En svært høy andel av norske husholdninger eier sin egen bolig. Dette er delvis et resultat av en boligpolitikk, den norske boligmodellen, som strekker seg tilbake til 1920-tallet. Selveie passer imidlertid ikke for alle. De som av ulike grunner ikke ønsker eller har muligheten til å eie egen bolig, er prisgitt leiemarkedet. Det norske leiemarkedet består i stor grad av sekundærboliger, sokkelleiligheter og liknende som ofte kun leies ut for en kortere periode. Det finnes også et betydelig innslag av kommunale boliger med lav husleie. De har imidlertid ofte lav standard. Erfaringer fra kommunene kan dessuten tyde på at kommunale boliger kan være en fattigdomsfelle. De som bor i kommunale boliger har sjelden noen videre boligkarriere, og kan dessuten tilpasse inntekt slik at de ikke mister bostøtte og rett på kommunal bolig.
For mange vil det være hensiktsmessig å leie for en kortere periode. Det er imidlertid også husholdninger som vil være langvarig vanskeligstilt i boligmarkedet, eller som av andre grunner kunne ønske å leie bolig på mer varig basis. Det finnes i praksis ikke et marked i Norge for livslang, stabil leie av bolig, som kan tilby et fullgodt alternativ til å eie, for eksempel for en lavinntektsfamilie. I denne rapporten retter vi søkelyset mot denne blindsonen i den norske boligmodellen, som rammer en liten andel av befolkningen, men likevel et betydelig antall mennesker og husholdninger. Vi argumenterer for at kun profesjonelle aktører kan tilby stabile, langsiktige leieforhold i et tilstrekkelig omfang. Uprofesjonelle utleiere vil gjennomgående ha kortere horisont. De vil også være mer utsatt for uforutsette hendelser, alt fra endringer som skaper behov for å frigjøre kapital til at de trenger plassen selv eller blir lei av å leie ut.
Hele rapporten kan lastes ned her: R20-2020. Vanskeligstilte på boligmarkedet og betydningen av et velfungerende langsiktig leiemarked