R26-2023 Bygges det nok boliger i Drammen

Nasjonalt har boligbyggingen over tid trolig korrespondert relativt godt med etterspørselen som følger av befolkningstilveksten. Enkelte steder skiller seg imidlertid ut med lav boligbygging. Oslo er ett slikt sted, Drammen et annet. Disse to byene har over tid hatt den høyeste boligprisveksten blant de større byene i Norge. Kristiansand holdes gjerne frem som et eksempel på en by der boligbyggingen har holdt bedre tritt med befolkningsveksten og der har boligprisveksten vært moderat. I denne rapporten ser vi nærmere på sammenhengen mellom boligbygging, befolkningsvekst og boligpriser, med særlig fokus på Drammen. Vi sammenlikner med andre byer og nasjonalt.

Etter en periode med høyt nyboligsalg under pandemien, har nyboligsalget nå falt kraftig. Nasjonalt har salget vært lavt siden sommeren 2022. I Oslo og Drammen var det høye salget under pandemien mer kortvarig. Det betyr at vi står foran en periode med lav ferdigstilling av nye boliger, og mer markant i Oslo og Drammen. Samtidig er befolkningsveksten høy. Dette kan til sammen bidra til at boligprisene vil stige mer markert på litt sikt også i Drammen. Rapporten viser at det er akkumulert en betydelig boligmanko i Drammen, som trolig vil øke fremover.

Hele rapporten kan lastes ned her: R26-2023 Bygges det nok boliger i Drammen

R25-2023 Boligvennlighetskåringen for norske kommuner 2022

Boligvennlighetskåringen rangerer norske kommuner etter hvor gode de er til å fremme boligbygging, og inkluderer 119 kommuner - alle kommuner med mer enn 10 000 innbyggere samt enkelte mindre kommuner hvor boligbyggelag opererer.

Stavanger er den mest boligvennlige kommunen i 2022 i storkommune-kåringen, som omfatter de 20 mest folkerike kommunene i Norge, foran henholdsvis Kristiansand og Sandefjord. Når vi ser på temakåringene, er Drammen også årets tilrettelegger mens Kristiansand er årets boligbygger. Drammen er årets klatrer blant storkommunene, med en forbedring på hele 10 plasser på hovedindeksen fra 2021 til 2022.

I Norges-kåringen, som inkluderer alle de 119 kommunene, finner vi Levanger på førsteplass, etterfulgt av Vestre Toten og Ringsaker på henholdsvis andre og tredjeplass. I Norges-kåringen stikker Modum av med tittelen årets tilrettelegger, mens Verdal er årets boligbygger.

Hele rapporten kan lastes ned her: R25-2023 Boligvennlighetskåringen for norske kommuner 2022

R24-2023 Rekommunaliserte renovasjonstjenester

SØA har på oppdrag for Fagforbundet kartlagt og analysert utviklingen i renovasjonstjenester i utvalgte kommuner og undersøkt forskjellene mellom egenregi og anbudsløsning.

Fra 2017 til 2019 gikk flere større private renovasjonsselskap konkurs, og 200 kommuner stod overfor valget mellom nytt anbud eller å drive tjenesten selv med egne ansatte. Flertallet av kommunene valgte egenregi etter konkursene, og denne rapporten viser hvilke erfaringer både disse og andre har gjort seg i etterkant, samt hva deskriptiv statistikk viser om gebyrnivåer, sorteringsgrader og materialgjenvinning på virksomhetsnivå og lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår, sykefravær, utdanning og kompetanse blant de ansatte.

Datagrunnlaget vårt består av relevante dokumenter, offentlig statistikk, data fra årsrapporter og intervjuer med et utvalg ledere og tillitsvalgte innen kommunale renovasjonstjenester. Vi har ikke intervjuet et representativt utvalg, og resultatene vi gjengir i rapporten må derfor tolkes med forsiktighet.

Både intervjuene og kartleggingen av lønns- og pensjonsvilkår vi har gjennomført i prosjektet tilsier at de kommunene og kommunale avfallsselskapene som har valgt å gå fra å ha innsamlingstjenesten på anbud til å drive i egenregi i perioden 2017 til i dag, har løftet lønns-, arbeids- og pensjonsvilkårene til renovatørene som ble ansatt i den videre driften.

Hele rapporten kan lastes ned her: R24-2023 Rekommunaliserte renovasjonstjenester

R23-2023 Diskriminering i leiemarkedet

Rapporten oppsummerer funnene fra et felteksperiment i det norske leiemarkedet for å kartlegge omfanget av etnisk diskriminering. Vi har søkt på annonserte utleieboliger på Finn.no med tre fiktive mannlige profiler, en med arabiskklingende navn som jobber på lager (Mohammed Rashid), en med norskklingende navn som jobber på lager (Håvard Jørgensen) og en med norskklingende navn, som er arbeidsledig (Håvard Jørgensen). Vi finner at søkeren med arabiskklingende navn blir diskriminert i det norske leiemarkedet, og vi finner ingen tegn til at det er mindre diskriminering nå enn det var for drøyt ti år siden. Videre finner vi at søkeren med arabiskklingende navn har lik sannsynlighet for å få et positivt svar på sine henvendelser til utleiere, som den arbeidsledige søkeren med norskklingende navn. Vi finner at det er større grad av diskriminering i mer sentrale boligmarkeder, og særlig i Oslo. Betydelig høyere etterspørsel etter utleieboliger enn tilbud, gir utleiere større mulighet til å være selektive i hvem som får tildelt bolig.

På bakgrunn av funnene i analysen kan det tenkes at tiltak for å motvirke press i boligmarkedet, vil kunne motvirke omfanget av diskriminering. Samtidig er det trolig behov for økt bevisstgjøring blant utleiere. Mulige tiltak er også å motivere til mer profesjonalisert formidling og tildeling av utleieboliger gjennom godkjenninger eller merkeordninger.

Klikk her for å laste ned hele rapporten: R23-2023 Diskriminering i leiemarkedet

R22-2023 Bokostnadsindeksen for leiligheter - 2022

Bokostnadsindeksen for leiligheter beregnes på oppdrag for Huseierne og viser hvordan bokostnadene utvikler seg over tid for en husholdning som bor i en 70 kvadratmeter leilighet i de seks byene Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø. I denne rapporten oppdaterer vi bokostnadsindeksen for 2022, og vi lager en prognose for utviklingen i bokostnadene i perioden 2023-2026.

Fra 2021 til 2022 økte bokostnadene med 22 prosent. Størst har økningen vært i rentekostnadene, både i prosent og i kroner, med henholdsvis 44 prosent og 19 362 kroner. Økningen kommer som en følge av en klar renteoppgang gjennom året. Det har også vært en økning i utgifter til eiendomsskatt (med 14 prosent), kommunale avgifter (5 prosent), forsikring (4 prosent), vedlikehold (1 prosent) og energikostnader (0,4 prosent). Energikostnadene var uendret i 2022.

Det er stor variasjon i bokostnadene mellom byene. Byen med de høyeste bokostnadene er Oslo, der de beregnede bokostnadene for en leilighet på 70 kvadratmeter var på 129 275 kroner i 2022. Lavest var bokostnadene i Stavanger og Kristiansand, med henholdsvis 92 428 og 91 389 kroner. Imellom finner vi Tromsø med 97 518 kroner, Bergen med 101 499 kroner og Trondheim med 103 183 kroner.

I 2023 og 2024 venter vi en økning i bokostnadene på henholdsvis 41 og 15 prosent. Økte rentekostnader bidrar klart mest, med en økning på henholdsvis 76 og 19 prosent de to årene. Det skyldes en klar økning i rentenivået. Økte kommunale avgifter, eiendomsskatt og utgifter til forsikring bidrar også til å trekke opp bokostnadene de neste årene. Vi venter en liten nedgang i energikostnadene og utgifter til vedlikehold fra det høye kostnadsnivået i fjor.

Videre utover prognoseperioden venter vi at lavere rente vil bidra til å redusere bokostnadene noe. Samlet tilsier vår prognose en nedgang på 3 prosent i 2025 og 7 prosent i 2026. Dersom prognosene slår til, vil gjennomsnittlig bokostnad for en husholdning med en leilighet på 70 kvadratmeter være 165 583 kroner i 2026. Dette er hele 47 prosent høyere enn i 2022.

Hele rapporten kan lastes ned her: R22-2023 Bokostnadsindeksen for leiligheter - 2022

R21-2023 Bokostnadsindeksen for norske husholdninger - 2022

Bokostnadsindeksen beregnes på oppdrag for Huseierne og viser hvordan bokostnadene utvikler seg over tid for en gjennomsnittlig husholdning i Norge, definert ved en enebolig på 120 kvm. I denne rapporten oppdaterer vi bokostnadsindeksen for 2022, og vi lager en prognose for utviklingen i bokostnadene i perioden 2023-2026.

Fra 2021 til 2022 økte bokostnadene med 13 prosent. Størst har økningen vært i rentekostnadene, både i prosent og i kroner, med henholdsvis 41 prosent og 15 232 kroner. Økningen kommer som en følge av en klar renteoppgang gjennom året. Det har også vært en økning i utgifter til kommunale avgifter (med 5 prosent), forsikring (4 prosent), eiendomsskatt (2 prosent) og vedlikehold (1 prosent). Økningen i bokostnadene i 2022 ble dempet av en nedgang på 1 prosent i energikostnader.

Det er store regionale forskjeller. I 2022 var bokostnadene høyest i Oslo, med om lag 199 000 kroner. De laveste bokostnadene finner vi i kommuner i Troms og Finnmark, der Hasvik, Nesseby og Dyrøy har de aller laveste bokostnadene, på i underkant av 100 000 kroner.

I 2023 og 2024 venter vi en økning i bokostnadene på henholdsvis 23 og 12 prosent. Økte rentekostnader bidrar klart mest, med en økning på henholdsvis 74 og 19 prosent de to årene. Det skyldes en klar økning i rentenivået. Økte kommunale avgifter, eiendomsskatt og utgifter til forsikring bidrar også til å trekke opp bokostnadene de neste årene. Vi venter en liten nedgang i energikostnadene og utgifter til vedlikehold fra det høye kostnadsnivået i fjor.

Videre utover prognoseperioden venter vi at lavere rente vil bidra til å redusere bokostnadene noe. Samlet tilsier vår prognose er en nedgang på 1 prosent i 2025 og 4 prosent i 2026. Dersom prognosene slår til, vil gjennomsnittlig bokostnad for en husholdning med en enebolig på 120 kvadratmeter være 189 197 kroner i 2026. Dette er hele 30 prosent høyere enn i 2022.

Hele rapporten kan lastes ned her: R21-2023 Bokostnadsindeksen for norske husholdninger 2022

R20-2023 Komparativ analyse av næringsrettede virkemidler for forskning og næringsrettet innovasjon

Ny kunnskap og teknologi spiller en viktig rolle i utvikling av et konkurransedyktig og fremtidsrettet norsk næringsliv. Det ble utført forskning og utvikling i Norge til en verdi av 82 mrd. kroner i 2021, tilsvarende i underkant av 2 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP). Det offentlige og næringslivet finansierer om lag halvparten hver. Det er et mål at samlede utgifter til forskning og innovasjon skal økes til 3 prosent av BNP, der 1 prosent skal finansieres av det offentlige og 2 prosent av næringslivet.

Samfunnsøkonomisk analyse AS (SØA) med partnere, har på vegne av NHO kartlagt virkemidler for næringsrettet forskning og forskningsbasert innovasjon i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Vi finner at tilskudd fra statlige tilskuddsordninger for næringsrettet forskning og forskningsbasert innovasjon utgjør i størrelsesordenen 4-5 mrd. norske kroner i året i de fire landene. I 2022 var tilskuddene høyest i Norge og Sverige. Det har vært en vekst i tilskudd til forskning og forskningsbasert innovasjon i alle fire landene i perioden 2015-2022. Det har vært sterk vekst i tilskudd i Finland hvert år siden 2016. Det er også ventet at veksten vil fortsette da det er bred politisk forankring om at bevilgninger til forskning og utvikling skal økes. Den finske Riksdagen har lovfestet at samlede utgifter til forskning og utvikling skal økes til 4 prosent av BNP innen 2030. For Norges del, var veksten særlig sterk i 2021 og 2022 noe vi blant annet ser sammenheng med ekstraordinære tiltak i forbindelse med pandemien og bruk av avsetninger i Norges forskningsråd. Det relativt høye nivået på norske tilskudd i 2021 og 2022 kan derfor være av midlertidig karakter.

Navn, innretning og kriterier for tilskuddsordningene er forskjellig i de ulike landene, men ordningene bygger stort sett på de samme prinsippene. Alle landene kombinerer tilskudd til næringsrettede forsknings- og innovasjonsprosjekter, med basisbevilgning til næringsrettede forskningsinstitutter og en skatterefusjonsordning for forskning. Alle landene deltar også aktivt i internasjonale programmer, herunder EUs rammeprogram for forskning og innovasjon. Vår tolkning er at forskningsmyndighetene i alle landene vurderer det som hensiktsmessig å kombinere ulike virkemidler fordi de fungerer på ulikt vis.

Hele rapporten kan leses her: R20-2023 Komparativ analyse av næringsrettede virkemidler for forskning og næringsrettet innovasjon

R18-2023 Underveisevaluering av En vei inn

Samfunnsøkonomisk analyse AS (SØA) har i samarbeid med Sweco Sverige gjennomført en underveisevaluering av En vei inn. En vei inn kan betraktes som en ambisjon om felles digital inngang til virkemiddelapparatet, men også mer konkret om en digital henvisningstjeneste Innovasjon Norge har utviklet i samråd med fem pilotaktører.

Underveisevalueringen omhandler utviklingen av henvisningstjenesten og dekker arbeidet fra slutten av 2021 til og med våren 2023. I løpet av 2022 og halve 2023, har om lag 3400 personer bedt om en avklaring via innloggings-tjenesten på Innovasjon Norge sine sider. Henvendelsene domineres av privatpersoner og bedrifter i små og nyoppstartede virksomheter. Utover i første halvår begynte Innovasjon Norge å henvise til andre aktører. I løpet av 2022 og halve 2023 har i underkant av 2000 personer og virksomheter blitt anbefalt å henvende seg til minimum en annen virkemiddelaktør enn Innovasjon Norge. Flest brukere er henvist til kommunale etablerertjenester, næringshager og innovasjonsselskaper.

Etter vår oppfatning er pilotarbeidet gjennomført i tråd med målbildet for pilotarbeidet, men nytten av brukernes tidsbesparelse overstiger ikke tiden brukt på å utvikle tjenesten så langt. Mye av ressursbruken i prosjektet har gått med til å bygge kompetanse og «digital hukommelse» på hva som kjennetegner prosjektene som skal henvises til de ulike aktørene. Det er grunn til å tro at nyttevirkninger, i form av redusert tidsbruk i næringslivet, kan tilta framover, når henvisningstjenesten er mer kjent, utvidet til flere aktører og blitt ytterligere brukervennlig.

Vi anbefaler at Innovasjon Norge gis handlingsrom til å fortsette arbeidet med En vei inn i tråd med smidig prosjektmetodikk fordi dette vurderes som best for å håndtere kompleksitet og endringer i virkemiddelapparatet og teknologiutvikling. Basert på erfaringene så langt og gitt at vi setter målet om at tjenesten først og fremst skal være til for dem som ikke vet hvilken aktør som er relevant for dem, anbefaler vi framover å prioritere å forenkle brukergrensesnittet ytterligere, redusere svartiden og å utvide henvisningstjenesten til flere aktører.

Hele rapporten kan leses her: R18-2023 Underveisevaluering av En vei inn

R17-2023 Ingen regel uten unntak

Rapporten gjør rede for noen av de store forpliktelsene Norge har de neste årene, som vil binde opp en del midler på bistandsbudsjettet. Dette inkludert en dobling av de årlige klimainvesteringene innen 2026 og Nansen-programmet for Ukraina. Dersom Norge skal levere på disse forpliktelsene blir det vanskelig å videreføre dagens nivå på humanitær bistand og utviklingshjelp innenfor rammen av dagens bistandsbudsjett som er på rundt 1 prosent av BNI. Videre er det ventet at norsk økonomi vil svekke seg i årene som kommer, noe som ytterligere reduserer handlingsrommet. Da står man i realiteten overfor to muligheter: kutte eller tilføre friske penger. Rapporten tar utgangspunkt i det sistnevnte og drøfter argumenter for og imot å i en periode øke oljepengebruken ut over handlingsregelen. Å bryte med handlingsregelen krever et bredt politisk flertall. Det kan være gyldige argumenter for å gjøre ekstraordinære uttak av oljefondet, som at kostnadene knyttet til fremtidige kriser trolig er høyere enn om vi forebygger og forhindrer krisene nå. Det er imidlertid nødvendig med mer kunnskap for at politikerne skal kunne ta informerte valg om oljepengebruken fremover. 

Hele rapporten kan lastes ned her: R17-2023 Ingen regel uten unntak

R16-2023 Analyse av virkninger av egne merkevarer og vertikal integrasjon på konkurransen i dagligvaremarkedet – delrapport 1

SØA, med samarbeidspartnere fra Oeconomica, Alo-Analyse og Københavns Universitet, har fått i oppdrag av Nærings- og fiskeridepartementet å analysere virkningene handelsaktørenes bruk av egne merkevarer (EMV) og vertikal integrasjon har på konkurransen i dagligvaremarkedet.

Oppdraget dokumenteres i to rapporter. Dette er første rapport og inneholder en overordnet fagøkonomisk analyse av mulige virkninger på konkurransen i dagligvaremarkedet av at handelsaktørenes bruk av EMV og vertikal integrasjon med flere aktører i verdikjeden for dagligvarer. Analysen er basert på tilgjengelig norsk og internasjonal litteratur om konkurransemessige virkninger, i tillegg til egne analyser basert på økonomisk teori.

I analysen finner vi at handelsaktørenes bruk av EMV kan gi positive virkninger på vareutvalget og priser på produktene. Den positive virkningen på vareutvalget er sannsynligvis større i små land der det er betydelige barrierer for å importere varer fra utlandet. Det kan også være positive virkninger på innovasjonstakten i markedet, gitt at handelsaktørene har mer informasjon og kan reagere raskere på endringer i forbrukernes preferanser. Vertikal integrasjon kan effektivisere både fysisk vareflyt og digital informasjonsflyt i verdikjeden, og redusere de samlede kostandene fra produksjon til omsetning i utsalgssteder.

Selv om det er positive virkninger, kan det også følge en uheldig utvikling med utviklingen av EMV og vertikal integrasjon. I rapporten peker vi på at handelsaktører i et samfunnsperspektiv kan sløse ressurser på å utvikle EMV, uten at det kommer forbrukerne til gode gjennom lavere priser, riktig kvalitet eller andre egenskaper ved produktene. Dersom EMV fortrenger andre merkevarer over tid, vil også vareutvalget reduseres igjen. Disse uheldige virkningene motvirkes imidlertid så lenge det er tilstrekkelig god konkurranse mellom de ulike handelsaktørene.

Hele rapporten kan lastes ned her: R16-2023 Analyse av virkninger av egne merkevarer og vertikal integrasjon på konkurransen i dagligvaremarkedet – delrapport 1

R15-2023 Kartlegging av egne merkevarer og vertikal integrasjon i dagligvaremarkedet

SØA, med samarbeidspartnere fra Oeconomica, Alo-Analyse og Københavns Universitet, har fått i oppdrag av Nærings- og fiskeridepartementet å kartlegge omfanget av og utviklingen i bruken av handelsaktørenes egne merkevarer (EMV) og vertikal integrasjon i verdikjeden for dagligvarer i Norge.

I prosjektet har vi sortert alle dagligvarer inn i fire merkevarekategorier, der varemerket produktene er merket med har ulik grad av tilknytning til handelsaktørene:

  • Handelsaktørenes egne merkevarer (EMV) – Varemerket eies av handelsaktøren.

  • Leverandørenes merkevarer (LMV) – Varemerket eies av en uavhengig leverandør.

  • Generiske varer (GV) – Varer uten varemerke, særlig løsvekt.

  • Tilknyttede merkevarer (TMV) – Varemerker som har en tilknytning til en handelsaktør, men der handelsaktøren ikke har fullstendig kontroll.

Dagligvarene er sortert i kategoriene basert på informasjon om varemerke og leverandør fra de tre største handelsaktørene i det norske dagligvaremarkedet. Dataene er blant annet koblet med Aksjonærregisteret fra Skatteetaten og Patentstyrets database.

I analysen finner vi at om lag to tredeler av de omsatte dagligvarene er merket med varemerker som eies av leverandører. EMV utgjør rundt 20 prosent, mens TMV utgjør i underkant av 10 prosent av omsetningen. Andelen av både EMV og TMV har økt siden 2017, mens andelen LMV er redusert noe. Samlet sett er EMV- og TMV-andelene relativt høye innen vaske- og husholdningsprodukter og innen fersk mat, men relativt lave på drikkevarer og sjokolade og andre sukkervarer.

Vi beregner en noe høyere EMV-andel enn tidligere analyser av dagligvareomsetningen i Norge. Likevel tyder våre og tidligere analyser på at EMV-andelen i Norge er relativt lav, sammenlignet med mange europeiske land.

I tillegg til analysene over, har vi kartlagt hvor EMV produseres, endringer i konsernstrukturer blant handelsaktører og store leverandører i dagligvaremarkedet, nivå og utvikling i flere mål på lønnsomhet i de ulike delene av verdikjeden, bruk av EMV i andre varehandelsmarkeder, regulering av EMV i andre europeiske land og handelsaktørenes praksis for merking av EMV.

Hele rapporten kan lastes ned her: R15-2023 Kartlegging av egne merkevarer og vertikal integrasjon i dagligvaremarkedet

R14-2023 Effekter av kostnadsøkninger og usikkerhet i boligmarkedet

Samfunnsøkonomisk Analyse AS (SØA) i samarbeid med BN Bank har på oppdrag for Husbanken kartlagt effekter av usikkerhet og økte kostnader, inkludert økte byggekostnader, strømpriser og renter, for tilgangen på boliger i offentlig og privat regi, hvordan det påvirker ulike grupper av husholdninger og hvordan det påvirker verdien av Husbankens virkemidler. Vi kommer også med anbefalinger til tiltak for at Husbankens virkemidler skal opprettholde sin verdi.

Vi har gjennomført intervjuer med et utvalg kommuner, Husbankens regionkontorer og ressurspersoner i Husbanken sentralt, og aktører innen boligutvikling. De samme aktørene har også deltatt i et arbeidsverksted. I tillegg har vi gjennomført en spørreundersøkelse til boligutviklere og en til kommunene, og gjort ulike kvantitative analyser, inkludert analyser av BN Banks data, virkemiddeldata mfl.

Våre beregninger viser at lånemulighetene for husholdningene er redusert med 8 til 19 prosent sammenlignet med 2021, samlet sett. Husholdningene i distriktene rammes mer grunnet lavere gjennomsnittsinntekt og egenkapital. Antallet førstegangskjøpere har falt i hele landet, samtidig bor en høyere andel av befolkningen i en bolig som husholdningen leier.

Samtidig påvirkes tilførselen av nye boliger. Data for salg av nye boliger høsten 2022 viser det laveste antall solgte nye boliger SØA har registrert. Salget har falt med 2 050 boliger de siste to årene, en nedgang på i overkant av 60 prosent. Sammenlignet med gjennomsnittet de siste 10 årene år er salget nå om lag 40 prosent lavere. Det gjør at vi venter betydelig lavere boligbygging i årene framover. Dette rammer også distriktene sterkere. I distriktskommunene vil også strengere krav til byggeprosjekter fra bankene gjøre det særlig krevende å få gjennomført byggeprosjekter.

Etter vår vurdering, er det en risiko for samfunnsøkonomiske tap ved at nedgang i nyboligsalget blir så kraftig at boligbyggingen blir lavere enn landets boligbehov tilsier. Blir nedgangen i boligbyggingen for sterk, kan landet tape nødvendig kompetanse og bemanning i byggebransjen, det kan oppstå boligknapphet og påfølgende sterk prisøkning om noen år.

Hele rapporten kan lastes ned her: R14-2023 Effekter av kostnadsøkninger og usikkerhet i boligmarkedet

R13-2023 Utleiere og tilbudet i det norske markedet for utleieboliger

Samfunnsøkonomisk analyse har på oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet innhentet og analysert data for å analysere eierstrukturen og tilbudet i det norske markedet for leieboliger.

Rapporten besvarer følgende fire spørsmål: 1) hva kjennetegner de ulike typene utleiere i Norge og leieforholdene de inngår, og hva er styrkene og svakhetene ved tilbudet fra ulike typer utleiere, 2) hvor tilfredse er leietakere med bolig og leieforhold for ulike kategorier utleiere, 3) i hvilke deler av leiemarkedet kan det sies å være ubalanse mellom etterspørsel og tilbud og 4) hvordan er tilbudet i leiemarkedet i sammenliknbare land i Europa?

Til å besvare disse spørsmålene har vi gjennomført spørreundersøkelse til utleiere, spørreundersøkelse til leietakere og intervjuer med sentrale aktører. Analysene bygger i tillegg på eksisterende statistikk for leiemarkedet, tidligere forskning og dokumentstudier av det europeiske leiemarkedet.

Ifølge spørreundersøkelsen til leietakere, leier 72 prosent av norske leietakere av privatpersoner, 11 prosent av privat profesjonell utleier, 6 prosent leier via utleiemegler, 6 prosent leier kommunal bolig og 3 prosent av arbeidsgiver, organisasjon eller stiftelse. Om lag halvparten av de som leier av privatperson oppgir at de bor i del av utleiers bolig.

Når vi spør utleierne om motivasjon for utleie, er investering/kapitalgevinst relativt viktig for de minste aktørene, og særlig de med én utleieenhet. Aktører med flere enn 100 enheter har næringsvirksomhet som sin viktigste begrunnelse/motivasjon for å drive utleie, samtidig som de også legger relativt høy vekt på ønske om å bidra til et bedre utleietilbud. Kapitalgevinst blir vektlagt mer i sentrale områder, der boligprisene er høye, enn i distriktene.

De største profesjonelle utleierne er hovedsakelig lokalisert i sentrale kommuner, og spesielt Oslo. I de mest sentrale kommunene og i distriktene er det vanligst at privatpersoner leier ut en sekundærbolig, mens det i de øvrige kommunene er mer vanlig å leie ut del av egen bolig.

Intervjuer og spørreundersøkelsene peker mot noen utfordringer i leiemarkedet. Overordnet kan utfordringene deles i to: 1) tilbudet av utleieboliger er lite i forhold til etterspørselen og en del opplever det som utfordrende å finne egnet leiebolig, særlig i sentrale strøk, og 2) det er begrenset tilbud av langsiktige leieboliger for dem som ikke kan eller vil etablere seg som boligeiere.

For å få et velfungerende leiemarked må en ikke bare sikre gode og stabile boforhold, men også stimulere eiere til å leie ut. Det har vært en økende etterspørsel etter leiebolig i senere år, og det har oppstått knapphet i pressområder. Vi foreslår derfor flere tiltak som kan bidra til å gjøre det mer attraktivt å tilby utleieboliger: 1) Myndighetene kan bidra med langsiktig finansiering gjennom Husbanken, eller i samarbeid med private banker, 2) Tiltakene knyttet til utleie kan forsterkes med å etablere et statlig utbyggeselskap, 3) Det offentlig kan utvikle og tilby studentboliger i større omfang, 4) Likestille beskatning av boligutleie med næringseiendom, 5) Etablere ulike innretninger av leie-til eie i større omfang.

Hele rapporten kan lastes ned her: R13-2023 Utleiere og tilbudet i det norske markedet for utleieboliger

R12-2023 Samfunnsnytten av NorgesGruppen

NorgesGruppen gir arbeid til om lag 22 000 årsverk i Norge, og ytterligere nesten 9 400 årsverk når vi tar hensyn til alle som leverer varer og tjenester til selve virksomheten. Mange ansatte arbeider deltid, slik at antall ansatte er nesten dobbelt så mange som antall årsverk.

Ingen andre markedsbaserte selskaper i Norge sysselsetter like mange som NorgesGruppen. Norsk Hydro sysselsetter flere globalt, men på langt nær så mange i Norge som NorgesGruppen. De statlige helseforetakene sysselsetter også flere, men blant privateide selskaper er NorgesGruppen største arbeidsgiver. NorgesGruppens butikker og logistikksentra finnes i hele 313 av landets 356 kommuner. Når vi tar hensyn til pendling, finner vi at det kun er 18 kommuner som ikke har bosatte som jobber i NorgesGruppen. Få, om noen, norske virksomheter har ansatte spredt på så stor del av norske kommuner.

Et viktig startpunkt for å forstå NorgesGruppens samfunnsmessige betydning, er å forstå at selskapets størrelse i seg selv gir mulighet til å øke husholdningens velferd. Et så stort selskap som NorgesGruppen har mulighet til å utvikle stordriftsfordeler innen både logistikk, og tjenesteyting og synergier mellom butikkjeder og logistikk. Effektivitet i logistikk og tjenesteyting er igjen viktig for kostnadene ved å bringe varer hele veien fra produsent til forbruker, og derigjennom viktig for prisutviklingen på alle typer dagligvarer.

I rapporten utdyper vi hvordan NorgesGruppen påvirker hverdagsliv og samfunnsutvikling gjennom seks kanaler, enten alene eller sammen med resten av norsk dagligvarehandel. NorgesGruppen:

  1. Bidrar til å forenkle husholdningenes hverdag

  2. Gir arbeidserfaring til unge og arbeidstakere med lav eller ingen formell utdanning

  3. Bidrar aktivt til å styre kompetanseutviklingen i arbeidslivet

  4. Tar aktivt samfunnsansvar innen prioriterte samfunnsutfordringer

  5. Representerer et møtested for lokalbefolkningen

  6. Har høy produktivitetsutvikling som løfter inntektsnivået i samfunnet

Hele rapporten kan lastes ned her: R12-2023 Samfunnsnytten av NorgesGruppen

R10-2023 Mer effektiv merverdiavgift i kultur- og besøksnæringene

Det regjeringsoppnevnte Skatteutvalget (NOU 2022: 20, Et enklere skattesystem) har foreslått å oppheve alle reduserte merverdiavgiftssatser. Opphevelse av alle reduserte merverdiavgiftssatser vil gi betydelig økt merverdiavgift til staten, og redusere administrative byrder i næringsliv og forvaltning som ved å ha flere ulike merverdiavgiftssatser.  Samtidig vil opphevelse av reduserte satser også svekke mulighetene til å fremme hensynene de reduserte satsene skal ivareta. Kultur- og besøksnæringer har både administrative kostnader ved å forholde seg til flere merverdiavgiftssatser og at deler av omsetningen også er utenfor merverdiavgiftssystemet. De produserer også aktiviteter som er viktig for utviklingen av gode lokalsamfunn.

SØA har drøftet de økonomiske og administrative kostnadene for kultur- og besøksnæringene som følge av å måtte operere med flere merverdiavgiftssatser, samt skillet mellom tjenester som er innenfor og utenfor merverdiavgiftssystemet. Drøftingen er gjort på oppdrag for hovedorganisasjonen Virke.  Som del av drøftelsen har vi intervjuet typiske eksempelvirksomheter i kultur- og besøksnæringene om hvilke utfordringer de møter med å håndtere flere merverdiavgiftssatser og omsetning både utenfor og innenfor merverdiavgiftssystemet. Konklusjonen er at det vil være klare samfunnsøkonomiske besparelser om merverdiavgiftssystemet kun benytter én lav sats for hensyn som bør fremmes via redusert merverdiavgift.

Hele rapporten kan lastes ned her: R10-2023 Mer effektiv merverdiavgift i kultur- og besøksnæringene

R9-2023 Norsk økonomi - boligmarkedet

Norsk økonomi – boligmarkedet er en konjunkturrapport med hovedfokus på det norske boligmarkedet, nasjonalt og regionalt.

Etter en periode med høy vekst og lav ledighet er norsk økonomi på vei inn i en klar konjunkturnedgang. Høye priser og økte renter trekker inn kjøpekraft og bidrar til å senke husholdningenes etterspørsel etter varer og tjenester. Dette demper aktiviteten og investeringene i næringslivet, som ventes å falle de nærmeste årene. Nedgangen dempes noe av økte petroleumsinvesteringer - som følge av høye energipriser -  og eksport av varer og tjenester -  som følge av den svake kronekursen.

Boligmarkedet viser klare tegn til avmatning. Det gjelder særlig nyboligmarkedet, der salget har falt med mer enn 60 prosent på landsbasis det siste året. I Oslo er nedgangen på drøye 70 prosent. Høye og fortsatt økende byggekostnader gir redusert lønnsomhet i nybygg. Boliginvesteringene faller, og vi går mot en kraftig nedgang i ferdigstilte boliger de neste årene.

Renteoppgangen og høye levekostnader bidrar til å sende bruktboligprisene nedover. Boligprisene har falt noe siden i fjor høst, og vi venter at nedgangen vil fortsett gjennom inneværende år. For landet samlet venter vi at boligprisene vil falle med 2,3 prosent i 2023, før de flater ut i 2024. I 2025 og 2026 venter vi at boligprisveksten tar seg klart opp. Da har inflasjonen ventelig kommet ned og rentene har falt noe. Og, ikke minst, kommer det etter hvert en markant nedgang i ferdigstillingen av nye boliger, i en periode der befolkningsveksten øker klart.

I Oslo ventes særlig store svingninger: Oslo er mer rentefølsom pga høy gjeld i husholdningene: høye renter dominerer på kort sikt, og gir en kraftigere prisnedgang der, på 3,3 prosent år over år. Så kommer rentenedgang, og svak tilbudsside dominerer på lengre sikt: Prisene faller mest i Oslo neste år, men øker også mest der i 2025 og 2026, med henholdsvis 5,2 og 7 prosent. Det gjør at Oslo også får den høyeste prisveksten over hele prognoseperioden, med 9,2 prosent.

Agder og Rogaland har lavere gjelds/prisnivåer og er derfor mindre rentesensitive, og får drahjelp av investeringsoppsving i oljenæringen, som gir relativt god prisutvikling. Blant byene utenom Oslo venter vi størst boligprisvekst i Stavanger og Kristiansand, med en samlet økning på henholdsvis 7,8 og 6,1 prosent.

Hele rapporten kan lastes ned her: R9-2023 Norsk økonomi - boligmarkedet

R7-2023 IKT-næringens kompetansebehov

SØA har på oppdrag fra Abelia kartlagt behovet for IT-kompetanse. Rapporten bygger på en rapport fra 2021 som viser at det med dagens kapasitet i utdanningssystemet vil mangle rundt 40,000 med IT-relatert utdanning i 2030.

Mangelen på kompetent teknologiarbeidskraft er et veksthinder for norsk næringsliv, og teknologinæringslivet spesielt. Hovedfunnene i vår rapport er at:

1. Behovet for systemutviklere er størst i antall 👩‍💻

Det er stor og økende etterspørsel etter utviklerkompetanse på både bachelor- og masternivå. At utviklerne fyller flere roller og får flere oppgaver i virksomhetene underbygger behovet for å styrke både kort- og lang høyere utdanning.

2. Kompetanse om IT-sikkerhet er strategisk viktig for Norge 🔐

Den digitale infrastrukturen er kritisk for både virksomheter og samfunnet. Å dekke kompetansebehov innen IT- og datasikkerhet er derfor strategisk viktig for Norge. Det samlede behovet er likevel mindre enn for systemutviklere.

3. Kunstig intelligens og maskinlæring er sentralt for datadrevet næringsutvikling 📚

De siste årene har vist potensialet som ligger i kunstig intelligens og maskinlæring, senest med lanseringen av ChatGPT. Brukerpotensialet er stort, men i arbeidsstyrken utgjør gruppen likevel et mindre antall personer. Utvikling krever avansert kompetanse, og virksomhetene etterspør personer med utdanning på mastergradsnivå eller høyere.

Hele rapporten kan lastes ned her: R7-2023 IKT-næringens kompetansebehov

R6-2023 Effektmålinger av Innovasjon Norges innsats for næringslivet

Innovasjon Norge skal være statens og fylkeskommunens virkemiddel for å realisere verdiskapende virksomhet i hele landet. Innovasjon Norge spiller en viktig rolle i omstillingen av norsk økonomi. Selskapet skal øke samlet verdiskaping gjennom flere gode gründere, bidra til at Norge får flere vekstkraftige virksomheter og flere innovative næringsmiljøer. Innovasjon Norge skal prioritere aktiviteter som gir størst mulig effekt på verdiskapingen i næringslivet. Selskapet skal rapportere på effekter av egen virksomhet gjennom resultater fra mål- og resultatstyringssystemet (MRS), herunder effektmålinger, kundeeffektundersøkelser og evalueringer.

Effektmålingene av Innovasjon Norges innsats bekrefter at Innovasjon Norge bidrar til mervekst for sine kunder. Det er særlig støtten til gründere under innovasjonsoppdraget som ser ut til å ha betydelig effekt. Dette drar opp den samlede effekten for hele porteføljen. Våre funn tyder på at det i all hovedsak er de første tre årene etter mottatt støtte at Innovasjon Norges kunder opplever statistisk og økonomisk signifikant mervekst. Videre finner vi at de estimerte effektene er større i perioden 2014-2021, som omfatter Innovasjon Norges særlige satsing på gründere.

Rapporten presenterer resultatene av siste effektmåling gjort i vår prosjektperiode, metodisk tilnærming og kategorisering av Innovasjon Norges virkemidler.

Hele rapporten kan lastes ned her: R6-2023 Effektmålinger av Innovasjon Norges innsats for næringslivet

R5-2023 Ringvirkninger av kulturelle arrangementer

Kulturelle arrangementer kan ha flere typer av ringvirkninger lokalt. De økonomiske ringvirkningene er de som er lettest målbare, men de er ikke nødvendigvis de viktigste. Arrangementene kan også gi positive effekter knyttet til humane, sosiale og kulturelle verdier, de kan ha både positive og negative miljømessige effekter og ha betydning for attraktivitet og byutvikling. For storbyene Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim har vi undersøkt ringvirkningene fra i alt 10 ulike arrangementer, og basert på dette utformet et verktøy som både byene og arrangører kan bruke for å vurdere hvilke ringvirkninger et arrangement enten har hatt eller kan forventes å få.

Vi har hatt en bred inngang til hva som er et kulturelt arrangement, og inkluderer bl.a. idrettsevenement og ulike typer av kongresser/messer. De ti casene, to i hver by, er: Tons of Rock (musikkfestival, Oslo). Verdens verste menneske (film, Oslo), Palmesus (musikkfestival, Kristiansand), SørCup (fotballcup, Kristiansand), Stavanger kammermusikkfestival (musikkfestival, Stavanger), Norsk oljemuseum (museum, Stavanger), Vill Vill Vest (bransje- og musikkfestival, Bergen), Fjordsteam (folkefest og kulturarvsfestival, Bergen), Trondheim Calling (bransje- og musikkfestival, Trondheim) og Nor-Fishing (messe, Trondheim). Ringvirkningene som vi har kartlagt er kategorisert i syv ulike verdier: økonomiske, humane, sosiale, kulturelle, natur og miljø, fysiske/infrastruktur og politisk.

Ringvirkningene henger til dels sammen med arrangementets formål og hvor kommersiell virksomheten er. Helt kommersielle arrangementer, som for eksempel en messe, kan ha store økonomiske ringvirkninger, men liten betydning for øvrige verdier. Mens ideelle arrangementer kan ha små økonomiske ringvirkninger, men bety mye for eksempel de sosiale og kulturelle verdiene.

De økonomiske ringvirkningene fra arrangørens verdiskaping (lønn og overskudd) og kjøp av varer og tjenester lokalt er nok så like mellom de forskjellige arrangementene og ligger i størrelsesorden 15–25 prosent av omsetningen. Økonomiske ringvirkninger fra tilreisende publikum og/eller deltakere varierer derimot stort, hvor de arrangementer som klarer å tiltrekke seg publikum fra andre steder har de største ringvirkningene. Samtidig er de sosiale, humane og kulturelle verdiene i større grad knyttet til lokalbefolkningens deltakelse i arrangementene. I noen tilfeller kan det dermed være en avveining mellom økonomiske ringvirkninger og øvrige verdier, men det trenger ikke å være slik.

Gjennom prosjektet er det utviklet et verktøy som kan benyttes for å gjøre en vurdering av disse ringvirkningene, og brukes som et hjelpemiddel ved en vurdering av om kommunen skal støtte et arrangement eller ikke.

Hele rapporten kan lastes ned her: R5-2023 Ringvirkninger av kulturelle arrangementer

R4-2023 Næringslivsanalyse for Jessheim

SØA har på oppdrag for Ullensaker kommune analysert hvordan videre befolkningsvekst i og rundt Jessheim by kan påvirke næringsutviklingen i Jessheim og kommunen for øvrig. Ved inngangen til 2022 var rundt 40 000 personer bosatt Ullensaker kommune. Fram mot 2040 tilsier kommunens framskrivinger at antall innbyggere øker til rundt 65 000 personer, de fleste vil bosette seg i og rundt Jessheim sentrum.

Basert på økonomisk teori og analyser av sammenhengen mellom antall innbyggere og antall sysselsatte med arbeidssted i alle norske kommuner. Vi har identifisert dagligvarehandel, butikkhandel i spesialforretninger (faghandel), servering og kultur- og fritidstilbud som lokale næringer der sysselsettingen følger antall bosatte i kommunen. Vi har brukt disse analysene for å beregne hvordan den forventede befolkningsveksten kan påvirke det lokale næringslivet framover. I beregningene kontrollerer vi også for historiske utviklingstrekk i sysselsettingen og produktivitetsutviklingen for hver næringsgruppe.

I beregningene finner vi en effektivitetsgevinst på kundesiden i dagligvarehandelen, der sysselsettingen øker mindre enn befolkningsveksten skulle tilsi. Det henger også sammen med den generelle produktivitetsutviklingen i dagligvarehandelen, med innføring av effektiviserende teknologi de siste årene. I faghandelen observerer vi en agglomerasjonseffekt, der større kundegrunnlag er attraktivt for virksomhetene og mer mangfoldig tilbud er attraktivt for kunder fra et større omland. I beregningene øker derfor sysselsettingen mer enn befolkningsveksten isolert skulle tilsi. Den samme agglomerasjonseffekten spiller inn i servering og kultur- og fritidstilbud, som også påvirkes av at en økende andel av husholdningenes konsum går til tjenester og opplevelser.

I tillegg til de lokale næringene kan befolkningsveksten bidra til at det blir mer attraktivt å etablere andre typer næringsvirksomhet i og rundt Jessheim, for eksempel kunnskapsbaserte tjenestevirksomheter. Det avhenger imidlertid av kjennetegn ved den kompetansen de som bosetter seg i området besitter, og av konkurransen om denne arbeidskraften med andre deler av Romerike og hovedstadsregionen.

Hele rapporten kan lastes ned her: R4-2023 Næringslivsanalyse for Jessheim