R10-2024 Studiestøttens kjøpekraft

Studiestøtten har til formål å skape likere muligheter til å ta utdanning, uavhengig av bakgrunn, samt tilrettelegge for at studenter kan fokusere mer på studier og mindre på jobb i studietiden. I de senere årene har mange studenter opplevd en dårligere økonomi, og undersøkelser av studentenes levevilkår viser at det er mange studenter som sliter med å få endende til å møtes.

På oppdrag for Akademikerne har vi sammenlignet utviklingen i studiestøtten siden år 2000, med utviklingen i studentenes levekostnader. Studiestøtten justeres med utviklingen i KPI, som speiler utgiftene til en gjennomsnittlig nordmann. Studentene har imidlertid en annen sammensetning av sine levekostnader, hvor bl.a. boutgiftene utgjør en vesentlig større andel enn for gjennomsnittet. Boutgiftene har i den aktuelle perioden steget vesentlig mer enn KPI. Gjennom flere eksempler på boendeformer og studiesteder viser vi at kjøpekraften for studentene, målt som andel av utgiftene som dekkes av studiestøtten, har blitt redusert fra 2000 frem til nå. For å beregne utgiftene har vi utgått fra et nøkternt budsjett, som for eksempel ikke inkluderer alkohol og uteliv.

Et alternativ til oppjustering med KPI er å knytte studiestøtten til grunnbeløpet i folketrygden. En studiestøtte lik 1,5G ville gitt en økt dekning av de budsjetterte kostnadene, og dekningen hadde vært omtrent den samme i 2023 som i 2002. For 2 studenter som deler en bolig med 2 rom ville dekningen i 2023 ligget mellom 93 prosent (Oslo og Bærum) og 104 prosent (Bergen og Stavanger). Dette er en vesentlig forskjell fra faktisk dekning i 2023 som var på 72 prosent i Oslo og 80 prosent i Bergen og Stavanger.

Hele rapporten kan lastes ned her: R10-2024 Studiestøttens kjøpekraft

R15-2023 Kartlegging av egne merkevarer og vertikal integrasjon i dagligvaremarkedet

SØA, med samarbeidspartnere fra Oeconomica, Alo-Analyse og Københavns Universitet, har fått i oppdrag av Nærings- og fiskeridepartementet å kartlegge omfanget av og utviklingen i bruken av handelsaktørenes egne merkevarer (EMV) og vertikal integrasjon i verdikjeden for dagligvarer i Norge.

I prosjektet har vi sortert alle dagligvarer inn i fire merkevarekategorier, der varemerket produktene er merket med har ulik grad av tilknytning til handelsaktørene:

• Handelsaktørenes egne merkevarer (EMV) – Varemerket eies av handelsaktøren.

• Leverandørenes merkevarer (LMV) – Varemerket eies av en uavhengig leverandør.

• Generiske varer (GV) – Varer uten varemerke, særlig løsvekt.

• Tilknyttede merkevarer (TMV) – Varemerker som har en tilknytning til en handelsaktør, men der handelsaktøren ikke har fullstendig kontroll.

Dagligvarene er sortert i kategoriene basert på informasjon om varemerke og leverandør fra de tre største handelsaktørene i det norske dagligvaremarkedet. Dataene er blant annet koblet med Aksjonærregisteret fra Skatteetaten og Patentstyrets database.

I analysen finner vi at om lag to tredeler av de omsatte dagligvarene er merket med varemerker som eies av leverandører. EMV utgjør rundt 20 prosent, mens TMV utgjør i underkant av 10 prosent av omsetningen. Andelen av både EMV og TMV har økt siden 2017, mens andelen LMV er redusert noe. Samlet sett er EMV- og TMV-andelene relativt høye innen vaske- og husholdningsprodukter og innen fersk mat, men relativt lave på drikkevarer og sjokolade og andre sukkervarer.

Vi beregner en noe høyere EMV-andel enn tidligere analyser av dagligvareomsetningen i Norge. Likevel tyder våre og tidligere analyser på at EMV-andelen i Norge er relativt lav, sammenlignet med mange europeiske land.

I tillegg til analysene over, har vi kartlagt hvor EMV produseres, endringer i konsernstrukturer blant handelsaktører og store leverandører i dagligvaremarkedet, nivå og utvikling i flere mål på lønnsomhet i de ulike delene av verdikjeden, bruk av EMV i andre varehandelsmarkeder, regulering av EMV i andre europeiske land og handelsaktørenes praksis for merking av EMV.

Hele rapporten kan lastes ned her: R15-2023 Kartlegging av egne merkevarer og vertikal integrasjon i dagligvaremarkedet

R6-2023 Effektmålinger av Innovasjon Norges innsats for næringslivet

Innovasjon Norge skal være statens og fylkeskommunens virkemiddel for å realisere verdiskapende virksomhet i hele landet. Innovasjon Norge spiller en viktig rolle i omstillingen av norsk økonomi. Selskapet skal øke samlet verdiskaping gjennom flere gode gründere, bidra til at Norge får flere vekstkraftige virksomheter og flere innovative næringsmiljøer. Innovasjon Norge skal prioritere aktiviteter som gir størst mulig effekt på verdiskapingen i næringslivet. Selskapet skal rapportere på effekter av egen virksomhet gjennom resultater fra mål- og resultatstyringssystemet (MRS), herunder effektmålinger, kundeeffektundersøkelser og evalueringer.

Effektmålingene av Innovasjon Norges innsats bekrefter at Innovasjon Norge bidrar til mervekst for sine kunder. Det er særlig støtten til gründere under innovasjonsoppdraget som ser ut til å ha betydelig effekt. Dette drar opp den samlede effekten for hele porteføljen. Våre funn tyder på at det i all hovedsak er de første tre årene etter mottatt støtte at Innovasjon Norges kunder opplever statistisk og økonomisk signifikant mervekst. Videre finner vi at de estimerte effektene er større i perioden 2014-2021, som omfatter Innovasjon Norges særlige satsing på gründere.

Rapporten presenterer resultatene av siste effektmåling gjort i vår prosjektperiode, metodisk tilnærming og kategorisering av Innovasjon Norges virkemidler.

Hele rapporten kan lastes ned her: R6-2023 Effektmålinger av Innovasjon Norges innsats for næringslivet

Lønnsomhet og kapitalstrukturer i private barnehager 2019

På oppdrag for Utdanningsdirektoratet har Telemarksforsking og Samfunnsøkonomisk analyse AS utarbeidet en rapport om lønnsomhet og kapitalstrukturer i private barnehager. Regnskapstallene til private barnehager viser at lønnsomheten i sektoren har gått ned fra 2018 til 2019. Det er en tydelig virkning av bemanningsnormene som ble innført i august 2018, med frist for gjennomføring ett år etter. Normene setter et minstekrav til grunnbemanningen i barnehagene, og reduksjonen i lønnsomhet er størst for de barnehagene som hadde lav bemanning i forkant av normene. Det er tall for perioden 2014 til 2019 som er analysert, og vi vil følge utviklingen videre etter hvert som nye årganger av regnskapene blir tilgjengelige.

Lønnsomheten varierer mellom ulike typer av barnehager, med høyest lønnsomhet i de store konsernene og lavest lønnsomhet blant de ideelle. Det er også tydelige forskjeller i kostnadssammensetningen, hvor store konsern samlet sett har lavere lønnsutgifter enn gjennomsnittet av private barnehager, men høyere utgifter til bygg. Ideelle barnehager og barnehager som er selvstendige aksjeselskaper har ganske lik kostnadsprofil, med relativt høye lønnsutgifter og lave utgifter til bygg.

Foretakenes balanseregnskaper viser at sektoren over tid har økt egenkapitalandelen ved at overskuddene i stor grad beholdes i barnehagene. Samtidig har også gjelden økt i deler av sektoren som følge av lånefinansierte oppkjøp bygging av nye barnehager.

De siste årene har det vært store salg av barnehageeiendommer. Dette bidrar til lavere gjeld og finanskostnader, men høyere husleie. Salg av barnehager og eiendommer er de største kildene til verdiuttak fra sektoren.

Hele rapporten kan lastes ned her: Lønnsomhet og kapitalstrukturer i private barnehager 2019