte som sysselsettingen. Verdiskapingen fordeles i hovedsak på lønn, overskudd og skatter og avgifter. Verdiskapingen per sysselsatt varierer noe mellom næringene, men de overordnede kjennetegnene ved næringsstrukturen og hvilke endringer vi beregner over tid samsvarer i stor grad med den beregnede sysselsettingsutviklingen.

Beregningene over er basert på flere forutsetninger om sammenhenger mellom hva normalbefolkningen bruker penger på, inntektsutvikling og teknologisk endring. Antall sysselsatte skal dermed ikke tolkes som nøyaktige anslag, men som viktige implikasjoner av vekst i innbyggertall. Grunnleggende sett er det viktig å merke seg at vekst i antall innbyggere er langt viktigere for vekst i lokalt næringsliv, enn konsumet fra tilreisende. Det er også slik at dersom veksten i antall innbyggere blir lavere enn forutsatt, vil attraktiviteten til Jessheim bli redusert også for tilreisende fra nabokommunene. I så fall vil sannsynligvis de bosatte i Ullensaker-regionen i større grad reise til større og mer varierte tilbud andre steder, for eksempel i Oslo og Lillestrøm. Derfor er innbyggerne i Jessheim den viktigste kilden til et variert og tiltrekkende handels- og servicetilbud som også kommer regionen til gode.

Det er ikke opplagt at befolkningen i Jessheim vil vokse som forutsatt. Det er flere konkurrerende utbyggingsprosjekter rundt Oslo-området, og samlet befolkningsvekst for landet ser ut til å avta. Jessheim har likevel flere fortrinn som kan tilsi at de vil tiltrekke seg nye innbyggere. Sett fra tilflytteres side, vil de fleste trolig ønske å bo enten i nærheten av «Stor-Oslo» eller i nærheten av arbeidsmuligheter i bo- og arbeidsmarkedet Jessheim er en del av, som Gardemoregionen. Jessheim tilfredsstiller slik sett nærhet til to store arbeidsmarkeder med til dels ulikt arbeidsinnhold, noe som er en klar fordel for å tiltrekke seg ulike typer boligkjøpere. I tillegg er Jessheim nær arbeidsmarkedet i sørlige deler av Innlandet.

Nærhet til arbeidsmarkeder med mange inntektsmuligheter er sannsynligvis ikke tilstrekkelig for å realisere den forutsatte befolkningsveksten. De bokvalitetene et boligområde har ser ut til å få økende betydning for hvor tilflyttere til Oslo-regionen slår seg ned, og for interne flyttebevegelser i Stor-Oslo. Særlig for tre grupper husholdninger vil andre bokvaliteter enn nærhet til jobb være viktige:

  • For pensjonister vil nærhet til service og handel, kombinert med lite støy, trolig være viktig. Dette er den husholdningsgruppen som vil vokse mest de kommende årene.

  • Unge par med, eller som planlegger, barn vil trolig legge vekt på nærhet til skole, trygge skoleveier og leke- eller oppholdsområder nær boligen. Barnefamilier søker typisk til boliger med tilgang til hageområde eller nærhet til park. Denne husholdningsgruppen vokser ikke mye i årene framover, men flytter relativt mye.

  • Husholdninger med muligheter for hjemmekontor vil legge større vekt på fritidstilbud i nærheten av boligen. Om lag halvparten av arbeidstakerne har mulighet til å benytte hjemmekontor, selv om praksisen varierer mye. Størst bruk av hjemmekontor er det blant akademiske yrker.

Det er rimelig å anta at alle ønsker en kombinasjon av trygghet, servicetilbud, tilstedeværelse av aktivitets- og kulturtilbud, og tilgang på boliger som oppleves som attraktive og som er tilpasset livssituasjonen. Ideelt sett vil de fleste ønske tilgang til «alt» i gangavstand, men i et byplanleggingsperspektiv må ulike forhold og hensyn vektes og prioriteres. For å realisere Jessheims boligplaner er det trolig viktig å legge vekt på preferansene til de tre befolkningsgruppene nevnt over når nye boligprosjekter utvikles.

Jessheim har i dag et beskjedent innslag av kunnskapsbaserte virksomheter. De fleste innbyggerne i Ullensaker med høyere utdanning pendler ut av kommunene. Dersom befolkningen i Jessheim øker, er det rimelig å anta at en stor del av de nye innbyggerne vil ha høyere utdanning. Det følger av at mange av de aktuelle innbyggerne trolig vil være unge voksne (de som flytter mest). Dersom Jessheim oppleves som attraktiv for unge voksne med høyere utdanning vil grunnlaget for å utvikle kunnskapsintensive virksomheter i området øke. Det er følgelig logisk at en betydelig befolkningsøkning i Jessheim kan medføre vekst i kunnskapsbaserte virksomheter, i tillegg til vekst i lokalnæringer nevnt over. Legger vi til grunn at Jessheim får sysselsetting på nivå med andre kommuner av samme størrelse i dag, tredobles antall sysselsatte i kunnskapsintensive næringer til rundt 2 400 personer i 2040.

Norsk økonomi og boligmarkedet

Norsk økonomi – boligmarkedet er en konjunkturrapport med hovedfokus på det norske boligmarkedet, nasjonalt og regionalt. Klikk her for å lese hele rapporten.

Etter en periode med høy vekst og lav ledighet er norsk økonomi på vei inn i en klar konjunkturnedgang. Høye priser og økte renter trekker inn kjøpekraft og bidrar til å senke husholdningenes etterspørsel etter varer og tjenester. Dette demper aktiviteten og investeringene i næringslivet, som ventes å falle de nærmeste årene. Nedgangen dempes noe av økte petroleumsinvesteringer - som følge av høye energipriser -  og eksport av varer og tjenester -  som følge av den svake kronekursen.

Boligmarkedet viser klare tegn til avmatning. Det gjelder særlig nyboligmarkedet, der salget har falt med mer enn 60 prosent på landsbasis det siste året. I Oslo er nedgangen på drøye 70 prosent. Høye og fortsatt økende byggekostnader gir redusert lønnsomhet i nybygg. Boliginvesteringene faller, og vi går mot en kraftig nedgang i ferdigstilte boliger de neste årene.

Renteoppgangen og høye levekostnader bidrar til å sende bruktboligprisene nedover. Boligprisene har falt noe siden i fjor høst, og vi venter at nedgangen vil fortsett gjennom inneværende år. For landet samlet venter vi at boligprisene vil falle med 2,3 prosent i 2023, før de flater ut i 2024. I 2025 og 2026 venter vi at boligprisveksten tar seg klart opp. Da har inflasjonen ventelig kommet ned og rentene har falt noe. Og, ikke minst, kommer det etter hvert en markant nedgang i ferdigstillingen av nye boliger, i en periode der befolkningsveksten øker klart.

I Oslo ventes særlig store svingninger: Oslo er mer rentefølsom pga høy gjeld i husholdningene: høye renter dominerer på kort sikt, og gir en kraftigere prisnedgang der, på 3,3 prosent år over år. Så kommer rentenedgang, og svak tilbudsside dominerer på lengre sikt: Prisene faller mest i Oslo neste år, men øker også mest der i 2025 og 2026, med henholdsvis 5,2 og 7 prosent. Det gjør at Oslo også får den høyeste prisveksten over hele prognoseperioden, med 9,2 prosent.

Agder og Rogaland har lavere gjelds/prisnivåer og er derfor mindre rentesensitive, og får drahjelp av investeringsoppsving i oljenæringen, som gir relativt god prisutvikling. Blant byene utenom Oslo venter vi størst boligprisvekst i Stavanger og Kristiansand, med en samlet økning på henholdsvis 7,8 og 6,1 prosent.

IKT-næringens behov for kompetanse er stort

SØA har på oppdrag fra Abelia kartlagt behovet for IT-kompetanse. Rapporten bygger på en rapport fra 2021 som viser at det med dagens kapasitet i utdanningssystemet vil mangle rundt 40,000 med IT-relatert utdanning i 2030.

Mangelen på kompetent teknologiarbeidskraft er et veksthinder for norsk næringsliv, og teknologinæringslivet spesielt. Hovedfunnene i vår rapport er at:

1. Behovet for systemutviklere er størst i antall 👩‍💻

Det er stor og økende etterspørsel etter utviklerkompetanse på både bachelor- og masternivå. At utviklerne fyller flere roller og får flere oppgaver i virksomhetene underbygger behovet for å styrke både kort- og lang høyere utdanning.

2. Kompetanse om IT-sikkerhet er strategisk viktig for Norge 🔐

Den digitale infrastrukturen er kritisk for både virksomheter og samfunnet. Å dekke kompetansebehov innen IT- og datasikkerhet er derfor strategisk viktig for Norge. Det samlede behovet er likevel mindre enn for systemutviklere.

3. Kunstig intelligens og maskinlæring er sentralt for datadrevet næringsutvikling 📚

De siste årene har vist potensialet som ligger i kunstig intelligens og maskinlæring, senest med lanseringen av ChatGPT. Brukerpotensialet er stort, men i arbeidsstyrken utgjør gruppen likevel et mindre antall personer. Utvikling krever avansert kompetanse, og virksomhetene etterspør personer med utdanning på mastergradsnivå eller høyere.

Hele rapporten kan lastes ned her: R7-2023 IKT-næringens kompetansebehov

Konsekvensene av stigende renter for startlånmottakere

Husbanken gir lån til kommuner for videre utlån av startlån til husholdninger. Startlån skal bidra til at husholdninger med langvarige boligfinansieringsproblemer kan skaffe seg og beholde en nøktern og egnet bolig.  På oppdrag for Husbanken har SØA analysert konsekvensene av stigende renter for startlånmottakere. Prosjektets metodiske tilnærming er dybdeintervju og arbeidsverksted med representanter fra Husbanken og kommuner som arbeider med startlån, prognoser for den makroøkonomiske utviklingen, og statistikk om startlån og startlånsmottakere. Klikk her for å lese hele rapporten.

Formålet med prosjektet er todelt. For det første skal prosjektet gi økt kunnskap om og en vurdering av konsekvenser av økt rente. For det andre gjennomgås mulige tiltak som kan motvirke uønskede effekter og manglende oppnåelse av boligpolitiske mål som følge av økt rente.

Norges banks rentebane tilsier at styringsrenten skal noe videre opp i 2023 og forbli på om lag 3 prosent langt inn i 2024, før den gradvis settes ned og er 2,25 prosent ved utgangen av prognoseperioden i desember 2025.

Våre makroøkonomiske prognoser tilsier at boligprisene skal fortsette å falle i år, før de flater ut i neste år. Vi venter at boligbyggingen reduseres i år og neste år som følge av høy rente og høye byggekostnader i et marked med fallende boligpriser. Inflasjonen ventes å avta noe i år, og være rundt mer normale nivå de neste årene. Effektene av den (fortsatt) pågående koronapandemien, særlig i Kina, og krigen i Ukraina er viktige usikkerheter som kan tenkes å påvirke den økonomiske utviklingen i både negativ og positiv retning.

Som kunder i ordinære banker, har Husbankens kunder også opplevd økte renter den seneste tiden. Fra 2021 til 2022 (til og med oktober) har rentekostnadene ved startlån økt med 63 og 17 prosent i gjennomsnitt for henholdsvis fast og flytende rente. Til sammenligning har den gjennomsnittlige flytende renten for ordinære banklån til husholdninger økt med 41 prosent siden tredje kvartal 2021 ifølge SSB.

Virkningen av økt rente vil være ulik for nye og eksisterende låntakere i Husbanken, og vil også avhenge av om lånet er fast eller flytende. Overordnet er bekymringen knyttet til økt rente størst for de som er utenfor boligmarkedet i dag, fordi renteøkningen svekker deres betjeningsevne slik at sannsynligheten for at de må forbli i leiemarkedet øker.

Foreløpig små konsekvenser for startlånmottakere av økte renter

Prosjektets datainnhenting viser at det foreløpig først og fremst er økte levekostnader som skaper problemer både for eksisterende og potensielle startlånsmottakere.

Våre intervjuobjekter erfarer foreløpig få konsekvenser av økte renter for eksisterende startlånmottakere. Selv om det ikke utelukkes at det vil komme negative konsekvenser av renteøkningen etterhvert, er intervjuobjektene i liten grad bekymret for de eksisterende kundene.

Den lave graden av bekymring skyldes i hovedsak at en stor andel av husholdningene i porteføljen har bundet renten på et svært lavt nivå. Når det gjelder gruppen med startlånmottakere som har flytende rente, har disse i gjennomsnitt mindre lån enn de som har fast rente.

Selv om bekymringen knyttet til renteheving for eksisterende kunder er relativt lav, er det imidlertid en mer generell bekymring for konsekvensene av at levekostnadene øker. Flertallet av intervjuobjektene merker en økt pågang fra dem som har lån om behov for avdragsutsettelse. Flere opplever at antallet som søker om avdragsfrihet er om lag doblet. At dette gjelder både for dem med fast og flytende rente, understøtter at behovet ikke primært skyldes økt rente, men andre forhold som høyere strømregninger og utgifter til mat.

Eksempelberegninger basert på de makroøkonomiske prognosene viser at rentekostnadene i 2023-2025 er høyere for de med låneopptak i 2022 enn de med lånopptak i 2023 på grunn av fallende boligpriser, som fører til mindre lånebehov. Videre viser eksempelberegningene at en gjennomsnittlig barnefamilie som tok opp et gjennomsnittlig startlån i 2021, ikke vil ha råd til å dekke både rentekostnader og forbruk i henhold til SIFO-budsjett i 2023 og 2024, som følge av økte renter og priser. I 2025 fører reallønnsøkning, rentenedgang og lavere inflasjon til at likviditeten (etter rentekostnader og SIFO-budsjett) for denne familien igjen er positiv.

Risiko for å ikke få kjøpt egnet bolig for potensielle startlånmottakere

For nye startlånmottakere gjelder også bekymringen for økte levekostnader, og i tillegg muligheten til å få innpass i boligmarkedet.

Flere intervjuobjekter er bekymret for at situasjonen med økte kostnader medfører at flere søkere ikke kvalifiserer til å få startlån. Dette kan føre til at kommunens innlånsbehov faller og at de i stedet får en økning i personer som har behov for annen (bolig)sosial bistand. Vår datainnhenting tyder på at de som ønsker å komme inn på boligmarkedet får det vanskeligere når rentene øker, til tross for at boligprisene faller.

Ifølge våre eksempelberegninger vil en gjennomsnittlig startlån-barnefamiliene ikke ha mulighet til å kjøpe en nøktern og egnet bolig i Oslo, men med 50 års nedbetalingstid ha mulighet til å kjøpe egnet bolig i mindre sentrale områder. 

Risikoen for at husholdninger med vedvarende lavinntekt stenges ute fra boligmarkedet som følge av renteøkningen avhenger av kravene som stilles ved innvilgelse av lån. Vårt inntrykk er at kravene varierer mye på tvers av kommunene. Vårt inntrykk er også at kommunene er villige til å strekke seg langt for å bedre den økonomiske situasjonen til både eksisterende og potensielle startlånmottakere.

Flere av intervjuobjektene og deltakerne på arbeidsverkstedet som representerer kommuner forteller at de i større grad bruker tilskudd for å kompensere for en lavere betjeningsevne eller manglende egenkapital, slik at husholdningen kan komme inn i egnet bolig. Tilskuddene er i mange tilfeller avgjørende for at husholdningen skal kunne få kjøpt egnet bolig, og flere kommuner forventer at bruken vil øke ytterligere framover. Andre kommuner setter ned påslaget og subsidierer renten for å muliggjøre boligkjøp. Flere forteller at de bruker 45 års nedbetalingstid som standard for nye låntakere.

De fleste peker på at rammen for tilskudd er for liten i forhold til behovet de observerer i sine kommuner. En del av kommunene gir også tilskudd som rente- og avdragsfrie lån, som gjør tilskuddene mer attraktive for kommunen siden de da vil få igjen beløpet ved salg av boligen heller enn at dette nedskrives. Dette fører til at kommunen får muligheten til å bruke det samme beløpet som tilskudd igjen. De fleste praktiserer imidlertid en årlig nedskriving av tilskuddet.

Overordnet er inntrykket at kommunene er villige til å strekke seg langt for å hjelpe økonomisk vanskeligstilte husholdninger til å kjøpe en nøktern, men egnet bolig. Det er likevel store forskjeller i praksis knyttet til hvilke krav som stilles ved utlån i de ulike kommunene. Blant våre intervjuobjekter, er det særlig de som representerer kommuner med en stor andel vanskeligstilte som er villig til å ta på seg ekstra risiko for å få flere inn i boligmarkedet. Andelen vanskeligstilte virker altså å være viktigere enn kommunens geografiske beliggenhet og boligpriser.

Det er flere tiltak som kan bedre målgruppens økonomiske situasjon

Som beskrevet over, er det flere tiltak som kan benyttes for å motvirke uønskede konsekvenser av økte renter (eller økte levekostnader). Tiltakene vi har gått gjennom kan overordnet deles inn i tiltak rettet direkte mot å bedre den økonomiske situasjonen til eksisterende startlånmottakere og tiltak som kan øke sannsynligheten for at nye kunder får mulighet til å kjøpe bolig. Disse tiltakene vil være aktuelle også dersom utfordringer for eksempel skyldes at andre kostnader har økt, ikke kun rentekostnadene. Det gjennomgås også tiltak med mål om å øke husholdningenes økonomiske forståelse. I tillegg er det gjennomgått tiltak som er av mer strategisk art, knyttet til Husbankens rolle inn mot kommunene, og samarbeid med og mellom kommuner.

Oppsummert anbefaler vi følgende tiltak:

  • Utarbeide tydeligere veiledning til kommunene for å sikre likere betingelser

  • Utvikle et bedre egnet budsjett for målgruppen til bruk i låneinnvilgelse

  • Legge til rette for interkommunale samarbeid og informasjonsdeling på tvers av kommuner

  • Ha bedre oppfølging av startlånmottakere og samarbeid med gjeldsrådgivere ved behov for å sikre økonomisk forståelse

  • Tilpasse lånebetingelsene for å oppnå boligsosiale mål, herunder bruk av avdragsfrihet, lengere nedbetaling, tilskudd og tilpasning av renten

  • Redusere krav knyttet til innvilgelse av lån

De tiltakene vi har gått gjennom som er rettet direkte mot å bedre den økonomiske situasjonen til eksisterende startlånmottakere inkluderer avdragsfrihet, lengre nedbetalingstid, tilskudd til etablering og subsidiert rente.  Både intervju og arbeidsverksted tyder på at det mest brukte tiltaket for å bedre situasjonen til eksisterende startlånsmottakere er knyttet til avdragsfrihet, nedbetalingstid og etableringstilskudd,

Mulighetsrommet for å bedre situasjonen for dem med økonomiske utfordringer, avhenger av hvilke lånebetingelser husholdningen har i dag, og hvilke økonomiske ordninger de allerede benytter. Dette varierer både mellom kommuner og mellom startlånmottakere i den enkelte kommune. Overordnet vurderes det som hensiktsmessig at tiltak som avdragsfrihet og lang nedbetalingstid kun brukes dersom det er nødvendig for å oppnå boligsosiale mål i en begrenset periode. Det skyldes at disse tiltakenes effekt senere er begrenset dersom mange allerede har maksimal nedbetalingstid og avdragsfrihet. Videre er det negativt for den enkelte med disse tiltakene, da det øker de samlede lånekostnadene.

Når det gjelder de gjennomgåtte tiltakene for å øke sannsynligheten for at nye kunder får mulighet til å kjøpe bolig, er det særlig bedre tilpassede budsjett og oppfølging som vurderes som hensiktsmessig i situasjonen kommunene nå står overfor. Forskriften og regelverket er veldig fleksibelt, og det er rom for å tilpasse slik at flere vanskeligstilte husholdninger kan få mulighet til å kjøpe egnet bolig. Som nevnt, er det lite tap knyttet til kommunenes startlånportefølje. Det kan indikere at kommunene i mange tilfeller er relativt strenge når lån innvilges.

Merk at risiko knyttet til forslagene om tilpasning av betingelser og krav nevnt over må vurderes slik at forslagene kan tilpasses den enkelte kommunes situasjon.

Inntrykket fra intervju og arbeidsverksted er at det er behov for å øke den økonomiske forståelsen til både eksisterende og potensielle startlånskunder, samt å følge opp husholdninger som har fått startlån i større grad enn det som gjøres i dag. For å øke husholdningenes økonomiske forståelse vurderes det som hensiktsmessig å etablere et tettere samarbeid med gjeldsrådgivere i NAV og sette av ressurser til å følge opp de av husholdningene som har fått innvilget startlån og som saksbehandler vurderer at har risiko for å få økonomiske problemer.

Tiltak av mer strategisk art som er gjennomgått, er knyttet til Husbankens rolle inn mot kommunene, og samarbeid med og mellom kommuner. Det er stor variasjon mellom kommunene i vurderingen av hvem som skal få startlån, og lånets størrelse, samt vilkårene husholdningene står overfor. Det vurderes som hensiktsmessig at det er en viss frihet knyttet til behandlingen av startlån. Det vurderes likefult som hensiktsmessig at kommunene har informasjon om arbeidet som gjøres andre steder i landet slik at det skjer læring på tvers, og at husholdninger som har eller søker om startlån behandles mest mulig likt, uavhengig av hvilken kommune de bor i. Derfor vurderes det som hensiktsmessig at Husbanken tar en tydeligere rolle i sin veiledning overfor kommunene, og at det etableres et nettverk for informasjonsdeling for kommunene på operativt nivå.

Barometer for grønn maritim forskning

Samfunnsøkonomisk analyse og Møreforsking har utarbeidet et barometer for Forskningsrådets grønne maritime forskning. Barometeret omfatter data på kvalitative og kvantitative indikatorer med utgangspunkt i prosjekter som har vært aktive i perioden 2018-2022. Klikk her for å laste ned hele rapporten.

Forskningsrådet har bevilget 1 mrd. 2021-kroner til 117 grønne maritime prosjekter i perioden 2018-2022. Det har vært en vekst i Forskningsrådets satsing på grønn maritim forskning i perioden, indikert ved antall pågående prosjekter og utbetalte bevilgninger per år. Utbetalte bevilgninger som andel av Forskningsrådets samlede utbetalinger har også økt i perioden.

Forskningsrådet understøtter grønne maritime prosjekter i ulike faser av et utviklings- og kommersialiseringsforløp og blant ulike aktører i forsknings- og innovasjonssystemet. Barometeret omfatter forskerdrevne prosjekter, innovasjonsprosjekter, doktorgradsprosjekter, forskningssentre og FoU-infrastrukturprosjekter.

Mange av prosjektene er fremdeles pågående, men data for prosjekter som er avsluttet indikerer at forskningsprosjektene styrker grønn omstilling i skipsfarten og i norske maritime næringer. De ulike forskningsprosjektene vil hver for seg og samlet representere kunnskapsmessige byggeklosser i arbeidet med å gjøre skipsfarten mer bærekraftig. Men det er krevende å tallfeste utslippsreduksjoner fra de enkelte prosjekter og mye gjenstår. Å nå de ambisiøse utslippsmålene i sektoren vil betinge at ulike teknologier og løsninger tas i bruk samtidig.

Utredning om fastsetting av tomtepriser og sammenhenger mellom priser og kostnader i boligbygging

KDD har engasjert Samfunnsøkonomisk analyse AS (SØA) og BN Bank for å analysere prisdannelsen for boligtomter ved hjelp av ulike datakilder og intervjuer med en rekke kommersielle aktører innenfor investering, utvikling og bygging av bolig, fra råtomt til ferdig bygg. Klikk her for å lese hele rapporten.

Det er lite offentlig tilgjengelige data om tomteoverdragelser og -priser. Vi har derfor benyttet ulike metodiske tilnærminger for å belyse prosjektets problemstillinger. De ulike metodene har forskjellige styrker og svakheter, og gir dels overlappende informasjon og dels dekker de ulike deler av problemstillingene. I dette prosjektet har vi imidlertid fått tilgang til to unike datakilder, én fra BN Bank som har unike data om tomtetransaksjoner, og én som SSB har beregnet for oss på forespørsel. Vi har i tillegg gjennomført intervjuer med en rekke store aktører for å kartlegge ulike prosesser i forbindelse med salg og utvikling av tomter. I intervjuene blir den såkalte residualmetoden fremholdt av mange som et underliggende konsept for beregning av tomtepriser. Med utgangspunkt i residualmodellen har vi laget eksempelberegninger av tomtepriser.

Funnene fra analysen av BN banks data, er blant annet hvordan reguleringsrisiko er sentralt i tomteprisfastsettelse og at dette i stor utstrekning er en risiko som deles mellom selger og kjøper av en tomt. Andre sentrale funn er at 1) spennet i tomteverdier er større og det er høyere prisøkning fra planleggingsfasen og gjennom begynnelsen av reguleringsfasen, i de mest sentrale kommunene, 2) reguleringsfase og bebyggelsestype er viktigere enn tomtestørrelse innenfor en sentralitetsgruppe, 3) tomtepris øker betydelig når tomt er større enn 4-5000 kvadratmeter, som sammenfaller med at bebyggelsestype da ofte skifter fra enebolig til blokk/rekkehus, 4) det er betydelig større variasjon i tomteverdi for eneboligbebyggelse enn for blokk/rekkehus innenfor samme sentralitetsgruppe, 5) det er trinnvise økninger i verdsettelse etter hvert som usikkerhet om potensial/gjennomføring reduseres og 6) resultater fra residualmodellen sammenfaller i stor grad med transaksjoner når vi sammenligner med omsetninger/verdsettelse av ferdigregulerte prosjekter.

I intervjuene finner vi blant annet at markedet har tilpasset seg økt reguleringsrisiko i byene og bynære strøk med utstrakt bruk av «earn- out»-modeller med to- til tredelte oppgjørsstrukturer. Her betaler tomtekjøper gjerne et beløp med en gang, mens resterende del av salgssummen avhenger av fremtidig utnyttelse og kostnader, og betales for eksempel ved detaljregulering. Høyere konkurranse medfører gjerne at kjøperne blir villige til å betale mer med en gang, noe som også gir en større risiko for at man betaler for mye for tomten. Dette er konsistent med funnene i litteraturen rundt The Winner’s Curse.